Gjestfrihet og hjertevarme

De siste dagene har den forferdelige saken om dødsfallene i Tromsø svirret rundt i hodet mitt. Mammahjertet mitt blør for dem alle – moren, de tre jentene, og den stakkars pappaen som akkurat nå sitter og våker ved to senger på et sykehus.

Uansett hva som har skjedd, er dette bare utrolig, utrolig trist.

Samtidig ruller kommentarfeltene under alle nyhetssakene. Jeg har sluttet å lese for lengst. Heldigvis flest knuste hjerter – men også en og annen usmakelighet som aldri burde blitt til mer enn en tanke i et hode.

Så dukker denne teksten opp. En post på Facebook, skrevet av en annen mamma som også har et mammahjerte som blør. Og som har en historie å fortelle. En historie som fortjener å bli lest av flere.

Så jeg sendte henne en melding, og fikk lov til å dele. Teksten under, er gjengitt med tillatelse av Cathrine Borgan Solbakken ❤️

“I dag tenke eg på Tromsø.
På mørket. På en fortvila mamma som ikke lenger kunne se lyset som også finnes her nord.

Og tankan mine går tilbake til den 2. mai 2011, i en anna liten by i Nord Norge, da eg og Sigrid fikk oppleve en gjestfrihet som vi aldri har møtt maken til. En gjestfrihet som ga oss en stor klump i halsen og mye å tenke på.

Vi hadde vært på et ukeskurs på et lite sted halvannen times kjøring utenfor den her byen, et kurs for barn med hørselstap og demmes foreldre. Der hadde vi møtt en familie fra Syria, som vi også hadde møtt på kurs tidligere. Vi kjente ikke kværandre godt, vi va kun på hils- og småsnakk om været. Og eg kjente at eg syntes det heile va litt vanskelig, språk og kulturell referanseramme va så ulik. Dem va ganske ny i landet og språkbarrieren va fortsatt tydelig tilstede.

Tilfeldigvis så måtte eg og Sigrid kjøre inn til den her byen en dag, samme dag som far i den syriske familien hadde behov for skyss hjem. Og dem bodde altså i nettopp den her byen. Eg tilbydde han skyss, men eg må innrømme at eg grua meg til bilturen. Ka i alle daga sko eg og den her mannen liksom snakke om?

På bilturen hjem gikk praten overraskende lett. Eg og pappa’en hadde mange av de samme tankan og bekymringe omkring det å ha en unge som hørte dårlig, og vi bar på samme sorg over å se at ungan våres sleit på skolen og ofte falt utenfor i lag med andre unga. På en blanding av norsk, tegnspråk, engelsk og arabisk oppdaga vi likheta i mellom oss.

Etter å ha kjørt en stund spurte faren om eg og Sigrid va sulten, det nærma seg middagstid og han ville gjerne servere oss litt mat som takk for turen. Etter å ha nølt litt takka eg ja. Faren tok opp telefonen og tok nåen samtala på et språk eg ikke forstod.

Da vi kom fram dit dem bodde fikk vi straks en omvisning i huset. Vi gikk fra rom til rom, og han viste og forklarte. Det va et for meg veldig fremmed hjem, et hjem med teppa og utsmykninger som va henta fra et land langt borte. Og når runden va over så tok han meg og Sigrid i hånda og sa at alt det her fra no av også va vårt. Eg va blitt hans søster og hit kunne vi alltid komme.

Det ringte på døra og inn strømma det folk.
1, 2, 3, kanskje 15 menneska kom inn og hilste overstrømmandes på oss. Det va heile demmes familie. Faren hadde en eldre bror som også bodde i byen og som hadde bodd der i over 10 år og som jobba som taxisjåfør, og det va han som hadde blitt oppringt med den store nyheten; for første gang skulle noen i familien få besøk av en ekte, innfødt nordmann. No skulle det lages fest.

Dem bar inn fat på fat med mat. To naboer, ei kurdisk dame og en fra et land som eg ikke huske kom også innom med mat. For meg og Sigrid va det heile surrealistisk og vi visste vel ikke heilt ka vi burde si og gjøre.

Det ringte på døra en gang til og utenfor stod et pizzabud. Faren hadde bestilt pizza, sånn i tilfelle eg og Sigrid ikke likte demmes mat. Det va tydelig at det aldri noensinne hadde blitt bestilt pizza før, for ungan som va tilstede hadde øya som lyste av lykkelig forventning. Faren tok meg i hånda igjen og fortalte at han hadde bestilt en med kylling og en med svinekjøtt. Den med svin va til meg og Sigrid, fordi han ønska å vise oss at det her hjemmet hannes va virkelig vårt hjem også. Og at han ønska å vise at han respekterte at vi pleide å spise svin.

Etterhvert nådde nyheten oss om at Osama bin Laden va blitt skutt samme dag, der vi da satt tett pakka i hop i en liten stue. Diskusjonen gikk høylytt og både menn og kvinner deltok. Eg og Sigrid forstod lite og ingenting, men vi forstod at her va det mange følelsa på en gang hos de fleste. Da tok faren ordet og på stotrende norsk ga han beskjed om at alle måtte snakke norsk, av hensyn til meg og Sigrid. Og folk beklaga flau sin uhøflighet. Bror til far prøvde å forklare; Osama bin Laden hadde vært en stor leder for mange, men han hadde forårsaka mye ondt. Han fortjente straff, men i følge demmes tro så skulle ingen ta liv- verken Osama bin Laden eller Obamas soldater.

Det va en logikk eg kunne forstå. Å møte ondt med ondt gir ikke automatisk godt.

Besøket gikk mot slutten og vi fikk både klemma og varme håndtrykk. Kona til broren takka meg varmt for å ha kommet på besøk og ho sa at det va så godt å endelig kunne si til ungan at dem hadde hatt besøk av en nordmann. At dem telte med og hørte til dem også. At dem ikke lenger sko stå utenfor, men at det her landet også va demmes. Det e ondt å tenke på at en hel familie må ha levd på yttersia, sjøl om dem tilsynelatende va inne.

De siste dagan har eg knapt nok klart å lese nettavisan sine kommentarfelt. Det spekuleres, konspireres og hoveres. Det skrives om utlendinger som kommer hit å tråkke på våres kultur og våres kristne tradisjona. Lyset i det heile e de stemman som klare å se at her ligg det en enorm tragedie bak. Uavhengig av kultur, religion og hudfarge. Men stemman som spekulerer rope høgt. Og dem skriv ord med store bokstava.

Og eg tenke, eg sko ønske vi alle klarte å være litt meire raus, litt meire hjertevarm, se kværandre litt bedre – uavhengig av om vi kommer fra Kåfjord, fra Tromsø, fra Syria eller Sudan.

Og så sko eg ønske at nåen av dem som rope høgest om kristne verdia kanskje kunne pusse litt støv av Jesus og hente han fram.
Det nærme seg tross alt jul.”

/ Gjestfrihet og hjertevarme ❤️

18 kommentarer
    1. Takk for denne nydelige repostingen og dine egne fine tanker om temaet! Hilsen ei som har jobbet med flyktninger i Norge i over 10 år og vet at de aller aller fleste av dem er av den typen som er beskrevet her! <3

      1. Tror vi alle hadde hatt godt av å få jobbe med flyktninger i en periode.. Tror mange hadde måttet spise sine egne fordommer etter kort tid! Takk for fin kommentar ❤️

    2. Åååå, for en vakker historie du deler for skribenten av dette innlegget❤
      Jeg er så enig i hennes tanker og meninger og håper vi alle rett og slett bare kan åpne hjerter og sanser for alle som er litt utenfor i samfunnet vårt. Ikke bare til jul, – men alle dager ellers i året også.
      Det koster faktisk ingenting men man får så det monner igjen❤

    3. Nydelig ærlig tekst❤❤ takk for at dere retter fokuset på dette, begge to, og jeg er så hjertens enig❤

    4. Takk for at dere to, med hver deres tekst, setter fokuset det hvor det hører hjemme. I hjertevarmen med all sin omsorg, medfølelse, empati, sorg og glede ❤️

    5. Hei! Jeg liker bloggen din, men reagerer på sammeligningen. Dette hander ikke om gjestfrihet, en mor har sannsynligvis gjort noe at det jævligste man kan forestille seg. Hvis man separerer det, så kan jeg sette pris på fortellingen, men… denne framstillingen blir for spesiell.

      1. Jeg syns ikke den ble for spesiell i det hele tatt, jeg.. Hovedpoenget her, er jo at denne kvinnen ikke kan ha hatt det bra. Derfor likte jeg spesielt starten av teksten til Cathrine: “En fortvila mamma som ikke lenger kunne se lyset som også finnes her nord.” Dette er bare trist.

    6. Flott innlegg. Kjære kjære….. har også vært så berørt av dette ufattelig triste som har skjedd i hjembyen min Tromsø.
      Har tenkt så voldsomt på hva som har rørt seg i hjerte og hodet hennes på bussen da ho dro til Fagereng og gikk ned til fjæra og tok med seg jentene sine.
      På bussen, alene, tre små barn , ingen kjentfolk på bussen som sa hei. Ingen som så henne kanskje.
      Innflytter fra Sudan, møte med mørketiden som nett har begynt.
      Jentene som i tillit har fulgt sin mor.
      Dette er så uendelig trist.
      Gråter over de rammede barna, den bunn fortvilte moren( må jo ha vært det tenker jeg) og den knuste pappaen som nå våker over sine barn .

      Hjelp oss å bli medvandrere som ser andre og som strekker ut en hånd.

    7. Så fint innlegg❤️ Jeg fikk frysninger og ble veldig rørt fordi jeg opplever så mange fordommer og spekulasjoner om den saken. Uansett hva som har skjedd er det meget trist og forferdelig for de pårørende. Jeg håper inderlig de to barna som kjemper for livet i sykehuset overlever og får en ny sjanse. Tankene mine går til familien ❤️

      Hilsen ei som er født og oppvokst i Norge med utenlandsk bakgrunn.

    8. Tragedien er grusom og nå sitter det en knust pappa igjen og håper om at den minste skal overleve. En som har mistet så altfor mye, brått og brutalt. Uansett hvor i verden man er fra er det fælt å miste noen så brutalt.
      Jeg syns du har en fantastisk blogg liker og lese dine tanker om alt som er stort og smått. Er ofte enig med deg og kjenner meg igjen i mye. Men akkurat denne gangen følte jeg for å komme med noen ord tilbake for jeg ble faktisk litt trist og lei meg av å lese teksten din denne gangen. Jeg syns det er leit at det blir satt så mye fokus på at de var fra Sudan, dette er like grusomt uansett hvilket land man kommer fra. Syns denne teksten om hvor gjestfrie flyktninger er ble en usmakelig sammenligning med dette som har skjedd med en fortvilet mor og hennes barn. Og det er ikke lett å se om mennesker sliter uansett hvilken bakgrunn de har.

    9. Ikke ofte jeg gråter, men nå gjør jeg det. Jeg gråter over den fortvilte moren i Tromsø, jeg gråter over barna som tillitsfullt fulgte sin mor, jeg gråter over den stakkars faren, jeg gråter fordi det er så mange fortvilte og ensomme mennesker der ute, men mest av alt gråter jeg i skam over meg selv som aldri har tatt initiativ til en samtale med noen av våre nye landsmenn, ei heller til noe andre som av en eller annen grunn er litt annerledes. Jeg gråter fordi jeg har hilst, lekt litt med barna, sagt et par ord til foreldrene, men aldri, aldri gjort noe for å inkludere. Greit jeg kjøper =Oslo, jeg gir til tiggere, jeg prater litt med «hun rare dama som alltid er i butikken», men jeg GJØR ikke noe. Derfor gråter jeg. Hvordan er jeg blitt her jeg sitter på oljeberget mitt og skuer utover, hva slags verdier er det jeg har glemt. Viktigst av alt, hvordan skal jeg få tilbake respekten for meg selv, det hjelper ikke å gråte det må handling til. Derfor skal 2020 bli året jeg går fra gråting til handling.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg