Jeg har jo som nevnt før, blitt mer lettrørt etter at jeg ble mor. Bryllup, taler, rørende reklamefilmer, sommeravslutning i barnehagen – det er mye å ta av. Kleenex i lomma og vannfast mascara.

Og hver jul er det noe helt spesielt som smelter hjertet som smør, nemlig barnas egne gaver. Julegavene som har blitt laget i barnehagen og på skolen, som sendes med hjem i en papirpose uka før jul. Alt sammen sirlig pakket inn, med til- og fra-lapper som er fylt ut med skjeve bokstaver.

De aller fleste er til Oldemor (og allerede der kommer det jo noen stolte tårer) – men i år var det også et par stykker som var titulert “Til mamma og pappa”.

Og jeg vet ikke hva det er som treffer mest, at gavene er laget i all hemmelighet, at de små tassene har klart å holde innholdet hemmelig – eller bare tanken på at de har blitt laget av to små hender med store ambisjoner og sjel og kjærlighet.

I går var det minsten som hadde tatt på seg jobben som gave-utdeler, og pakke-kvelden var så vidt i gang da hun stolt kom tassende med gaven fra seg selv, til mamma og pappa.

Jeg kjente at denne gaven skal Peter få pakke opp, men Peter satt der i akkurat samme lettrørte situasjon som meg, og insisterte på at denne måtte mamma ta.

Så jeg pakket opp. Den lille jenta stod der rett foran meg og smilte spent, da et laminert ark kom til syne inni alt papiret. Det var bilde av et perfekt håndavtrykk i gull-maling på et svart ark – og øverst stod et dikt.

“Neimen!”, sa jeg, “Så nydelig! Er det hånda di?”

Hun nikket ivrig tilbake, blid som en sol og veldig, veldig stolt.

Jeg fant ut at jeg fikk lese diktet høyt, for alle de andre gjestene satt jo og ventet på hva som stod på arket, så jeg startet:

Det hender du blir lei deg
fordi jeg er så liten.
Jeg setter merker alle steder
og gjør deg ganske sliten.

Men hver dag blir jeg større
ja en dag blir jeg stor
og alle mine avtrykk
blir bare svake spor

(.. På dette tidspunktet dro jeg kjensel på diktet, og jeg kjente at klumpen i halsen var i ferd med å vokse seg faretruende stor. Jeg kikket opp på den lille stolte jenta, før jeg så på det fine håndavtrykket igjen, og svelget to ganger før jeg fortsatte:)

Her er mitt lille avtrykk
så du kan huske og forstå
hvor søte mine hender var
den gangen de var små.

Stemmen brast på den siste setningen, og jeg kikket bort på Peter som også slet med å holde seg – så kom det et lite hikst fra meg, og da trillet tårene hos Peter, så kikket jeg bort på min lillesøster, og da begynte hun å gråte fordi Peter og jeg gråt.

Så trillet det en tåre hos svoger fordi lillesøsteren min gråt, og da min inngiftede onkel måtte ta av seg brillene – ble det plutselige skredet av mamma-tårer så komisk at det gikk over i en latterkrampe så stor at jeg på et tidspunkt trodde taket skulle løfte seg.

Og sånn hadde det seg at tårekanalene for julaften ble erklært åpnet, for det ble selvfølgelig noen flere før kvelden var omme – men det var heldigvis bred enighet i stua om at det var godt å få renset opp litt.

Så tusen takk til barnehagen som sparket i gang kvelden シ

/ Godt det er et år til neste gang 😅❤️