Hva gjør jeg med Kåre med håret?

Åh, noen av tingene man eier bor det bare så mye følelser i..

Jeg har for lengst innsett at jeg ikke er spesielt god på å kaste ting, i alle fall ikke ting det er det minste lille snev av følelser knyttet til.

Peter og jeg tok jo et skikkelig røsk da vi flyttet rett før jul, men hver gang jeg befinner meg i kjelleren, innser jeg at vi fortsatt eier altfor mange ting.

Ting med minner, som jeg har pakket ned i esker. Veldig mye av det skal ikke kastes, men her om dagen skimtet jeg et bustete hode borte i kroken. Kåre med håret!

Hva gjør jeg med ham?

Kåre med håret er dukken min som har fulgt meg siden jeg var liten. Han ble nærmest et ikon i familien – både på grunn av det noe spesielle navnet, men også den lettstelte sveisen.

Kåre var med meg overalt i veldig mange år, og jeg husker fortsatt at selv oldefaren min måtte få hade-klem av Kåre hver gang vi hadde vært på besøk.

Kåre var min følgesvenn, min sjelevenn, dukken jeg egentlig skulle ønske hadde langt hår og et annet navn, men som tross alt faktisk var skamklipt og hadde fått navnet Kåre. Det var oss. Friends for ever.

Da jeg fikk Kåre, levde jeg livets glade dager på høykarbo på 80-tallet 😎❤️

 

Men bortsett fra alle følelsene jeg har knyttet til denne lille dukken, har den jo ingen verdi. Den er slitt, den er skummel med sine stirrende øyne, den ligger forvist i en eske i boden, den kommer ikke til å gå i arv.

Kåres dager er rett og slett forbi.

Men hvorfor gjør det så vondt å sende Kåre med håret videre til de evige jaktmarker? Kommer jeg til å føle lettelse dersom jeg endelig klarer å gjøre det, eller kommer jeg til å angre?

Jeg har hørt det er tre spørsmål man skal spørre seg selv dersom man er usikker på om noe er kast eller ei:

  1. Er dette noe som gir deg glede?
  2. Er dette noe du kommer til å trenge?
  3. Er det sannsynlig at du vil bruke den om tre år?

Svaret er jo strengt talt 3 nei.

Men likevel.. det er jo ikke snakk om en haug med gamle regninger. Det er jo Kåre ❤️

/ Let it go..? 😔

14 kommentarer
    1. Nei, behold. Når din tid er ute, kan barna rydde og kaste. Det er et av dine minner, ikke deres, så det er enklere for dem.
      Dukken min er eldre enn Kåre og ser verre ut på håret, verre i ansiktet også, og jeg beholder den. Min siden jeg var 1 år, og jeg er 61. 🙄

    2. Det er ett kontrollspørsnål til som må gjøres og det er “hvis jeg kaster denne, er det vanskelig å skaffe ny?

      Jeg er notorisk kaster, men til og med jeg hadde tatt vare på denne.

    3. Don’t let go!

      Dette har blitt en barndomsminne og tilsvare den unskyldige baby/jenta du var uten bekymringen.
      Tror aldri at Kåre ikke gir deg ikke glede… Men at du kommer til å savne ham når du ikke har mulighet til å ta ham fram eller plutselig kommer over ham.
      I daglig liv trenger du ham kanskje ikke, men det kan komme en dag…
      I tre år kan det skje mye. Hvordan kan du svare spørsmålet når du ikke vet hva som kommer til å skje.

      Jeg er nå nesten 53, og min gamle sliten ‘Bamsi’ (teddybear). Sitter på gulvet ved siden av senga mi. Jo, det har skjedd jeg tok ham fram igjen. Noen ganger trenger du litt ekstra trøst fra en gammel og sliten venn. X

    4. Nei, ikke kast! Jeg har en 63 år gammel bamse som bor i en eske. Hunden spiste ett av beina, men jeg kan ikke kaste den❤️ Fikk den jo da jeg var to år. Den heter Fasso og har fått nye, påsydde øyne for uendelig mange år siden. Den skal få bo hos meg så lenge jeg lever. Ungene mine vil nok se på han som skrot når jeg er borte, men det er jo helt greit.

    5. Behold den ❤️ Datteren min har kalt jentedokka si for Kåre. Og det er IKKE lov å si han, fordi det er jo en jente 😂

    6. Som «gamla» sier: spar til barna dine kan kaste det.
      Je har fortsatt «Ungen» sittende i varmgarasjen der vi har alt som skal spares. Ungen er en sliten panda jeg fikk på 1-årsdagen, og ikke F om den skal kastes selv om den knapt har pels igjen, huet henger pga operasjoner av meg og min bror(null innerull), og at det bare er affeksjonsverdi 💕
      Tar så liten plass alikevel, sleng noe annet isteden 🤩

    7. Du har jo allerede fått fasit her! Gode minner kaster man ikke. Uansett tilstand. Jeg har en liten dukke jeg fikk til fireårsdagen av min pappa da han kom hjem fra et fire måneders opphold på sykehus. Jeg trodde han var død (barn fikk ikke besøke på sykehuset den gangen) Gleden over å se pappa igjen blandet seg med gleden over dukken. Den er nå i så skrøpelig forfatning at min datter ikke kan leke med den, for da går den i stykker. Men den ble tatt frem og parkert på en hylle i soverommet etter at pappa døde for to år siden. Der skal den få lov å stå. Jeg tror jeg rolig kan regne med at barna mine kaster den når jeg er borte. Jeg er glad for å overlate det ansvaret til dem.

    8. Det er mye som kan kastes/gis bort/selges, men behold Kåre. Og om du sliter med å gi slipp på ting generelt, så les boken til Marie Kondo, eller se Netflix-serien hennes, det hjelper.

    9. Kaster ikkje minner -eg har kjærlighetsbrev fra en kjæreste som desverre er død….eg har bamser og gamle klær vi barna hadde som små og som datteren min har brukt. Eg har en jumpsuit eg hadde da eg følte meg snerten og var 17 , den skal ikkje kastes med det første. Og en Disneyjakke datteren min vil ha som eg kjøpte på 80 tallet…nei vi kaster ikkje minner <3

    10. Omg!!! Jeg har tvillingsøsteren til Kåre her i bergen! Maren heter hun! Og er helt klissmake!! Barna mine på 5 & 7 har elsket å leke med henne!! Hun har fått et helt nytt liv med dem, jeg hatet dukker og lekte egentlig kun med bamser 😂

    11. Jeg har kastet min, i motsetning til alle andre her. Minnene har du jo uansett om ikke du tar vare på den .

    12. Hun Marie Kondo kom med ett godt tips til oppbevaring av ting med sentimental verdi, F. Eks barneminner. Nemlig å ha de i en pen boks.
      Ikke bare en sånn grå flytteboks, eller en plastboks fra ikea. Men én boks som du allerede føler glede over når du ser boksen, fordi du vet at oppi den har du tatt vare på ting som gir deg glede og gode minner. Og de ‘fortjener’ å ligge bevart i noe pent, og ikke bare stablet i ett hjørne og glemt bort… Viss du skjønner 😀

    13. Jeg hadde samme, bare med langt hår! Nina-dokka, som hun heter, bor fortsatt hos mamma og pappa….men kaste?? Nei, aldri i verden 🙈

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg