For tre måneder siden skrev jeg et innlegg om Rebecca – jenta som har endret livet mitt. Til tross for å være alvorlig kreftsyk, har tobarnsmoren fra Askøy det siste året delt både oppturer og nedturer med sin etter hvert så store følgerskare på Snapchat.

For Rebecca ønsket å dele. Hun trodde på åpenhet, og ønsket å vise hvordan det var å leve med alvorlig sykdom, samtidig som hun ville minne alle på viktigheten av å leve her og nå.

I tillegg ønsket hun å vise legene at de tok feil. At hun mot alle odds ville klare å beseire den tilbakevendende kreftsykdommen – og få oppleve sitt største ønske: Å se sine to tvillinggutter begynne på skolen neste år, høsten 2021.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

(Bilde: Rebeccas facebook-gruppe)

Mandag denne uka startet min lille 5-åring i 1.klasse. En stor dag, med masser av sommerfugler i magen – og minst like mange gledestårer i mammas og pappas øyne.

Jeg tenkte på Rebecca, der Peter og jeg stod utenfor skolen og så på vår stolte lille jente med en altfor stor sekk på ryggen, ta sine første skritt inn i sin nye skolehverdag. Jeg tenkte på det Rebecca har lært meg, og hvor heldige vi var som fikk oppleve denne dagen, en dag de fleste av oss helt sikkert tar for gitt.

Den dagen døde Rebecca.

På samme tidspunkt som min lille familie og jeg satt samlet rundt et middagsbord for å feire at 1. skoledag endelig var her. Jeg visste ikke da at vårt øyeblikk av total lykke, gikk samtidig med en annen families bunnløse sorg. Og det.. Ja. Det er nesten ikke til å holde ut.

Facebook-gruppa til Rebecca bugner over av kjærlighet akkurat nå – fra den enorme heiagjengen som har fulgt henne så lenge. Veldig mange skriver at Rebeccas styrke har gitt dem håp i sin egen situasjon, og minst like mange skriver at hun har fått dem til å innse hva som betyr noe i livet – og at man skal sette pris på det man har.

Kjære Rebecca. Vi kommer aldri til å glemme deg. Rebecca-kraften kommer til å leve videre – tusen takk for alt du har lært meg. Hvil i fred 🌹