Nå er det tydeligere enn noen gang, hvor viktig det er å lære seg språket i landet man bor i.
For noen år siden, lekte Peter og jeg med tanken om å flytte til Spania. Det å bli en del av en annen kultur og et annet levemønster virket spennende, og vi tenkte mye på hvor bra det ville være for både oss og barna å utvide horisonten og lære å ta hensyn til andre kulturer.
Vi visste også at det ville innebære tøffe tider utenfor komfortsonen, hvor det vanskeligste selvsagt ville bli å overvinne kommunikasjonsbarrieren. Ingen av oss snakker spansk, men vi visste at det ville bli en forutsetning og en selvfølge å lære seg språket dersom vi valgte å flytte.
Å lære seg et nytt språk, er ikke enkelt – og i disse dager blir alvorligheten rundt det, tydelig. Andelen innvandrere i Norge som får påvist koronaviruset øker kraftig, faktisk meldes det om at 37 prosent av dem som fikk påvist smitte i Norge denne uken, er født i utlandet. Siste uka før påske, var 1 av 10 av de smittede født i Somalia.
I Sverige er svensk-somaliere overrepresentert blant korona-dødsfall, og det fryktes at det samme skal bli en realitet med våre norsk-somaliere her i Norge.
En av årsakene til dette, er at mange norsk-somaliere bor med store familier i trange leiligheter, og har vanskeligheter med isolering dersom noen i familien blir smittet. Smittefaren øker også fordi somaliere er sosiale, de besøker hverandre ofte og er mye sammen. Det er en viktig del av kulturen deres å støtte og besøke hverandre, spesielt når noen er syke. Hvilket selvsagt er kjempefint til vanlig, men katastrofalt i denne korona-situasjonen.
Men det som har vist seg å være hovedproblemet blant enkelte innvandrer-grupper, er at de rett og slett ikke har fått med seg essensielle råd om smittevern på grunn av språk-problemer. Selv om de aller fleste innvandrere snakker godt norsk og gjør det de kan for å integreres, er det fortsatt enkelte miljøer med holdninger som medfører at personer ikke lærer seg norsk. Under arbeidet med smittesporing, har man oppdaget personer som etter flere tiår i Norge, ikke kan verken norsk eller engelsk.
Kommunikasjonsdirektøren i FHI forteller om utfordringer med å oppdatere korona-informasjonen på mange språk ettersom rådene har forandret seg etter hvert som situasjonen har endret seg. De har prøvd å nå så mange som mulig ved å bruke et klart norsk språk i kombinasjon med bilder. Men det har sannsynligvis ikke vært nok.
De frivillige “Bydelsmødrene” har i Oslo tatt på seg jobben med å banke på dører og spre viktig informasjon på morsmålet – de er bekymret for at en del grupper i samfunnet ikke tror på rådene fra helsemyndighetene, og ønsker å “bevisstgjøre kvinner om viktigheten av å følge rådene fra myndighetene”.
Og det er her jeg stusser litt:
For jeg har forståelse for flere ting: At norsk er et særdeles vanskelig språk å lære seg. At det er utfordringer med tanke på norskopplæring og at gjennomføringen av norskkurs har rom for forbedring. At lese- og skrivevansker på eget språk vil gjøre det svært vanskelig å lære et fremmedspråk.
Men hva skjedde med “lav tillit til det norske samfunnet”? Hva i all verden er det for noe?
“Bydelsmødrene” må altså forklare våre innvandrere viktigheten av å ta myndighetenes råd på alvor. Burde det egentlig være nødvendig?
Jan Bøhler skrev i går denne kronikken, der han setter spørsmålstegn ved hvorfor det å lære seg norsk språk ikke er en plikt for alle som kommer til Norge for å bo og leve i vårt fellesskap her.
Og jeg må innrømme at han har et poeng. For vi er totalt avhengige av at alle er i stand til å få med seg en massiv kommunikasjon når det skjer dramatiske ting i samfunnet, som nå. Hva gjør vi dersom noe skjer i framtida, som haster enda mer enn denne pandemien? Når Bydelsmødrene ikke har tid til å løpe fra dør til dør for å informere på ulike språk?
Bøhler mener det er et personlig ansvar å lære seg norsk når man kommer hit og vil ha de rettigheter og den tryggheten som fins her, og at vi må være nøye med å understreke at det faktisk også følger plikter med på kjøpet.
Samtidig må det også nevnes at det er svært mange nordmenn som er bosatt i varmere strøk i eksempelvis Spania, som ikke kan et ord spansk. Jeg sier ikke at det er stort bedre, men de aller fleste av disse klarer å gjøre seg forstått på engelsk.
Men likevel: I en pandemi-situasjon som dette, tviler jeg på at spanske myndigheter tilrettelegger informasjon til nordmenn i Spania på norsk. Jeg tror de tar det som en selvfølge at utlendingene gjør seg forstått på spansk – og forhåpentligvis har også mange nordmenn de siste ukene fått seg en liten påminner om hvor viktig språk-integrering er.
For det er nå en gang sånn, at det å lære seg språket i landet man bor i, er en forutsetning for god kommunikasjon. Og god kommunikasjon er en forutsetning for forståelse av kulturen og folket som bor der. Det er kanskje her det glipper for noen grupper hos oss i Norge?
Det ble ingen flytting til Spania for vår familie. Men hadde vi bestemt oss for å flytte, ville vi definitivt gjort det vi kunne for å lære oss det spanske språket.
Og viktigst av alt: Hadde vi bosatt oss i Spania, ville vi hatt tillit til det spanske samfunnet.
Det skulle faktisk bare mangle.
/ Hilsen bare litt bekymret 🌸
AMEN til deg!!👏🏻
🙏❤
Så enig – og veldig viktig 😊
Veldig viktig, og bra at du tør å skrive det. 👏
Så tøff du er som tørr å dele dine tanker rundt dette. Tar av meg hatten! God helg 😊
Hei!
Vil først bare si at jeg digger bloggen din.
Jeg reagerer litt på refleksjonene dine rundt det at de ikke har tillit til norske myndigheter. Dette kan vel eventuelt ha utspring fra bakgrunnen deres? Altså myndigheten der de kommer fra? Det er jo en grunn til at de har kommet til Norge.
I veldig mange tilfeller stemmer nok det, men det er jo ikke mindre skremmende av den grunn. Forhåpentligvis føler de fleste at de får hjelp av norske myndigheter for et bedre liv i Norge sammenlignet med hjemlandet – hvorfor har det lite eller ingenting å si for tillitsspørsmålet?
Skriver om dette fordi jeg mener det er livsviktig å finne en løsning på denne situasjonen. Vi har ingen liv å miste – inkludert våre innvandrere! Og når manglende tillit utgjør et risikospørsmål hjelper det lite å fokusere på “men ikke rart det er sånn”. Dette må rett og slett bare bli bedre ❤
Poenget mitt et at mye mest sannsynlig har utspring i frykt, når du spør: « Men hva skjedde med “lav tillit til det norske samfunnet”? Hva i all verden er det for noe?
“Bydelsmødrene” må altså forklare våre innvandrere viktigheten av å ta myndighetenes råd på alvor. Burde det egentlig være nødvendig?»
Jeg er såklart enig i at integrering er essensielt. Jeg mener bare at vi også må prøve å se situasjonen fra den andre siden. Det er skremmende, men frykt for at man ikke kan stole på noen stikker dypt. 💜
Jeg er SÅ enig. Selv er jeg innvandrer, bare motsatt vei:) Norsk altså, men jeg bor i Istanbul, Tyrkia og har bodd her i snart 13 år. Jeg har helt klart sett viktigheten av å integrere meg, ikke minst lære meg språket. Jeg snakker flytende tyrkisk, følger med på nyheter, har relativt grei oversikt i politikkens verden, prøver å holde meg oppdatert. Vi har i tillegg 3 barn, og det kreves jo et visst minimum for å kunne stille opp for dem i skolesammenhenger osv. Men denne integreringsjobben måtte jeg gjøre helt selv. Jeg har absolutt sett viktigheten av det. Ikke minst nå i det siste. Vi har hatt flere krisesituasjoner de siste 4-5 årene, blant annet militærkupp og jordskjelv. Da har det vært essensielt å kunne språket, og vite hvor man får informasjon, hvor man kan få hjelp osv. Snakker altså som en innvandrer som gikk motsatt vei, men integrering og språk er virkelig ekstremt viktig.
Mangel til tilliten til myndigheter kan komme av mange ting, blant annet egne opplevelser fra hjemlandet, der de med makten er korrupte?
Synes du nesten vinkler dette til en innvandrersak og det synes jeg er ufattelig trist.
At mange innvandrere er smittet kan komme av mange forhold og jeg mener dette er snakk om klasseskille. De bor gjerne trangt, har jobber som ikke kan tilpasses med hjemmekontor osv.
Liker ikke det du indirekte insisterer her og synes du skal være forsiktig med å komme med påstander.
Smitteøkning med tanke på klasseskille er selvfølgelig en mulighet, men alle linkene jeg har henvist til er tydelig merket. Det er altså ikke ting jeg har kommet opp med selv, men faktiske saker.
Men det hadde utrolig nok ikke falt meg inn at noen skulle kunne misoppfatte det jeg skrev og vinkle det til “en innvandrersak”. Nå ble jeg faktisk lei meg, for det er ikke det dette handler om. Håper du kan lese innlegget mitt på ny, etter at jeg med hånden på hjertet forteller deg at jeg ikke indirekte “insisterer” på noe som helst. En journalist sa til meg en gang at det omtrent ikke er mulig å skrive saker om innvandrere lenger uten å få et eller annet rasist-stempel. Forferdelig hvis det faktisk viser seg å stemme.
Skulle stå insinuere og ikke insisterer (autokorrekten 😅), altså at du antyder at manglende språkkunnskaper handler om manglende vilje, og nærmest som hovedårsaken til overrepresentasjon av koronasmitte blant enkelte innvandrergrupper.
Det jeg leser ut av innlegget er at du har liten forståelse for at det å lære seg et språk både tar tid og er avhengig av mange forhold, blant annet sosioøkonomiske forhold.
Samtidig er det viktig å påpeke at kildene du henviser til har store svakheter, nettopp fordi det er testet så få i Norge at tallene ikke kan gi et representativt bilde av befolkningen. Det er ingen som har dratt rasismekortet på deg, men utsagnet om at det er en selvfølge at man snakker norsl i Norge, viser mer manglende forståelse for minoriteter, migrasjonsprosesser og klasseforhold. Koronasmitte er ikke er en innvandrersak. En kulturisering av koronakrisen kan være farlig og bidra til polarisering i befolkningen, vi nordmenn og mot utlendingene. Selvfølgelig er språkkunnskaper viktig for å fungere i samfunnet, men måten på du vikler innlegget ditt på og bruker statistikken på får det nettopp til å fremstå som en innvandrer-og integreringssak, når det mer enn annet kanskje er snakk om klasseskille i samfunnet.
Jeg er både enig og uenig. Dersom dette ikke hadde vært et stort problem i grupperingene det gjelder, ville det jo ikke hersket noen bekymring? Slik det fremstår i media, er dette et ganske stort og alvorlig problem – og politikere påpeker at det glipper et eller annet sted når man kan bo tretti år i Norge uten å forstå et ord norsk. Hovedpoenget mitt er at dette er farlig. Og det står jeg for 😢
Heisann!
De aller fleste som kommer til Norge, har nok ikke valgt det selv. De fleste skulle gjerne ha vært i hjemlandet, men kan ikke. Det er en vesensforskjell på det, og det å skulle flytte frivillig, til for eksempel Spania.
Dersom man er oppvokst i en kultur hvor familien har omsorgsoppgaven for de ulike generasjonene(slik det også var i Norge før), kan det føles hjerterått å sette bort omsorgen til andre. Det dillemmaet står også de fleste nordmenn i når de kommer til et punkt hvor de må sende sine kjære på sykehjem.
Korona har vist oss en gang for alle at landegrenser er formaliteter. I en global verden har alle ansvar for alle.
Å lære seg norsk språk er essensielt, men jeg nekter å tro at det er vrangvilje som gjør at noen ikke har lært seg godt nok norsk.
Eksempelet med Spania kan selvsagt ikke sammenlignes – det var mer for å beskrive en situasjon der vi ikke hadde kunnet forvente å bli informert på noe annet språk enn spansk. Til nød engelsk. Anbefaler å lese linkene jeg har lagt ved i teksten, for kanskje bedre å forstå hva jeg bygger innlegget på 😊
Hei
Av det jeg kan lese, er det ingen som har antatt deg for å være rasist. Jeg forstår at det ikke var ment fordomsfullt, at du “følger bare logikken” i de mange nyhetsartiklene som har blitt publisert i det siste. Men, skal man være tro mot “faktaene”, må man også nevne den åpenbare svakheten ved tallfestingen som journalistene og forskerne understreker. Tallfestingen av “overrepresentasjonen” er basert på hvem som er testet og viser dermed ikke nødvendigvis den reelle smitteutbredelsen.
Smittetallene som stammer fra festglade, hvite middelklassenordmenn på skiferie er nok mye større enn hva tallfestingen viser – men har samtidig hatt mulighet til å hindre videre smitte med hjemmekontor, kjellerleilighet og feriehus med voksne barn- noe som er praktisk umulig med en standard Oslo-leilighet med tre-fire barn. Og har smitten da først fått litt rotfeste, skal det ikke mange familier til før det slår ut i statistikken. Påskeferiens festglade innbyggere som over hele landet fikk kalasene sine stanset av politiet, har nok også gjort sitt med tanke på videre smitte. Da er det vel heller alkoholkonsum som er “livsfarlig”. (Det har vært stengte barer av en grunn.)
Til tross for de mange med innvandrerbakgrunn som uttaler seg om “innvandrere som ikke forstår” – vil jeg heller si at hovedproblemet for ikke bare Norge, men hele verden, er de individene på tvers av etnisitet og miljøer som tenker at “det ikke er så veldig nøye,” og derfor fortsetter sin vanlige hverdag.
Takk for at du forstår hva jeg la som grunn for dette innlegget! Så enkelt som du beskriver det var det faktisk, selv om jeg ikke har tatt hensyn til andre smittetall og tilhørende statistikk som du påpeker. Når Bydelsmødrene som står tett på dette scenarioet er bekymret, blir jeg også bekymret. Det var og er utgangspunktet mitt.
Hei. Du er tøff som skriver dette. Personlig har jeg forståelse for at en del innvandrere har manglende tillitt til den norske stat. Når du ikke kan stole på staten som du kanskje har mest kjennskap til (F.eks. Somalia) tar det tid å bygge opp tillitt til en annen stat.
“Og viktigst av alt: Hadde vi bosatt oss i Spania, ville vi hatt tillit til det spanske samfunnet”. Du har kjennskap til Spania og har sikkert gjennom det kjennskapen fått tillitt. Hvis du plutselig måtte ha flyktet og bosatt deg i Kongo eller USA, kunne du ha sagt det samme?
Jeg er enig i at vi som samfunn må tørre å stille krav til hverandre, og er enig i at alle som har forutsetninger til det må lære seg norsk. Som lærer i Oslo ser jeg utfordringene manglende norskkunnskaper hos en del foreldre fører til.
Takk for nyansert kommentar 👍🏼 Som jeg har svart flere, er sammenligningen med å flytte til Spania et dårlig eksempel. Det var for å beskrive en situasjon der vi ikke hadde kunnet forvente å bli informert på noe annet språk enn spansk dersom det oppstod krise. Deretter stopper likheten, nordmenn i spania er vel også økonomisk uavhengige. Hadde jeg mot min vilje havnet i Kongo ville nok situasjonen vært en annen ja, tillit handler i stor grad også om hvordan man blir behandlet av staten. Usikker på hvordan dette ville føltes i Kongo 😅
Hei!
Jeg har noken tanker rundt blogginnlegget ditt og følte for å nyansere litt.
Tillit er betinget av tidligere erfaringer og opplevelser. Jeg har tillit til det norske samfunnet fordi alle mine erfaringer og all informasjon tilsier at den norske stat er tillitsverdig. Jeg kan språket og alle de kulturelle kodene, jeg har ingen traumatisk flukt bak meg og jeg har ikke opplevd grunnleggende mistillit i et ustabilt sanfunn. Da er det også lettere for meg å ha tillit. Jeg må imidlertid være åpen for at andre kan sitte med andre erfaringer som har ført til at de ikke har tillit.
Noen kommer fra land der man ikke bør ha tillit til staten, blant annet på grunn av korrupsjon eller diktatorisk styresett. Noen sitter også med erfaringer fra Norge, hvor språkproblemer og kulturforskjeller gjør at de ikke har opparbeidet seg tillit. Da er det viktig å anerkjenne at dette er en realitet. Du spør om det egentlig bør være nødvendig å forklare at myndighetenes råd må følges. Ja, når tilliten er lav så må dette forklares. Er det optimalt? Absolutt ikke. Derfor må vi sette oss inn i årsakene til lav tillit hos enkelte og forstå det ut fra deres ståsted og ikke fra mitt eller ditt ståsted.
Å komme med et utsagn om at du ville hatt tillit til det spanske samfunnet (det skulle da bare mangle, som du sier), oppleves av meg litt som om du kommer med en moralsk pekefinger. Dette tror jeg ikke vil være med på å øke tilliten. (Jeg vet selvsagt ikke om det var det du mente, så jeg beklager om jeg tillegger deg meninger du ikke har).
Så må selvsagt språkopplæring og andre integreringstiltak styrkes betraktelig, og man må ta høyde for hva traumer og tvungen migrasjon gjør med psykisk helse, samt hvordan slike erfaringer påvirker utgangspunktet for språkopplæring. Ser at Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress er i gang med et slikt forskningsprosjekt.
Ha en fortsatt fin lørdagskveld!
Takk for at du viser hvordan man kan være uenig på en veldig ålreit måte! Enig med deg i mye av det du skriver, og har også forståelse for at noen av utsagnene mine kunne virke som en moralsk pekefinger. Det var ikke meningen, men det beklager jeg.
Forstår også at hovedbudskapet mitt druknet litt i all teksten, det ble langt og muligens også litt vaklende. Jeg er bekymret for den dagen en krise oppstår og språkproblemer fører til katastrofe. Det kan skje, og vi må jobbe sammen for at det IKKE skal skje. Igjen, takk for at du ordla deg fint! Håper kommentarfelt tar lærdom 😊👍🏼
Jeg er redd du bommer litt her, Christina. Dette framstår bittelitt rasistisk og det mener du helt sikkert ikke. Synes alt det andre du skriver om er bra (gøyalt, koselig,viktig, rørende osv.), men dette fikk jeg en litt uggen følelse av.
Jeg mente ikke å fremstå rasistisk, trist hvis det virket sånn ❤️
Uff dette innlegget fikk jeg vondt magen av. Her syns det var lite refleksjon og at du nesten leter etter å gi noen skyld.
Jeg hadde egentlig bestemt meg for å bare slutte å lese her inne, men har hatt dette innlegget i tankene siden i går.
Min far var/ er innvandrer, men han var arbeidsinnvandrer. Kall det gjerne «frivillig». Jobbmulighetene var større her, og han ønsket å gi sin familie et bedre liv. Han lærte seg norsk på under et år, og jobber i dag som lege. Det vil si at han som er innvandrer jobber dag og natt for å bidra i denne krisen.
Men så har du dem som kom til Norge fordi dem ikke hadde noe valg. De som måtte flykte fra sine hjem, og som har opplevd ting som det er vanskelig å se for seg. Mange har kanskje opplevd å bli sviktet av sin egen myndigheten. Andre har kanskje opplevd krig og annet som gjør at dem sliter med å finne sin plass i samfunnet eller lære seg språket.
Bare for å ta et eksempel: Min mor har ei venninne som er avhengig av hjelp fra bydelsmødrene for å få informasjon, og til å klare seg i samfunnet. Du syns kanskje det er trist, men jeg syns hun er utrolig tøff!! Under krigen i Bosnia ble hun tvunget til å stå og se på at hennes mann og to sønner bli henrettet. Nå prøver hun å gi sin datter et nytt liv i Norge. Ja hun burde i teorien kunne bedre norsk, men det er ikke lett å fokusere på å lære seg det nye språket, når du bruker all energi bare på å komme deg gjennom dagene.
Dette var to eksempler, men det finnes mange slike historier. Det er ikke svart og hvitt dette her.
I stede for å være skremt, kanskje man heller skal takke og være glad for at det fins så mange frivillige som ønsker å bidra og hjelpe. Kanskje disse bydelsmødrene som går rundt å informerer på ulike språk også skal få litt applaus?
Takk for kommentaren din! Jeg skriver at de fleste innvandrere gjør det de kan for å integreres – samtidig som jeg applauderer jobben Bydelsmødrene gjør. Men DE er bekymret! Og da blir jeg det også. Så enkelt er det. Det var nyhetssaken om de bekymrede bydelsmødrene som gjorde at jeg ønsket å sette fokus på dette. Jeg studerte sammen med ei fantastisk dame fra Somalia, til dags dato en av de viktigste personene jeg har møtt i mitt liv. Alt jeg vet om den somaliske kulturen, har jeg lært av henne. Og hun delte villig av sine bekymringer, mange av historiene hennes kommer jeg aldri til å glemme. Så ja, dette bildet er nyansert – og ikke svart hvitt som du også skriver. Avslutningsvis må jeg også få si at jeg ikke har skrevet dette innlegget for å gi noen skyld. Trist hvis teksten min fremstod sånn 💔
Enig mye av det du skriver, men tenker også at du glemmer et viktig poeng. Det er forskjell på å velge å flytte til spania og komme til feks Norge fordi hjemlandet ditt ikke var trygt å bo i. Dersom du har flyktet fra et land, eller dine foreldrene gjorde det kan den manglende tilliten handle om dårlige erfaringer fra myndighetene i hjemlandet. En annen ting er at kultur/struktur mellom kjønn også spiller en stor rolle i dette og at mange av de kvinnene du snakker om lever under omstendigheter der det ikke er lagt opp til at de får lære seg feks språk uavhengig om de norske myndighetene får dem på språkkurs, så hjelper ikke det om de ikke får praktisert det i jobbsammenheng eller ute i samfunnet.
Jeg tenker også at hvis man skriver noe og får veldig mange reaksjoner på det, så burde man gå litt i seg selv om måten man formulerte seg på, istedenfor å ta den klassiske «det er jo ikke lov til å si noen ting lenger». Hvis veldig mange oppfatter det du skriver på en helt annen måte enn det du mente, da er det kanskje ikke alle vi som misforstod som burde tenke etter?
Absolutt enig med deg – selv om reaksjonene jo har vært både 👍🏼 og 👎🏼. Men har jeg skrevet “det er jo ikke lov til å si noen ting lenger”? Jeg reagerte på rasist-stempelet, hvis det er det du sikter til – og det står jeg for at jeg reagerte på. Jeg har presisert flere steder i kommentarfeltet om ting i teksten som kanskje ikke kom helt tydelig fram. Men jeg blir også litt trist over at det i 2020 ikke er lov å være uenige lenger.. Dette er en personlig blogg, er det ikke naturlig å ha forskjellige syn på ting i blant?
Fint innlegg, og enig i dine refleksjoner. Tror kanskje det er flere av den eldre garde hvor kvinnene ikke har lært seg norsk? Tror ikke det er vrangvilje, enig med Guro i det. Håper det endrer seg, viktig for begge parter.
Syns egentlig at det er skumlere med dem som bryter rettningslinjene fra regjeringen med viten og vilje. Harryhandel til Sverige, russefester, karentenebrudd, trossing av hytteforbud og Holmenkollenfest på tross av avlysning. Det er ikke mye tillit til staten her heller 🤷🏻♀️
MEGET godt poeng! 👏🏼😭
Har lest flere intervjuer med somaliere som har hatt corona de siste dagene, selv sier de at det er yrkene de har som gjør at de er overrepresentert i smittestatistikk. Taxisjåfører, og renholdere (før 13. mars) har ikke kunne unngått smitte på samme måte som mange andre.
Når det gjelder språk er jeg selvsagt helt enig. Har en venninne som underviste på norskkurs for folk som nettopp har flyttet til Norge, og hun var sjokkert over hvor lite det da var som i pakken som blir tilbudt nyankomne. Hun sammenlignet det med å lære seg å bestille på restaurant i Spania nesten. Om det er like ille nå vet jeg ikke.
Hei!
Ville bare si at nå fikk jeg endelig fingeren ut for å lære meg tsjekkisk. Kan det grunnleggende, og et par ord, men absolutt ikke nok til mer enn en samtale på supermarkedet, eller kjøpe en øl.
Har bodd i Tsjekkia i 5 år snart, og hadde tsjekkisk det første året, men etter det har det blitt selv studie. Som ikke gikk særlig bra.
Takket være ditt innlegg så meldte jeg meg på kurs. Ikke fordi jeg ikke overlever uten tsjekkisk, men fordi jeg vil gjerne kunne prate mer og også lese nyheter. Kommer nok til å ta lang tid, men det er ihvertfall en start!
Så tusen takk, ikke bare for dette innlegget, men alle tidligere, og vit at du er nok en inspirasjon for flere enn bare meg.
Helt enig med deg i bekymringene dine, og fullstendig uenig med de som mener du er rasistisk. Jeg forstår godt at mange innvandrere kommer fra områder med korrupt statsapparat og manglende tillitt til de – men når de da får asyl og opphold i fredfulle Norge skulle en tro at man ville i det minste lære seg nok til å forstå: “hold avstand, husk god håndhygiene og hold deg hjemme”. Jeg forstår også at mange har grusomme hendelser med seg i bagasjen – men det er jo ikke det som blir tatt opp her. Ingen sier at noen som kommer over våre grenser skal lære seg flytende norsk innen 1-2-3 år, men innen 10? Da burde der være et minimum på plass. Om de ikke lærer språket innen 10-20-30 år fordi de er traumatisert burde de fått psykologhjelp av staten lenge før – og et norskkurs muligens. Ære være bydelsmødrene, tenker her at skylden skal deles mellom myndighetene og innvandrere – og at det må være takhøyde nok til å heve stemmen når man under den største pandemien i nyere historie får beskjed om at noen grupper har manglende tillitt til norske myndigheter – mens “hele” landet stenges ned. Takk for et godt innlegg, og jeg forsto absolutt hvor du ville med Spania sammenligningen – det handler om språk ikke hvordan eller hvorfor man er i landet, eller om man besitter kunnskap eller ei.
Det innlegget var på grensen, faktisk litt over. Å sammenligne en veloverveid flytting fra Norge til Spania. Med flyktninger som ikke kunne velge. Flyktet fra grusomheter vi ikke er i nærheten av å forestille oss. Å poste dette blogginnlegget i den krisa verden er i, er rett og slett usmakelig. Tenker jeg
Usmakelig å sette fokus på dette når vi står oppe i en krise der det viser seg at språkproblemer faktisk tar liv? Jeg er veldig uenig med deg. Det er mange som er bekymret nå, og forhåpentligvis vil dette bli tatt tak i FØR en ny krise oppstår.
Veldig enig med deg!
Man gir og man får tilbake, så enkelt.
Det er en forutsetning av at et samfunn skal gå rundt, at alle som bor i samfunnet bidrar til fellesskapet.
Er man uvillig til å lære seg språket, kulturen, og dynamikken i et land, er man ikke å betrakte som et fullkomment medlem i AS Norge. Alle godene vi har arbeidet oss opp i Norge, har ikke kommet gratis.
Slik bør det fortsette, en for alle alle for en!
Vi må hjelpe så godt vi kan alle sammen, men samtidig også kunne kreve at våre nye landsmenn blir integrert i samfunnet vårt. Det vil hjelpe på fattigdom, utenforskap, trygget og samhørighet og gi mange gleder og helsegevinster.
Skjønner ikke helt at du er “sjokkert” over innvandrerenes lave tillit til staten 🤷♀️ Tenk hvor lite som skal til for at en nordmann mister tilliten til fastlegen sin, politiet, politikerne, barnevernet, skolen, bloggere, produkter… og da tar det tid å bygge opp igjen en tillit som er brutt. Men hvis du da ikke er en del av samfunnet, så endrer ikke denne mangelen på tilliten til staten seg. Mistilliten sitter i ryggmargen (blant enkelt innvandrere). Den er statisk og preget av egne erfaringer og uvitenhet. Årsakene til hvorfor mange føler det slik, er mange, som er vanskelige for oss priviligerte å forstå. (Tror neppe corona-krisen endrer dette).
Språk er uansett nøkkelen for integreringen og det å ta del i samfunnet. Og med det komme muligens tilliten til myndighetene også.
Trodde du var kulere enn det her. Du minnet meg nettopp om de stygge kommentarene jeg pleide å få av stort sett eldre mennesker på at jeg ikke snakket norsk til dem siden jeg hadde vært her i noen måneder. Enkle ville gjøre det vanskelig for meg og familien min med å skrive viktige informasjon for oss på norsk da vi bodde på asylmottak. Dette til tross at de visste jeg ikke kunne norsk. Slike ting glemmer jeg aldri så lenge jeg lever.
Det handler om noe helt annet, og er selvfølgelig ikke greit ❤️