Jeg skjønner jo nå hvorfor man får seg en liten attpåklatt…
I helgen var Peter på guttetur til Danmark, og ungene og jeg benyttet anledningen til å dra på et etterlengtet besøk til vår pittelille nevø og fetter.
Og det gikk jo som det måtte gå: Smelt. Totalt-smelt. Forelska. Super-forelska!
Det skal godt gjøres ikke å kjenne det krible i eggstokkene når du sitter der med en sovende liten sjarmør i armene som lukter karamell. Ikke et pip, bare god og mett og skikkelig søvnig. Tante Christina ble helt salig!
Og da gikk det opp for meg: Det er jo ikke rart det ikke har kriblet i eggstokkene før nå, jeg har jo ikke holdt en baby på fire år! Faktisk er søsteren min og svoger det første venneparet Peter og jeg har, som har fått baby.
Så da jeg satt der i sofakroken, med en sovende hjerteknuser i armene, tok det ikke lange tiden før tankene vandret tilbake i tid.. Til da det var Peter og jeg som satt der med baby-kosen, den enorme kjærligheten, mestringsfølelsen etter å ha fullgått et helt svangerskap og attpåtil klart å gjennomføre en fødsel, den vanvittige lettelsen da det gikk opp for meg at puppene helt av seg selv forstod hvordan de skulle produsere melk, de herlige badestundene i den lille badebalja, all sovingen de første ukene.
Tenk så innmari koselig med litt babylukt i huset igjen..
Det var ikke før i bilen på vei hjem, at det begynte å demre litt..
Var det ikke sånn at kroppen min kollapset i ukesvis etter begge fødslene..? Lå jeg ikke mer eller mindre til sengs de første ukene, totalt utslitt og med vondt o v e r a l t? Plutselig kom jeg på at den første baby-tida faktisk var ganske tøff – og jeg hadde seriøst glemt alt sammen!
For jeg er definitivt ingen fødekvinne – og det gjør at jeg bare skal være så utrolig takknemlig for at alt gikk så bra som det gjorde. Og det TO ganger.
For jeg husker jo at det var mye! Det var overveldende og det var kaos, alt ble snudd på hodet over natta, og man kjører på ekstra-giret i ukesvis. Kanskje måneder. Eller år.
Selvfølgelig savner jeg baby-tida, men det savnet tror jeg kommer til å være der bestandig. Et slags sammensurium av savn og småpanikk fordi barna vokser så fort. Det eneste man vil er jo bare å stoppe tida i blant, og når man får snuse karamell-lukta, blir det hele så innmari virkelig.
Det rasler kanskje i eggstokkene mine, men nå har jeg blitt tante. Og det skal bli så veldig, veldig stas å få låne babykosen også 😍❤️
/ Favoritt-tante FTW 😎
det beste med å være tante til, bestemor til, venninne til etc er at man kan levere fra seg igjen <3 Når man har snust og luktet pg åååeht <3
Jeg ble tante første gangen som 16-åring, tre år etterpå kom tantebarn nr 2 og da var jeg til og med med på fødselen! Det er noe av det største jeg har opplevd, og jeg har gjennom de 21 og 18 årene det har gått fulgt de tett opp. De er nå flinke barnevakter til mine to røvere 😍 Tiden flyr, så husk på å vær flittig med besøkene 👍😊
Morsom tekst! Jeg sitter hjemme med en sovende baby på brystet på 2,5 uker. I natt sov hun sammenhengende i flere timer om gangen for første gang. Forrige døgn sov hun omtrent ikke, ville bare spise, gråt masse og jeg var helt på felgen. Økedøgn var det ingen som forberedte meg på. Det er ganske heftig å kjenne på hvor avhengig den lille babyen er av en. Kroppen begynner å komme seg etter sugekopp-forløsning og jeg har klart et par trilleturer. Sakte men sikkert går det seg til, men kroppen fikk seg virkelig en trøkk. Og ammingen! Det var skikkelig vanskelig i starten, mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Gråt hele dagen på mandag da mannen begynte på jobb igjen, men nå føler jeg at jeg begynner å få overtaket. Hun spiser bra, går opp i vekt, lukter SÅ godt og er helt nydelig. Nå når det første sjokket har lagt seg vet jeg at permisjonen kommer til å bli en fantastisk tid.