De siste årene har jeg vært som ei klokke. Regelmessig mens omtrent på dagen – ingen forsinkelser, ikke noe tull. Jevn og fin syklus, med alt det (dessverre) innebærer av smerter og humørsvingninger.

For med i hele denne syklus-pakka, kommer jo selvfølgelig PMS’en.

😬😳

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har vært plaget av premenstruelt syndrom helt siden jeg fikk min første mens som 14-åring, og jeg er rimelig sikker på at både mamma og pappa har revet seg i håret mang en gang.

Nå er det jo stort sett “bare” Peter som får gjennomgå hver måned, men utrolig nok er det først nå – på niende året som kjærester, at problemet skulle toppe seg såpass at vi ble tvunget til å ta en prat, og komme fram til en løsning.

For selv om PMS’en kommer jevnlig hver måned, har vi aldri, ikke en eneste gang – tatt med det i betraktningen når vi har gjennomgått litt trasige perioder i forholdet.

For hver måned krangler vi litt ekstra. Hver måned blir vi litt ekstra irriterte på hverandre, henger oss litt mer opp i småting, blir litt mer bjeffete og (salty) bitch’ete. Jeg sier vi, selv om det jo er PMS’en og jeg som starter ballet.

Vendepunktet skjedde en kveld for noen uker siden, da Peter og jeg satt i sofaen, og jeg plutselig fikk en skikkelig aha-opplevelse. Jeg opplevde nemlig et lite øyeblikk, hvor jeg umiddelbart følte en veldig ro i kroppen. Jeg følte meg rolig, så veldig positivt på livet – det var som om alle problemene jeg hadde bare forduftet, og jeg så løsninger i stedenfor utfordringer.

Og jeg skjønte med en gang hva det var: Det var jo PMS’en som hadde forlatt kroppen min!

Dette bestemte jeg meg for å prate med Peter om for et par uker sider, i en av våre podcast-episoder (Episode 14 av Gjesterommet, for spesielt interesserte 🙋🏻🔊).

Og underveis i denne praten, innså vi jo hvor problemet ligger. For mitt småkjipe humør en periode i måneden, går akkurat under radaren til Peter – sånn at han ikke gjenkjenner det som PMS. Underbevisstheten hans merker at noe er galt, men bevisstheten hans merker det ikke.

Dermed blir han surere fordi jeg er sur, men tenker ikke at det er mitt sure humør som er årsaken – og plutselig føler han seg bare sur selv og tror det er han som er problemet. Og så har vi det gående.

Jeg tuller ikke når jeg sier at PMS’en min stort sett er såpass heavy at jeg hver måned toucher innom skilsmisse-tanken. Peter blir så sykt irriterende at bare halvparten av rotet hans gir meg lyst til å flytte ut. Og det sier litt om hvor crazy banana hodet kan bli når hormonene herjer.

En rask titt på NHI sine nettsider, bekrefter at PMS ikke er til å tulle med:

“De vanligste psykiske symptomene er irritabilitet, humørsvingninger, nedsatt stemningsleie, angst, spenninger, aggressivitet, konsentrasjonsproblemer, rastløshet, søvnproblemer, følelse av å miste kontrollen.”

“De hyppigste kroppslige symptomene er magesmerter, ømme bryster, følelse av oppblåsthet, eventuelt vektøkning og hevelse i føttene, hodepine, økt bukomfang, hudforandringer (akne), endret matlyst, tap av energi.”

Er det rart det tørner litt for oss damer hver måned?! Jeg sier ikke at det ikke er tøft å være partnerne våre – jeg sier bare at det kanskje ikke er så rart at en samling av noen eller flere av disse symptomene gjør noe med oss damer.

Så hva ble løsningen på hele PMS-problemet? Jo, Peter har lastet ned en PMS-alarm på mobilen 😂

Rett og slett en app som varsler når det er fare på ferde. På denne måten unngår vi at mine humørsvingninger såvidt streifer under radaren til Peter, og at han blir sur fordi jeg blir sur.

Nå får han beskjed når det er på tide å begynne og liste seg litt på tå, når han bør stryke meg med hårene istedenfor å ta igjen med samme mynt – og når han bør la småting jeg irriterer meg over, gli forbi.

Nå vet han at det er PMS’en som snakker, og han vet også at det bare er midlertidig og at det kommer til å gå over om en stund.

Og det verste er at det funker! Dette er riktignok den første måneden med varsling, men krangle-nivået vårt ligger langt under gjennomsnittet til nå. Peter er mye roligere, og jeg antar at siden underbevisstheten min til enhver tid vet at han vet – blir jeg mer oppmerksom på utbruddene mine når de kommer.

MEN! Det er et men her, og det er at det er ekstremt viktig at partneren som har PMS-varsling, IKKE under noen omstendighet, aldri ALDRI, bruker fraser som “Å heisann, nå er det PMS’en som snakker”, eller “Nå vet jeg at du reagerer sånn fordi du har PMS”  og så videre. Da er det bare å slette hele varslingen først som sist, for den vil definitivt virke mot sin hensikt.

Eller vent, la oss bare bli oppmerksomme på denne regelen en gang for alle: En partner som lever med en kvinne med PMS bør aldri nevne PMS’en overhodet. Det vil bestandig gjøre vondt verre. Det er mye bedre å konkludere inni eget hode at PMS’en er på topp, og heller bite motstanden i seg og glede seg til syndromet logger av for denne gang. Trust me 😉

/ Happy PMS, folks ❤️😂