Når hjertet fryser til is

Jeg våknet med et rykk rett før alarmen ringte. Veldig urolig – hadde jeg drømt noe jeg ikke kunne huske? Eller var jeg urolig fordi Teo skulle opereres denne dagen?

Jeg tasset ut på kjøkkenet til lukten av nytraktet kaffe. Alt var helt stille. Peter hadde kjørt til jobb allerede.

Men, så tidlig..? Klokka var ti på syv, hadde ikke Peter sagt at han skulle dra hjemmefra halv åtte denne morgenen?

Teo lå og snorket fornøyd i kurven sin i hjørnet, med våte poter. Altså hadde Peter gått tur med ham før han dro – men hadde han husket å ikke gi ham mat? Siden han skulle opereres, skulle han faste denne morgenen..

Jeg tok opp telefonen og fant Peter øverst på lista. Vurderte å sende melding, men siden han sannsynligvis satt bak rattet og alltid er koblet opp på bluetooth – kunne jeg like gjerne ringe.

Jeg trykket på nummeret hans, og det grønne røret. Ingen ringetone, bare rett til telefonsvareren. Hmm, det var rart – hadde han slått av telefonen? Det skjer jo så godt som aldri. Bilen inne i en tunnel kanskje – uten dekning?

Ja. Jo. Sånn måtte det være.

Jeg hoppet i dusjen, og da jeg var ferdig, grep jeg telefonen samtidig som jeg tørket meg med håndkledet. Prøvde å ringe en gang til. Og en til. Og en til. Ingen ringetone, bare rett til telefonsvareren på ny og på ny.

Jeg kjente uroen bre seg. Gjorde det jeg kunne for å få kontroll over tankene, dyttet vekk uro og bekymringer. Hadde det skjedd noe på vei til jobb? Christina, skjerp deg nå. Ingen grunn til å bli paranoid. En mobil kan skru seg av, sånt skjer jo!

Men Peter svarer jo ALLTID…

Jeg prøvde å ringe en siste gang, med samme resultat. Kunne det være noe feil på linja? Jeg trykket meg inn på whatsapp og skrev en kjapp melding:

Det lille ✔️til høyre for klokkeslettet, betyr at meldingen er sendt – men ikke levert til mottakers telefon. Først når den er levert, står det to ✔️✔️ der. Telefonen hans var åpenbart avslått.

Med unntak av et par, tre flyturer de siste årene, kan jeg ikke huske at Peter har skrudd av telefonen sin noensinne. Han er på. Han har den ofte på lydløs, men aldri avslått.

Nå begynte jeg å bli urolig. Jeg prøvde å ta meg sammen mens jeg vekket barna – og kjempet for å puste med magen samtidig som hjernen løp løpsk. Jeg serverte frokost og laget niste mens jeg latet som ingenting. Inni meg var tankene helt andre steder: Trafikkulykke? Hvorfor var telefonen slått av??

Jeg følte meg helt teit, for jeg visste hvor idiotisk det var å la det negative fokuset vinne, men jeg klarte rett og slett ikke å la være. Hjertet mitt var i ferd med å fryse til is – kunne det ha skjedd ham noe?

For det er jo sånn det er for alle som plutselig rammes av noe, ikke sant? At alt snus på hode i løpet av et sekund? Hvordan den usle lille bokstaven som skiller lykke og ulykke bare plutselig er der?

Jeg pakket nistepakke ned i en sekk, da telefonen plutselig ringte. Jeg rev den opp av lomma, og kan ikke huske sist jeg kjente på den samme lettelsen som da jeg trykket på det grønne røret og hørte stemmen til Peter:

– Hei! Går det bra? Så du hadde prøvd å ringe meg mange ganger, telefonen stod i flymodus! Jeg skjønner ikke hvordan det har skjedd, jeg må ha kommet borti en knapp..”

Jeg pustet så lettet ut at jeg ble nødt til å forklare hva slags tankescenario som hadde utspilt seg på kjøkkenet hjemme, de siste 20 minuttene.

Alt dette fikk meg til å huske noe “Englepappa” Magne Helander hadde skrevet en gang, etter at han hadde mistet datteren sin. Han oppfordret alle som fortsatt hadde sine kjære barn, til å la tanken om at det raskt kan gå tapt sveipe innom hodet av og til. Bare for å bevisstgjøre seg hvor mye øyeblikket her og nå faktisk er verdt.

Og den “uskyldige” opplevelsen med en mobiltelefon i flymodus, har gitt meg en støkk. Kanskje trenger man en sånn påminnelse i blant? For denne uka har jeg virkelig satt pris på øyeblikkene med Peter. Hvor mye det betyr med et lite livstegn i lunsjen, eller klemmen når han kommer inn døra etter en lang dag på jobb, eller å sovne i armkroken hans om kvelden.

I en hektisk hverdag er det lett å ta hverandre for gitt – innimellom er det kanskje fint å bli minnet på hvor mye øyeblikket her og nå er verdt ⭐️

/ You and me ❤️

7 kommentarer
    1. Helt enig! Man trenger litt påminnelser iblant for å sette pris på det man har 😊 Utrolig bra innlegg 👍

    2. Ohhh kjente denne langt inni sjela, har akkurat mistet en veldig nær brått og brutalt uten forvarsel. Fra den ene dagen til den andre, borte, skal aldri mer sees, aldri mer få en klem, aldri mer sitte å skravle over en kaffekopp. Ta vare på øyeblikkene de er utrolig mye verdt når man sitter igjen med bare minnene. Livet er så skjørt så vi må sette pris på det mens vi har det!

    3. Jeg tror jeg kunne tenkt litt mindre «hva hvis».. Slitsomt det og 😅🤦🏼‍♀️
      Men å sette pris på og nyte det man har, den er jeg med på!

    4. Har opplevd å gå igjennom en dødfødsel, så det forandret tankesettet mitt veldig naturligvis. Setter ekstra stor pris på det barnet jeg har, og passer på å tenke på hvor heldig jeg er som har han (selvom jeg var maks uheldig som også har opplevd å miste)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg