Det tar på å bli eldre. Ikke bare må man dempe musikken når man kjører bil for å se bedre, men alt tar lenger tid.

Blir man forkjølet eller får bronkitt for eksempel, kan du banne på at det tar tre ganger så lang tid å bli frisk som det gjorde da man var ung. Et par runder på legevakta hører også med, bare for å forsikre seg om at man ikke er døende.

I fjor hadde jeg omgangssyken i tre uker. Et uskyldig virus som pleier å roe seg etter tre dager – tok meg tre forbanna uker å få ut av systemet (bokstavelig talt 🙈). Det kan ikke bety annet enn at jeg har en kropp i forfall.

I alle år har jeg vært takknemlig for at jeg ikke har hatt en rygg som krangler. Eller at jeg har slitt med tilbakevendende hodepine. Eller smerter i magen, bena eller nakken. Sånne kroniske ting, som må være helt forferdelig slitsomt å leve med.

Og akkurat den takknemligheten har jeg blitt minnet på denne uka, for på mandag skjedde noe som har satt meg helt ut. Som har gjort at jeg har måttet ta smertestillende hver eneste dag denne uka for til dels å klare å fungere, og jeg har sovet så dårlig at jeg egentlig burde fått en medalje.

Jeg har fått kink i nakken. Kink!

Jeg er usikker på om det direkte kvalifiserer til alderspoeng, men jeg er helt sikker på at det er et aldringstegn at kinken nekter å gi seg.

Hadde jeg vært 18 år ville kinken sikkert forsvunnet i løpet av en time, men sånn er det definitivt ikke lenger. Nå har den satt seg så forbanna fast at den like gjerne kan være på fremadstormende front, som retrett. Jeg har ikke peiling.

Og ikke aner jeg hva jeg har gjort for å utløse denne kinken heller, men det jeg vet er at jeg er en helt ubrukelig smertepasient.

Det går jo ikke an å ha så vondt uten å uffe seg! Herreminhatt, hver gang jeg rører litt på hodet smeller smerten inn, og den pulserende verkingen er konstant.

Så denne uka har jeg vært et monster. Jeg har glefset, kjeftet og smelt – det har vært kinken som har herjet. Jeg har minnet dem rundt meg på det i annenhver setning, men jeg vet ikke om det har hjulpet.

Men jeg har også fått en saftig påminnelse på at jeg må være veldig takknemlig som til vanlig har en kropp som fungerer. Og jeg har fått en skikkelig påminnelse på hvor ufattelig grusomt det må være for alle dere kronikere som sliter med smerter hver eneste dag. Jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet for dere. (Eller vent, jeg klarer ikke bøye meg)

I dag morges toppet det seg da jeg skulle lufte hunden, for da jeg skulle ned på huk for å plukke opp hans første levering for dagen, lente jeg meg så stivt framover at det plutselig sa plopp i det ene øret – og headsettet falt ut og landet midt i smørøyet.

Jeg gir denne kinken to dager til. Hvis den ikke viser tegn til å forlate åstedet innen mandag – blir jeg nødt til å ringe etter profesjonell hjelp. Hvis ikke, er jeg sikker på at den kommer til å sette seg for godt.

/ “Vi husker alle hvor hyggelig Christina var før i tida. Før kinken. Det var fælt hvordan kinken tok henne. Stakkars.” 😅🙈