Lille julaften. I dag gikk det for alvor opp for meg hvordan de siste månedene har flydd avgårde, det har gått så fort at jeg ikke har rukket å tenke meg om.
Men i dag rakk jeg det. Jeg satt ved kjøkkenbordet og snuste inn lukten av jule-røkelse og synet av pakker under treet. Det snøkledde landskapet utenfor vinduet, og lyden av ved som knitret i peisen.
Lille julaften. Det er merkelig hvordan magien fra min egen barndom fortsatt ligger i ordene. Og nå sitter jeg plutselig her med to spente små, som forhåpentligvis er i ferd med å erfare sin egen magi som de skal gjemme i hjertene sine for alltid.
“Mamma, i går var det bittelille julaften, og i dag er det lille julaften, og i morgen er det store julaften!”
Jeg fniste høyt, for ja – i morgen er endelig den store dagen her.
Men i år som i fjor tenker jeg mye på hvordan julen også er en sårbar tid. For alle ønsker jo at julen skal være en god tid – men etter hvert som man blir eldre, blir julen også så sårbar. Den rommer forhåpentligvis mest glede, men også mye savn. Og det er tanker jeg aldri hadde som barn.
For da jeg var liten og livet var bekymringsløst, da var julen bare et stort høydepunkt, fullstappet med glede. Men den samme julen må jo ha rommet mye savn for andre enn meg. Mine foreldre, mine besteforeldre – hadde de de samme tankene som jeg har nå? At julen er fin, men at det er en spesiell følelse å feire jul med et savn?
Jeg vet ikke helt hva jeg vil si, annet enn at jeg vet vi er mange som kjenner på livet akkurat nå. Og på en eller annen rar måte er det en trøst å vite at vi er flere i samme båt.
I morgen skal vi feire julaften hos Mormor. Det er skikkelig jul for meg. Jeg gleder meg veldig, aller mest til å ha hele familien rundt meg. Og til å skape nye og fine minner for to små, akkurat slik juleminnene ble skapt for meg for tretti år siden.
Store julaften ❤️
/ God kvelden før kvelden シ
