Noen ganger blir man nesten litt rørt av å se hvor lite som faktisk skal til ❤️
For da vi la middagsplaner i starten av denne uka, ble pannekaker og tomatsuppe med makaroni etterlyst av to små. Favorittretten ble ført opp på menyen, og mens jeg skrev ned hva jeg trengte på handlelista, kom jeg på de tre naboguttene som også elsker pannekaker.
Jeg sa til Peter at vi fikk prøve å finne en helgedag som passet for alle, en lørdag eller søndag der ingen spiller fotball eller håndball eller har andre planer. Men så slo det meg: Hva med en helt vanlig… torsdag?
De to miniene jublet, og vi kastet oss rundt og sendte en liten mobil-invitasjon til foreldrene, og spurte om barna hadde lyst til å komme etter skolen på torsdag for å se på film og spise pannekaker. Svarene kom kjapt, alle hadde kjempelyst 😉
Dagene gikk, og det var ikke før i går kveld på sengekanten, at jeg spurte den lille kroppen:
– “Jeg håper dere husker at det er i morgen vi skal spise pannekaker?”
Stemmen som svarte var skikkelig ivrig:
– “Mamma da.. Vi snakker jo om det hele tida! På torsdag er det pannekakefest! Vi gleder oss så veldig.. Det er det eneste vi snakker om, faktisk. Da vi kjørte fra fotballen i går, måtte den ene pappaen stoppe bilen og de åpnet vinduet baki og ropte ut: “Hadeeet! På torsdag er det pannekakefeeeest!”
Og dette gjorde meg helt varm i hjertet! Jeg hadde jo ikke i min villeste fantasi forutsett hvor mye glede det skulle ligge i en sånn liten invitasjon.
Så glad ble jeg, at jeg syns det er verdt å spre tipset videre til andre som også kanskje tenker at det må være mye opplegg for å lage fest.
For noen ganger kan det være mer enn nok med litt mel, litt melk, noen egg og litt smør – på en helt vanlig torsdag ❤️
/ 😍
Dette innlegget fikk meg til og tenke tilbake på min egen barndom, var kansje ikke så mange middager sammen med venner, men vi hadde det mye koselig hjemme hos oss.
Det er så trivelig å ha barna i nabolaget/venner av barna generelt på besøk, å noe ekstra når de også spiser middag sammen med oss…
Det er så viktig og være et åpent og raust hjem, at alle føler seg velkommen og sett, lage en god og trygg relasjon, ikke sikkert alle har det hjemme.
Og det og også få bli godt kjent med vennene til barna, gir en ekstra trygget, når de blir eldre og utvider områdene sine og man ikke har like mye kontroll.
Vi har til tider en ekstra middagsgjest flere ganger i uken, å den ene kompisen til gutten vår, kommer også hit når han ikke er hjemme, vi kaller han bare bonus sønnen vår 😂 å vår sønn er også mye hos dem, vi bruker å fleipe med at de har to hjem.
Joda, klart det til tider er slitsomt og noen dager må jeg si nei ( om det har hvert mye) men mest av alt bare koselig og givende å barna har det så godt.
Jeg husker fra jeg var ungdom, mine venner likte og komme på besøk, vårt hjem ble en samlingsplass og et trygt sted. Mamma viste hvem alle mine venner var og hvor vi var, hun hadde en god innsikt og oversikt, fordi hun skapte gode relasjoner på tillit og respekt. Som oftest satt vi sammen med mamma, og mange av dem snakket med mamma om ting de ikke kunne snakke med foreldrene om.
Det er et ordtak som sier «det krever et helt nabolag for og oppdra et barn» det er mye sant i det❤️
Så fint skrevet. Og barna blir jo så glade når de får ha med seg kompiser hjem. Mye mer av det før. Tror vi er så redde for at alt må være så rent og pent før vi tørr invitere. Som om ungene brys seg om hybelkaniner ! De er fornøyd med pannekaker og tomatsuppe de. Og at de får leke og være sammen.