Peters ukjente fortid

Jeg tenker ofte på at det er så rart at den man som voksen velger å dele resten av livet sitt med, en gang i tiden var helt ukjent for deg.

For det er jo faktisk bare 11 år siden jeg ikke visste hvem Peter var i det hele tatt. Før det var vi to separate sjeler på hver vår side av Oslofjorden, helt uvitende om hverandres eksistens. Og nå sitter vi her, bundet til hverandre for alltid.

Når jeg ser på barna våre er det mye jeg kan kjenne igjen fra min egen barndom, men hva har de arvet fra Peter? Hvordan var han egentlig som ung?

Peter selv vil jo selvfølgelig, som menn flest, beskrive seg selv fra tiden som ung og lovende med flotte adjektiver. Han var tøff, rå og kul.

Denne uken fikk jeg derimot et uventet og overraskende innsyn i unge Peters liv. Og det er faktisk første gang jeg noensinne har sett ham rødme 😂

Det viser seg nemlig at i det herrens år 1996, da Norge fortsatt levde på seiersrusen fra Lillehammer-OL og danset så svetten silte til megahiten ”Macarena”, satt det en ung gutt i loftsetasjen i sine foreldres hus på Kolbotn utenfor Oslo og drømte.

Om jenter.

Og det holdt jo selvfølgelig ikke med jentene på skolen, nei her måtte det tenkes større. Så i sin søken etter drømmedama, fant han ut at det var en god idé å sende inn et brev til det superpopulære ungdomsbladet TOPP for å søke etter ”brevvenner” (les: noen å kline med).

Rastløs som han var, klarte han ikke å vente på at brevet kom på trykk – og sendte derfor et nytt brev kort tid senere sammen med en god, og minst like jentegæren, kompis.

Dagene gikk, ukene gikk.. Men, nei. Brevene kom visst ikke på trykk. Trodde han. For plutselig en dag kom postmannen med en enorm bunke brev. Og dagen etter kom det enda mer! Og dagen etter der igjen.. Og etter der igjen..

I løpet av noen uker rant det inn med hundrevis av brev, brev dynket i parfyme, lesset med godteri, klint inn med leppestift-kyss.

Det som bare hadde vært en uskyldig guttedrøm i natten, hadde plutselig blitt en veldig byråkratisk virkelighet. For én ting er å drømme om jenter, noe helt annet er å skulle håndskrive et par hundre svar-brev. Og hvor mange ukelønner blir ikke det i frimerker? Hvor skulle han egentlig begynne?

Han som bare ønsket seg en kjæreste eller tre, hadde plutselig fått seg en helt vanlig kontorjobb 😆

Så i kjent Peter-stil, ga han bare opp hele greia. Svarte på et par av brevene, resten gikk i bøtta. Og der kunne historien endt.

Men Peter kommer jo fra en vaskekte kjernefamilie, og da moren og faren hans fant ut at han ikke hadde tenkt til å svare på 99,9% av brevene som rant inn, fikk de rett og slett dårlig samvittighet. Tenk på alle de stakkars jentene som satt der ute og ventet på svar, uten noensinne å høre noe som helst? Nei, det var helt uaktuelt.

Derfor overtalte de sin sønn til å lage et standardbrev de fikk sende ut til alle de håpefulle der ute. Faren kunne frankere noen av dem på jobben, så fikk de heller kjøpe en pall med frimerker i tillegg 🙈

Og det gjorde de. Startet sin egen lille samlebåndsproduksjon i stua der brev etter brev ble besvart – og konvolutter ble sendt ut kassevis. Noen travle dager for den lille familiebedriften, men de kom seg gjennom det. Mange timer og tusenvis av kroner brukt på frimerker senere var alle brev besvart, og livet kunne gå videre. (Hatten av for mine svigerforeldre – to dedikerte foreldre som stod på for å gjøre opp for sin kontaktsøkende sønn 🙌🏽 ❤️)

Nok en gang kunne historien endt her, men i helgen dukket det altså opp noe helt fantastisk. En av Peters følgere på Instagram viser seg nemlig å være en av disse en gang så unge og håpefulle brevvennene..

 

 

.. Og der var det altså, et bilde av brevet Peter tilfeldigvis har ”glemt” å fortelle meg om i alle disse år. (Legg spesielt merke til at det er svigermors håndskrift):


(Til Linda. Tjena! Det var veldig koselig at du/dere ville skrive med meg, men desverre rekker jeg ikke å skrive til alle.
Det var nesten umulig å velge hvem jeg ville skrive med (for alle brev var så kuuule),
så til slutt måtte jeg bare trekke ut noen av bunken. TUSEN TAKK FOR BREVET!)

 

Som sagt.. Dette er altså første gang jeg noensinne har sett Peter rødme, og årsaken til det skal jeg komme til nå. For han rødmet ikke på grunn av brevet med den ganske hyggelige teksten, men på grunn av et hederlig forsøk på å redde æren helt avslutningsvis.

For Peter visste jo at han var slått. Brevet er jo på en måte et avslag på en jobbsøknad, men likevel fant Peter tydeligvis ut at litt av æren kunne reddes inn helt på tampen.

Han var jo en kul fyr tross alt. Takk for brevet og alt det der, men jeg har dessverre ikke tid til deg. Sorry.

Hilsen…

 

/ #girlhunter x-)

12 kommentarer

Siste innlegg