De siste dagene har små og store beretninger om Ari Behn strømmet fram i media. Stian “Staysman” Thorbjørnsen forteller om den kvelden som satte så store spor at han mange år senere skulle invitere Ari Behn som sin drømmegjest på et radioprogram på P4.
Og hvordan Sigrid Hvidsten i Dagbladet, som fersk, uerfaren og pur ung journalist plutselig en dag mottok en kort mail der det stod: “Jeg vil bare si at jeg synes du er flink. Fortsett med det!” – underskrevet Ari Behn.
Om hvordan Ari Behn reddet livet til Ingeborg Stensrud en mørk høstnatt for mange år siden, en natt Ingeborg hadde et intenst behov for å slippe livet. Om hvordan Ari plutselig stod der, inviterte henne med bort til vennene sine – med åpne armer og en utstråling hun aldri før hadde opplevd.
Og disse beretningene om de personlige møtene vil ingen ende ta. Jeg kan ikke huske å ha lest så mye ektefølt kjærlighet i etterkant av en persons bortgang, noensinne.
Og det gjør det kanskje enda mer uforståelig. Hvordan en så varm og inkluderende person, som endret noe i alle som på en eller annen måte krysset hans vei – ikke ønsket å leve lenger.
Og så denne teksten til Kathrine Aspaas om vinternetter. “Hun har vært ute en vinternatt før”, sier vi – og sikter til en person som bærer på livserfaring.
Det er bare det at ingen av oss slipper unna disse vinternettene. Der kjæresten har forlatt oss, vi har mistet noen vi er glad i, vi har mistet jobben, gruet oss til å gå på skolen, til å møte mennesker – eller møte livet.
Og hvorfor er det egentlig sånn, at disse vinternettene snakker vi helst ikke om? Selv om vi burde vært stolte som bare det, over dem? Burde vi ikke betrakte dem som seiere, og fokusere på hvordan vi kom oss gjennom dem – og til slutt satt igjen en vinternatt rikere? En erfaring rikere.
Som Kathrine Aspaas så fint skriver det:
“Kan det å dele vinternetter gjøre oss bedre rustet til å komme oss gjennom den neste? Kan vi hjelpe hverandre og være stolte av hva vi har vært gjennom?
Ikke feie det under teppet, eller luske rundt med arrene våre, men sette dem på peishyllen som monumenter over et helhjertet liv?
Blir ikke natt-seilasen litt lettere dersom vi vet at vi reiser sammen? At opplevelsene våre har mange likhetstrekk? At vi er hverandres hjelpere og utfordrere underveis?”
For noen måneder siden møtte jeg en barndomskompis på butikken. Jeg hadde ikke sett ham på over 15 år, men praten satt heldigvis fortsatt løst – akkurat som i gamle dager.
– “Hvordan har du det?”, spurte jeg etter en stund.
Han nølte litt før han svarte – det var tydelig at han vurderte hva han skulle si:
– “Det går heldigvis litt bedre nå. Men jeg har vært langt nede. Langt, langt nede. Men jeg innså heldigvis at jeg måtte få hjelp. Og det har nok reddet livet mitt”.
Klemmen som fulgte var god, varm og ektefølt. For jeg vet hvor lett det er å svare “Joda, jeg har det bra” på et sånt spørsmål. Jeg gjorde det selv, i en lang periode i livet mitt da jeg på ingen måte hadde det bra. Men det kostet meg mindre å juge om det, enn det gjorde å være ærlig.
I dag angrer jeg på det. Jeg burde vært en som var åpen om hvordan jeg hadde det, og heller forklart at livet serverte meg vinternetter på rad og rekke akkurat da. Men jeg visste ikke bedre. Jeg trodde jeg skånet alle dersom jeg latet som at alt var bra.
Nå vet jeg at vi bærer på vinternetter alle sammen. Noen står midt oppe i dem nå, noen har lagt dem bak seg – mens andre har dem foran seg. Vi vil alle være ute i kulda på et eller annet tidspunkt i livet.
Så la oss gjøre det eneste riktige, nemlig å hjelpe hverandre gjennom de tøffeste nettene ❤️
/ “Sett vinternettene på peishyllen som monumenter over et helhjertet liv” ⭐️
En vinternatt bærer på mye, både godt å vondt, men en dag vil sola lyse, mørket avta og øynene ser nye tider…. Om vi bare tørr å prate, vise at vi er sårbar, ta ned skjoldet å si ” hjelp meg”. Vær åpen, vær raus, ta i mot å våg å se fremover.
❤️🙏🏼
Veldig bra skrevet 👏❤️
Har faktisk opplevd det motsatte. At folk har spurt hvordan det går, og etterpå har tatt avstand når jeg har fortalt dem det. Ikke alle takler eller ønsker sannheten. Dessverre.
Du er ikke alene om den opplevelsen.. I ettertid tenker jeg at det var en fin måte for meg å finne ut hvem som er de ekte vennene 😉 De som ikke takler sannheten klarer man seg kanskje uten?
Kunne ikke vært mer enig!
Min svoger sa så klokt en gang for mange år siden:
‘Man vet ikke hva det vil si å ha det godt før man har kjent på det vonde.’
Christina🙌🏻❤️
Gråter når jeg leser det du skriver.
Samtidig skriver du “ikke ønsket å leve”.
Hvordan vet du det?
Noen ganger blir smerten så uutholdelig at det ikke finnes lys. Og for noen blir det så mørkt at man ikke orker leve lenger. Det er ikke det samme som at man ikke ønsker å leve.
Jeg blir provosert av sånne kommentarer. Vi vet ingenting om hva han tenkte, følte og ønsket!
Nei – det har du helt rett i. Den setningen var ikke gjennomtenkt av meg. Beklager! ❤️
Veldig fint skrevet 😊
Hadde selv en periode for snart ett år siden hvor jeg virkelig traff bunnen av kjelleren. Var selv blant de som svarte: «det går fint» hver gang noen spurte hvordan jeg hadde det, for det var så mye enklere. Etter å ha oppsøkt hjelp på eget initsiativ, ble jeg oppfordret til å svare ærlig på dette spørsmålet neste gang jeg fikk det. Valgte å forklare for noen av mine nærmeste i familien hvordan ting egentlig var, og ente opp med å få «kjeft» tilbake 😔 det var første og siste gang jeg kommer til å være åpen om mine problemer.. men poenget mitt med å fortelle dette, tror jeg er at vi trenger mer informasjon om psykiske lidelser. Både hvor de som sliter kan henvende seg for å få hjelp. Men også informasjon om hvordan man skal takle situasjonen når vedkommende foran deg svarer at ting faktisk ikke er så bra for øyeblikket. takk for at du belyser dette viktige temaet 😊
Så viktig og fint skrevet ❤️
Du gir så ofte noe til ettertanke. Viktig at du finns der ute. Et nett i nettet. 🤗 Om det å møte/takle den som svarer ærlig, tenker jeg at det er bedre at folk spør, enn motsatt, så får en prøve, om en ikke er så dårlig at en burde være ivaretatt av profesjonelle, å skille mellom hvem som skal få hvilket svar. Vi bør ikke gå ut fra at alle som bryr seg, er sterkere enn oss selv.
Så fint innlegg ! Veldig beskrivende når du skriver at vi lusker rundt med arrene våre, akkurat sånn opplever jeg at det ofte er, heier på å sette de fram på peishylla å la de skinne som erfaringer😊❤️
Har hatt flere tragedier dette året med flere dødsfall og oppriving , og det har vært veldig hardt og nesten ikke mulig å leve vidre med, men snakke opp det? Nei det er ikke så lett, de fleste enten har behov for å overdøve det eller gir subtile henvisninger hvor heldig jeg er som forsatt lever.og lekser opp alt som ser bra ut i livet ditt ,
de vil bare ikke høre om det negative ellers som så vakkert nå hetter vinternetter.så en slutter å si noe til slutt og sier bare ja alt er OK , selv om en bare har lyst til å forsvinne fordi det er tungt.
Alle hjerter og fraser som jeg er der for deg er stort sett bare FB bullshit, når dagen kommer er det få som vil eller orker å hjelpe , så en føler at det bare tomme ord og løfter. og ser vakkert ut feks på FB
Jeg har en klok nett-venninne. Hun heter Lin, og du finner henne som @knoftig på Instagram. Hun sier alltid: “Del arrene, ikke de ferske sårene”. Jeg tror det er en veldig fornuftig måte å gjøre det på. Man kan på en måte gi fra seg lærdommen til de som står i det vonde akkurat nå, uten å være like sårbar for avvisning lenger selv. Og man har hatt tid til å bearbeide og hente ut det som er verdifullt av opplevelsen. <3
Det var kloke ord! Takk for deling – de skal jeg ta med meg videre 🙂
Du skriver så godt! Godt nyttår til deg og dine <3
Tusen takk! Godt nyttår til deg også 🙂