I forrige uke skrev NRK om en brasiliansk kvinne som er den første noensinne som har fått en levende baby etter å ha fått transplantert en livmor fra en avdød donor.
Et stort medisinsk gjennombrudd, som på sikt kan gi flere muligheter for infertile kvinner. Ganske utrolig! (Les hele saken her)
Dette fikk meg til å tenke på organdonasjon – og hvor viktig det er at du og jeg tar stilling til spørsmålet om vi ønsker å være donor dersom noe skulle skje.
For akkurat nå, er status at færre skader seg i ulykker enn før. Dette er selvfølgelig både gledelig og viktig statistikk – men det er sannsynligvis også årsaken til noe langt mer alvorlig, nemlig at organdonasjonstallene synker.
Faktisk er tallene de laveste på 10 år, noe som gjør det ekstra viktig at du og jeg tar donasjons-praten med våre nærmeste!
Mitt første donorkort fant jeg på venteværelset hos min daværende lege for mange år siden, og jeg husker jeg tok med meg et hjem – mest av nysgjerrighet.
Spørsmålet om å være organdonor hadde aldri streifet meg før, det var ingenting vi hadde diskutert hjemme i familien, så jeg hadde rett og slett aldri tenkt på det før.
Og akkurat det tipper jeg det er mange som kan kjenne seg igjen i. Det er vel ingen som liker verken å snakke om eller tenke på hva som skal skje med organene sine den dagen kroppen av en eller annen grunn ikke er levedyktig lenger.
Jeg husker jeg spurte mamma hva hun tenkte om å være organdonor, og da kikket hun på meg før hun heiste på skuldrene og sa: “Jeg har jo ikke bruk for organene mine lenger når jeg er død – så bare fint om de kan komme til nytte!”
Akkurat sånn, som den mest naturlige ting i verden. Og da var jo valget enkelt for meg også. Jeg fylte ut et donorkort – og har hatt det i lommeboka siden.
“Si det for å bli det” – jeg liker slagordet til Stiftelsen Organdonasjon, for så enkelt er det faktisk. Du trenger ikke registrere deg noe sted, møte opp på et sykehus, eller fylle ut noe som helst – det er nok at du sier til dine nærmeste at du ønsker å være donor dersom noe skulle skje.
Det er riktignok en rekke medisinske krav som må oppfylles for at man skal kunne donere, men det viktigste er at så mange som mulig sier ja til organdonasjon, og tar praten med sine nærmeste.
For hele 7 organer kan komme til nytte – og leveren kan attpåtil redde to mottagere. Det vil altså si at inntil 7 mennesker kan bli reddet!
(Skjermbilde: Stiftelsen Organdonasjon)
Skulle du ønske å ha et donorkort i lommeboka, finner du brosjyre med kort til å fylle ut, på de fleste apotek og legekontorer. Man kan også laste ned appen “Donorkort” på telefonen, eller registrere informasjonen i kjernejournalen din på “Helsenorge.no“.
/ Det tar deg 3 sekunder 🙂
Flott at du er organdonor! Jeg synes faktisk vi burde hatt det slik at man automatisk ble organdonor, med mindre man spesifikt sa nei til det. Tenk så mange liv som da kunne vært reddet 🎉
Jeg leste mye om organdonasjon før jeg skrev dette innlegget, og var av samme oppfatning som deg. Men så viser det seg altså at dersom en sånn ordning skal være mulig, altså at alle er donorer med mindre man aktivt registrerer seg som motstander, må myndighetene kjøre kampanjer som gjør folk oppmerksomme på det. Og dette fører visstnok (i motsetning til hva man skulle tro) til et negativt fokus på organdonasjon! Merkelig, ja? Men den teiteste årsaken til at man ikke ønsker å innføre et slikt system, er at mange ikke ønsker at “staten skal eie kroppen din”. Og at det vil kunne føre til at flere sier nei, i protest mot ordningen, selv om de i utgangspunktet var positive til organdonasjon. Så ja.. Skal ikke være lett 😉
Jeg er så glad for at du fronter dette med jevne mellomrom! Jeg er selv så heldig at jeg er gift med en mann som fikk livet sitt tilbake etter en levertransplantasjon. Vi er evig takknemlige for at en familie i en helt forferdelig situasjon sa ja til organdonasjon, og på den måten ga de 5 mennesker mulighet til å leve livet sitt videre. Snakk med de rundt deg og fortelle dem hva du vil, da er spørsmålet så mye enklere å besvare dersom man skulle havne i en slik forferdelig situasjon ❤️
Åh ❤️ Tusen takk for kommentaren, Maria! En ting er å lese om hvor viktig det er at folk tar et standpunkt, noe helt annet er det å høre om noen som faktisk har fått hjelp. Dette er så viktig! Veldig, veldig glad for å høre at det gikk bra med mannen din! ❤️
Tusen takk for at du tar opp dette viktige temaet, Christina 💕 Selv er jeg alvorlig nyresyk og håper de finner en donor slik at jeg i løpet av neste år kan få en ny nyre.
Krysser alt jeg har for at 2019 blir året ditt, Cathrine ❤️ Masse lykke til!
Man kan også trykke “Ja” på Organdonor på Helse-appen på IPhone 🙂
Helt av tema her 😂 men da har jeg laget din berømte rocky road i år igjen, må bare takke og bukke for den fantastiske oppskriften som har sneket seg inn blandt juletradisjonene våre 😉😉😍😍
Fantastisk! Er det ikke morsomt med nye tradisjoner som bare blir en del av de gamle? God jul – og nyt førjulstida 😍
JO det er egentlig helt fantastisk, er en sucker for tradisjoner 😜 nye og gamle 😉
Takk for det og det samma til dere 😉
Tenker at så lenge man vil motta organer fra andre skulle det være behov for det, er det en selvfølge å selv være organdonor.
Er så enig! Dette er det viktigste spørsmålet man bør stille seg selv 🙌🏽
Absolutt! Dette er argumentet jeg alltid drar med meg inn i en diskusjon om organdonor.
Ser forresten nå at setninga ble rar med både «selvfølge» og «selv», så jeg beklager det!
Viktig tema! 👏🏼 Jeg syns donorkort-appen er veldig kjekk av flere grunner – når jeg har bildet på låst skjerm på telefonen ser man både at jeg er organdonor, men også navnet mitt og navn og telefonnummer på to pårørende. I minst alvorlige tilfelle hjelper det de som finner en mistet telefon og spore meg opp, i mer alvorlige tilfeller finner man ut hvem jeg og pårørende er ved ulykker o.l. Har hatt det som bakgrunn på telefonen så lenge jeg kan huske 😊
Kan også fylle ut på kjernejournal på Helsenorge.no 🙂 Veldig lurt! Er selv organdonor, og har tatt valget på vegne av sønnen på fire år også, om det, Gud forby, skulle bli nødvendig. 💙
Flott at dette er noe som flere og flere snakker om. Men, veldig greit om flere også kan nevne at man KAN registrere dette et sted! I kjernejournalen via helfo.no kan man også registrere seg som organdonor, og det tok meg 3 minutter fra jeg skulle finne frem PCen til det var gjort. Nesten like raskt som å fortelle de nærmeste at man er organdonor, men da vet også legepersonell det, skulle man havne på sykehus og ikke får tak i slekta.
Jeg har skrevet det i innlegget altså, om kjernejournalen! Enig i at det må nevnes 😉👍🏼