I helgen har jeg vært alene hjemme med barna. Peter har vært bortreist, og når pappa er borte, skrur vi av en eller annen grunn ned tempoet et hakk. Litt ekstra tid i pysjen, for da gjør det ingenting om minuttene tikker avsted samtidig som verden ligger for våre føtter 😉
Denne lørdagsmorgenen var intet unntak, og barna lå godt krøpet opp i hvert sitt hjørne i sofaen mens barne-tv rullet på tv-skjermen. Jeg hørte kaffetrakteren piple og surkle borte i hjørnet, mens jeg stod like bortenfor og kuttet paprika og agurk i skiver.
Mens jeg ventet på at rundstykkene skulle bli ferdige i ovnen, plukket jeg opp mobilen for å ta et raskt sveip innom de faste nettavisene. Ikke noe spesielt hadde skjedd i løpet av natta, men på Dagbladets forside var det en sak som gjorde meg nysgjerrig.
Og jeg vet ikke hva det var som gjorde at jeg trykket meg inn på saken akkurat da. Kanskje var det den milde lyden fra barne-tv som minnet meg på at jeg hadde tid – jeg begynte i alle fall å lese.
Om skjønne Toril Stokkebø. Trebarnsmor, langrennsmamma og ildsjel i barneidretten, hun som ble sett på som en reservemamma av så mange, hun som åpnet den store boblejakka si og tok ungdommene inn i favnen, og holdt dem der, lenge.
Hun som ville høre om livene til disse ungdommene, oppturene og nedturene. Hun som var den sunneste, friskeste og mest ivrige støttespilleren langs skiløypa – og som i en alder av 47 løp fra de topptrente ungdommene opp slalåmbakken Wyllerløypa i Oslo.
Toril, hun som plutselig ble alvorlig kreftsyk over natta.
Jeg kan ikke huske sist jeg leste en sak som dette. Vanligvis pleier jeg å skumme gjennom enkelte partier i en tekst for å bli fortere ferdig, men denne gangen måtte jeg få med meg hvert eneste ord.
Og tårene silte. Jeg hulket så stille jeg kunne mens jeg leste meg gjennom hele historien, om hvordan Toril begynte å mistenke at den plutselige og aggressive nyrekreften kunne skyldes fluorsmøringen hun i årevis hadde brukt på alle skiene i smørebua.
Om hvordan toppene i Skiforbundet har visst om farene ved fluorholdig skismøring siden 2009, uten at det har blitt gjort tilstrekkelig for å informere ski-Norge om det. Hvorfor ble ikke alle amatørene varslet, når de profesjonelle fikk egne smørebusser?
Artikkelen om Toril er en del av et stort prosjekt og en artikkelserie kalt “Glidens pris” som skal rulles ut i Dagbladet framover. Og dette var rett og slett en skikkelig sterk og rørende pangstart. Forarbeidet til journalist Bernt Jakob Oksnes må ha vært formidabelt, det skinner gjennom hele saken at denne teksten har tatt lang tid å skrive.
Og tilbake sitter jeg, veldig nysgjerrig på om Toril dessverre kan ha hatt rett i sin overbevisning om den hissige kreftens årsak. I verste fall kan det bety starten på et mareritt, for hundretusenvis av nordmenn har smurt skiene sine med fluor i 30 år.
Samtidig er det ganske unikt å lese en historie om en dame jeg ikke kjente, men som jeg etter å ha lest ferdig, virkelig skulle ønske at jeg kjente.
Toril ❤️
/ Les hele historien her: Mamma skal dø
Jeg leste denne artikkelen i går før jeg skulle sovne og lå også og snufset til slutt. Når artiklene er så lange så pleier jeg å skumlese, men denne her var så bra skrevet at jeg måtte lese hvert eneste ord. Virkelig en rørende historie 😢
Akkurat sånn var det! Leste absolutt alt, måtte bare ta noen snufse-pauser innimellom 😰
Har lest den, jeg og 😭 sønnen min på 4 spurte hvorfor jeg hadde vann under øye.. 😭 måtte forklare at jeg leste noe trist.. huff 💔
Jeg er så enig! Dette var en av de beste artiklene jeg har lest på lenge, og så fryktelig trist ikke mist for familien, men også for alle rund Toril at hun ble syk! En slik ildsjel som gir så mye av seg selv til ungdommen skulle alle små samfunn hatt 🥰
Jeg leste også denne saken i helgen, men under kveldsmaten. Prøvde så godt jeg kunne å være normal da det roptes etter mer mat.
Aldri har jeg vært så opphengt i en artikkel. Og sånn som tårene rant. Begge ermene på genseren var våte.
Leste også denne artikkelen søndag formiddag, og hadde samme reaksjon som deg. I ettertid ble jeg sittende å tenke på Toril, og alt det fine som ble skrevet og sakt om henne.
Der og da bestemte jeg meg for at dette var et forbilde. Jeg vil også være en lyttende forelder med tid og plass til alle barn som kommer min vei. Som er nysgjerrig og som holder fokus på hva som betyr noe. Særlig i situasjoner der ungdommene stresser for å prestere på ulike arenaer – det er så viktig å huske at man ikke trenger å bli best – det viktigste er å finne glede i det man gjør.
Leste ferdig denne i dag. Med ei mor som i dag kjemper i sin siste periode av livet mot kreften så tok denne artikkelen tid. Denne altoppslukende tiden, sorgen og gleden som man prøver å kombinere. Den er grusom. Å måtte oppleve dette trolig fordi man, eller den man har kjær, har engasjert seg i sine og andres barn må være så hjerterått ❤️
Takk for at du deler mamma din historie videre og bidrar med å spre budskapet hennes, og takk for en utrolig hyggelig respons på artikkelen. Det varmer veldig❤️
Denne leste jeg også og det var helt hjerteskjærende:( jeg gråt så og si hele historien og
satt til slutt å hulket i sofaen! Syns det er helt forferdelig de har visst om dette siden 2009 og ikke formidlet dette videre til amatørene og grasrota av sporten:( Helt forferdelig for familien hennes❤️Hvil i fred Toril❤️