Tautrekking mellom liv og død

– “Jeg ringer deg hvis jeg dør, eller ligger for døden – kommer du da?”

Jeg var ute og luftet Teo, det blåste kraftig og vinden pisket det kalde regnet mot kinnene mine. Jeg gikk der og forbannet været. Irriterte meg over hvor grått alt så ut rundt meg, og hvor skitne poter hunden vår får på denne tiden av året.

Det er så brysomt med skitne gulv, skjønner du. Det blir så møkkete. Jeg vasket gulvene før helgen, og det skulle man jammen ikke trodd nå.

Vinden og raslingen fra regndråper mot hetten på jakka mi, gjorde at jeg slet med å høre hva som ble sagt. Så jeg startet podcasten på nytt.

– “Jeg ringer deg hvis jeg dør, eller ligger for døden – kommer du da?”

Den kjente kvinnestemmen smøg seg inn i øregangene mine på ny.

– “Ja, da kommer jeg.”, svarte en mannsstemme, “Da kommer jeg uansett hvor i verden jeg er.”

– “Kommer du med en gang, selv om barna har feber?”

– “Ja, da kommer jeg uansett.”

– “Du gjør det..?”

– “Ja.”

– “Da finner du en barnevakt eller et eller annet?”

– “Da bare setter jeg datteren min på trappa til naboen, også springer jeg.”

– “Ja. du gjør det?”

– “Ja.”

– “Okei”.

Så fulgte den gjenkjennelige, mest hjertelige og kneggete latteren jeg vet om. Christine Kohts latter. Det snakkes om døden, og Christine ler. Like hjertelig som alltid.

Men virkeligheten hennes er egentlig alt annet enn munter akkurat nå. For i Christines liv pågår en tautrekking – med døden på den ene siden, og livet på den andre.

Og det er så forferdelig hjerterått at jeg ikke finner ord.

(Bilde: Aftenposten, A-magasinet)

“Koht vil leve”, heter Podcasten som skal rulle og gå utover våren. Og jeg kommer til å høre hvert eneste sekund av hver eneste episode.

For Christine Koht er en sånn person man enten liker eller ikke liker. Og jeg har vel bare elsket henne helt siden den gangen hun tok stua mi med storm da hun kom svinsende over TV-skjermen som et fyrverkeri av farger, smil, energi og positivitet.

Men i fjor ble det plutselig stille, og på nyåret ble det kjent at Christine hadde blitt alvorlig syk, hun hadde fått en sjelden form for føflekk-kreft som hadde satt seg på slimhinnene.

To uker etter at hun fikk kreft-beskjeden, kontaktet hun mannen bak denne podcasten, hun ville at han skulle følge henne utover våren – i de skjebnesvangre ukene og månedene som venter.

En tautrekking på liv og død – og der gikk jeg og luftet hunden i nabolaget. Som om ingenting hadde skjedd. I guffent vær. Hele tiden med Christines latter og gråt, bekymring og humor i ørene.

Og det er sånne øyeblikk.

Sånne øyeblikk som får meg ned på jorda igjen, som får meg til å innse at jeg går ute i regnet og forbanner været. Og den dårlige lyden i head-settet, og møkkete smeltevann som gjør potene til hunden min så brysomt skitne.

Som får jeg til å spørre meg selv: Hva er det egentlig vi driver med? Hvorfor skjønner vi ikke hvor dyrebar tiden vår er? Hvem i all verden bryr seg om skitne poter når livet er så dyrebart og skjørt?

Og noen ganger trenger man en reality-check der man går i regnet og klager, for eksempel fra en podcast om noen som bare vil leve, for å minnes på å sette pris på livet.

/ Christine Koht ❤️

11 kommentarer
    1. Memento vivere. Husk å leve. Jeg er selv midt i en tautrekking mellom liv og død. Likevel, jeg må huske å leve. Nå.

      1. Jeg tenkte på det da jeg skrev innlegget – hvor mange er det ikke som kjemper i en tautrekking akkurat nå? Sender deg mange gode tanker og en stor klem ❤️

    2. Takk skal du ha <3 Ja for at du fortalte meg om denne podcasten! Eg digger Christine og eg håper at det går bra for me TRENGER henne! <3 Hennes glade humør og gode latter er helt magisk <3

      Klisset vær og våte poser og klissblaute sko i gangen blir bare trivielle bagateller <3

      Ha ei flott uke! 🙂
      Klem Vibbedille 🙂

    3. For snart et år siden mistet vi grepet i vår ende av tauet, og Lillebror sovnet etter halvannet års tautrekking mot nettopp føflekk-kreft.
      Jeg har utsatt å høre podcasten, men episoden ligger ferdig nedlastet. Så jeg tror den må bli selskap på tur med hunden imorgen, nettopp for at jeg igjen skal huske at de sølesporene på gulvet også er en del av livet, og for å kjenne på at jeg faktisk er frisk, og klarer å vaske de vekk igjen, det er nemlig ingen selvfølge ❤

    4. Det er viktig å feire hverdagene og finne glede i det meste
      Eg bor i Bergen, her regner vi bort mesteparten av året,men vi lever på minner av sol og vi våkner til liv en opplettsdag.
      Eg har 3 hunder, altså 12 ben som skal vaskes når vi kommer inn , og en av dem liten gutt som enda tisser på seg selv etter sterilisering – Det er ok, vi vasker og susser ham på hodet for at han er en flink tålmodig prins.
      vaske bena til hundene, eller gulvet…man må slutte å leve om man skal klage over sånt…..og det vil vi ikkje <3
      Datteren min gidder ikkje vaske kjøkkenbenken og ta oppvasken , aka fylle og tømme vaskemaskinen fordi det blir rotet igjen….
      I butikken eg jobber klager folk over at de må farge håret så ofte pga etterveksten. Da minner eg dem på og være takknemlig fordi det betyr at de lever 🙂

      Feire live i hverdagen, vi vet aldri hvor mange vi får ,så her er eg og lever med hele meg….og vasker bena på de deilig elskelige hundene mine og gleder meg over en deilig kopp te, og en fin dag i solen…eller pledd på sofaen , eller en dag på jobben
      Masse lykke til Christine Koht <3

    5. Veldig bra skrevet!
      Jeg er selv sykepleier på barneavdeling og tenker ofte over dette temaet. Samtidig tenker jeg mye på det presten sa til min gode venninne, som mistet sin sønn bare 10 mnd gammel: det vil komme en hverdag igjen. Den hverdagen hvor du erger deg over alle de små ubetydelige tingene. Det skal du ikke ha dårlig samvittighet over, for det er bare slik vi mennesker er. Vi erger oss over at vi får pisket krem til eplekaken vi bestilte, og ikke iskrem, som vi egentlig bestilte.
      Det viktigste er nok å prøve å stoppe opp litt innimellom og tenke over hva vi driver med. Hva er det egentlig som er viktig i mitt liv?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg