Det er lenge siden jeg la inn telefonnummeret mitt på mobilen hennes. Nå har du nummeret mitt, ring meg, uansett hva det skulle være, ok? Jeg kan være på plass i løpet av få minutter, og jeg har telefonen på om natta.

Verdens søteste gamle dame, nærmer seg nitti, alene i verden. For en styrke, tenker jeg hver gang jeg ser henne. Tenk å ha så milde, smilende øyne selv om man har opplevd å miste dem man er mest glad i. Livet måtte jo gå videre, sier hun – mens jeg ikke kan forestille meg hvordan livet på noen måte kan gå videre når absolutt alt stopper opp.

Hun ringer meg aldri. Klarer seg selv. Selv nå, i disse tider hvor jeg helst skulle sett at hun holdt seg hjemme. Før helgen ringte jeg henne, og spurte om hun trengte noe på butikken. Men nei takk, ellers takk, du er snill som spør – jeg har akkurat handlet inn nok mat, trenger ikke ut på en god stund.

Ok, men ring meg da, om det skulle være noe? Og pass på deg selv.

Det var på søndag jeg fikk hjertet i halsen. Peter, ungene og jeg hadde vært på tur i skogen i over fem timer, og da jeg fisket fram mobilen etter vi hadde kommet hjem, oppdaget jeg et ubesvart anrop.

Nummeret til den gamle damen lyste mot meg, hun som aldri vil bry noen.. Jeg kjente hjertet hamre i brystet da jeg trykket på anropsknappen for å ringe tilbake.

Ringetone.. Det ringte. Og ringte.. Ingen svar å få i den andre enden.

Jeg hastet ut i gangen mens jeg ropte til Peter at jeg ikke fikk svar på telefonen, og at jeg måtte løpe bort og sjekke om noe var i veien. Heldigvis var det ikke lenge siden hun hadde prøvd å ringe, jeg fikk være rask.

Jeg kastet jakka over skuldrene og hoppet inn i joggeskoa, før jeg løp ut døra. På vei ned trappa utenfor, hørte jeg plutselig ringelyder fra baklomma – jeg fisket opp mobilen i en fei, og kjente hvordan hjertet hamret i brystet på ny da jeg så hvem det var.

– “Hallo?”, peste jeg inn i røret, “Er alt bra med deg?”
– “Hei hei!”, svarte den kjente, blide stemmen, “Hadde du ringt meg?”

Jeg pustet lettet ut før jeg fortsatte: “Ja, det var jeg som prøvde å ringe deg nå nettopp! Er alt bra hos deg?”
– “Alt er bra, vet du. Jeg holder meg inne, jeg!”

Jeg forklarte at jeg hadde blitt bekymret da jeg så hun hadde ringt meg, og da kom det forundret:

– “Åå? Hadde jeg ringt deg? Nei, da må jeg ha kommet borti noen knapper. Det er så fort gjort, vet du.”

På vei inn igjen måtte jeg humre litt av meg selv, men det er jammen ikke lett å beholde roen for tida.. Vi skal være på vakt, samtidig som vi skal puste med magen. At man noen ganger stresser seg opp for ingenting, er vel kanskje ikke så rart.

Men vi får fortsette å bry oss om hverandre, samtidig som vi må huske de kloke ord: Det vil jo helst gå bra.

Og det kan jo også være lurt å ikke glemme at det fortsatt er fort gjort å komme borti noen knapper ❤️

/ Ta vare, folkens ♡