Hvert år er det samme greia.
Før ankomst på hytta til svigers, tenker vi litt på alt det brysomme. For vi har fylt flasker med drikkevann som vi skal ha med – og så tenker vi at det jo er litt trøblete uten innlagt vann.
Så streifer tanken om at det er litt styrete uten strøm. Det er jo litt kjipt uten lys om kvelden når det blir mørkt, og smått irriterende å gå tom for strøm på mobilen.
Så minner vi ungene på utedoen. Dere husker den, sant? På baksiden av den lille bua, doen som lukter som en muggen grevling. Og hvis vi må tisse midt på natta, må vi løpe over gress og padder med lommelykt.
Og hvert eneste år skjer det samme.
Etter bare noen timer på hytta til svigers, blant skogens ro i Kongsvinger, begynner roen å senke seg. Hvilepulsen ankommer.
Kanskje dukker den opp når man sitter på brygga en tidlig morgen og hviler øynene i vannskorpa, mens kaffekoppen venter og ørene bare er – i stillheten.
Kanskje dukker den opp når man har tatt seg et bad, og ligger rett ut i gresset mens man kjenner hvordan sola varmer opp en nedkjølt kropp.
Kanskje dukker den opp når man sitter og dingler med beina på utedoen, mens man titter ut i skogen på jakt etter fristende blåbær.
Det er da jeg tenker at alle skulle hatt et sånt sted. Gjerne uten vann og strøm. Et sted man kan reise til for å finne hvilepulsen. Kjenne hvordan kroppens batterier bare lades av naturen.
Se hvordan medbrakt vann funker helt fint. Eller hvordan stearinlys lager en herlig ro og en bedagelig stemning etter mørkets frembrudd om kvelden. Eller hvordan en mobil med flatt batteri kan være ganske befriende.
Man trenger et sted der man kan finne hvilepulsen.
Og noen ganger kan man finne den på en sjarmerende utedo på baksiden av ei lita bu 😊