I helgen fikk jeg en åpenbaring. Og det er like mengder skikkelig flaut, som det er en lettelse.

La meg begynne med starten: Bestevenninna mi er singel. Hun har vært alene i noen år, og hun er en sånn en som bare fikser ting.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

– “Hvis jeg ikke gjør det selv, er det jo ingen som gjør det!”, smiler hun, og kjører søppel til avfalls-stasjonen eller skifter dekk på bilen.

I forrige uke var hun på besøk, og ettermiddagssola stod rett inn vinduet i stua. Den blendet oss – slik den har gjort hver solfylte ettermiddag i snart to år.

Vi har ikke gardiner, forstår du – men jeg har noen lameller i boden som planen er å henge opp. De kjøpte jeg for to år siden – så i to år har den stakkars lamell-skinna stått urørt i boden, og ventet på at min kjære mann skulle ha tid til å henge opp et par, tre skruer over verandadøra.

Ja, jeg har nemlig tenkt at dette har vært en klassisk mannejobb. Likestillingen er skjev på dette feltet hjemme hos oss, for å henge opp lameller er jo en sånn ting jeg ikke klarer.

Ikke har jeg prøvd – men siden lamell-skinna måtte beskjæres for å passe inn i vinduet – har jeg bare tenkt at det er noe min mann gjør veldig mye bedre og kjappere enn meg.

Det er bare det at denne kveldssola nok har irritert meg mer enn den har irritert min mann – for han har nok ikke sett det store behovet for lameller.

Alt dette forklarte jeg til venninna mi. Unnskyld den sola, lamellene skal egentlig opp – skinna står i boden, vi har bare ikke somlet oss til å henge den opp..

Venninna mi kikket på meg mens hun heiset på skuldrene og tok et stort jafs av eplet hun holdt i hånda:

– “Hvorfor gjør du det ikke bare selv?”

Jeg stirret forvirret på henne, før jeg stotret:

– “Eh.. Nei, asså… Gjøre det selv?”

Og da gikk det plutselig opp for meg at det ikke var Peter som hadde vært usedvanlig treg de siste to årene… Det var meg.

Hvorfor i alle dager hadde jeg, som hver eneste solfylte ettermiddag hadde irritert meg over sola som traff meg midt i fleisen – hvorfor hadde jeg ikke en eneste gang tenkt: Nei, nå henger jeg opp de flotte lamellene!

Tenk at jeg, barnebarnet til mormora mi – som helt siden jeg var liten har forkynt: “Det er godt med alt som er gjort!” – har gått og ventet på en mann og hans baufil i to vanvittige år..?!

Så hold deg fast. I forrige uke var Peter bortreist. Jeg hentet lamell-skinna, pakket den ut av esken, fant en sløv baufil i garasjen, kuttet den til, hang den opp, målte og klipte lamell-remsene – og voila.

Det var gjort på en halvtime. (Jeg måtte ta noen pauser med den sløve baufila, det var ikke like enkelt å kutte metall som jeg hadde trodd). Og nå er altså lamellene på plass.

Som jeg nevnte innledningsvis, er dette like mengder skikkelig flaut, som det er en lettelse. Jeg tror kanskje vi som lever med en partner har lett for å glemme at man faktisk kan fikse ting selv. Det har i alle fall jeg gjort – og nå føles det som en lettelse at jeg har innsett at man ikke kan bruke to år av livet sitt på å irritere seg over ettermiddagssola, når det tross alt går an å prøve å gjøre noe med det.

Det er tre dager siden Peter kom hjem – nå gjenstår det å se hvor lang tid det tar før han oppdager at de er hengt opp. Hvis han i det hele tatt gjør det 😆 ✌🏼

/ Godt med alt som er gjort! Glad i deg, Mormor 😍