Akkurat nå skjønner jeg ikke helt hvordan det kan være fire år siden Peter og jeg kom på den übersmarte ideen å starte en podcast sammen 😅
Sånn i etterpåklokskapens tid, føler jeg kanskje at vi var litt væl tidlig ute. Ikke var det mange som hørte på podcast på den tida, men mest av alt var timingen vår helt horribel.
Vi hadde jo baby i hus på den tiden, og måtte spille inn episoder i det korte tidsrommet hun lå og sov på dagtid, noe som viste seg å være både uforutsigbart og særdeles stressende.
Vi hadde dessuten glemt hvordan barnehage-basilusker har en tendens til å spre seg til alle husets medlemmer, dermed gikk vi også på et par, tre, ti langvarige sykdomssmeller som gjorde at frekvensen på nye podcast-episoder ble sånn cirka “årlig” 😂
Jeg hadde helt gitt opp vårt lille podcast-prosjekt, da Peter i vinter spurte om vi ikke skulle børste støvet av den igjen.
Det var jo egentlig ganske trivelig, var det ikke? En liten halvtime i uka, til prat om løst og fast? Nå var vi jo nesten ikke syke lenger, kanskje vi ville klare å legge ut nye episoder jevnlig?
Og sånn ble vår lille podcast født på ny ☀️
Men det mest overraskende og desidert mest trivelige – er at denne halvtimen i uka har blitt som en liten parterapi! Man skulle jo kanskje tro at Peter og jeg fikk mer enn nok av hverandre i hverdagen som det er – men det blir jo mye hverdag for oss også.
Når vi spiller inn podcast, er det bare oss to, ingen mobiler eller fotballtreninger eller middagsmekking eller knær som må plastres.
Bare han og meg, og mikrofonen.
Og det er noe skikkelig trivelig over det.
/ Følg oss gjerne på Facebookgruppa vår her ❤️📻
