Her om dagen skjedde noe på jobb som jeg garantert kommer til å få høre en god stund framover.

For det hadde seg sånn at datteren til den ene tannlegen vår skulle ha time for å sjekke en vond tann. Jeg hadde aldri møtt jenta før, men jeg visste at hun var satt opp hos sin far kl. 12.30, altså rett etter lunsjpausen vår som er fra 12.00 – 12.30.

Vi var litt forsinket denne dagen, klokken hadde akkurat passert 12.10 og jeg var opptatt med å gjøre klart et behandlingsrom til etter lunsj. Så plinget det på klokka i resepsjonen.

Jeg kastet på meg munnbind i en fei og svinset ut. Der stod ei ung jente som smilte fra øre til øre:

– Hei! Jeg skulle bare si fra at jeg har kommet, jeg! Jeg har time 12.30, men jeg er litt tidlig ute!”

Så lo hun en liten latter, folk flest pleier ikke å være så blide når de skal til tannlegen – og jeg så med en gang at jenta hadde arvet sin fars smilende øyne.

Jeg åpnet timeboka på pc’en, fant pasienten som var satt opp kl. 12.30, og registrerte at tannlegens datter hadde kommet.

– “Så koselig å treffe deg, da!”, smilte jeg, før jeg fortsatte: “Vil du være med bak?”

Litt stas det da, tenkte jeg. Få være med backstage og se tannlegene spise lunsj, og greier! Jeg la inn et lite blunk og et lurt smil som for å si “Oh yes, spesialbehandling for kjentfolk, vettu” 😉

Så ble det stille.

Dønn stille.

Akkurat idet jeg ser hvordan smilet i jentas ansikt gradvis forsvinner, og det uforstående blikket tar over, innser jeg hva som har skjedd.

Jeg kjente hvordan kinnene mine var i ferd med å skifte farge.

Dette var åpenbart ikke datteren til tannlegen.

– “Være med… bak..?”, mumler hun sjokkert og forvirret.

Jeg hadde nettopp spurt en helt vanlig pasient som hadde time hos en av våre tannpleiere om hun hadde lyst til å “være med bak”.

Den pinlige stillheten som fulgte er noe av det mest spesielle jeg har opplevd på veldig mange år 🙈😅

Og la meg bare si det sånn, latterbrølene som møtte meg på pauserommet da jeg omsider kom meg inn der, var rimelig høylytte.

For noen av mine kollegaer hadde beklageligvis fått med seg den lille dialogen som utspant seg i resepsjonen – så nå får jeg høre det:

“Vi har ikke for vane å spørre om pasientene vil være med bak, Christina” og “Det er sjeldent vi ber pasienter om å spise lunsj med oss”.

Vel, nå har jeg lært. Spør alltid om pasientens navn, for å være 100% sikker!

Selv om de angivelig har arvet de smilende øynene til sin far…

/ “Beklager så mye! Trodde du var en annen” X-)