Forrige uke var det vinterferie – og svigers hadde tradisjon tro leid hytte til hele gjengen på fjellet.
Jeg elsker jo å være på tur med storfamilien jeg har giftet meg inn i, og hadde gledet meg til å tørke støvet av langrennskiene jeg kjøpte i fjor.
Men da mandagen nærmet seg, var tanken på 2,5 timer i bil ikke særlig forlokkende, der jeg lå kveilet på baderomsgulvet.
Ungene og Peter var jo friske igjen, så da beslutningen ble tatt om at de skulle reise uten meg: koordinatoren, pakke-mesteren, klippen, bautaen, selve limet i familien (🙈😂) – kjente jeg tårene presse på.
Ikke fordi jeg ikke fikk vært med på ferie – men fordi jeg aldri i mitt liv har vært hjemme alene uten barna før! Altså, aldri!
Jeg har vært tre dager i Bergen sammen med Peter, men aldri blitt igjen hjemme mens Peter og barna har reist bort.
Kombinasjonen hønemor + syk, gjorde at tårene rant i strie strømmer da bilen var ferdig pakket og jeg skulle gi hadet-klemmer. Jeg hadde bestemt meg for ikke å gråte – men det var klin umulig. Jeg hadde ikke sjans.
Så fort bilen var ute av syne, stabbet jeg den syke kroppen min tilbake til sofaen og krøp under teppet mens tårene fortsatte å trille. Hva gråt jeg for egentlig? Fordi jeg skulle være alene hjemme uten barna mine, eller fordi jeg måtte overlate alt ansvaret til Peter?
Timene gikk, og plutselig dukket det ene bildet etter det andre opp på mobilen. Fornøyde barn fremme på hytta, gjensynsglede med fettere og kusiner, jacuzzi på verandaen og brettspill på spisebordet.
Og da skjedde det noe rart. Skuldrene mine sank 20 centimeter på hver side, og jeg klarte å puste med magen igjen. To fornøyde barn på ferie sammen med pappaen sin – noe så fantastisk!
Jeg, fortsatt syk, hadde nå fire hele dager å bli frisk på. Kun Teo og meg, ingen oppgaver, ingen forpliktelser, kun sofaen, tiden og veien.
Og det skulle vise seg å bli helt magisk.
/ Fortsettelse følger..
Sånn har jeg hatt det hver eneste ferie i 4 år nå.
Lurer på hvordan jeg egentlig har overlevd for det har vært helt jævlig.