Dagens små skatter

24.08.2015 - 21:09 16 kommentarer

"Nå koser vi oss, dere!", sier treåringen når vi sitter rundt middagsbordet. Han pleier ofte å se på hver og en av oss, mens han smiler fornøyd. Og hver gang tenker jeg at dette er en greie du helt garantert må ha arvet fra mora di. Å sette pris på de små tingene.

For jeg håper øyeblikk som disse er ting han vil ta med seg videre i livet. Han trenger jo ikke nødvendigvis å huske at 23. august 2015 spiste vi taco-rester til middag, før vi hadde norske jordbær til dessert - og at vi i tillegg toppa hele driten med to lakris-pastiller hver etter at vi hadde ryddet av bordet..

Men jeg håper at han ikke trenger så mye mer enn dette for å føle at livet er godt å leva.

Life is pretty darn good

 

Jeg samler nemlig på små øyeblikk.

En gang opplevde jeg at en smaksprøve på butikken reddet dagen min. Jeg hadde ligget syk en uke, og kjøleskapet var både tomt og trist. Så subbet jeg inn på matbutikken, og der stod han. Den blideste kokken jeg noensinne hadde sett, med pastaskruer og kjøttdeig og parmesan på store fat. Det var ikke store porsjonen jeg fikk, men det smakte så godt at jeg fortsatt blir glad av å tenke på det, ti år etter.

Og den gangen jeg var høygravid og tung og fæl, og skulle på legesjekk. Jeg kjørte inn i parkeringshuset i kjelleren der legekontoret mitt lå, skulle til å fiske frem bankkortet for å betale parkeringsavgiften, og innså at jeg hadde glemt det på kjøkkenbenken hjemme. Så begynte jeg nesten å grine før jeg kikket opp på betalingsautomaten og oppdaget dette:

 

 

I ustand.. Hei hei gledestårer!

 

Det skal ikke mer til før jeg lever i flyten og storkoser meg. Problemet er bare at når jeg først er glad for noe, da liker jeg å snakke om det også. En god stund. Og i blant kan det i følge samboeren min bli litt mye..

Vi kan sitte der i sofaen, mannen og jeg, når jeg plutselig kommer på at jeg skiftet på sengene tidligere på dagen.

"Fy søren som jeg gleder meg til å sove i rent sengetøy i natt!", kan jeg si. Mannen nikker bak pc-skjermen, veldig opptatt med å svare på jobbmailer.

"Åh, det er seriøst det beste jeg vet..", fortsetter jeg, "Hvis jeg hadde hatt tid skulle jeg skiftet på sengene hver uke." Ingen respons nå heller.

"Og best av alt: jeg brukte den blå tøymykneren!"

Han med jobbmailene titter opp.

"Neida, så..", mumler jeg litt småflau over iveren, "Men den lukter jo helt sykt godt, da.."

Nå hever han øyenbrynene: "Hæ?"

"Nei altså, jeg brukte den blå", svarer jeg, "Den er best."

Heldigvis vet jeg når det er nok. Så da snakker jeg ikke mer om de små tingene. Men jeg registrerer dem på gledeskontoen, og den fylles sakte, men sikkert opp inni skrotten min et sted.

Rent sengetøy.
En plagsom flue som fant veien ut gjennom kjøkkenvinduet helt av seg selv.
En koselig sms fra en gammel venninne.
Et vått kyss fra treåringen, midt i panna.

Dagens små skatter.

Det beste jeg vet.

 



/ Et lite smil her, et lite smil der!

* Følg Happywife på Facebook *

16 kommentarer

http://hevhodet.blogg.no/

24.08.2015 kl.21:11

Så spennende og stilig blogg du har ! :)

irenglede

24.08.2015 kl.21:13

Så utrolig bra du skriver. Kunne formelig se for meg flua forsvinne ut, og smake den lille pasta smaksprøven du fikk. Hadde bare den flua jeg har her i stua forstått sin besøkelsestid. Fin kveld til deg. :D

Irene

24.08.2015 kl.21:31

Jeg er så enig med deg! Jeg også samler på sånn små øyeblikk, og jeg kan bli enormt lykkelig over det andre ser på som småbagateller: en fin kveldshimmel, synet av et rimhvitt tre mot nattsvart himmel, det å ligge i sola og høre lyden av sommer.

Jeg tror at vi som har denne evnen har det bedre enn de som ikke klarer det. Som du sier: vi får små innskudd på gledeskontoen hele tiden. :-)

Trine

24.08.2015 kl.21:31

små gleder! Sengetøydealen er jeg helt enig i..trur jeg skal faktisk begynne å gjøre det hver fredag! Sånn skikkelig gå inn for det! For den følelsen av nyvaska sengetøy, nydusja og litt småmør i skrotten etter en lang dag på jobb.... Åh! Lykke! Takk for sparket i ræva!

Connie

24.08.2015 kl.21:31

Sånn bortsett fra at det er 24 august i dag, og ikke 23 så har du en god egenskap der altså... ;)

Sorry bare måtte pirke litt... Hihi

Ida

24.08.2015 kl.21:42

ENIG.

Sier hun som akkurat kræsjlanda i senga etter en lang dag med maling av hus, i rent sengetøy som har tørka ute, og lukta av den blå tøymykneren blanda med frisk luft. Ahhhh.

Christina

24.08.2015 kl.22:07

Irene: Ja den gledeskontoen er fin å ha altså :-) Godt mulig man har det bedre med en sånn evne! Er i alle fall overbevist om at sånne lykkefølelser gjør godt for sjela.
Ha en fin kveld :-)

Christina

24.08.2015 kl.22:10

Trine: Haha, bare hyggelig ;-) Det beste med hele den sengetøysskiftinga er jo at det er tanken på å gjennomføre det som er verst. Det tar jo ikke egentlig SÅ lang tid! Og det er bestandig verdt det når man er ferdig :-) God kveld til deg!

Veronica

24.08.2015 kl.22:11

For første gang som bloggleser i mange år skal jeg kommentere nettopp fordi det virkelig er verdt det. *HVERDAGSLYKKE* er det vakreste ordet jeg veit og nettopp det du beskriver så flott!

Christina

24.08.2015 kl.22:19

Connie: Haha, det er bare å pirke i vei ;-) Jeg skulle poste innlegget i går, men serveren var nede. Og hvis jeg får lov til å pirke litt tilbake, så var ikke teksten egentlig spesifikt fra middagsbordet den 23 august - derfor jeg skrev "når vi sitter rundt middagsbordet", fordi det skjer hele tiden ;-) Så sorry for pirking sjæl! ;-)

Christina

24.08.2015 kl.22:20

Ida: Aaaah, for en lykke! Og du, den blå er bare helt nydelig ;-) Sov godt og nyt!

Christina

24.08.2015 kl.22:22

Veronica: Oi så hyggelig! Og vips så fikk jeg enda en følelse av hverdagslykke i dag :-) Tusen takk!

Mariann

24.08.2015 kl.22:25

Å! Takk for ideen. Nå skal jeg skifte på senga til 16-åringen min, for det gjør han IKKE sjøl! Tenk så glad han blir :-)

Monica

24.08.2015 kl.22:26

Synes du er flink jeg frk ;) og den blå er best hehe

Linn

25.08.2015 kl.20:19

Helt enig med deg, den blå tøymykneren er best! ;D

Helene

27.08.2015 kl.00:52

Ååå husker da jeg var høygravid og hadde med Mathias som da var 5 år, i butikk, og kassadama tilbydde seg å hjelpe meg med varene. Små øyeblikk er størst..

Skriv en ny kommentar

hits