hits

Den gule dingsen

18.02.2018 - 23:22 19 kommentarer

Jaha. Så er det altså mye som tyder på at jeg er stokk, stein dum X-/

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

For siden vi snart suser til fjells på en aldri så liten vinterferie - tenkte jeg det kunne være lurt å prøve de nye skiene på. Jeg kunne med mitt blotte øye se at det hadde skjedd litt på bindings-fronten siden 90-tallet, og at det så ganske så fancy ut.

Men du vet du er i trøbbel når gubben kommer luskende med kameraet - og du kikker på klokka og oppdager at du har stått og klønet med å få på deg skiene i nesten tre kvarter...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For jeg trodde det var et slags klikk-system, der man bare kunne klikke skoen på plass..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men ingenting ville klikke, og den gule dingsen lot seg ikke rikke. Siden han med kameraet stod og ristet på hodet, ba jeg ham om å hjelpe til. Hah..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Øøøøh..."
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Skal den ikke bare nedi her, da? Ikke det nei.."
 

Jeg var fast bestemt på ikke å google, for jeg tenkte at nå som jeg skal bli skiutøver, må jeg i jøssenavn klare å få på meg skiene mine sjæl. Jeg hadde akkurat konkludert med at butikken hadde solgt meg ski med bindinger som ikke fungerte, da jeg oppdaget scrollefingeren til Peter på Google.

Mannen hadde kapitulert, og kunne fortelle meg at vi begge var stokk, stein dumme. For den gule dingsen skulle jo vris til siden, den..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Åååååååja..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Klikk!" også "Klikk!"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Heh...
 

Så i morgen tidlig drar vi altså til fjells, og jeg gleder meg stort til å prøve mine nye ski, som likevel ikke viste seg å være "noe helsikes drit", "alle fabrikkfeilers mor" og "den verste oppfinnelsen siden krigen".

 

/ Unna vei, her kommer jeg 

Hjertesmelt ❤️

17.02.2018 - 22:09 14 kommentarer

I dag hang jeg opp en klesvask, da jeg plutselig måtte hjelpe til med noe på kjøkkenet. Det gjenstod bare å henge opp et par småting før jeg var ferdig, og det var det tydeligvis to små øyne som hadde fått med seg fra puslespill-avdelingen.

For da jeg kom tilbake etter et par minutter, var alt tøyet hengt opp. Jeg hadde fått meg en liten hjelper!

Men så fikk jeg øye på det som må være noe av det søteste jeg har sett noensinne:


Klypene! ❤️

/ *Smelt*

Sånn helt vanlige bortover-ski

16.02.2018 - 21:38 6 kommentarer

Så var dagen kommet - ikke spør meg hva som skjedde. For i 1994 sverget jeg på at det aldri skulle bli aktuelt igjen. Noensinne.

Jeg sverget mens jeg satt på bussen på vei hjem fra en klassetur, totalt utslitt etter å ha prøvd å ta igjen resten av klassen, på mine grusomme, bakglatte ski. Der og da bestemte jeg meg for at skigåing, det var ikke for meg.

Lite visste jeg at jeg 24 år senere skulle være gift med en mann med en stor familie, som hvert år i vinterferien drar til fjells for å stå på bortover-ski ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så i dag har jeg kjøpt mine første par med ski! Det føltes helt uvirkelig - og det var like før jeg måtte beklage til mannen som hjalp meg i butikken. For jeg kunne jo ikke svare på noe av det han lurte på, hva slags ski jeg var ute etter, for eksempel.

- "Eh.. Har du helt vanlige bortoverski..?"

Det eneste jeg klarte å svare på, var hvor høy jeg er og sånn cirka hvor mye jeg veier - selv om jeg ikke visste at det faktisk har noe å si for skiene. Jeg trodde man tok sånt på øyemål og håpet på det beste, jeg ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg ringte Mamma, og fortalte om mine nye ski. Jeg sa jeg var superskeptisk, fordi jeg var så ufattelig dårlig da jeg stod på ski sist, året det var OL på Lillehammer.

Da lo Mamma høyt, før hun svarte:

"Men du, de skiene du hadde på den turen, de lånte jo jeg etterpå, da vi skulle på skitur med jobben til Pappa! Og de skiene var det noe galt med, de var jo gruuuusomme! De skled bedre bakover enn de hadde glid forover. Jeg måtte i alle fall ta dem av meg og gå nesten hele veien, husker jeg - og vi kastet dem faktisk så fort vi kom hjem."

Så nå øyner jeg et bittelite håp, før jeg skal spenne fast skiene på fjellet til uka. Min første skitur på 24 år, det er faktisk ikke til å tro.

Men det får gå som det går - jeg kommer i alle fall til å ta en liten testrunde rundt hytta før jeg bestemmer meg for om jeg skal legge ut på langtur ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ .. To be continued ☃🎿

Fredagslista

16.02.2018 - 10:18 21 kommentarer

1. HVOR BOR DU?
Larvik, Vestfold, Norge.

2. SIVILSTATUS
Gift tobarnsmor

3. EGENTLIGE ALDER
35

4. ALDER I HODET
27

5. HVILKEN BOK LESER DU AKKURAT NÅ ?
"Hjertet er en ensom kriger" av Carson McCullers. Har holdt på i en evighet, men har store planer om å bli ferdig i vinterferien.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

6. HVILKET MOTIV ER DET PÅ DØRMATTA DI?
Den er helt svart! Måtte bytte ut yndlingen som det stod "HELLO YOU LOVELY PEOPLE" på, fordi den drysset så fælt. Men den likte jeg skikkelig.

7. FAVORITT MOBILSPILL?
Har faktisk ikke spill på mobilen. Mer enn nok med Instagram og Snapchat.

8. BESTE DUFT?
Liljekonvalene i mai.

9. VERSTE DUFT?
Jeg er (dessverre) født med helt ekstrem luktesans, så denne listen er lang. Men tror oppkast og andre ting som produseres av kropp kommer høyt på lista. Også surströmming.

10. FAVORITTLYD?
Sånn skikkelig klukkende barnelatter. Og snø som knirker under skoene.

11. HVA ER DET FØRSTE DU SIER NÅR DU VÅKNER?
- "Nei, tror ikke det er morgen enda, altså.."

12. FAVORITTFARGE?
Blå

13. HVA SKAL BARNET DITT HETE?
Hadde jeg fått en til, ville det blitt en Even eller en Frida.

14. HVA ER DET VIKTIGSTE I LIVET?
Familien og hverdagsgleder!

15. FAVORITTMAT?
Mutterns ost- og skinkepai. Prøv den!

16. FAVORITTSJOKOLADE?
Topris og Draumur :-)

17. LIKER DU Å KJØRE FORT?
Ja, men ikke i trafikken.

18. SOVER DU MED KOSEDYR?
Nei, aldri hatt kosedyr.

19. HVILKEN BIL VAR DIN FØRSTE BIL?
En rød Ford Orion med mye rust og soltak. Pappa investerte, lillesøster og jeg kjørte. Savner den fortsatt!

20. HVEM VILLE DU HELST MØTE, OM DU FIKK TREFFE HVEM DU VILLE?
Herman Flesvig eller Erlend Elias <3 (Dream high, they said)

21. FAVORITTDRIKK?
Noisy.

22. HVILKET STJERNETEGN ER DU?
Tyren (hvis man bruker opplegget som gjaldt på 80-tallet)

23. SPISER DU ENDEN PÅ BROCCOLI?
Det er jo den beste delen!!!

24. OM DU KUNNE FARGE HÅRET I HVILKEN FARGE DU VIL, HVILKEN FARGE VILLE DU VALGT?
Rosa. Eller grått.

25. ER GLASSET HALVTOMT ELLER HALVFULLT?
Halvtomt. Trist, men sant.

26. FAVORITTFILM(ER)?
Dirty Dancing og Sleeping with the enemy. Ingenting er som filmer fra 80- og 90-tallet! 

27. SKRIVER DU UTEN Å SE PÅ TASTATURET ?
Ja.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

28. HVA FINNES UNDER DIN SENG?
Ingenting, det er en sånn kontinentalseng med sokkel.

29. HVILKET ER DITT FAVORITTALL?
4 og 13.

30. FAVORITTSPORT Å SE PÅ?
Håndball.

31. KAFFE ELLER IS ?
Ja takk, begge deler! Eller, må nesten velge is. Det er jo noe av det beste som finnes.

32. FRASE/ORD DU BRUKER OFTE?
"Du kødder?" og "Peter? Sitter du på do enda?"

33. SOMMER ELLER VINTER?
Haha, den var lett - sommer for ever! <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

34. DITT FØRSTE HUSDYR?
Det var faktisk en hamster som het Trine. Ønsket meg en kosete liten krabat, men fikk en spinnvill en som ikke hadde ro i rumpa. Men hun var veldig søt, da :-)

35. HVA GLEDER DU DEG MEST TIL AKKURAT NÅ?
At det straks er helg, og at det er vinterferie til uka ❤️
 

/ God fredag, folkens! 🌟

Hello you sexy!

15.02.2018 - 22:30 4 kommentarer

Jeg har blogget i 2,5 år, og vært aktiv på Snapchat i snart 3. Og det er én spesiell ting som gjør meg ekstra stolt:

Jeg er sannsynligvis den eneste bloggeren i Norges land som aldri, ikke én eneste gang, har mottatt noe som helst upassende. Ikke noe snusk, ikke noe ufint, ikke et eneste dick pic. Noensinne.


 

Og det har jeg altså vært så ufattelig stolt av! Ålreit, så er jeg kanskje ikke den typen man sender dick pics til - og det skal sies at størsteparten av følgerne mine er kvinner. Men det er jo en fin liten gjeng med menn som følger meg også, og jeg har vært så stolt av at disse har vist seg å være ekte mannfolk. Som vet hvordan man oppfører seg på nett, og som ikke har hatt noe ønske om å vise fram ting jeg overhode ikke har noe ønske om å se.

Men nå sitter jeg altså og river meg i håret av den nye snapchat-oppdateringen. For en ganske uventet følge av denne oppdateringen, er at jeg plutselig har fått en jevn strøm med nye følgere hver dag, som åpenbart ikke er norske.

Flere av dem sender direktemeldinger til meg, og i starten skjønte jeg ingenting. Så jeg spurte en av dem som hadde sendt melding til meg på engelsk, om hvor han hadde funnet meg:

- "You were in my feed", svarte han.

Hvordan lille meg har havnet i utenlandske feeder er ganske uforståelig, men av en eller annen grunn dukker jeg altså opp der. Og det viser seg å være noe forbanna herk, for mange av "My new followers" er visst noen forbanna kjøtthuer.


 

For pardon me: Jeg visste ikke at det å åpne en snap uten å svare - betyr at man takker ja til å motta slibrige bilder! Åja, unnskyld meg - det var jeg nemlig ikke klar over. Vi driver ikke med sånt på snappen min, skjønner dere, my new followers - her liker vi ikke å få en stor penis i fleisen mens vi spiser lønsj på en helt vanlig onsdag. Eller tirsdag. Eller mandag.

Vi driver ikke med sånt - og oppførselen deres gjør meg både kvalm og forbanna. For jeg koser meg på snapchat, jeg! Det er mitt morsomme lille fristed der jeg deler litt her og litt der, og setter av mye tid i løpet av en dag til å svare på innkomne snapper.

Og hvem er egentlig disse folka..? Som ser seg nødt til å sende dritt til ukjente jenter som helt innlysende ikke har bedt om det? Hvis det er hva man ønsker å bruke tiden sin på... Stakkars. Det er jo bare fryktelig stusselig og trist.

Om ikke annet, har jeg blitt enda mer glad i alle mine høflige, fine, artige, ålreite følgere på snap. En ting er i alle fall sikkert: Vi lar oss ikke stoppe av idioter og deres peniser. Vi skal fortsette å ha det like artig som før ❤️
 

/ Mvh, Umulius82 👊🏼

Hva er du redd for?

14.02.2018 - 21:09 10 kommentarer

Scared young woman
(Licensed from: BDS / yayimages.com)
 

Jeg er redd for mye rart. Jeg er redd for å fly, jeg er redd for å lukeparkere (!), jeg er redd for norovirus.

Nå var det kanskje litt større perspektiver de snakket om på radioen i går, men de diskuterte i alle fall at DSB (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap) nettopp har sluppet en fersk rapport med resultater fra en stor undersøkelse om hva vi nordmenn er mest redde for.

Og sånt elsker jeg å lese om! Statistikker og oversikter, dette var interessant info - selv om verken norovirus eller lukeparkering stod på lista ;-)

På 1. plass over hva vi nordmenn er mest redde for, troner "Cyberangrep på styringssystemer". Kanskje ikke så overraskende, jeg er i alle fall utrolig glad for at jeg ikke aner noe som helst om hvor mye som kan gå åt skogen dersom styringssystemer blir angrepet..

Jeg husker Bjarte Tjøstheim fortalte i Radioresepsjonen en gang, at han en morgen hadde logget seg på nettbanken, og plutselig oppdaget at sparekontoen hans stod i 0. Det hadde skjedd en feil i bankens systemer, og borte var sparepengene hans.

Heldigvis ble det rettet opp i da Bjarte ringte dem - men jeg ble da klar over at ting som dette kan skje. Hva slags styringssystemer er egentlig mest sårbare? I Norge? I verden? Kanskje best for sånne som meg å ikke vite...

På 2. plass ligger "Terrorangrep i Norge", og på 3. plass "Kapring, skoleskyting eller annen våpenbruk mot uskyldige":


Faksimile: DSB.no
 

"Forsyningskrise" er punktet vi er minst redde for her til lands, og jeg skal si jeg fikk litt å tenke på da jeg studerte denne lista. "Langvarig strømbrudd over 24 timer" for eksempel - det har ikke streifet tankene mine engang. Men det kan vel skje før eller siden?

På spørsmålet om hvor vi vil søke informasjon dersom det har oppstått en krise, svarte de fleste "Nettaviser", "TV" eller "Radio". Heldigvis var det 0% som svarte alternativet: "Papiravis, Instagram, Snapchat eller E-post", hehe. Den dagen du drar fram papiravisa for å sjekke hvorfor flyalarmen går, er det kanskje på tide å ta en tur til fastlegen :-)

Jeg er forøvrig skikkelig redd for naturkrefter, helt siden den gangen jeg satt værfast på Mauritius med sykloner på alle kanter, har jeg hatt noia. Vi kom oss ikke bort fra øya siden flyplassen naturligvis var stengt, og måtte teipe vinduene og holde oss innendørs. Jeg blir fortsatt helt skjelven av å tenke på at naturen gjør som den vil.

Også er jeg redd for pandemier. At virus muterer og at bakterier blir resistente.

Direktøren i DSB, Cecilie Daae, sier at Norge tross alt er et trygt land å bo i, men at vi aldri vil få et samfunn helt uten risiko. Og at det er mange mennesker over hele landet, som hver eneste dag jobber for at vi skal ha et så trygt samfunn som mulig.

Så om ikke annet, innser jeg nå at redselen min for norovirus og lukeparkering er sterkt overdrevet ;-)
 

/ Men flyskrekken min, den blir 😳✈️

Sol i fleisen

13.02.2018 - 13:18 7 kommentarer

De siste seks årene har barnebursdagen i februar fungert som et skille her i huset. For i 2012 tasset jeg inn på Ullevål sykehus 11 februar i skikkelig kulde. Fem dager etter krøket jeg meg hjemover i smeltevann og deilig solskinn!

Og helt siden da har midten av februar fungert som en slags kneik - for i februar snur liksom det meste.

Jeg har aldri vært spesielt glad i vinteren, men dette året syns jeg har vært spesielt tungt. Mye sykdom, lite energi og mange tanker - jeg har virkelig fått kjenne på at det er tungt når man ikke får noe gratis drahjelp. Og let's face it: Vinteren er seig, den er mørk, den er kald - den gir ikke mye påfyll.

Men i går ettermiddag kikket jeg ut av vinduet og oppdaget at det fortsatt var lyst. Klokka var 17.20! Og jeg ble altså så glad at jeg måtte gi ungene en klem. De skjønte så klart ingenting, og enda mindre da jeg mumlet: "Mamma er så glad fordi det fortsatt er lyst ute.."

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det er jo fortsatt vinter og full ståhei, men nå er det så innmari lys i tunellen for sånne frysepinner som meg. Sånne som trenger litt sol i fleisen for å kjenne at livet er ålreit. Som gleder seg til å sove i bare trusa igjen, og ikke måtte pakke seg inn i pysj og et ekstra pledd oppå vinterdyna.

I dag er det bare 5 uker og 5 dager til vi skal stille klokka én time fram til sommertid - og dagen i dag er 3 timer og 8 minutter lenger enn ved vintersolverv. (Jeg sjekker endringen hver eneste dag, haha)

Og du, har du mulighet i løpet av dagen, kom deg ut i frisk luft. Om det så bare er for fem minutter. Kle deg godt, kom deg ut, snus inn den iskalde lufta, kjenn på at det er dette som er livet. Dette er ditt liv - og det er du som er sjefen! Dine tanker gjør deg - og hvis livet suger akkurat nå, bryt alt ned i bittesmå biter. De små tingene kan også gi litt påfyll, tro meg ❤️

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ ☀️🌱

Jubileum og mimrefjes

12.02.2018 - 14:08 10 kommentarer

På akkurat denne dagen for seks år siden, ble jeg mamma for første gang. På selveste termindato, og attpåtil var det morsdag. Tenk noe så herlig, da - finere morsdagsgave kan man jo ikke få!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fersking <3
 

Jeg husker så godt jeg lå på postoperativen etter keisersnittet, ute av stand til å røre meg. Spinalbedøvelsen satt fortsatt i, og jeg lå der og kikket i taket. Sykepleierne sa jeg burde sove litt, men hvordan i all verden skulle jeg klare det?

Jeg var helt utslitt, men jeg hadde akkurat blitt mamma, og jeg hadde bare sett det lille nurket noen få minutter før jeg ble trillet avsted. Og nå lå jeg der og ventet på de to guttene mine.

Det gikk fire timer før en sykepleier spurte: "Har ikke babyen din blitt trillet opp til deg enda? Det er klart du må ha babyen din hos deg! Jeg skal få noen til å ringe på dem."

Bare noen minutter etterpå kom Peter inn, med rødsprengte øyne, trillende på den lille sengen med vår ferske lille bylt oppi. 

- "Har han grått mye?", hvisket jeg.

- "Han her, nei..", svarte Peter, "Ikke en lyd. Han ligger bare og sover og koser seg, han."

Mens pappaen selv var både rødsprengt og blek på likt. Og da innså jeg at hele verden hadde rast ned i hodet på den nybakte faren. Det var han som hadde grått. Min samboer, mannen som hatet barn.

Og det hele var så uvirkelig. Jeg hadde lenge hatt på følelsen at vi ventet en gutt, men jeg kunne jo ikke være helt sikker. Men nå, etter ni måneder, var han her.

Nå skulle vårt nye liv starte. Så mange spørsmål. Så mye usikkerhet. Sove nå? Spise nå? Hvor mye melk trenger egentlig en baby? Hvor mange bleieskift i løpet av en dag?

To grønne foreldre som skulle lære mens de gikk. Så blir man kjent litt etter litt, og etter hvert klarer man plutselig å lese en liten tass uten språk. Det lille knirket der for eksempel, det betyr at han begynner å bli sulten. Fram med den magiske ammepuppen.

Men kjære lille seksåring; det var jo ikke meningen å kle på deg så mye at du nesten ble kokt på vei hjem fra sykehuset. Vi var bare livredde for at du skulle fryse. Det var ikke meningen å klippe deg litt i fingeren den gangen jeg skulle klippe neglene dine heller, men fingrene dine var så bittesmå at jeg sikkert skalv litt på hånden.

Vi famlet mye i starten, Pappa og jeg. Men vi gjorde vårt aller beste. Og noe riktig må vi jo ha gjort, for i dag har vi verdens flotteste seksåring i hus.

Gratulerer med dagen, gutten vår 

/ ❤️

For en dag!

09.02.2018 - 22:00 20 kommentarer

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Peter og Konatil ;-)
 

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, for klokka er sent på kvelden og jeg er så steike trøtt at øya går i krøss. Jeg har nesten ikke sovet de siste nettene, kanskje aller minst i natt.

Du vet den følelsen når du våkner, tror det er morgen, og plutselig kommer på hva det er du gruer deg til? Også smeller det til i magen og blodet fosser gjennom årene og du bare kan glemme å sovne igjen.. Det skjedde meg i natt, ganske nøyaktig klokken 02.56. (Ja, jeg kikket på klokka)

Derfor var det en stuptrøtt Christina som møtte i TV2s lokaler i dag morges. Bare det å møte var i grunnen en seier, for jeg var altså så nervøs at det ikke går an å beskrive med ord.

Bare se på dette.


Ikke akkurat klar for skjermen..
 

Hos TV2 var det hektisk, bare tenk på hvor mye som er i sving i løpet av en morgensending. Gjester her og der, Blomster-Finn som er ferdig for dagen, programledere som skal bytte plasser og ut på taket for å melde været, Wenche som løper fram og tilbake med ingredienser, innspillingsfolk og sminkører og jeg vet ikke hva.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Også sitter man der da, og lurer på om man skal si "Hi there hello" på stotrende engelsk til Lissie som akkurat er ferdig med å spille, men så kommer plutselig Vår Staude svinsende ut for å hilse, og vips så er det dags for å sette seg i sminkestolen.


 

Og sminkestolen hadde jeg faktisk gledet meg til! For jeg har aldri blitt sminket før, bortsett fra den gangen jeg ble ny i Det Nye (sorry, link til den saken får vi ta en annen gang) - og det viste seg å være skikkelig moro!

Sminke er jo helt gresk for meg, så jeg satt der og fulgte nysgjerrig med på hvilke koster som ble brukt til hva, og ikke minst hva slags farger som ble brukt hvor. Han med sminkekosten skulle jeg gjerne tatt med meg hjem, for å forvandle et søvnvrak til en relativt fresh person trodde jeg ikke var mulig!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. Og bak meg sitter Christel Alsos <3
 

I dag vet jeg ikke helt hva som skjedde med nervene. For det var som om jeg forstod at det var for sent å snu, da vi tok heisen opp i studio. Jeg kunne jo ikke sette meg i en sofa og begynne å gråte heller. (Eller forresten, det var like før på et tidspunkt).

Men da jeg var ferdig sminket, kom programleder Peter ut på venterommet for å prate litt, og.. Makan til trivelig fyr! Han er jo tobarnsfar, og vi snakket om barnehagevirus og snapchat og egentid og jeg vet ikke hva.

Det roet meg skikkelig ned, for plutselig innså jeg at: Det var jo bare han og oss som skulle prate - så var det ikke bare å fortsette samtalen foran kameraet, på en måte?


Takk for snap, Fredrik <3
 

Jeg skal ikke si at jeg ikke kjente pulsen da jeg satt der i sofaen, vel vitende om at fredagssendingen var på lufta.. Jeg tenkte i alle fall at det var godt å ha Peter ved siden av meg som er mye flinkere til å svare på spørsmål enn meg.

Men jeg klarte det.

Fy farao - jeg hilste på frykten i døra og inviterte den inn på kaffe! Jeg hoppet ut av min deilige komfort-boble og takket ja til noe skikkelig ubehagelig. Og jeg overlevde.

Akkurat nå er jeg pære sliten, men helt overbevist om at jeg er bittelitt tøffere enn jeg var i går ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Tusen takk for alle klemmer og snapper ❤️

Bittelitt ubehagelig

08.02.2018 - 21:31 24 kommentarer

Det er flaut å si det, men hele livet har jeg takket nei til ting som har vært bittelitt ubehagelig. Det er jo så mye enklere dét, enn å takke ja.


 

Da jeg gikk i 4.klasse på barneskolen, skulle vi ha juleavslutning med forestilling for foreldrene. Vi skulle spille Juleevangeliet, og alle jentene ville selvfølgelig være Maria. Jeg var sånn passe gira selv, men hang meg på gjengen som vanlig. Selvfølgelig kunne jo jeg være en av hovedpersonene! Men da læreren skulle trekke lapp om hvem som ble den heldige, holdt jeg på å gjøre i buksa da han leste opp navnet. For det ble meg.

Ikke bare skulle jeg spille Maria, jeg skulle synge også. Jepp, to vers, solo, helt alene. For ei jente som ikke liker oppmerksomhet, var det jo fullstendig krise. Jeg husker nesten ingenting fra selve kvelden, bare at jeg kikket utover salen og så alles øyne som var rettet mot meg mens jeg stod der og sang. Det var faktisk ikke gøy.

Jeg tror denne opplevelsen som Maria i spotlighten, ga meg sceneskrekk. Det brant seg i alle fall såpass fast i hukommelsen at jeg har unngått slike ubehagelige ting helt siden da.

Men så kommer det dager der jeg skriver litt om sceneskrekk og prestasjonsangst på denne bloggen, også får jeg meldinger og kommentarer om at jeg ikke er alene. Om at det er flere som har det som meg, og som syns det er fint å lese om andre som også sliter.

Også begynner hodet å gruble litt. Hvor lenge skal man oppholde seg i denne komfort-boblen sin, egentlig? Jeg er 35 år, er det kanskje på tide å begynne å pushe grensene sine litt nå? Eller skal jeg fortsette å gjemme meg for den barnslige frykten en stund til, og unngå å takke ja til alt som er "bittelitt ubehagelig"?

Jeg trosset jo sceneskrekken min på Vixen i fjor og holdt en takketale. Jeg overlevde. Ble jeg kanskje litt sterkere etterpå også? Vanskelig å si, men kanskje litt?

En ting er i alle fall sikkert, hvordan skal man bli tøffere hvis man aldri møter frykten sin i døra?

Så i går gikk det en liten f i meg. God Morgen Norge hadde vært på tråden hele uka, de ville ha med både Peter og meg i studio. Fredagssendingen. Fastelavensboller med Wenche. Christel Alsos. Lissie. Det blir så bra, så!

Så jeg sa ålreit. Jeg sa ålreit mens jeg kjente hjertet galoppere i vei. Jeg sa ålreit, mens hendene ble klamme og den teite panikken spredde seg i mellomgulvet. Live-TV. Eh ja, bittelitt ubehagelig.

Men det verste er at jeg gjør det litt for dere. Haha, det må være noe av det dummeste jeg har skrevet noensinne, men pokker'n altså. Kall meg teit, men jeg liker å tenke at det er dere som pusher meg litt! Som forteller meg at det kommer til å gå bra.

Jeg syns liksom jeg hører dere: "Men tenk så gøy da! Å sitte der og prate med Vår og Peter, og kjenne lukten av Wenches fastelavensboller. Ikke tenk på at det sendes på TV, bare tenk at dere sitter og skravler. Skravling kan du jo! Smalltalk er jo det beste du vet."

Og det er det jo. Så det får gå som det går. Jeg overlever nok - og kanskje blir jeg til og med litt sterkere etterpå :-)

/ Men send meg gjerne en klem <3

Bare en stol

08.02.2018 - 11:50 11 kommentarer

Jeg har tenkt mye på hvor heldig jeg var i mine to svangerskap, der jeg begge gangene fikk "gleden" av å vralte inn på fødeavdelingen ved termin. Alt hadde sett bra ut underveis, og jeg var så heldig at tanken på selve fødselen var min største bekymring.

Baby foot in hands
(Licensed from: bartoszbienia / yayimages.com)

 

Så heldige er det dessverre ikke alle som er, og i dag fikk jeg en mail fra noen studenter som gjorde meg oppmerksom på en ildsjel som heter Carina. 25. april 2016, fødte Carina lille Thea. Thea ble født i svangerskapsuke 27, hun var ekstremt prematur, og veide 1214 gram (altså, jeg kan ikke forstå hvor lite det er...)

I tiden som fulgte på sykehuset, ble det mange timer med "Kengurumetoden" på Nyfødtintensiv-avdelingen. Dette er altså en metode for behandling og pleie av premature barn, som betyr hud-mot-hud-kontakt mellom mor/far og det premature barnet. De nybakte foreldrene bytter ofte på å sitte med den lille på skift, 24 timer i døgnet, 7 dager i uka.


En helt fersk pappa Alexander Dybdahl - med en enda ferskere liten Thea <3
(Foto: Carina Juliussen)

 

Problemet er bare at sykehusene mangler stoler! Sykepleierne må løpe rundt på jakt etter lenestoler, og det er rett og slett ikke nok stoler til å dekke behovet. Jeg er helt enig med Carina som mener at de fantastiske sykepleierne som jobber på nyfødt-intensiven har viktigere ting å gjøre, enn å dra tunge stoler gjennom gangene.

Det som startet som en finn-annonse, der Carina håpet å få tak i to solide lenestoler for å dekke behovet på Ullevaal Sykehus, har i dag blitt til det lille prosjektet: "Bare en stol".

Nå jobbes det med å samle inn penger for å nå målet: 59 stoler mangler, før alle sykehusene i Norge har stolene de trenger!

Studentene som kontaktet meg, har i dag opprettet en innsamlingsaksjon på bidra.no. Det er sjeldent jeg videreformidler ting som dette, men for for-tidlig-fødte-barn er en stol like viktig som medisinsk behandling! Og jeg ble så glad i hjertet mitt av å lese om Carina, som ønsker å hjelpe andre i samme situasjon som hun selv var i for snart to år siden.

Spre ordet - og trykk her for å lese mer om prosjektet, eller for å bidra 🌟
 

/ Noen av de største miraklene i verden er ganske små ❤️