hits

Som mor, så datter

23.11.2017 - 21:00 Ingen kommentarer

Neste fredag er det 1. desember, og i år har jeg som mål å være bittelitte granne forberedt for en gangs skyld. For ikke bare er 1. desember den offisielle dagen der Peter endelig får lov til å sveive i gang julemusikken - men det er også dagen der barna sparker i gang årets adventskalender :-)

Fingers Family and christmas background
 

Jeg elsker pakkekalendere, og akkurat det kan jeg nok takke Mamma for, som hvert år lagde pakkekalender til lillesøster og meg. Jeg husker enda gleden og spenningen over hva Mamma hadde funnet på - og dette er noe jeg har ønsket å ta med videre til min egen lille familie.

Og med én uke igjen å gjøre det på, er det på høy tid å komme i gang med årets planlegging. Jeg er såvidt i gang med noen innkjøp, og jeg har overhode ingen planer om å gjøre det komplisert i år heller :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fjorårets desember
 

Kalenderen pleier å bestå av en miks av nyttige ting, småting, opplevelser og snoperier - og det skal den i år også. For eksempel kommer det til å ligge blinkende reflekser i en av de første pakkene, og en kinotur for å se "Ekspedisjon Knerten" i en annen. Dette er ting vi kommer til å bruke penger på uansett i desember, så da føler jeg meg litt ekstra smart :-)

På radioen (P1, hehe) hørte jeg en mamma fortelle at hun hvert år ga sønnen sin 24 opplevelser de skulle gjøre sammen hele det neste året. For en utrolig fin ting! Barn har like godt av å ha ting å se fram mot og glede seg til som oss voksne - så det er en kjempeide som jeg kommer til å benytte meg av når barna blir litt eldre.

Selve pakkekalenderen er forresten ikke det eneste jeg har tatt med meg fra min mor, for jeg husker hun satt ved kjøkkenbordet hvert år den 30. november, og ga oss streng beskjed om å ikke komme inn på kjøkkenet.

Hun var ute i siste liten som alltid - og som mor, så datter: Selv om jeg er i gang med planleggingen allerede, skal jeg banne på at det samme kommer til å skje i år igjen...


Rett før midnatt, 30. november i fjor..
 

PS! Anbefaler å sjekke ut "Mammabanden" på Snapchat i dag, der seks forskjellige frøkner snakker om hva slags adventskalendere de skal lage i år. Veldig mange bra tips!
 

/ Har du gode pakkekalender-tips? Legg gjerne igjen en kommentar

Den hemmelige konkurransen

22.11.2017 - 21:30 12 kommentarer

Hvorfor var det ingen som fortalte meg om den hemmelige konkurransen?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

I slutten av april fortalte jeg at jeg har vært trampolinemotstander helt siden jeg hørte en lege fortelle om de kompliserte bruddene han var vitne til i sommerhalvåret.

Der og da bestemte jeg meg for at vi aldri skulle ha trampoline i hagen, jeg orket rett og slett ikke tanken på de skadene som hopping på trampoline kan medføre.

Men så var vi på førstehjelpskurs i april, og jeg benyttet sjansen til å lufte min skepsis. Også viste det seg at kursholderen fra ambulansetjenesten var udelt positiv til trampoliner. Altså virkelig. Så da ble jo jeg også udelt positiv. (Det er en grunn til at jeg ikke engasjerer meg i politikken.. #lettpåvirkelig)

Og bank i bordet, det ble ingen brudd eller skader selv om trampolina har vært flittig i bruk i sommer, og langt utover høsten. For på grunn av den globale oppvarmingen eller jeg-vet-ikke-hva, så strekker jo høsten seg lenger og lenger utover vinterstid for hvert år som går.

Og etterhvert som datoen krøp seg utover i november, og jeg begynte å bli synlig stresset for den stakkars trampolina, forklarte Peter at det er vanlig å spekulerte i når man skal demontere for vinteren. At det er en konkurranse, der naboen som demonterer så nært opptil første snøfall som mulig, vinner.

Etter hvert som gradestokken krøp nedover, poppet en etter en av naboene våre ut i hagen for å redde trampolina før den første snøen dukket opp. Spillereglene i konkurransen for øvrig er som følger: Legger det seg snø på duken har du tapt - bedre lykke neste år ;-)

På søndag bestemte jeg at vi hadde strukket strikken mer enn langt nok - og vi fikk vasket og demontert sommerens høydepunkt. Og gjett om jeg var glad for det i dag!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det er forresten fullt mulig at dette ikke er noen konkurranse i det hele tatt og bare noe Peter fant på fordi han ikke gadd å rigge ned trampolina, men hvis det faktisk er en konkurranse, tror jeg kanskje vi vant i år :-D
 

/ Tiddelibom

Jeg har fått svar!

22.11.2017 - 12:05 8 kommentarer

Doctor typing on his computer
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

For to dager siden gjorde jeg Peter småflau, da jeg sendte en mail til Norsk Helseinformatikk og etterspurte en ørliten endring i infoteksten om "Hånd-, fot- og munnsykdom". (Les mer her)

På vegne av Peter, meg selv, og mange av dere andre som også har opplevd å bli slått i bakken av dette viruset, spurte jeg egentlig bare om de kunne snike inn en setning ala den som står i artikkelen om "Vannkopper", som for eksempel at: "Feber og sykdomsfølelse er verst hos voksne, barn er oftest mindre sykdomspåvirket."

For jeg mener innbitt at det ikke er vi som er pingler - men at vi voksne ofte rammes hardere enn barna ;-)

Og i går fikk jeg altså svar fra en herremann, som både var redaktør, og spesialist i allmennmedisin! Svaret var ikke akkurat veldig oppløftende for min lille kampsak, spesielt ikke den ene setningen...

"Hei!

Jeg har sjekket på Folkehelseinstituttets hjemmesider, og i et par store internasjonale oppslagsverk (UpToDate og BestPractice). Alle steder beskrives standard forløp som mildt, og ingen nevner noen forskjeller mellom barn og voksne når det gjelder grad av plager.

Derimot skriver og vet alle at plagene kan variere fra person til person. Noen får svært mange og smertefulle sår i munnen, og har problemer med å få i seg mat og drikke. Andre har ikke utslett i munnen i det hele tatt, og plages svært lite. Det er også en god del personer som har antistoffer og er immun uten å kunne huske at de har hatt sykdommen - det vil si at sykdommen noen ganger forløpet uten å gi plager.

Jeg tror vi ender opp med at det er store individuelle forskjeller, men at voksne generelt er mer pysete enn barn 😄"
 

Javel, ja. "Mer pysete" altså. Jeg innser at slaget er tapt, men han vet, og jeg vet, og Peter vet, og alle dere andre voksne som også har vært nede for telling vet, at dette blir ord mot ord ;-)
 

/ Hilsen ikke enig - og hvertfall ikke pysete

Goodbye finger i øra

21.11.2017 - 22:00 13 kommentarer

Etter at oppvaskmaskinen vår tok kvelden, har jeg naturlig nok brukt litt ekstra tid på kjøkkenet den siste uka. Jeg får fortsatt litt mark av tanken på å vaske opp, men når jeg først står der ved kjøkkenbenken, er det ikke så hakkanes gæli likevel :-)

For jeg mener selv jeg har vært litt smart, jeg har nemlig bestemt meg for å gjøre oppvasken så trivelig som mulig når det først må gjøres. Det skal sies at Peter har vasket opp sin andel og vel så det - men når det er min tur, bruker jeg altså tida godt. Enten har jeg på musikk mens jeg reflekterer litt over ting og tang, eller så hører jeg på Podcast.

Men her en ettermiddag skulle tanten min være gjest på NRK P1 Vestfoldsendinga, en radiokanal jeg aldri hører på. Jeg har bestandig tenkt at P1 er for gamlinger, og at pausemusikken utelukkende består av danseband og jazz.

I alle år har jeg nemlig sverget til P3, mest fordi jeg elsker stemmen til Ronny Brede Aase. Problemet er jo at han som kjent er ferdig på lufta klokka 10.00, og derfra og ut må jeg innrømme at jeg bare vet én ting, og det er sannsynligvis noe som topper gæmlis-skalaen... For 60% av musikken som spilles er i ferd med å ta knekken på meg. Jeg får fysisk vondt i ørene, det er for bråkete, det er umulig å jobbe til, tenke til, eller høre på for å slappe av.

Men altså, av frykt for å gå glipp av innslaget med tante, tunet jeg radioen inn på P1 et kvarter før hun skulle på lufta. Jeg tenkte at jeg heller fikk skru ned musikken hvis det ble for ille - jeg kan klare en danseband-låt eller to altså, men grensa går ved Jazz.

Men så fikk jeg altså sjokk.

Hva har skjedd med P1 siden jeg sveipet innom sist? Hvor ble det av dansebandene og de gørrkjedelige samtalene..? Nå er det jo masse bra musikk, spennende gjester og varierte temaer!

Så nå står P1 og mumler i bakgrunnen konstant. Musikken er så sjukt behagelig at jeg tar meg i å smile hver gang en ny låt kommer på. Jeg vet ikke, det er bare noe med den lune stemningen som minner meg om bestefar. Og det liker jeg.

Også lærer jeg nye ting! Med flere ulike temaer med gjester i studio flere ganger i timen, har jeg i dag for eksempel lært at overvekt blant psykisk utviklingshemmede er et stort problem, og at folk som opplever å bli bedratt ofte reagerer med å få en posttraumatisk stressreaksjon, på samme måte som en som har opplevd en alvorlig ulykke.

Enten er jeg i ferd med å bli eldgammel, eller så har jeg bare passert P3's målgruppe på 15-29 år...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Uansett hva det er: Jeg elsker det. Så føles det selvfølgelig som et stort og skummelt steg å ta, for jeg innser at jeg står ved et veiskille, men jeg er klar. Så goodbye P3 og finger i øra, hello P1 og te i koppen :)
 

/ God tirsdagskveld

Min rareste kampsak

20.11.2017 - 21:30 19 kommentarer

Tidligere i uka måtte jeg lese meg litt opp om matforgiftning (hehe), og hver gang jeg lurer på noe som omhandler kroppen, sverger jeg til "Norsk Helseinformatikk" sine nettsider: nhi.no.

Mens jeg snoket rundt der inne, så jeg en liste over "Mest leste artikler i dag", og da jeg fikk øye på hvilken sykdom som tronet på toppen, gikk det kaldt nedover ryggen min.

For det er visst ingen tvil om hvilken sykdom det er som herjer om dagen, og selv om det nå er to år siden vi hadde den i hus selv - husker jeg fortsatt den dagen Peter våknet med ansiktet fullt av røde prikker og var for syk til å spise taco. Jeg trodde det var byllepest, mens Peter trodde det var AIDS, og det var rimelig kaotisk i heimen noen timer.


Man down..
 

Men så fant vi altså ut at vi hadde blitt smittet av den store barnehageepidemien: "Hånd-, fot- og munnsykdom". Jeg lo jo ikke særlig lenge av Peters røde prikker, for ikke lenge etter var jeg full av blemmer i halsen selv. Jeg levde på én Lollipop-is om dagen, og klarte såvidt få i meg en slurk med vann.

Det skjer forresten rett som det er at vi får skjermdumper fra lesere som har googlet sykdommen, og funnet dette:


Faksimile: Google - Se han som dukker opp i midten 😂
 

Begge barna våre hadde hatt viruset først, men de kom seg gjennom det uten særlig klaging. Og det fikk meg jo til å lure: Var det de som var tøffere enn toget - eller kunne det tenkes at viruset rammer voksne hardere enn barn?

Og sånn begynte jeg å samle informasjon i det stille. Overraskende mange av leserne mine hadde blitt vesentlig dårligere enn sine barn - akkurat som Peter og meg. For det viruset er noe av det verste jeg har vært borti, og jeg må innrømme at jeg rynket litt på nesa da jeg så at nhi.no klassifiserer sykdommen som "mild" og med "mildt forløp".

Så.. Ikke si noe til Peter, men i dag sendte jeg en mail til Norsk Helseinformatikk, for å få klarhet i et par ting. (Peter får helt fnatt når jeg sender mailer hit og dit - men jeg får rett og slett ikke sove skikkelig igjen før jeg kommer til bunns i denne saken):

Nå er jeg sjukt spent på om jeg får noe svar! Dette er vel ikke akkurat en kampsak, men det er jaggu ikke langt unna heller, haha ;-)

Resten av alle mine tanker går til dere som sliter med dette hersens viruset akkurat nå. Det går over, selv om det ikke virker sånn. Og etterpå er vi immune for alltid ❤️
 

/ Små kamper er kamper de og

Fra matforgiftning til bursdagssuksess

19.11.2017 - 22:23 4 kommentarer

I går hadde Peter bursdag! Men..

Denne uka startet skikkelig dårlig. På mandag skulle Peter ha et filmteam på besøk hele dagen, så jeg gjemte meg på kontoret. Da det var tid for lunsj, snek jeg meg ned på kjøkkenet og grafset til meg noen gamle matrester i kjøleskapet, før jeg tasset stille opp på kontoret igjen.

Dagen i forveien hadde jeg laget rå salmalaks som gikk ut på dato samme dag, med soyasaus, lime, ingefær, koriander og vårløk. Det ble igjen en liten skål, som jeg slurpet i meg til lunsj denne mandagen. Jeg stusset over at konsistensen var veldig rar, men det luktet så deilig av ingefær og soyasaus at jeg ikke tenkte mer over det.

Tre timer etterpå, tenkte jeg mer over det.

Da hang jeg over toalettet i ganske ufin positur, og angret på hele mitt restemåltid. Jeg hadde altså klart å bli matforgiftet, og lå mer eller mindre rett ut de neste 24 timene.

Onsdag morgen våknet jeg med dundrende hodepine, vond hals, kriblende hoste og en kropp totalt tappet for energi. Jeg følte meg som en gammel tyggis, og da lørdag og Peters bursdag nærmet seg, var jeg helt uforberedt.

Jeg hadde ikke ordnet gave engang, også Peter som er så glad i bursdager! Han elsker å feire, og det eneste jeg hadde fikset for lenge siden, var barnevakt sånn at jeg kunne ta med Peter ut og spise.

Dagen før dagen hostet og harket jeg meg bort på Coop, og kjøpte flaxlodd og dadler. Jeg tuller ikke, det var det beste jeg fikk til.. Det skal sies at det var sånne supergode dadler med sjokolade- og lakristrekk, men likevel. Jeg kjente jo på gæmlispoengene der jeg stod i kassa og sa: "Også skulle jeg gjerne hatt fire Flaxlodd, erru grei".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Til Peter 36år - eller Peter 86 år? 🙈
 

Bursdagsmorgenen gikk heldigvis bedre enn forventet, takket være mine to små hjelpere. De var ivrige på å pynte både gavepapiret og kanelbollene fra fryseren - i tillegg til å tegne hver sin tegning. Så da vi listet oss opp på soverommet for å overraske papsen med det obligatoriske "boller og kakao på senga", var det en fornøyd jubilant som smilte fra øre til øre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
❤️
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Svigermors bakst fra fryseren - litt pimpet opp for anledningen 😍
 

Jeg var fortsatt litt stresset for at jeg ikke hadde kjøpt en skikkelig gave, men plutselig fikk jeg melding fra barnevakten som lurte på om ikke barna ville sove over hos dem, istedenfor at barnevakten kom til oss. Hurra! Det var jo egentlig en gave i seg selv, men da Peter mumlet at han ikke hadde en eneste bukse å ha på seg, trodde jeg ikke mine egne ører. Alt ordner seg for snille jenter!

Så da barna var levert hos barnevakten, dro vi rett til kjøpesenteret for å finne et par nye plagg til far - og vips var årets bursdagsgave i boks. Ikke så veldig spennende kanskje, men spenning hadde jo Flaxloddene sørget for litt tidligere på dagen ;-)

Deretter bar det til en indisk restaurant i Sandefjord for bursdagsmiddag med et vennepar - og så ventet altså en natt med uavbrutt søvn. For første gang var Peter og jeg alene hjemme i eget hus, og det var helt magisk.

Jeg bråvåknet 7.30 i morges, og følte jeg hadde sovet bort halve dagen. Så snudde jeg meg rundt og prøvde å sove litt mer. Ufattelig deilig, og innmari uvant!

Det så kanskje litt stusselig ut på torsdag, etter handleturen på Coop - men alt i alt endte det opp med å bli tidenes bursdag for gamlefar.

For én ting har jeg i alle fall lært: Neste år dropper jeg gaver - og går rett for å booke barnevakt. Det er bare å innse det: Ingenting slår en skikkelig god natts søvn med påfølgende sovemorgen :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Storeskje og lilleskje 😂
 

/ Hipp hipp for den uthvilte ☀️

Tilbake til steinalderen

17.11.2017 - 21:30 27 kommentarer

Jepp. Så var dagen kommet. Uten så mye som et ørlite forvarsel.

crying woman on a couch
Licensed from: bernjuer / yayimages.com
 

Hadde vi enda fått et lite hint om hva som ventet.. Men det var visst for mye å be om - for dette kom like plutselig som julekvelden på kjerringa.

Vi merket det så smått da vi skulle rydde kjøkkenet i går kveld. Peter skulle ta ut av oppvaskmaskinen, og så at glassene ikke var så rene som de pleier å bli etter en runde i maskinen.

Da vi skulle sjekke filteret for å se om det var tett, oppdaget vi at det lå flere centimeter med vann i bunnen - og let's face it, det er sjeldent noe godt tegn. Og da det viste seg at filteret var gullende rent, ble vi stående som to spørsmålstegn å se på hverandre. For der stoppet vår kunnskap når det kom til reparasjon av oppvaskmaskiner.

Så hva gjør to personer som ikke har peiling da? Jo vi prøvde å sette på maskinen en gang til. Sannsynligvis ikke det lureste, men jaggu lot den seg starte! Så da jublet vi, høyt, i sånn ca 10 sekunder - for da stoppet den på ny. Let's face it igjen: Enda et dårlig tegn.

Så da var det bare å innse det katastrofale: Oppvaskmaskinen vår har tatt kvelden. Altså, virkelig.

Kaputt. Passé. Fortapt. Defekt. Ferdig. Ødelagt. Avblomstret.

Enten må den repareres, men gammel som den er, har jeg en følelse av at det ikke lønner seg. Eller så må vi kjøpe ny, og det har jeg hørt kan være en omstendelig prosess når man har integrerte hvitevarer fra IKEA.

Jeg sier ikke at det er et stort og verdensomfattende problem - jeg sier bare at det er littebitt krise her hjemme hos familien Klonk. For ikke bare er vi fire tobente som spiser og drikker hver dag - vi er atpåtil to personer som har hjemmekontor hver dag. Det blir med andre ord litt oppvask - og det er lenge siden vi har vasket opp glass og bestikk og tallerkener!

Faktisk så lenge at både Peter og jeg måtte tenke oss om et par ganger før vi husket at det var smartere å fylle oppvaskkummen med vann, istedenfor å la vannet renne:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Øh.. Skulle lagt meg for lengst, må bare ta oppvaska"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Du vaske - æ tørke! I uniform og skinntøfla."
 

Så i går kveld brukte Peter og jeg en hel evighet på å ta oppvasken. Han vasket opp, mens jeg tørket. Å vaske opp er sikkert hyggelig når man er vant til det, men sjukt tidkrevende når man er ute av trening! Også så fryktelig kjedelig..?

Det tok altså så inni hampen lang tid, at Peter og jeg gikk tom for samtaleemner underveis. Til slutt snakket vi om været!

Når vi nå går inn i helgen, er i alle fall en ting helt sikkert: "Venteglass" må innkjøres som rutine med en eneste gang. Ett glass på deling hele helgen! Neida..

Joda.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Snakkes - har en oppvask som venter

De brysomme foreldremøtene

16.11.2017 - 21:00 32 kommentarer

For et par uker siden møtte jeg en kompis på butikken, som jeg ikke hadde sett på flere år. Vi snakket om løst og fast en stund, før jeg spurte hvordan det gikk i lærerjobben. Han sukket før han svarte:

- "Joo.. Jeg er faktisk på utkikk etter ny jobb. Noe helt annet. Jeg orker ikke mer."

Jeg var usikker på om skulle spørre mer, men jeg klarte ikke la være.

- "Vet du hva?", svarte han, "Jeg er drittlei. Jeg jobber mot en utvikling jeg ikke klarer stoppe alene. Jeg er drittlei av å sitte på foreldresamtaler der jeg legger fram utfordringer vi jobber med, der tanken min jo er at vi skal jobbe sammen for å løse problemene. Det er tross alt deres datter, eller deres sønn som sliter. Isteden svarer foreldrene meg: - "Javel, hva tenker du å gjøre med det?"

Og i dag leste jeg en artikkel i VG, der politiet nå går ut med en anbefaling om å gjøre foreldremøter obligatoriske. Det er politileder Torbjørn Trommestad som har jobbet med forebyggende politiarbeid over flere år, som nå slår alarm om foreldre som lemper alt ansvar over på skole, lærere og offentlige instanser.

Kravene den norske skolen stiller til foreldrene, er minimale. Mens vi foreldre er veldig flinke til å stille krav til skole og lærere.

Teacher teaching students in class
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

Det kan da ikke være bare meg som lurer på hva i all verden det er som skjer?! Jeg kjenner jeg blir flau - når ble det vanlig ikke å engasjere seg? Er det ikke vår plikt som foreldre å bry oss - eller er det bare enklere å si at det er lærernes ansvar dersom ungen din oppfører seg som en dritt?

Kall meg gjerne gammeldags altså, men jeg har satt to barn til verden - selvfølgelig er det mitt ansvar å følge dem opp! Det er ikke bare viktig å kjøre til og fra fotballtrening, det er vel så viktig å stille på foreldremøter.

Javel, så er det mye man må følge opp når barna er med på aktiviteter både her og der - men er ikke skole en av tingene som virkelig bør prioriteres? Noen ganger har man naturligvis ikke mulighet til å delta, men som det også nevnes i artikkelen: Det er alltid noen som burde vært der, som aldri kommer.

Og som Trommestad uttaler: - "Det er ikke et spørsmål om vanskelige saker vil oppstå i en klasse, det er spørsmål om når." Derfor er det utrolig viktig med foreldrenettverk, og at vi foreldre møter opp og engasjerer oss. For den viktigste jobben er det vi som foreldre som må gjøre - ikke lærere, skolen eller andre offentlige instanser. Er det dette vi er i ferd med å glemme, eller hva?

Ikke bare er læreryrket i ferd med å bli et stort problem i den forstand at lærerne flykter. Det er rekrutteringskrise til lærerutdanningen, og nesten 40.000 utdannede lærere jobber i andre yrker enn i skolen. Det meldes om uoverkommelig arbeidspress og mindre og mindre tid til kontakt med barna.

La oss sørge for at lærerne ikke må slite med foreldre som ikke bryr seg i tillegg. Det er det minste vi kan gjøre!
 

/ Småsjokkert mamma

Mine nye frokostrutiner

16.11.2017 - 10:00 21 kommentarer

/ Annonse

Dere som følger meg på Snapchat vet jo at jeg er et skikkelig frokostmenneske, men jeg får stadig spørsmål om disse rare frokosttallerknene jeg sverger til :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg spiser jo ikke brød, og med unntak av et knekkebrød i ny og ne, er det faktisk ikke så vanskelig å droppe brød til frokost. For i følge meg selv, trenger man ikke den gode gamle brødskiva for å sparke i gang dagen. Det er riktignok en skikkelig overgang i starten, men så tenker man plutselig ikke over det lenger :-)

For det spennende med å bytte ut brødskiva, er jo at man må finne andre ting å fylle tallerkenen med! Jeg har sverget til "litt forskjellig"-tallerkener (som ungene kaller det) i mange år nå - og kommer til å fortsette med det til jeg havner på gamlehjem ;-)

En typisk frokost består av gulrot i staver, agurk-skiver, cherrytomater, sukkererter, mandler og et par bananbiter med ekte peanøttsmør. Ved siden av lager jeg en stor kopp kaffe eller te, som jeg tilsetter et par spiseskjeer kokosolje, for både energi og metthetsfølelse.

Denne kombinasjonen gir meg en skikkelig boost hver eneste morgen, og jeg har rett og slett blitt avhengig. Kanskje ikke så rart, for man blir jo ekstra gira på å gi kroppen riktig næring når man kjenner hvilken effekt det har på skrotten :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

De siste ukene har jeg dessuten kommet i gang med noe jeg har gledet meg til i lang tid - nemlig kollagen-tilskudd! Kollagen er som kjent et superprotein, og det er ikke uten grunn at det er i vinden for tida.

Kollagenmengden i huden begynner å avta i 20-årene, og det er nok årsaken til at det selges dyre hudkremer som inneholder nettopp kollagen. Problemet er bare at kollagenpeptidene absorberes dårlig gjennom huden fordi molekylet er så stort - så det beste er som alltid å bygge opp kroppen fra innsiden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Grunnen til at jeg har gledet meg ekstra til å teste kollagentilskuddet til Oslo Skin Lab, er fordi de har forsket og funnet ut at det er lengden på kollagenpeptidene som er avgjørende for effekten. Kollagenet deres er kuttet ned til den perfekte størrelsen som har vist seg å ha bevist effekt på blant annet rynker.

Dermed blir det jo ekstra spennende, for det er liksom ikke så enkelt å se resultater på hår og negler etter bare noen uker. Men med tanke på at lærhuden vår som styrker og støtter huden består av 90% kollagen, bør det jo gi synlige resultater i løpet av noen uker. Dette blir spennende!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Kollagenet kommer i praktiske porsjonspakker, er helt uten smak, og løser seg enkelt opp i både kald og varm mat eller drikke. Men andre ord kan det tilsettes i hva enn du måtte ønske - for eksempel kaffe eller smoothie!

Jeg vet det er flere som er nysgjerrige på dette superproteinet, og trykker du her får du nå 30% rabatt - helt uten bindings- eller oppsigelsestid :-)
 

/ Oppdatering følger om noen uker!

Vintersmil fra en sommerjente

15.11.2017 - 14:30 9 kommentarer

Å si at vi har mørketid her sørpå, er en feil man bare gjør én gang i livet. For forståelig nok setter det sinnene i kok hos dere nordpå, som virkelig vet hva det vil si å ha det mørkt om vinteren. Så den tabben begår jeg ikke på nytt ;-)

Men å si at det er mørkere enn vanlig her nerrafor nå, må være lov - og denne tida frykter jeg hvert eneste år. Jeg er ei skikkelig sommerjente, jeg elsker sola, varmen og de lyse sommerkveldene - og verst er det om høsten, når jeg vet at vinteren snart banker på døra.

Det er bare noe med at disse månedene føles helt utrolig lange, og det til tross for at vi til og med har sollys midt på dagen. Kulda er såklart det verste for en frysepinne som meg, så de neste månedene kan jeg for eksempel ikke drikke et glass kaldt vann på tom mage om morgenen lenger. Da får jeg kuldesjokk fra innsiden. Jeg tuller ikke.

Men denne høsten har det skjedd så mye annet i livet mitt, at jeg ikke har tenkt på årstiden i det hele tatt. Ikke har jeg tenkt nevneverdig over at det har blitt kaldt ute, og selv det å stille klokka gikk ubemerket hen.

Og kanskje er det nettopp det at livet har blitt satt litt i perspektiv, som tok meg litt på senga i går kveld. For da jeg skulle gå kveldstur med Teo, hadde jeg kledd meg godt. Jeg hadde skjerf, lue, vinterjakke, ullsåler i turskoa og reflekser på alle kanter. Og plutselig la jeg merke til at jeg gikk der og smilte!

For det var faktisk ganske fint å tasse der i kulda! Det var mørkt, den iskalde lufta rev i nesa når jeg pustet, og det var helt, helt stille. Lyset fra alle vinduene i husene jeg gikk forbi, fikk meg til å tenke. Her går jeg, jeg lufter hunden i kulda, og om en halvtime er jeg hjemme igjen, der det er fyr i peisen og tøfler som venter i gangen.

Og der og da var det som om det gikk opp for meg at nå, nå må jeg bare ta vinterhalvåret tilbake. Kan jo ikke leve sånn..? I frykt for mørke morgener og mørke ettermiddager, kulde og snø og en iskald kropp?

Nei. Det er fint med litt kulde. Det er vakkert med snø, ungene elsker det, og snart er det jul! Dessuten kan jeg jo takke vinterhalvåret for at jeg setter ekstra stor pris på våren og sommeren, for uten det halvåret ville jeg garantert tatt det for gitt.

Også dukket disse bildene opp via Minner-funksjonen på mobilen i dag morges.. Kan jo ikke klage når man snart kan børste støv av den snasne vinterdressen fra i fjor ;-)


 


 

/ Halvveis i november allerede - plutselig skal vi stille klokka igjen ;-)

Malermester Svigerfar

13.11.2017 - 21:30 16 kommentarer

I går skrev jeg om det totale kaoset som regjerte i første etasje da Svigermor og Svigerfar kom på besøk. Planen var jo at vi først skulle rekke å male, og så rydde alt på plass igjen før de kom, men takket være en god dose feilslått tidsoptimisme (og en middels dose altfor sterk vindaloo), gikk ikke ting helt etter planen.

Det var jo farsdag i går, og i den anledning hadde vi bestilt bord på en restaurant for en tidlig middag. Vi skulle hente Mormor på veien, og svigers skulle plukke opp foreldrene mine. Men før den tid, skulle vi altså drikke litt kaffe og leke litt med barna hjemme hos oss.

Trodde vi. For da Svigerfar hadde tråkket seg forbi rotet i gangen og oppdaget malingsspannet borte ved kjøkkendøra, utbrøt han:

- "Hei, skal det males her? Kan vi ikke male litt da? Hvis vi tar veggen der skapet skal stå, så kan vi skyve det tilbake på plass igjen etterpå?"

Og sånn hadde det seg at Svigerfar vrengte buksa si (genialt triks!) og lånte en gammel genser av Peter, før han satte i gang med malepenselen.


Far og sønn in action :-)
 

Far og sønn rakk jaggu to strøk med maling i halve gangen før vi måtte suse for å rekke farsdagsmiddagen! Og etterpå ble skapet skjøvet på plass slik at ryddejobben kunne begynne.

Fy flate så deilig! Jeg har sortert, jeg har pakket bort, jeg har sendt plagg videre i den elskede arvekarusellen - det er ordning och reda i hele gangen min, og akkurat nå er jeg litt rusa på ryddelivet.

Det gjenstår litt malejobb, men kvelden er ennå ung - som tidsoptimistene sier. Og for å toppe denne dagen, fikk jeg en mail fra en journalist som ønsker å lage en sak om Svigermor og meg som har så godt forhold. Spørs om jeg ikke må spørre journalisten om jeg kan ta med meg Svigerfar også ;-)
 

** Bare tre dager igjen: Husk å nominere favorittbloggerene dine til Vixen Influencer Awards **