Snap-kok og gjensynsglede

27.08.2016 - 21:56 Én kommentar

Det er fort gjort å havne litt bakpå når det koker på Snapchat, og i går kan man vel trygt si at det var en sånn dag.. Det skyldtes ene og alene at en viss person ledet Amanda-showet på Tv2 i går kveld - som dere ser har jeg fortsatt noen usette Snapper som venter, men jeg må bare få takke alle som tenker på meg når de ser Jakob, haha :-)

 

 

Det mest ironiske er jo at jeg ikke fikk sett Amanda-utdelingen i går selv, for vi har besøk av min lillesøster og svoger i helgen - og etter et utsøkt tacomåltid ble vi sittende rundt kjøkkenbordet og fortelle skrøner til langt på natt. Men programmet stod selvfølgelig på opptak, så jeg har ikke tenkt til å gå glipp av det altså ;-)

Lillesøsteren min bor i Oslo, hun er seks år yngre enn meg og jeg er så glad for at vi er så gode venner. Hun og samboeren kommer på besøk så ofte de kan, og i dag har hun og jeg vært på loftet til besteforeldrene våre og ryddet litt i gammelt rot.

For da mamma og pappa solgte barndomshjemmet vårt for snart ti år siden, var det et helt hus som skulle ryddes. Et fullt loft, to fulle boder, ting og tang i alle skuffer og skap som skulle kastes eller tas med videre - eller mellomlagres på loftet til mine besteforeldre. I dag gikk det opp for oss at det garantert var den enkleste utveien for mine foreldre å gå for mellomlagring. Litt sånn midt mellom kast og ta med videre.. Jeg fant blant annet ti bæreposer med krimbøker! Det føles jo forferdelig å kvitte seg med bøker - men hvor ofte skjer det egentlig at man leser den samme boka to ganger?!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Åååååh, husker du denne boka?!"

 

Unntaket er selvfølgelig barnebøker - og i dag fant jeg endelig igjen de gamle favorittene fra jeg var liten! Bøkene jeg kunne utenat, og som foreldrene mine måtte lese fra perm til perm fordi jeg fersket dem dersom de hoppet over et ord eller en side.

 


Minner!

 

Ut av en eske ramlet også min gamle særoppgave i musikk fra 7. klasse, der jeg hadde skrevet om Mozart. Jeg husker jeg var veldig fornøyd med den oppgaven, men akkurat nå forstår jeg ikke hvorfor min kjære lærer Hans Christian ikke trakk meg et par karakterer, for sjekk denne setningen om hvordan Mozart døde i 1791.. Helt typisk skrivestil for en 14 åring, haha!

 


"Han døde i 1791 i ytterste armod og ble begravet i en fellesgrav på fattigkirkegården.."

 

Det var altså så trivelig å sitte der oppe på det varme loftet, og se gjennom eske på eske med ting fra gamle dager!

 

 

 


"Stekte grønne tomater"

 

Men det triveligste gjensynet ble med en gammel kompis jeg ikke har sett på snart tredve år.. Jeg fikk ham til 2 års dagen min, og han fulgte meg i tykt og tynt i mange år. Siden han hadde kort hår, kunne han ikke være jente - derfor måtte han få et guttenavn. Og valget var enkelt, han skulle hete Kåre. Jeg kan ikke huske at han så så skummel ut da jeg var liten, men ellers var Kåre akkurat som før :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Litt tynn i hyssingen og litt glissent hårfeste - men still going strong <3

 

Men nå hører jeg latter og skravling fra kjøkkenet helt opp hit på kontoret, så jeg får hoppe i joggebuksa og komme meg ned til de andre. Har forresten bakt mitt første brød i dag, og det var skikkelig moro! Hvis det viser seg å smake like godt som det lukter, så blir det oppdatering i morgen :-)

 

/ God lørdagskveld :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Høstens hårete mål

25.08.2016 - 21:51 24 kommentarer

Her i huset er det som oftest Peter som lager middag. Det er vel egentlig litt tilfeldig at det har blitt sånn, men han er hakket mer glad i å lage mat enn meg - også har han en tendens til å falle sammen rett før middagstid.. Derfor er det rett og slett lurest at han setter i gang med en arbeidsoppgave for å holde maskineriet i gang ;-)

Jeg er selvfølgelig kjempetakknemlig for å ha funnet en mann som er flink til å lage mat, for det er han virkelig - bortsett fra de gangene han "bare har slumpet litt med krydderet", da. At kryddersmaken kan ekspandere når maten får kokt litt, er liksom noe Peter ikke evner å ta stilling til. Så det har blitt noen interessante smaksopplevelser rundt bordet de siste seks årene, spesielt de som har inneholdt kanel..

 


"Hva med denne hjemmelagde burgeren med et hint av anis, muskatnøtt, persille, vaniljestang, Pasta Rossa, dill, kapers, og kjørvel?"

 

Jeg derimot, har alltid likt å bake. Men da jeg begynte å reagere på gluten for mange år siden stoppet det litt opp, og etter at jeg ble mamma har kjøkkenmaskinen fått stå i fred.

Men nå har jeg satt meg et passe hårete mål for høsten: Jeg vil bli god på å bake brød! Ikke sånn bakstekone-god, men sånn "jøss-det-brødet-her-smakte-jo-godt-visste-ikke-at-du-kunne-bake"-god.

 

Freshly baked bread assortment on wooden surface

 

Det var faktisk Marte "Casakaos" som satte meg på ideen for noen uker siden, da hun stod midt i en debatt med den kjente konditoren Pascal. De kranglet om hvorvidt det er greit å ty til poseløsninger når man skal bake kake, noe Pascal selvsagt fnøs av - mens Marte mente var livsnødvendig for å komme seg gjennom perioder med mange avslutninger og kakebaking annenhver dag.

Et av argumentene til Marte, var om de som var mot posekaker bakte sitt eget brød også? Brød spises jo hver eneste dag - er det greit å kjøpe dette ferdig? Og det var da det slo meg, at selv om jeg ikke spiser brød selv, så gjør jo Peter og ungene det hver eneste dag - så hvorfor ikke få på plass en brødoppskrift som er litt sunnere enn kjøpebrødene?

Så nå er jeg såvidt i gang med å google litt, for å finne et par oppskrifter jeg kan teste ut i nærmeste fremtid. Målet er å finne en favoritt i løpet av høsten som ungene liker, og som ikke blir tørt og kjipt med en gang. Kanskje det blir en slags topp 3-duell på bloggen :-)

Men før jeg kommer så langt, tenkte jeg å gjenerobre kjøkkenet til helgen, for i dag så jeg en video av noe jeg bare MÅ teste ut. Og det har jeg tenkt til å gjøre helt selv, for det så så fantastisk godt ut, at jeg ikke tør overlate ansvaret til Krydderkongen ;-)

For jeg mener, hjemmebakt brød er fint det altså, men det kjipe med å bake brød er at når det er ferdig, så har du bare brød. Men lager du dette, så har du en pizzakake! Smak på det ordet: Pizza. Kake. Oh lord.

Og da passer det jo fint at vi får besøk til helgen, for da skal mor slå på stortromma og imponere fletta av både overnattingsgjester og husbonden sjæl :-)

 

Yummy in my tummy.. :-D

 

/ Har du en favoritt-brødoppskrift, må du gjerne dele med meg i kommentarfeltet :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Trøsteshopping og podcast

24.08.2016 - 23:10 4 kommentarer

- "Jammen, da får du bare skrive om den ræva dagen din, da. Sånn er det å være blogger!", ropte Peter fra kjøkkenet.

I dag må jeg le, for i går kveld satt jeg som en potetsekk i stua og følte meg helt pudding. Jeg griner sjeldent, men de gangene jeg får lyst til å grine litt, har jeg som oftest sovet altfor lite. I går var en sånn dag - og på sånne dager er alt feil. Og det vet selvfølgelig Peter.

- "Ja, men herregud da!", ropte jeg tilbake, "Jeg kan jo ikke skrive at jeg sitter her og bare har lyst til å grine!"

Dagen hadde startet klokka fem om morgenen. Halve natten hadde jeg ligget og lyttet til hunden som jeg syns pustet litt for kjapt, og jeg var overbevist om at hjertefeilen hans hadde eskalert. Så gikk levering i barnehagen langt under middels, og da jeg kom hjem og fikk ringt dyrlegen og bestilt en time, var det som om lufta gikk ut av ballongen. Ørten mailer i innboksen, et hus som stod på hodet, men verst av alt: et mammahjerte som var fryktelig tynnslitt og veldig overarbeidet.

Jeg gjorde det eneste riktige på en sånn dag. Jeg skrudde på musikken og fant frem støvsugeren og vaskebøtta, selv om jeg ikke hadde energi nok til noen av delene. For når det er kaos innvendig, så hjelper det ofte å få litt kontroll på omgivelsene - og da kvelden kom, satt jeg som sagt som en potetsekk i en stol i stua. Jeg bestemte meg for å la bloggen ligge, og heller prioritere en tidlig kveld. Søvn søvn søvn.

Og ohlala - i dag morges våknet jeg som et nytt menneske! Timen hos dyrlegen var klokka ni, og siden tidsoptimisten Peter ikke skulle være med, var jeg på plass ti minutter før tida. Teo var snill som et lam, og røntgen av hjerte og lunger gikk unna i en fei. Dyrlegen var overrasket over hvor bra det så ut, og den eneste beskjeden vi fikk var å slanke bort 1 kilo :-/

 

 

Vet ikke om Teo var så overbegeistret for trøsteshoppingen, men jeg var fornøyd med nye blomster til et rent hus - og at jeg endelig fikk tak i en slør-asparges! Syns den planta er så nydelig:

 

 

Med friskmeldt hund, kastet Peter og jeg oss over podcast-innspilling av "Gjesterommet". Vi innså hvor lenge det var siden sist, og hvor mye vi hadde savnet det!

 

Bilder fra min snapstory der vi snapper om podcasten (umulius82) ;-)

 

Etter å ha ledd og skravlet oss gjennom 40 minutter med opptak, oppdaget vi at det var noe feil med lyden - og at vi blir nødt til å spille inn alt på nytt. Hadde dette skjedd i går ville det blitt krisestemning, men i dag tok vi det med et smil og innså at det er sånt som skjer.

Det meste ordner seg nemlig etter en natt med nok søvn :-)

 

/ ..og når det viser seg at man har en vofs som er i form likevel <3

* Følg Konatil på Facebook *

Dagens gullkorn - Tap og vinn

22.08.2016 - 22:40 7 kommentarer

Det er ikke så lett å spille spill med en fireåring. Ikke bare har reglene en tendens til å endre seg underveis i spillet, men det å tape kan være nok til å ødelegge resten av dagen.

Det var faktisk ikke før i sommer at vi begynte å spille spill med ordentlige regler. Fram til da har det vært mest lek og moro, så dette med at et spill har vinnere og tapere har liksom ikke vært noe tema før nå.

 


Mest moro - lite alvor ;-)

 

I starten var det veldig fristende å la sønnen min vinne, for de gangene han og jeg har hatt litt kvalitetstid uten lillesøster, så har jeg rett og slett ikke orket å ødelegge den gode stemningen. Men for et par uker siden fant jeg ut at jeg ble nødt til å ta et par alvorsord med ham. For man kan faktisk ikke vinne hele tiden.

Vi satt på gulvet med et brettspill, og han hadde gått seirende ut av den første runden. Men da jeg lå an til å vinne den andre, begynte den lille pjokken å bli mer og mer irritert.

- "Oj, denne runda tror jeg mamma vinner!", mumlet jeg fornøyd.

- "Nehei.", kom det bastant.

- "Jo", fortsatte jeg, "Det er faktisk sånn at mamma kan vinne i blant også.."

- "Nei, jeg tror jeg vinner..", mumlet fireåringen, tydelig snurt.

Jeg fant ut at dette var det perfekte tidspunktet for å sette inn forklarings-støtet:

- "Vet du hva som skjer hvis man bare vinner hele tida?"

- "Nei?", svarte gutten nysgjerrig.

- "Jo, det skal jeg fortelle deg. Hvis man bare vinner, og aldri taper - så blir man faktisk ikke bedre. Hver gang man taper, så lærer man litt mer. Og da blir man faktisk flinkere og flinkere."

Okei, så var det kanskje ikke verdens beste forklaring, men jeg var ganske fornøyd selv. Dessuten skjønte jeg at den lille gutten tenkte så det knakte, for jeg fikk ingen respons.

Men før vi rakk å spille ferdig, ropte papsen at middagen var klar, og etter middag var det klart for et bad, og så var det litt kveldsmat og vips så var brettspillet ryddet bort og mammas forestående seier forspilt.

Men i går kveld fikk jeg endelig muligheten igjen. Poden hadde funnet et gammelt Memory-spill på mobilen min, og vi fant ut at vi skulle spille mot hverandre. Annenhver gang, og klarte man å finne to like, fikk man en ny mulighet.

 

 

Jeg mannet meg opp til å takle den dårlige stemningen som garantert ventet dersom mutter'n skulle stikke av med seieren.

Det var bare det at... Fireåringen har selvfølgelig arvet pappas klisterhjerne. Jeg slapp omtrent ikke til, og da den humrende lille tassen hadde innkassert sin sjette(!) seier på rad begynte mor å bli rimelig stram i maska.

Og da han spurte om vi skulle spille en runde til, svarte jeg i ektefølt frustrasjon at det gadd jeg ikke, for jeg tapte jo bare uansett. Men da trykket den lille fingeren på knappen som satte i gang et nytt brett, før jeg hørte ham mumle:

- "Det er bare bra det, mamma. For da blir du bedre til å spille det."

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Great.. ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Jakkemysteriet er løst!

21.08.2016 - 22:27 8 kommentarer

Da jeg postet innlegget "Det store jakkemysteriet" i går kveld, var jeg veldig i tvil om mysteriet i det hele tatt ville la seg løse. Jeg følte jeg hadde snudd alle steiner, og spurt alle som kunne være den rette eieren av den blå jakka, men det fantes ingen spor..

 

 

Så da det tikket inn en melding på telefonen min bare 35 minutter etter at jeg hadde postet innlegget på bloggen - trodde jeg ikke mine egne øyne. Det viste seg at hele mysteriet var løst og at jakkas rette eier hadde meldt seg!

Først skal det sies at det må ha vært en god porsjon flaks med i bildet, for ikke bare hadde eieren tilfeldigvis sjekket facebook rett etter at jeg hadde lagt ut link til innlegget  - men hun satt også 10.000 fot over bakken i et fly på vei til Spania!

Da jeg leste meldingen høyt for Peter, fikk vi latterkrampe begge to.

For som veldig mange av dere påpekte i kommentarfeltet i går, var jo fargen totalt ulik på de forskjellige bildene. Jeg tenkte faktisk ikke over det selv da jeg lastet opp bildene, men innså jo rimelig kjapt at dere hadde helt rett! Og som Ingrid så fint påpekte om jakka:

"Er ikke rart at de ikke kjenner den igjen, for den bytter jo farge! Kanskje den egentlig var rød da den ble mistet..?" Haha!

Da jakka lå i bilen var den lyseblå, men da Peter hadde den på seg i stua så den mørkeblå ut, på grensa til svart.. Jeg forstår ikke hvordan bildene kan ha blitt så forskjellige, men det sterke sollyset på bildet til venstre må ha gjort sitt - og på bildet til høyre var det såpass mørkt i stua at jeg måtte justere opp lysstyrken noen hakk:

 

 

Og fargeforskjellen var faktisk svaret på gåten! Den lyseblå jakka til venstre var såpass ugjenkjennelig at selv jakkas rette eier ikke kjente den igjen på bildet.. Men siden jeg i innlegget hadde skrevet at det var et hull i den venstre lomma, samt at jakkefargen på bildet av Peter stemte mer med virkeligheten - innså eieren at det var flere "som ikke hadde orden i garderoben" ;-)

Så kjære Svigermor, nå har i alle fall jakka di fått nok oppmerksomhet for en stund! Værmeldingen viser at det er 28 grader i skyggen hos deg nå, så du har nok ikke bruk for den før du kommer hjem til Norge igjen ;-)

Og det er fint, for det burde gi meg akkurat nok tid til å sy igjen hullet i lomma - som er det minste jeg kan gjøre etter alt dette ufrivillige jakke-oppstusset ;-)

 

/ God søndag fra hu som endelig har fått orden i knaggrekka :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Det store jakkemysteriet

20.08.2016 - 21:45 22 kommentarer

Tidligere har jeg vært rimelig ærlig på at det meste går litt på halv tolv hjemme hos oss. Før i tida var det en kvinnes oppgave å holde huset i orden til enhver tid, mens jeg nok prioriterer littebitt annerledes. Men denne uka gikk det opp for meg at det kanskje er på tide å få litt bedre orden i sakene..

For i forbindelse med barnehagestart, skulle jeg ta en liten opprydning i gangen for å finne ut hvilke utejakker og regnbukser som fortsatt passer - og hvilke som har blitt for små i løpet av sommeren. Vi har et skap med mer eller mindre system i, og en knaggrekke over skohylla der jakker henger litt hulter til bulter.

Jeg bestemte meg for å ta ned alle jakkene fra knaggrekken, og bare henge opp igjen de som er i bruk. Og det var da jeg oppdaget den. Helt innerst på knaggen til høyre, hang en blå jakke jeg ikke kan huske å ha sett før.

 

 

Først tenkte jeg at den måtte tilhøre moren min, for jeg mener å huske at hun har en blå jakke som ligner. Siden jeg stod på farta til byen, bestemte jeg meg for å ta med jakka i bilen, og svippe innom foreldrene mine med den på veien. Først sendte jeg en melding til muttern:

 

 

What? Ikke mutterns.. Okei. Hva med svigermor? Har ikke hun også en lignende blå jakke? Det er riktignok en stund siden svigers besøkte oss sist, men gudene vet hvor lenge den jakka kan ha hengt der..

 

 

Hmm, tenke tenke. Hva med venninnen min borti svingen? Ikke helt hennes stil kanskje, men verdt et forsøk:

 

 

Jeg trodde svaret hennes betydde at jeg endelig hadde funnet rett eier, men det viste seg at hun bare lo av kaoset vårt - og det var altså ikke hennes jakke.

Derfor bestemte jeg meg for å undersøke plagget litt nærmere.

Jakka er i størrelse 42, i venstre lomme er det et relativt stort hull, og i høyre lomme ligger det et kronestykke. Ingen parfymelukt, ingen spor, nada. På et tidspunkt lurte jeg på om det kunne være en herrejakke, så jeg ropte på gubben. Men alt tyder vel på at den tilhører en dame:

 

 

Så nå er de store spørsmålene: Hvem i all verden eier denne jakka? Hvor lenge har den hengt der? Er det på tide at jeg får litt bedre oversikt over kaoset i gangen vår? Leser eieren denne bloggen?

Peter mener jakka mest sannsynlig tilhører en innbruddstyv som ble så forfjamset da han/hun fant ut av vi ikke har noe av verdi å stjele, at tjuvradden helt glemte jakka si på vei ut.

Uansett akter jeg å komme til bunns i dette jakkemysteriet, så innbruddstyv, bestemor, nabo eller gjest: Drar du kjensel på jakka, må du sende meg en melding :-)

 

/ Bill mrk: Har jakke, søker eier

* Følg Konatil på Facebook *

Jakob er historie

19.08.2016 - 23:08 16 kommentarer

Dagen hadde såvidt startet da det begynte å tikke inn meldinger på Snap. Det var åpenbart mange som ønsket å tipse meg om en spesiell sak, og flere hadde tatt skjermbilde av noe de hadde funnet på forsiden av vg.no:

 


Skjermbilde hentet fra vg.no

 

Jeg leste overskriften og ingressen, og først tenkte jeg bare: "Hva i all verden er dette for noe? Kjæresten til Jakob Oftebro raser mot unge kvinner som gjør Jakob til et objekt i sosiale medier, og mener det er en uting når mannlige skuespillere kun vurderes etter utseendet?"

 

 

Ålreit, Jakob. Du har hengt på kjøleskapet vårt helt siden Peter jaktet bonuspoeng for ett år siden. Det er ikke det at jeg ikke elsker deg lenger, men som dama di sier: selvfølgelig er du mer enn et objekt. Du er skuespiller også, jeg vet jo det.

Så i dag har jeg tatt ordene til Iben Akerlie til etterretning, og byttet ut unge Oftebro.

Jeg ble sittende å bla i en gammel avis, og der ramlet jeg over en sak om et nyhetsanker i TV2 som takket ja til sluttpakke i 2016, og nå har utgitt en bok som har fått terningkast seks. Dette syns jeg var såpass imponerende at jeg måtte finne fram saksa - og forfatteren har nå tatt over hedersplassen på kjøleskapet vårt.

 


"Jan Ove Ekeberg har et sjeldent grep om historiske romaner" - Cahtrine Krøger, Dagbladet

 

/ PS. Denne gangen er det mer platonisk..

 

Les historien om meg og Jakob her:
- Når mannen jakter bonuspoeng
- Hvem har tuklet med typen min?!
- Den skyldige

Helt sjukehus!

18.08.2016 - 13:42 16 kommentarer

I dag blir jeg nødt til å ta dere med to dager tilbake i tid.

Barna var i seng for kvelden, Peter stod på farten til en kompis, men det var like før jeg spurte om han kunne være så snill å avlyse hele dritten. Mer enn noen gang trengte jeg ham hjemme, for det fine med å være to bloggere under samme tak, er at vi kan spørre hverandre om råd dersom vi står helt fast.

 


Et typisk bloggmøte ;-) (Skjermbilde fra Bloggerne, TV2 Livsstil)

 

Og nå stod jeg ikke bare helt fast, jeg hadde rett og slett fått skikkelig noia og den store skjelven! Lørdag, søndag og mandag hadde jeg feiget ut, innlegget om fortida mi var ferdig - men jeg klarte rett og slett ikke å trykke "publiser".

Så mange følelser var i sving. Var jeg egentlig klar for å fortelle om en kjip fortid som jeg aller helst bare ville la ligge? Hvordan kom det til å bli mottatt? Skulle jeg stenge kommentarfeltet, i tilfelle et eller annet nettroll ville stikke innom? Var jeg sterk nok til å takle kjipe tilbakemeldinger?

Jeg var så nervøs, faktisk hadde jeg følt meg ordentlig uvel i flere dager. Ikke for å gå i detalj, men la meg bare si det sånn at jeg hadde besøkt doen like ofte som gubben gjør i løpet av en vanlig arbeidsdag.

Men da Peter suste avgårde i 20-tida, var jeg overlatt til meg selv. Et øyeblikk lurte jeg på om jeg bare skulle krype under dyna og heller la blogg være blogg - selv om jeg ikke hadde postet noe på fire dager.

Men så bestemte jeg meg for å se litt på teksten igjen. Jeg krøllet meg sammen i sofaen med Macen på fanget, jeg satt og stirret på skjermen og lurte på om jeg skulle droppe det nok en gang. Minuttene føk avsted, og etter et par timer tikket det inn en melding på mobilen. Den var fra Peter som lurte på status. Og da innså jeg at nå fikk det for pokker'n være nok. Jeg måtte se å få postet det hersens innlegget - og komme meg videre.

Så jeg trykket "publiser". Deretter lukket jeg ned Macen, og gikk ut på kjøkkenet for å rydde. Men den ugne følelse i magen ville ikke gi seg, derfor tuslet jeg ut i stua igjen etter et kvarter. Måtte bare sjekke om noen hadde vært inne og lest.

Det sjokket jeg fikk da jeg åpnet macen, kommer jeg seriøst aldri til å glemme. 150 likes på 15 minutter!! Og SÅ mange hyggelige, oppmuntrende, trøstende, gode, snille og støttende kommentarer!

Peter og kompisen var opptatt med å spille Fifa, men rett over midnatt pep det i telefonen min igjen:

 

 

I skrivende stund har innlegget som jeg ikke ville poste, fått 1000 likes og en hel drøss med fine kommentarer!! Jeg tror ikke dere forstår hvor mye dette betyr for meg. Nå kan jeg liksom legge dette bak meg, og ta fatt på alt det morsomme som skal skje denne høsten.

Og helt til slutt.. Jeg vet det sannsynligvis ikke egner seg for ei dame godt over tredve å si, men det får bare være:

I love you guys! <3

 

 

/ Nå skal jeg lese kommentarene en gang til :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Min kjipe fortid

16.08.2016 - 23:05 64 kommentarer

Denne høsten har jeg gledet meg til lenge! Eller, egentlig er det en skrekkblandet fryd, fordi det er så mye nytt som skjer. Men før høsten kan starte for fullt, føler jeg at jeg må svare på et spørsmål som veldig mange av dere har lurt på.

For hva skal jeg egentlig gjøre nå som lillesnupp begynner i barnehagen? Skal jeg ikke tilbake i jobb?

Sannheten er at jeg har ingen jobb som venter på meg. Og grunnen til det har ingenting med latskap å gjøre, men derimot en fortid der ting ikke gikk helt etter planen.

 

 

Først må jeg bare få si at jeg har gått veldig mange runder med meg selv, og flere ganger har jeg landet på at dette er noe jeg ikke kommer til å skrive om på bloggen. Men så føles det veldig rart å være åpen og ærlig om alt annet, og samtidig ha et helt kapittel i livet mitt som jeg unngår å snakke om. Dessuten skjønner jeg jo godt at det er mange som lurer, derfor har jeg bestemt meg for å gi dere en forklaring.

Saken er den, at livet mitt rett og slett ikke ble slik jeg hadde sett for meg. Siste året på videregående hadde jeg planen klar, jeg hadde bestemt meg for å ta et år på folkehøgskole før jeg skulle søke på ingeniørstudier. Men så, rett før jeg fylte 19 år, ble jeg plutselig alvorlig syk. Den tiden av livet jeg hadde sett for meg at jeg skulle bo i et kollektiv med studier og fest og moro, ble i stedet en miks av sykehusopphold og et nitrist liv hjemme i senga på jenterommet.

Dette satte naturligvis en stopper for alle mine planer, og livet mitt ble satt på vent i en veldig lang periode.

På en måte er disse årene historie, men samtidig lever jeg med dette hver dag. Og kanskje er det nettopp derfor det føles ekstra vanskelig å snakke om. Jeg håper på forståelse for at jeg ikke ønsker å gå i detaljer, for det siste jeg vil er at denne bloggen skal forbindes med sykdom. Konatil har blitt som en slags lykkepille for meg, den er liksom mitt fristed der det er fullt av endorfiner, der vi kan snakke om løst og fast, alt og ingenting, hemoroider og smilefjes :-)

Så hva er planene framover?

Nå som vi har tatt unna den kjipe delen, har jeg gledet meg veldig til å fortelle dere noe moro! For mange av dere har også lurt på hva som vil skje med bloggen nå som mammapermen min er over, og den glade nyheten er at jeg har signert ny kontrakt med Nettavisen og at jeg har bestemt meg for å prøve å blogge på fulltid fremover!

I løpet av det siste året har det gått opp for meg at jeg elsker å skrive blogginnlegg, komme opp med ideer, dele historier fra hverdagen, lese kommentarer, sjekke snapper og jobbe med bloggen. Og nå som vi har to barnehagebarn håper jeg å få postet innlegg litt oftere, selv om jeg får mange tilbakemeldinger fra småbarnsmødre som setter pris på at jeg ikke har tid til å blogge hver dag, for "da klarer de å følge med", haha :-)

Avslutningsvis må jeg også få si at jeg beklager at jeg har svart litt unnvikende på spørsmål om min fortid tidligere, men jeg håper at dette innlegget har gitt en forklaring. Jeg tenker at jeg kanskje en dag kan forklare mer detaljert om min forhistorie, men inntil videre vil jeg la fortid være fortid og heller fokusere på fremtiden. Håper det er greit :-)

Og til slutt vil jeg bare si: Tusen takk til alle som følger meg og leser denne bloggen! Dere er mine små lykkepiller :-)

 

 

/ God tirsdag fra meg :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Det banket på døra

12.08.2016 - 23:01 20 kommentarer

I dag var Peter og fireåringen en tur i byen for å gjøre unna et par ærender, samt handle inn mat før helgen. Den småsyke lillefrøkna og jeg ble igjen hjemme, og jeg var godt i gang med å rydde på plass rene klær i skapene i andre etasje, da jeg plutselig hørte en bil rulle over grusen foran huset.

Da jeg tittet ut vinduet, så jeg at det var gutta som kom hjem i striregnet. Lillefrøkna var opptatt med noen leker på rommet til storebror, så jeg bestemte meg for å watte opp musikken, sånn at jeg kunne få avsluttet ryddeprosjektet før hun kom til å ville gå ned trappa for å møte dem. Ikke mange sekunder etter hørte jeg at det ringte på.

Jeg latet som ingenting, og fortsatte med å sortere tøy med raske bevegelser. Så ringte det på en gang til, og jeg sukket høyt fordi jeg regnet med at fireåringen hadde falt tilbake i det gamle mønsteret der han helst ønsket at noen åpnet døren for ham fra innsiden. Derfor tenkte jeg at Peter fikk ta seg av den uoverensstemmelsen selv, ute på trappa..

Men det fortsatte å banke på der nede. Jeg sukket enda en gang, mens jeg lurte på hvorfor i alle dager Peter ikke bare kunne åpne døra og gå inn, siden regnet atpåtil bøttet ned utenfor. Skjønte han ikke at vi muligens var opptatt med noe, siden vi ikke lukket opp?

Jeg tittet ut vinduet på ny. Der sto Peter i regnet og tømte bagasjerommet for matposer, så jeg banket hardt på ruta for å få oppmerksomheten hans. Han tittet opp, og jeg prøvde å gestikulere at minstefrøkna og jeg var O-P-P-E, og at vi gjerne ville slippe å gå ned for å Å-P-N-E. Var det O-K?

Peter rynket på nesa og så ut som et eneste stort spørsmålstegn, derfor sukket jeg bare oppgitt før jeg snudde meg for å gå inn på badet - der min lille datter ropte på meg. Hun skulle plutselig på do, så jeg hjalp henne av med bleia og opp på dosetet.

Enda hadde ingen ytterdør blitt åpnet nede. Men nå hørte jeg at det ble banket ganske bestemt, så jeg tenkte i mitt stille sinn at fireåringen garantert hadde slått seg vrang igjen.

Med lillesnuppa av dosetet igjen, løp jeg bort til vinduet og åpnet det på vidt gap før jeg ropte ut:

- "Kan dere ikke bare gå inn? Det pøsregner! Nora og jeg er oppe, trodde du skjønte at det var det jeg prøvde å si, Peter?!"

- "Eh..", mumlet Peter, "Kanskje du kan komme ned og åpne likevel?"

Nå var det min tur til å rynke på nesa og se ut som et eneste stort spørsmålstegn. Hvorfor i all verden gadd han å stå utenfor med en trassig gutt i dette været? Men jeg lukket vinduet, tok lillesnuppa på armen og hastet ned trappen.

Akkurat i det jeg åpnet opp og fikk døra på gløtt, skjønte jeg hvorfor..

 

 

 

For der stod en tålmodig liten gutt med sitt stolteste smil. I hendene holdt han en bukett med blomster til mamma - som han hadde plukket ut helt selv..

 

/ Verdens beste start på helgen <3

* Følg Konatil på Facebook *

Tilbake på hesten

11.08.2016 - 22:50 22 kommentarer

Fy flate.. I dag har sola spredd glede, og det har vært vindstille for første gang på flere uker. Og jeg? Jeg har sittet inne og følt meg helt tom. Og ganske teit.

 

 

Dere som følger Peters blogg har vel en anelse om hvorfor lufta har gått ut av ballongen min (hvis det er lov å si).. Men for dere andre kan jeg oppsummere med ett ord: Barnehagestart.

Hvorfor må det være så pyton?! Det var pyton for to år siden med førstemann, og det er like pyton i år med andremann.

Tilvenningen er lagt opp ganske enkelt; et par timers besøk på dag 1, mamma og/eller pappa skal trekke seg litt unna på dag 2 - og til slutt: levere, si hadet og reise hjem på dag 3. Easy peasy!

Men det er bare det, at det er ikke easy peasy! Det er grusomt! Ikke et vondt ord om barnehagen, for de gjør absolutt alt riktig - problemet er det forferdelige mammahjertet som rives i filler mens man går de tilgjort bestemte skrittene mot bilen, samtidig som man prøver å svelge bort klumpen i halsen og lukke ørene for den såre gråten bak seg.

Og alle tankene i hodet som virrer febrilsk fram og tilbake: "To, tre dager til tilvenning? Kunne vi ikke satt av et par, tre uker, da? Så hadde lillemor rukket å bli kjent med både barn og voksne, og følt seg trygg når mamma eller pappa sa hadet om morgenen."

Som sagt, jeg føler meg helt tom, og ganske teit. For disse avskjedene tar seriøst knekken på meg.

I går kom Peter og jeg hjem etter levering, klokka var ti, jeg satte meg ned i sofaen og følte for å gråte litt. Så da gjorde jeg det.

 

 

Peter ble veldig oppgitt, for han er jo en optimist. Men han ga meg en klem, mens han prøvde å forklare at det kommer til å gå bra. At jeg kommer til å overleve selv om datteren min er i barnehagen. Da gråt jeg enda høyere, litt fordi jeg syns han er teit når han er så optimistisk, men mest fordi det virket som han hadde glemt hvor høyt hun gråt da vi gikk fra henne.

- "Men Christina", sukket Peter, "Du vet jo at hun har det bra nå! Den gråtingen er nesten litt sånn.. Obligatorisk! Den går fort over!"

Jeg snufset skikkelig, og ganske lite feminint - før jeg tørket tårene og kikket ned på snørrpapiret jeg holdt mellom hendene.

Så pep det plutselig i både Peters og min telefon, og jeg kikket irritert på den for å finne ut hvem som forstyrret oss på verst tenkelig tidspunkt - og atpåtil samtidig.

 

 

Men i huleste.. Sms fra barnehagen? Hva er det de skriver da..? Hæ? Alt går bra..? Bare store smil og lego for alle penga?!

 

 

Peter gryntet fornøyd før han kysset meg på panna, tok med seg kaffekoppen og trasket opp på kontoret.

Så i morgen har jeg bestemt at jeg skal tilbake på hesten igjen.. Jeg skal oppdatere Snapstoryen min jevnt og trutt gjennom hele dagen og jeg skal glede meg over at denne bloggen faktisk feirer ett år! Det var faktisk en leser (takk Monica!) som minnet meg på det, og da innså jeg at nå får det være nok mammasutring.

Men de avskjedene om morgenen kan du seriøst få billig av meg, så i kveld blir det en siste runde med Celine Dion og snufsekluten ;-)

 

/ Aaall by myseeeeelf

* Følg Konatil på Facebook *

hits