Hyttekontoret

26.05.2017 - 10:43 11 kommentarer

Endelig er det fredag, og om få strakser ruller vi avsted til hytta til Peters foreldre på Kongsvinger. Hvert år er det like mye spenning i lufta for Pappahjerte og Konatil... For glem at hytta har utedo og hverken strøm eller vann - ta fra to bloggere mobildekningen, og det blir skikkelig action!

I fjor fant jeg riktignok antydning til nettforbindelse på toppen av bakken der vi parkerer bilen, og opprettet liksågodt et provisorisk hyttekontor der ;-)

I helgen skal svigermor feires med brask og bram - og hele slekta skal samles på hytta. Jeg er i grunnen ganske spent, for etter at vi kom hjem fra påskeferie for en måned siden, postet jeg et innlegg som het "Påske med familien armer og bein". Og i dag tidlig gikk det opp for meg at i påsken var vi bare halve familien Kihlman på tur. Denne helgen kommer hele. Rubbel og bit.

Men jeg er klar! Det blir moro, det er meldt strålende vær, og jeg har alle intensjoner om å snike meg unna samtlige former for Quiz. Vet ikke hva det er med spørsmål og svar i alle former og fasonger, men hele familien Kihlman elsker det. Egentlig et lite under at en quiz-hater som meg er tatt inn i varmen.. :-)

Vi hørs forhåpentligvis fra hyttekontoret blant kongler og mygg - uansett skal jeg i alle fall prøve å få oppdatert Snap i løpet av helgen! (umulius82)

 

/ God fredag!

Næging, hakking og kjærlighet

25.05.2017 - 11:35 12 kommentarer

Lørdag for noen uker siden skulle jeg gjestesnappe for Mammabanden, altså ta over snap-kontoen til Mammabanden hele dagen. Jeg måtte velge meg et tema for dagen, og jeg trengte ikke tenke særlig lenge. For det er én spesiell ting som har vært i hodet mitt i det siste ;-)

 

 

For noen uker siden leste jeg nemlig en kronikk skrevet av biskop Per Arne Dahl, som handlet om at norske par hakker for mye på hverandre. (Artikkelen finner du her)

Og, eh... Det er jo ikke til å stikke under en stol at undertegnede følte seg en smule truffet av biskopens ord. For hallo... I en hverdag preget av hektisk tempo, to barn, to jobber, en hund og et stort hus, sier det seg selv at det er umulig å være smørblid mot partneren sin hele tiden. Man skal ikke være smørblid mot partneren hele tiden.

Men et eller annet sted på veien, går det en grense - nemlig den grensa hvor den hakkete anklage-tonen går. Biskopen skrev at vi gjerne slenger ut ting som: "Var det ikke det jeg sa" eller "Nå minner du meg om mora di" - setninger som er akk så lette å buse ut med, men som legger igjen en uhyggelig odør i rommet.

For min del sliter jeg spesielt de kveldene jeg er på vei i seng, trøtt som en dupp, og føler det er rot i hele huset. Da kan det gå ei kule varmt. Da kommer det ofte ei lekse om skoene jeg snubler i på dørmatta, om glassene og kaffekoppene som faktisk ikke finner veien til oppvaskmaskinen av seg selv, eller om håndklærne som henges til tørk alle andre steder enn på badet.

Og da klarer jeg bare ikke si det i en hyggelig tone. Det bare renner over, og ut kommer hele regla, på innpust og utpust. Ikke særlig sjarmerende, jeg vet.

Men så puster jeg med magen et par ganger, og innser at jeg hadde klikka hvis Peter snakket sånn til meg. Og selv om jeg fortsatt irriterer meg grønn over rotingen, så sier jeg unnskyld. Unnskyld for at jeg sa det på den måten - jeg kunne ordlagt meg annerledes.

Og det hjelper jo litt, for å si sorry er en bra ting, og som Per Arne Dahl så fint sa det; "Det er så mye hakking og utskjelling og bebreidelser at par og familier er utsatt for en av de farligste epidemier som finnes: den energilekkasjen som har som symptom at vi tar hverandre for gitt og forholder oss til dagene som en selvfølgelighet."

Og dette med å ta hverandre for gitt, syns jeg er ufattelig skummelt. Så skummelt, at jeg har det å ikke ta Peter for gitt, på dagsplanen min hver eneste dag.

For på Mammabande-snappen den lørdagen, ble det litt tårer og snørr da jeg prøvde å gjenfortelle historien om damen jeg møtte på toget. Damen som fortalte at hun hadde mistet mannen sin i en ulykke året før, og som satt igjen alene og savnet alle tingene hun hadde irritert seg grønn over mens han fortsatt var i live. Hvor mye hun skulle gitt for å se sokkene hans ligge og slenge under stuebordet som de gjorde før. Hvor mye hun angret på at hun hadde hakket på ham, og hvor mye hun kom til å savne ham - hver eneste dag for resten av livet.

Det er faktisk verdt å tenke litt på.

Jeg la også ut et sitat av biskopen på snappen, som flere hundre av dere tok skjermbilde av. Og det var så fint skrevet, at det fortjener å leses en gang i blant:

"Elsk ikke den nye, ukjente som tilfeldigvis kommer din vei, men elsk den som allerede har den samme adressen som deg."

/ For alltid, Peter

Verdens største tall

24.05.2017 - 12:45 13 kommentarer

portrait of stressed teacher and blackboard background

Vi satt i bilen på utsiden av matbutikken i går - femåringen, lillesnupp og jeg. Papsen var sendt inn for å handle, for det er han som bruker kortest tid siden han følger handlelista slavisk. Grønnsaker og frukt på den ene siden av lappen, og resten av varene på den andre siden.

Jeg hadde gitt de to i baksetet hver sin matboks, og de mumset fornøyd på hver sin eplebit. Jeg satt og tittet ut vinduet, da femåringen brøt stillheten:

- "Mamma, hva er verdens største tall?"

Han har vært opptatt av tall og bokstaver så lenge jeg kan huske, uten at Peter og jeg forstår hvem han har arvet den interessen av.

Jeg kremtet, mens jeg tenkte så det knaket:

- "Ehmmm.."

- "Er det 1000 milliarder?", fortsatte han.

- "Eh, nei..", mumlet jeg "Det er jo noe som heter trillion og billion og sånt.."

- "Billion?! Hvor mye er det?", spurte femåringen.

Jeg kjente jeg måtte trekke pusten dypt, for jeg hadde jo ikke peiling på hva jeg skulle svare. Altså, virkelig ikke - plutselig hadde jeg ikke snøring på hva som var størst av billioner og 1000 milliarder, engang.

Og da var det bare å gjøre det eneste riktige, da.. Fiske frem google-maskinen.

- "Okei", begynte jeg optimistisk, "Her står det at det er et tall som heter Googolplex!"

- "GOO GO PLEX? Hvor mye er det?"

Det visste jeg jo ikke, så jeg leste videre og fant ut at det var 10, opphøyd i 10 som igjen er opphøyd i 100. Dette kan jeg forøvrig ikke huske å ha hørt om noensinne, hvis det var pensum på skolen så har jeg i alle fall glemt det for lengst..

Jeg scrollet kjapt videre, og da fant jeg en annen forklaring der det sto at "Grahams tall" er større enn Googolplex, og at det er det største tallet som er brukt i matematisk bevis noensinne. Men at det er for stort til å skrives med tall, derfor defineres det med piler som peker oppover..

- "Æhh..", begynte jeg, "Her står det at verdens største tall er noe som heter Grahams tall.. Eller Grey-hææms kanskje, hvis det er på engelsk. Eller Graaah-hæms. Greeeh-hams. Mamma er ikke.. sånn veldig god i engelsk.."

Det ble helt stille i baksetet. Det pleier å bli det når han får ny informasjon, og jeg holdt pusten mens jeg ventet på neste spørsmål. Jeg skjønte ikke en flis av det med pilene som pekte oppover selv, og kan ikke huske å ha hørt noe om det heller, til tross for heavy matte på videregående. Hvor mye er Grahams tall?

Men i baksetet fortsatte det å være stille, og da jeg snudde meg for å se, så jeg at han hadde åpnet Pokemon-appen på Peters mobiltelefon, og smilte fra øre til øre. Så vred han seg ivrig i setet mens han sparket med bena:

- "Denne pokemonen her hadde vi ikke fra før, Mamma!"

 

/ Måtte det bli lenge til neste mattespørsmål :-)

10 ting jeg har lært om blogging

23.05.2017 - 14:20 30 kommentarer

Glad i leserne

Dette er noe av det som har overrasket meg mest, at man trenger ikke møte leserne sine for å bli glad i dem! Det er mange navn som går igjen i kommentarfeltet og på snapchat, og det er innmari hyggelig. Jeg trodde ikke jeg kom til å bli på grensa til skrullete, men jeg blir faktisk det iblant. Særlig når folk skriver "Jeg har aldri kommentert på en blogg før, men nå måtte jeg bare". Da føler jeg meg ordentlig beæret.

Nettroll

Noe av det jeg gruet meg mest til, var at nettrollene skulle stikke innom bloggen min. Jeg hadde jo opparbeidet meg en viss herding via Peters erfaringer, men det er selvfølgelig noe annet å få det personlig. Jeg får riktignok lite drittslenging i kommentarfeltet, men når det dukker opp, så har jeg innsett at jeg syns det gjør godt å svare! Også er det ekstra trivelig de gangene jeg ikke oppdager trollinga før det har gått noen timer, og det i mellomtiden har vært faste lesere innom som har rukket å forsvare meg. Da blir jeg glad i hjertet, da.

Bloggbilder

I motsetning til hva man kanskje skulle tro om sånne som meg som starter sin egen blogg, så har jeg aldri hatt noe ønske om å bli kjent. Etter snart to år som blogger, føles det fortsatt rart å legge ut bilder av meg selv. Men det føles utrolig godt å se at man ikke trenger å poste bilder av seg selv med løsvipper og et lass med sminke for å holde på leserne. Så takk for det :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Skrivesperre

Rett som det er, har man dårlige dager på jobb. Noen dager er hodet tomt, og man har rett og slett ingen ideer til hva man kan skrive om. Når hele dagen går med til å svare på mailer og kommentarer, også blir jeg sittende å skrive på kveldstid isteden. På sånne dager poster jeg ofte innleggene gruelig sent, så det er altså som oftest årsaken til det :-)

Sophie Elise

Det er mange spørsmål som går igjen, og det tok ikke lange tiden etter at jeg startet Konatil, før det første kom: "Hvordan er egentlig hun Sophie Elise, da?" Hehe, jeg kan jo skjønne at mange tror vi er på bloggevents hele tiden, men det er altså dårlig med sånne samlinger. Men hvis du lurer, så har jeg møtt Sophie Elise et par ganger. Og hun er en helt vanlig jente. Med bein i nesa. Det digger jeg.

Dårlig samvittighet

Jeg elsker jobben min, men det er en ting jeg må jobbe mer med framover, nemlig å hanskes med den konstante dårlige samvittigheten. Jeg ønsker å blogge hver eneste dag, men noen ganger får jeg det ikke til. Og de dagene legger jeg meg med en uggen følelse om kvelden. Og det faktum at man aldri kommer seg ajour - det er alltid en mail som burde vært besvart, en melding som fortjener et svar, bilder som burde vært tatt eller innlegg som burde vært påbegynt. Er det noe som får meg til å måtte kaste inn blogg-håndkledet en vakker dag, så er det nok hjernestresset. Men som sagt - jeg jobber med saken :-)

Lærer noe hver eneste dag

Det er ikke bare skrivefeil folk liker å påpeke, terskelen er (heldigvis) ikke så høy for å sende en melding om hva enn det måtte være. Kanskje spesielt på Snapchat, der er det stadig vekk påminnelser om at liljekonvaler er giftige og at vi må huske å klippe hunden vår. Jeg syns jo dette er utrolig praktisk også, for hver gang jeg lurer på noe, legger jeg bare ut en snap der jeg spør: "Er det noen som vet hva dette er?" Også renner det inn med svar. Jeg har på en måte min egen lille google-gjeng som elsker å hjelpe til, og jeg føler meg priviligert. Og takket være en oppmerksom leser, fikk vi jo byttet ut låsen vår også, etter at jeg ubetenksomt nok hadde lagt ut bilde av husnøkkelen vår i profil:

Ingen bloggleser

Noe jeg tror vi bloggere har til felles, er at vi ikke har tid til å følge hverandres blogger! Jeg trodde jeg skulle få tid til å sitte og lese blogger hver eneste dag, men for å være ærlig har jeg mer enn nok med å holde tritt med min egen. Og gubben sin, da. Det hender jo jeg stikker innom hans også ;-)

Gratis ting i posten

Dette er også noe jeg hadde gledet meg veldig til, haha! For alle som blogger får jo masse gratis ting i posten? Det stemmer heldigvis ikke. I løpet av de fem årene Peter har blogget, har han fått noen bøker, én grønn caps og tre brett med Spenol - og det er jaggu bra det ikke har dukket opp noe mer. For vi må skatte av utsalgsprisen på alle gaver, og det sier seg selv at det kan bli en ganske kjip affære når årsregnskapet skal tas.


Tadaaa!

Merkelig jobb

Da jeg var hjemme i mammaperm og Peter var den eneste som blogget, syns jeg det var så rart at folk sa at blogging var en merkelig jobb. Men så startet jeg min egen blogg, og innså at folk har rett. Det er en merkelig jobb, og selv om det er sabla mye mer jobb enn man skulle tro - så er vi skikkelig heldige som kan styre vår egen hverdag. Spesielt er jeg takknemlig for frokostene våre. Vi slipper å stresse om morgenen, vi jobber heller om kvelden. Vi har ikke hatt en hel frikveld her hjemme på nærmere to år - men vi spiser frokost i ro og fred. Og det setter vi skikkelig stor pris på, hver eneste dag ♥

Så en stor takk til alle dere som stikker innom! Uten dere hadde jeg ikke kunnet konkurrere mot bloggen til gubben ;-)

 

/ "Er det du som er mannen til Konatil?" ;-)

Hobby horsing og en naken mann

22.05.2017 - 14:36 11 kommentarer

/ Inneholder annonselenke

Ah, endelig mandag! Denne dagen har jeg gledet meg til i flere uker - for endelig er det slutt på hemmeligheter, hysj hysj og hekstisk planlegging. Forrige helg var det bryllupshelgen til Peter og meg som krevde sitt - og denne helgen har jeg vært med på å arrangere utdrikningslag for lillesøster som skal gifte seg i august.

Det er mye som skal ordnes i forkant av en sånn helg, og selv om vi har vært to forlovere, så har hodet mitt vært helt på bærtur de siste ukene. Jeg har egentlig ikke tenkt på annet, og det verste har naturligvis vært alle hemmelighetene, og ikke minst å måtte juge til svogeren min som jeg er så glad i.. (Lillesøster jugde jeg så mye for da vi var små, at det føltes ikke ille, haha ;-)

For greia var nemlig at vi hadde fortalt svoger at lillesøster skulle drikkes ut denne helgen, samtidig som vi fortalte lillesøster at det var svoger som skulle drikkes ut denne helgen. Dermed unngikk vi at de la andre planer, og såvidt jeg vet hadde de satt av hele helgen til avslapping og plenklipp og grilling.

Lite visste de at begge skulle drikkes ut samtidig!


Tidlig lørdag morgen, utenfor en Kiwibutikk i Oslo..

Så da både guttegjengen og jentegjengen stormet hagen deres klokka 9 lørdag morgen, og banket iherdig på alle vinduene deres, var det naturligvis ingen som åpnet døra.. Den kommende bruden og brudgommen lå fortsatt i senga, men siden han trodde hun skulle drikkes ut og vice versa, hadde de blitt liggende slik, i det som må ha vært næmere tre minutter:

- "Therese, du må åpne, det er til deg!"

- "Eh, nei. Det er til deg!"

- "Det er til deg."

- "DET ER TIL DEG!"

- "NEI! Det er til deg. Jeg lover!"

Jeg kommer til å leve lenge på forskrekkelsen i begges ansikter da de endelig tittet ut og oppdaget at hagen var fylt med 14 venninner og 14 kompiser som stod klare med bobler og glassene høyt hevet..


En som hadde gledet seg til å slappe av alene hjemme denne lørdagen..


.. Og ei som hadde tenkt seg en liten tur til Larvik ;-)

Noe av det viktigste i utdrikningslag, er såklart matchende t-skjorter! Gutta sine var mørkeblå med sølvskrift, og jentene sine var såklart rosa. Brudgommen er en rev på brur'a-vitser, og fikk derfor skriften:

Mens min lillesøster fikk en påskrift som var myntet på de tre årene på barnskolen hun var i overkant hesteinteressert og fikk bestefar til å bygge en trehest til henne som hun hadde på fór innerst i garasjen..

T-skjortene bestilte vi fra Novia.no - et firma som tilbyr hjelp til absolutt alt innen bryllupsplanlegging (skulle jeg hatt et stort bryllup hadde jeg definitivt benyttet meg av kunnskapen til disse søte jentene!). Farger, tekst og skrifttype på t-skjortene valgte vi helt selv, og vi ble skikkelig fornøyde!

Etter at gutta hadde blitt hentet av en minibuss, begynte dagen til jentene. Vi hadde ordnet en aldri så liten frokost, for det er såklart viktig med mat i skrotten når man har en lang dag foran seg.

Jeg brukte forøvrig to timer på butikken da jeg skulle handle inn, for jeg klarer såvidt å planlegge matmengde til min lille familie på fire.. 14 jenter derimot, det ble nesten for mye for huet mitt :-)

Etter frokost og litt underholdning i form av et introkurs i brudens mange forelskelser opp gjennom årene, var det klart for første stopp på dagens program: Dansestudio!

Der skiftet vi til dansedrakter med glitter og fjas, for bruden er gammel Mester i Freestyle Discojazz! Denne dansegrenen er rett og slett helt grusom, tempoet og splitthoppene og brunkremen og de glitrende draktene er egentlig nok til å skremme de fleste..


Bruden skinner!


Det gjorde Siri og Mari og :-)

Vi ga alt i en hel time med koreografi, og endte faktisk opp med å lære oss en hel dans! Tror ikke vi får bruk for den noensinne igjen, men det var både hysterisk og veldig vondt å se video av hele dansenummeret etterpå, haha :-)

Deretter ble vi hentet i maxitaxi, og kjørt ut til et ridesenter i Sørkedalen. Der ventet to hester på oss, og det var tid for ridestafett! Jeg har erfaring fra hesteryggen, hvis det teller den ene gangen jeg satt på hesteryggen på leirskole i sjette klasse på barneskolen. Viste seg at hestene ikke har blitt noe mindre med årene..

Det morsomste var egentlig at bruden ikke hadde ridd siden hun "la opp" som 10-åring, og at det kom ganske tydelig fram at hun ikke syns hest er best lenger..

Etter hestesporten gikk vi til hytta vi skulle være på resten av kvelden, og der ventet strålende vær i hytteveggen med iskald drikke, mens vi ventet på at grillen skulle tennes. Det er utrolig moro når så mange jenter samles, og det var skikkelig koselig å bli bedre kjent med dem alle sammen.


Alle trengte en pust i bakken..

Da vi hadde spist og koset oss, og til og med fullført et par drikkeleker, var stemningen på topp da vi delte ut tegneark og kullstifter til hele gjengen. Søsteren min har gått både kunst- og håndtverkslinja, samt et år på Designinstituttet, før hun begynte på arkitektutdanningen - så det er klart vi måtte få med litt tegning i programmet!

Vi la et eple på midten av bordet, og alle jentene fikk to minutter på seg til å tegne det. Men like før tida var ute, mumlet ei av jentene:

- "Okei.. Det er en naken mann utenfor.."

Så banket det på døra, og inn kom Morten, en splitter naken aktmodell..

Selv om nakenhet er naturlig, så er det jo ikke til å stikke under en stol at det var litt spesielt å bli overrasket på denne måten.. Særlig da vi skulle tegne "elefanten i rommet" - det var.. interessant.. ;-)

Men Morten var veldig profesjonell og utrolig hyggelig, og selv om det var kleint så var det liksom ikke så ille heller.. Jeg spurte ham om hva han tenkte om å bli tatt bilde av, og da svarte han at det var helt greit - så lenge ingen bilder ble postet på sosiale medier.

- "Hva med blogg, da?", spurte jeg.

- "Blogg? Æhh..", svarte han, "Hvor mange lesere har du da? Eller.. Det er greit så lenge du legger inn en link til aktmodell.no som er hjemmesida mi."

Haha, så da er det gjort, Morten! Jeg dropper å legge ut bildene der "alt" syns, selv om halve kamerarullen dermed ikke kunne brukes..


Brur'a måtte til pers når Titanic-posituren skulle tegnes..

Etter at Morten kledde på seg og dro, var det fest resten av kvelden og natta. Vi fikk besøk fra nabohytta også, der var det utdrikningslag for en stakkar fra Ålesund, så på et tidspunkt var hytta vår stappfull av feststemte karer som trengte en unnskyldning for å få danset litt.

Da maxitaxien kom for å hente oss midt på natta, var vi ganske klare for å dra hjem. Det er forøvrig den stilleste taxituren jeg har vært med på i hele mitt liv..

Så i går var det rimelig laber dagen-derpå-stemning her i heimen, faktisk gikk Peter og jeg og la oss klokka 21. Peter har skrevet om brudgommens utdrikningslag her - der var det også full fres fra morgen til kveld.

Akkurat nå er det så deilig å ikke måtte juge for noen lenger, at det føles som jeg svever på en sky! Aldri har vel mandagen vært så fin som i dag :-)

 

/ Også blir det lenge til neste fest..

Gifteringen er av

19.05.2017 - 10:38 51 kommentarer

Da jeg tidligere i uka fortalte om alle detaljene rundt forrige helgs bryllupsfeiring, glemte jeg en veldig vesentlig ting - nemlig når vi satte på gifteringene!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Siden Peter og jeg ønsket bursdagen min som bryllupsdato, ble vi litt skuffet da vi oppdaget at vielser på Tinghuset må gjøres på hverdager. Bursdagen min var på en lørdag - derfor ble vi enige om å ta det formelle på Tinghuset på fredag, og vente med å sette på ringene til dagen etter.

Så teknisk sett ble vi jo gift på fredag, men det spiller ingen rolle for oss. Vi gleder oss heller over at vi kan feire to bryllupsdager for resten av livet, om vi vil ;-)

Ringene satte vi altså på dagen etter selve vielsen - som det første vi gjorde da vi våknet. Veldig romantisk og veldig koselig! Jeg hadde jo bekymret meg for om ringene kom til å være for små, men de satt perfekt begge to.

Det var bare ett lite problem..

For da Peter tryllet frem morgengaven rett etterpå, ble jeg nødt til å ta gifteringen av igjen. Han hadde nemlig kjøpt en nydelig diamantring i hvitt gull - og jeg falt pladask. Og det er ikke verst til å være ei jente som virkelig ikke er fan av smykker ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
What a beauty :-)

Det føles litt i overkant å gå med to ringer samtidig, derfor må jeg jo nesten ha på diamantringen en stund nå. Så får jeg heller bytte tilbake til gifteringen når tiden er inne ;-)

/ God fredag

Én gang i året

17.05.2017 - 21:20 21 kommentarer

Jeg må innrømme at det er ekstremt sjeldent jeg drar fram bunaden når jeg skal pynte meg. Men 17 mai er såklart en selvskreven anledning! Og jeg sier det samme hvert eneste år: Det er altså så trivelig å få nasjonaldrakta på :-)

Jeg elsker 17 mai, jeg elsker bunader, jeg elsker flagg og is og pølser og korps og russekort og glade mennesker.


Fru Mysefjes og Herr "Oh no! Christina, jeg glemte at jeg skulle ha på meg dress i dag" (Ja, det skjedde)

Men det er enda en ting jeg pleier å si hvert eneste år på 17 mai: For en glede det er å ta nasjonaldrakta av igjen!


Obligatorisk: Fem minutter i sofakroken med skjorta, underskjørtet og de lekre røde strømpene

 

/ Ett år til neste gang :-)

Magisk helg full av ledetråder

16.05.2017 - 11:45 16 kommentarer

Dagen før vielsen på fredag skulle jeg innom Mamma for å kjøpe en strømpebukse i butikken hun jobber i. Randi, kollegaen til mamma, var supergira over at bryllupet bare var én dag unna.

- "Åååå!", sa hun engasjert, "Dette er så moro! Hva skal du ha på deg i morgen?"

Og akkurat da innså jeg.. Hva skulle jeg egentlig ha på meg? Jeg hadde jo lenge trodd at vi ikke skulle pynte oss i det hele tatt, derfor hadde jeg helt glemt å ta noen stilling til klesspørsmålet!

- "Eh, det vet jeg ikke helt enda", svarte jeg - og da jeg kikket på Randi, så det ut som om hun hadde sett et spøkelse. Så kom det, rimelig småhysterisk:

- "VET du ikke hva du skal ha på deg?!"

Haha! Okei - så landet jeg kanskje ikke antrekket før i siste liten, men resten av bryllupshelgen var i alle fall godt planlagt fra ende til annen!

Barnevakt var booket fra fredag til søndag, og forloverne våre hadde satt av hele helgen. Allerede i bilen på vei inn til Oslo fikk de den første ledetråden. Peter hadde nemlig printet ut små lapper med symbolske hint, og den første ledet fram til hotellet vi skulle bo på.

Etter innsjekking og en liten pust i bakken, spratt vi en flaske med bobler - og helgen var offisielt i gang!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men viktig å ikke miste kontakten helt med omverden ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter en dusj og et raskt klesskifte, trasket vi avsted for helgens første matopplevelse: "Kullt". Siden vi var litt tidlig ute, satte vi oss på takterassen og tok en kald øl i sola - og der var det så deilig at vi måtte spørre i restauranten om vi kunne forskyve det bookede bordet vårt en halvtime. Det var helt i orden, og plutselig satt vi der og ønsket at tida bare kunne stoppe opp litt.. Sola varmet, fuglene kvitret, ølen var iskald, og stemningen var på topp :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Søstrene sisters


Gjett hvem som kjøpte seg solbriller like etter..

Etter at vi hadde spist hver vår magiske hamburger fra kullgrillen på Kullt, fikk forloverne en ny ledetråd. Og den sendte oss rett ned på Aker Brygge..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vakkert!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nygift mann i svevet :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Klubbscenen!

Hver gang jeg er på stand-up, tenker jeg at dette må jeg gjøre oftere! Når latteren tar deg så krampa sitter langt inn i sjela, da er det godt å leve, da! Og enda bedre når man er nygift atpåtil ;-)

All ære til kveldens fire komikere for store doser humor på løpende bånd - men jeg må rett og slett ta av meg hatten for kveldens konfransier Lars Berrum, som var i storslag. Hvordan det er mulig å produsere humor på sparket ved å snakke med folk i salen, aner jeg rett og slett ikke. Imponerende!

Etter en overdose med humor, rakk vi faktisk en bonustur innom Kullt på vei tilbake til hotellet - for Peter skulle vise oss en "magisk drink som smakte flytende marsipan". Jeg sto over den, haha.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så var det kvelden, og det er sant det alle sier om bryllupsnatta. Innen jeg rakk å pusse tennene, hadde far sloknet på puta si ;-)

Det er for øvrig også sant det alle sier om småbarnsforeldre på hotell; vi sovner kanskje tidlig om kvelden - men vi klarer rett og slett ikke å sove lenge neste morgen! Tidlig på'n som alltid, vi er jo programmert sånn..

Men så ventet heldigvis dette. I fred og ro. Uten avbrytelser. Magisk.


Hotellfrokost!

Lørdagens første ledetråd førte oss til noe skikkelig moro, nemlig til "The Escape Games"! Her ble vi plassert sammen i et "Escape Room", før døra ble låst bak oss, og vi skulle jobbe sammen som et lag. Deretter hadde vi 60 minutter på oss for å løse et mysterium, og underveis måtte vi samarbeide for å finne svaret på gåter, utforske ledetråder og finne skjulte gjenstander som til slutt skulle føre oss til løsningen.

Det var rett og slett helt fantastisk artig! Anbefales på det varmeste :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vi klarte å finne de 10 millionene til New York Gangsterne - men det var på hengende håret!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ny ledetråd..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Har jeg noen på Snapchat som vet hva dette betyr?"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Aha!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mat..?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mat!

Etter en vanvittig god burrito, stakk vi nesene innom et ølbryggeri i Torggata. Viste seg at ingefær-øl er skikkelig snaskens!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gutta valgte noe litt mer macho..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Men jentene gikk for ginger ale ;-)

Så hadde vi booket shuffleboard på "Tilt" - noe jeg aldri hadde prøvd før. Og det var litt som curling oppå et bord, uten is og uten all kostingen. Vi spilte to mot to, og helt tilfeldig var jeg på det tapende laget alle tre rundene. Jeg fikk liksom ikke helt dreisen på det, da. Men det var veldig artig!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Man må strø bordet..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. og konsentrere seg veldig..

Etter rundene på Tilt, var det avslappning som sto for tur. Og på vei tilbake på hotellet stakk vi en kjapp tur innom her..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tilbake på hotellet ble vi veldig overrasket, for det viser seg altså at selv om man velger å gifte seg nærmest i smug, så ønsker folk å gi gaver. Og når de to forloverne i tillegg har samlet inn videohilsener fra alle våre beste venner, da ble det ganske mye grining også.. Utrolig rørende og skikkelig herlig ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Helgens aller siste ting på programmet, var noe vi hadde gledet oss til i mange uker. Vi skulle nemlig spise på Restaurant Kontrast, som fikk sin første Michelin-stjerne i 2016.

Og det viste seg å bli helt M A G I S K! En matopplevelse av de sjeldne. Vi fikk servert rett etter rett, og som Peter så fint sa det; "Alt har jo tre smaker! Først smaker det noe, så smaker det noe helt annet, også smaker det noe annet helt til slutt.." 


Honning fra egen bikube på taket, sa du..?

Etter å ha spist og koset oss i nesten fem (!) timer på Kontrast, var vi superklare for senga alle mann. Vi var så stappmette at vi nesten ikke klarte å gå hjem, men det var helt nydelig da hodet endelig traff hotellputa.

For en helg. Og for en bryllupsfeiring! Vi lever lenge på denne - alle fire :-)

 

/

Den perfekte vielsen

15.05.2017 - 11:43 11 kommentarer

Vips så var det mandag, og bryllupshelgen som vi hadde gledet oss sånn til, føles allerede som en uvirkelig drøm. Men det beste av alt; helgen ble enda bedre enn vi hadde drømt om!

Etter mange år som forlovet, og flere forsøk på å planlegge bryllup - hadde vi jo for lengst funnet ut at vi er "sånne folk" som passer til å ha en bitteliten vielse. Jeg har aldri hatt noen drøm om å gå ned kirkegulvet med alles øyne rettet mot meg, og har egentlig tenkt; jo mindre, jo bedre.

Og heldigvis var Peter enig! Da vi bestemte oss for en borgerlig vielse på Tinghuset i Larvik, hadde vi sett for oss bursdagen min som dato. I fjor ble nemlig Farmor begravet på denne dagen, og det føltes både viktig og riktig å gjøre bursdagen min ekstra fin i år ♥

Men siden 13 mai falt på en lørdag, bestemte vi oss for å ta selve vielsen på fredag - og heller vente med å sette på ringene til dagen etter. Da ble liksom 13 mai datoen for oss likevel, selv om alt det formelle ble tatt dagen før :-)

Og kanskje skyldtes det at vi ikke hadde så høye forventninger til seansen på Tinghuset, men vi ble altså så tatt på senga over hvor utrolig fint det var! Det viste seg nemlig å være en helt perfekt vigsel, med kjempefin stemning - høytidelig og veldig romantisk på samme tid.

Hadde jeg visst hvor fint det var å vie seg borgerlig, ville jeg bestemt meg for det for lenge siden :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Rett etter vielsen på fredag satte vi oss i bilen sammen med våre to forlovere, og suste innover mot hovedstaden. Vi hadde fått barnevakt hele helgen, og på veien innover fikk de to forloverne helgens første ledetråd.

For Peter og jeg hadde nemlig planlagt en hel helg fullpakket med gøy og moro.. ;-)

 

/ Nygift! Tjoho!

Kona til ♥

13.05.2017 - 18:55 60 kommentarer

Etter nesten seks år som forlovet, var jeg vel i ferd med å miste håpet. For det er bare mange ganger man kan gi opp en bryllupsplanlegging før man bare må innse at man rett og slett ikke er sånne folk som klarer å planlegge et stort bryllup..

 

 

Men så viste det seg altså at vi er eksperter på å arrangere bittesmå bryllup isteden :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Endelig er jeg "Kona til" på ordentlig, og det føles helt fantastisk!! Johuuuu! ♥

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Gleder meg til å fortelle alt - men først skal det feires ;-)

Ruttantuttantei ♥

09.05.2017 - 20:15 35 kommentarer

På hver eneste bursdag, så lenge jeg kan huske, kom farfaren min innom med en bitteliten bukett med årets aller første liljekonvaler. Ingen kunne fatte og begripe hvor han hadde funnet dem, for bursdagen min er 13. mai, og det er egentlig litt for tidlig for liljekonvaler.

Men Farfar fant dem. Hvert eneste år - og jeg fikk bestandig den først buketten.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Farfar døde da jeg var 17 år, og jeg tenker spesielt mye på ham om våren og om sommeren. Når blomstene spretter opp av jorda, og de første fargesterke blåveisene sparker i gang blomsterstafetten.

For Farfar lærte alle de seks barnebarna sine å plukke blomster - helt fra vi tok våre første skritt, bar det ut i skogen for å finne blåveis, hvitveis, liljekonvaler og markblomster.

Jeg husker turene våre som det skulle vært i går. Farfar og jeg, hånd i hånd mens vi trasket bortover grusveien mens han nynnet og sang: "Ruttantuttantei, å ruttantuttantei!"

Han plukket naturligvis mye kjappere enn meg, men før vi skulle hjemover, ga han meg bestandig nesten hele sin bukett, sånn at det skulle se ut som at jeg hadde plukket flest.

Jeg var like stolt hver eneste gang vi kom hjem, til Farmor som ventet på kjøkkenet og som slo hendene sammen og smilte fra øre til øre, før hun gikk for å finne frem vaser.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Lurer på hva du ville sagt i dag, Farfar. Når forsmaken på sommeren har gjort sånn at liljekonvalene spretter frem flere dager før bursdagen min, og man ikke trenger å ha et hemmelig sted for å finne dem, engang.

Nå står de på bordet og minner meg om deg. Jeg håper du ville blitt glad.

 

 

/ ♥♥♥

hits