Det er ikke så lett å spille spill med en fireåring. Ikke bare har reglene en tendens til å endre seg underveis i spillet, men det å tape kan være nok til å ødelegge resten av dagen.

Det var faktisk ikke før i sommer at vi begynte å spille spill med ordentlige regler. Fram til da har det vært mest lek og moro, så dette med at et spill har vinnere og tapere har liksom ikke vært noe tema før nå.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mest moro – lite alvor 😉

I starten var det veldig fristende å la sønnen min vinne, for de gangene han og jeg har hatt litt kvalitetstid uten lillesøster, så har jeg rett og slett ikke orket å ødelegge den gode stemningen. Men for et par uker siden fant jeg ut at jeg ble nødt til å ta et par alvorsord med ham. For man kan faktisk ikke vinne hele tiden.

Vi satt på gulvet med et brettspill, og han hadde gått seirende ut av den første runden. Men da jeg lå an til å vinne den andre, begynte den lille pjokken å bli mer og mer irritert.

– “Oj, denne runda tror jeg mamma vinner!“, mumlet jeg fornøyd.

– “Nehei.“, kom det bastant.

– “Jo”, fortsatte jeg, “Det er faktisk sånn at mamma kan vinne i blant også..“

– “Nei, jeg tror jeg vinner..“, mumlet fireåringen, tydelig snurt.

Jeg fant ut at dette var det perfekte tidspunktet for å sette inn forklarings-støtet:

– “Vet du hva som skjer hvis man bare vinner hele tida?“

– “Nei?“, svarte gutten nysgjerrig.

– “Jo, det skal jeg fortelle deg. Hvis man bare vinner, og aldri taper – så blir man faktisk ikke bedre. Hver gang man taper, så lærer man litt mer. Og da blir man faktisk flinkere og flinkere.“

Okei, så var det kanskje ikke verdens beste forklaring, men jeg var ganske fornøyd selv. Dessuten skjønte jeg at den lille gutten tenkte så det knakte, for jeg fikk ingen respons.

Men før vi rakk å spille ferdig, ropte papsen at middagen var klar, og etter middag var det klart for et bad, og så var det litt kveldsmat og vips så var brettspillet ryddet bort og mammas forestående seier forspilt.

Men i går kveld fikk jeg endelig muligheten igjen. Poden hadde funnet et gammelt Memory-spill på mobilen min, og vi fant ut at vi skulle spille mot hverandre. Annenhver gang, og klarte man å finne to like, fikk man en ny mulighet.

Jeg mannet meg opp til å takle den dårlige stemningen som garantert ventet dersom mutter’n skulle stikke av med seieren.

Det var bare det at… Fireåringen har selvfølgelig arvet pappas klisterhjerne. Jeg slapp omtrent ikke til, og da den humrende lille tassen hadde innkassert sin sjette(!) seier på rad begynte mor å bli rimelig stram i maska.

Og da han spurte om vi skulle spille en runde til, svarte jeg i ektefølt frustrasjon at det gadd jeg ikke, for jeg tapte jo bare uansett. Men da trykket den lille fingeren på knappen som satte i gang et nytt brett, før jeg hørte ham mumle:

– “Det er bare bra det, mamma. For da blir du bedre til å spille det.”

/ Great.. 😉

* Følg Konatil på Facebook *