En spesiell dato

20.12.2016 - 21:20 11 kommentarer

Da jeg i morges skulle sjekke Facebook, dukket det opp noe skikkelig fint som minnet meg på hvilken dag det er i dag :-)

 


Slik så forsiden av Dagsavisen ut 20. desember 2011:
"Kjære Christina, jeg bare lurte på...
Vil du
gifte deg
med meg?"

 

For fem år siden i dag, fridde Peter - midt i en herlig julefrokost, en tirsdag like før jul i 2011. Også på forsiden av en avis, av alle ting :-)

Jeg har tårer i øynene her jeg sitter, for det ble en veldig spesiell dag. De fleste husker vel frieriet sitt som noe fint, men jeg var i tillegg høygravid og skrubbsulten og lettrørt og fortsatt ganske nyforelsket (fordelen med at ting går unna i et visst tempo!). Alt om den herlige frokosten har jeg skrevet om her, men denne dagen ble spesiell på flere måter for meg.

For med bare fire dager igjen til julaften, hadde Peter tatt seg fri fra jobben for at vi skulle kjøre fra Oslo til Larvik med julegaver til familien min. Jeg skulle nemlig feire min første jul med Peters familie, og denne tirsdagen hadde vi satt av til å dra på julebesøk til min side av slekta. Og nå skulle vi plutselig ikke bare dele ut julegaver, vi skulle fortelle den store nyheten også!

Et av stoppene var hos Mammas tante og onkel, som i lang tid hadde gledet seg stort over min voksende mage. Vi er ikke store familien, og disse to i midten av sekstiårene hadde for lengst spurt om de kunne bli ekstra-oldeforeldre for den kommende lille babyen. Derfor gledet Peter og jeg oss litt ekstra til å fortelle om forlovelsen, og til å vise fram hånden med en skinnende diamantring.

Og dette besøket er det eneste jeg husker fra denne Larviksturen. Det var som om livet fikk en helt annen mening der jeg satt i sofaen til disse to menneskene som gledet seg så på våre vegne. Som lo så de knegget da de mimret førti år tilbake i tid, til da tante hadde gått opp 30 kilo under den ene graviditeten, og blitt så tjukk at onkel måtte hjelpe henne ut av sengen hver morgen. Og når ansiktene deres ble til store smil mens de snakket om hvor fint det ville bli med en baby i familien igjen.

.. Og at vi måtte krysse fingrene for at tante ville rekke å få oppleve det.

Stråling, cellegift og dårlige utsikter. Og der satt jeg i en myk sofa, med julekaker på bordet foran meg, med et nytt liv i magen - og i stolen ved siden av meg satt tante, i ferd med å måtte slippe tak på sitt eget. Men likevel så glad på våre vegne. For kjærligheten, og den store kulemagen min.

 

Female hands giving red heart

 

Og derfor er denne datoen ekstra spesiell for meg. For den minner meg ikke bare om det fine, men også det triste - om livet som kommer og går, og om alt vi har å være takknemlige for.

Også er jeg så ufattelig glad for at den stolte ekstra-oldemoren rakk å hilse på den lille babyen som kom i februar <3

 

/ 20. Desember 2011 :-)

11 kommentarer

Linn-Therese

20.12.2016 kl.21:30

Blei heilt rørt av å lesa detta ❤ Du har ein så fin formidlingsevne! Julo e definitivt ein tid for ettertanke. Dette blir min andre jul uten min kjære mamma,og savnet melde seg ekstra sterkt no når da nærme seg jul. Men,da e og tio for å finna fram alle fine minner som ein kan varma seg litt ekstra på,og etter å ha lest denne teksten følte eg at eg burde prøva og ta julo litt tilbake og feira den i mamma sin ånd. Takk ❤

Christina

20.12.2016 kl.22:12

Etter å ha lest disse ordene, fikk JEG litt å tenke på også - så utrolig fint skrevet! Jeg skal jammen også bruke julen til å varme meg litt ekstra på de fine minnene <3 Håper du får en fin høytid, også må jeg bare si at jeg elsker dialekten din :-)

Hanne

20.12.2016 kl.21:47

Hei!

Vakker tekst, og jeg vet ikke helt hva jeg skal si... Men; Er akkurat ferdig med siste cellegift, og har "holdt maska" helt til nå, men nå føler jeg slipper jula inn på meg og blir sentimental. Vi skal feire jul hos eldste barn som har tatt ansvar for at jeg, mamma, skal bare bli frisk og slippe ansvar, og jeg er så takknemlig, takknemlig for alle jeg har møtt på Ullevål og Radiumhospitalet og for alle som har fulgt meg opp disse månedene hvor jeg ikke har orket eller har husket/klart å svare alle som har sendt meg meldinger eller ringt, og laget hjemmestrikkede luer eller har sendt hyggelige brev. Dere gav ikke opp; og det gjør ikke jeg heller, men husk - ta vare på hverandre, og om noen er "down and out" - mas på og ikke gi dere. Det betyr alt.

Juleklem fra meg, Hanne :-)

Christina

20.12.2016 kl.22:08

Kjære Hanne, takk for rørende ord og juleklem :-) Jeg har ikke snakket om det til så mange, men da jeg ble veldig syk for mange år siden, fant jeg ut hvem som var mine virkelige venner. Og det gjorde så ufattelig vondt den første tida, men så ble det etter hvert til en slags rar lettelse. For som du skriver, jeg var så innmari takknemlig for de som maste på meg og ikke ga seg! Selv om jeg ikke orket å ta telefonen eller svare på meldinger - så betydde det alt å se at noen fortsatt var der for meg. Disse personene betyr mye for meg den dag i dag :-)
Jeg håper så inderlig at du får en fin jul, og at du kan kjenne gleden når du tenker på alle disse folka som du er takknemlig for. Snart er det jul, men du skal bli frisk :-) God klem fra meg.

Liv

20.12.2016 kl.22:03

Så romantisk❤❤❤❤❤❤

Christina

20.12.2016 kl.22:13

Peter vettu <3

20.12.2016 kl.22:16

Hei, så fint å lese.

Kommentaren min gjelder egentlig noe HELT annet, så vurderte egentlig å drøye med å spørre deg, men med min gullfisk-hjerne, tar jeg ikke sjansen ;-)

Mener å huske at du har nevnt at du hater å holde taler/ snakke i forsamlinger?

Og at du skal være forlover i et bryllup?

Jeg har samme problemet. Skal være forlover til ei venninne, og å snakke i forsamlinger er virkelig mitt største mareritt, men vet hun hadde satt så pris på det. Hvordan har du tenkt å løse din kommende utfordring?:-)

Synne

20.12.2016 kl.22:20

Så rørende! Elsker innleggene dine :-) Jeg er seks uker på vei med vårt første barn, og håper veldig at bittelille klorer seg fast! Rt av mine største ønsker er at oldemoren min får oppleve å bli tippoldemor, hun er dessverre kreftsyk.

Mathea

21.12.2016 kl.03:49

Klokka har for lengs passert sovetid, men kroppen er ikkje heilt einig. Tenkte eg skulle innom bloggen din å sjå ka hysterisk du har gjort. So no ligge ein her medan tårene renn 💕 Det er rart korleis fokuset vårt endra seg med alderen. Alt eg håpa og ønske at mine besteforeldre skal få oppleve. Takk for ein gripende tekst. Eg har ein regel om at på juleafta då les eg ikkje nyheter, ikkje i det heile tatt - for på juleafta akkurat den eine dagen i året velger eg å være i ei boble med min familie, ta vare på den dagen og minna som vi skaper i lag <3 eg tenke ofte at det er litt egoistisk, men samtidig tenker eg at det er godt å ha den eine dagen i året der eg legg med glede istedenfor bekymringer som ein får kvar dag av å følge med i nyhehetene. Dessuten så er det fint å logga av telefonen og logge på livet når eg er med desse fine bestemødrene/familie, tenker at eg er så himla heldig som har ein så fin familie, heldig som har to spreke bestemødre i livet mitt og det, det må ein sette pris på. God jul til deg og dine! Helsing 27 åringen som er ei gammal sjel i ein ung kropp ;-)

Lise

21.12.2016 kl.15:16

Så vakkert du formidler,jeg sitter med rennende øyne og både gruer og gleder meg til jul♡ Mistet mamma for 3 mnd siden og gruer meg til første jul uten den kjæreste personen i mitt liv. Men desto viktigere er det blitt å nyte alle tradisjonene jeg har fått i gave av mamma opp igjennom alle år.♡ Og ikke minst er det en gave i seg selv at mamma rakk og bli kjent med sitt lille barnebarn som kom til i år og er oppkalt etter henne,Mange gode minner å ta med seg selv om det enda er litt sårt. Tusen takk for en utrolig bra blogg og ønsker deg og dine en varm og minnerik jul♡

Marianne

21.12.2016 kl.16:56

Gratulerer så mye med bryllup i 2017! Det blir koselig å få med seg litt av det på bloggene deres (hvis dere deler litt) :) Jeg har blitt glad i bloggen din! Du skriver så godt og man får lyst til å lese videre.

Skriv en ny kommentar

hits