Peter og jeg får stadig spørsmål om vi ikke blir lei av hverandre, ettersom vi begge har hjemmekontor sju dager i uka. Og det er jo et veldig godt spørsmål, for arbeidssituasjonen gjør jo at vi ser hverandre i overkant mye hver eneste dag.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Og sannheten er at stort sett går det bra, men dét er faktisk ganske utrolig! For her snakker vi om to bloggere med to vidt forskjellige arbeidssituasjoner..

Vi har for lengst innsett at vi ikke kan ha felles kontor for eksempel, vi har prøvd å sitte i samme rom noen få ganger, men det gikk virkelig ikke. Derfor sitter Peter på det rommet som for tiden fungerer som kontor, men som på sikt skal bli vårt soverom. Tanken er egentlig at det etterhvert skal fungere som både soverom og kontor – men jeg vet ikke helt hvordan dette vil funke i praksis.

Jeg har laget meg en liten kontorkrok i TV-stua i 2.etasje, slik at vi nå har én dør som skiller oss når vi er på jobb. Og den døra er veldig god å ha..

For jeg må nemlig ha det stille når jeg jobber. Jeg er sannsynligvis et mareritt av en kollega, for jeg klarer ikke høre på musikk engang. Jeg er av typen som faller ut og må begynne på nytt hver gang jeg blir distrahert, så det sier seg altså selv at et åpent kontorlandskap ikke hadde vært noe for meg.

Peter derimot, er helt avhengig av musikk på ørene når han skriver. Han klarer ikke konsentrere seg uten lyd, og akkurat dette med hodetelefoner på nøtta har ført til massiv frustrasjon for meg mang en gang.. For han er jo klin umulig å rope på! Noen ganger er jeg midt oppi noe jeg trenger svar på kjapt, også sitter jeg der og roper. Til slutt må jeg trampe inn på kontoret hans, og da finner jeg ham sånn:

“Kan det værra en fugl det der? Eller.. en edderkopp, kanskje?”

Peter sitter forøvrig med ryggen mot døra, så når jeg skal inn til ham er det ekstremt viktig at jeg blunker med lysene mens jeg står borte ved døra, sånn at han merker at jeg kommer. Og skulle jeg ikke orke å reise meg, hender det at jeg sender ham en melding.

En annen ting når man sitter med høyt volum i øretelefonene, er jo at man glemmer at man selv lager lyd. Og jeg som er avhengig av stillhet, får jo med meg det meste. Som for eksempel:

Plystring
Og da mener jeg ikke sånn hyggelig plystring på kjente melodier. Nei, her snakker vi det jeg kaller “skviking”, lyder som vrenges maksimalt mot de høyeste tonene. Lyden trenger seg gjennom marg og bein, og er altså så ille at jeg får frysninger bare jeg skriver om det nå. Jeg spør igjen og igjen om han ikke kan plystre pent isteden, men nei.

Hyleutbrudd
Dette skjer fra tid til annen, og ting som utløser høylydte utbrudd kan for eksempel være at han finner en kvittering han har lett etter som skal inn i regnskapet, at et blogginnlegg han egentlig ikke hadde trua på viste seg å slå an likevel, eller at han for en gangs skyld er i ferd med å klare å svare på alle mailer han har fått i løpet av en arbeidsdag. Utbruddene er såpass høye at jeg spretter i stolen, og det kommer sjeldent noen oppfølging. Ett hyl og det er over, liksom.

Mumling og høytlesning
Hvis Peter står fast i en tekst, pleier han å mumle teksten høyt for seg selv. Hver gang tror jeg at han snakker til meg, og jeg sier “Hæ? Hva sa du?” – uten å få noe svar. Så da må jeg vente på at han har mumlet fra seg, før jeg fortsetter der jeg slapp.

Nakensprading
Hvis han ikke har rukket å dusje om morgenen, hender det han løper i dusjen mellom to telefonmøter. Og da sprader han ofte rundt helt naken og rister løs på alt som ristes kan, mens han later som ingenting. Gjerne mens han står ved siden av meg og spør hva jeg driver med. Dette er vel forøvrig det punktet som skiller hjemmekontor mest fra andre arbeidsplasser..

Knekking av ledd i fingre og nakke
Denne lyden er noe av det verste jeg kan tenke meg. Hvis Peter i tillegg henger seg opp og lyden aldri gir seg, må jeg inn og blunke med lysene. Da skjønner han ikke hva det er, for han har ikke lagt merke til at han har knekt noen ledd.

Tastaturlyder
Dette er egentlig en veldig trivelig lyd, men jeg blir ofte stressa over at Peter jobber så mye raskere enn meg. Så når jeg hører at fingerne hans løper over tastaturet, får jeg nesten litt mark noen ganger. Men det er jo mark på en god måte, da. Jeg må bare håpe at hjernen min en vakker dag blir like kreativ som hans, sånn at jeg kan jobbe like fort.

Men sånn bortsett fra at jeg burde hatt kontorpult i en lydtett bunker, er det helt fantastisk å ha hjemmekontor med Peter. Det blir mye ekstra oppvask, ekstra rot og mer støv – men jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke blir lei av hverandre! Men det er jeg selvfølgelig veldig glad for. Dessuten er det veldig deilig at vi driver med det samme.. Står jeg fast med noe, vet jeg at hjelpen sitter 8 meter unna.

Han hører meg kanskje aldri, men jeg kan jo bare sende en melding. Eller blunke med lysene 🙂

Fjorårets sommerfest med jobben (Skjermbilde TV2 Livsstil)

/ Også er det smoothie til lunsj hver dag 🙂