For sent

– “Skal vi på fest de neste ukene?”, spurte Peter med hodet inni klesskapet.

– “Om vi skal på fest?!”, svarte jeg forbauset – skjønte ingenting.

– “Ja, skal vi pynte oss før vi flytter, eller kan jeg pakke ned dressene mine?”, fortsatte han.

“Vi flytter jo om noen uker!”, lo jeg, “Du kan trygt pakke ned alle dressene dine.”

Og så ble det sånn.

Dressene ligger nedpakket i en eller annen eske vi har stuet bort for lengst.

Ingen fest i sikte.

Men så trengte vi den sorte dressen likevel…

Jeg som var sikker på at alt kom til å ordne seg. Det pleier jo å gå bra, gjør det ikke – når man blir syk?

Men smertene var alvor, det kunne de funnet ut mye før, men nå var det for sent. Hvordan kunne dette skje?

For sent.

For sent for hva? Livet?

Og det eneste jeg tenker på er at jeg ikke rakk å se deg.

At jeg ikke fikk sagt til deg hvor fint det har vært å være tanteungen din, selv om du egentlig ikke var tanten min. Hvor glad jeg har vært for å ha en annen i familien å skratt-le sammen med, fordi vi ble født med like dårlig stedsans begge to.

Det å ha en annen i familien som heller ikke visste hvor øst eller vest var, og som fint kunne gå seg vill i en korridor. For ikke å snakke om alle gangene både du og jeg har trasket rundt på parkeringsplassen på Nordbyen og lurt på hvor i all verden vi har parkert bilene våre. Og ledd så tårene trillet etterpå.

Og nå sitter jeg her alene med den dårlige stedsansen min.

Hjertet verker. For sent.

Big Roses Bouquet

/ Savner deg, tanta ❤️

10 kommentarer

Siste innlegg