Er det et tegn på at man begynner å dra på åra når man samler alle ærender til en og samme dag? Haha, det er jo bare så superpraktisk!

Men i dag har jeg altså vært på vift helt alene. Uten snørr på buksa, uten smoothie-pakker i veska, ingen unger på slep som insisterer på å gå sjæl eller som skal plukke på absolutt alt.

Kall meg gjerne en dårlig mor altså, men å dra til byen med barn på slep er noe av det verste jeg vet. Det går sånn passe greit når barnefar er med, men alene på tur med to barn unngår jeg så langt det lar seg gjøre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I dag hadde det uansett vært helt uaktuelt å ha med seg noen, for jeg hadde time hos frisøren min Kristina, som skulle fikse opp i både ettervekst og slitte tupper. Det fine med Kristina, er at hun er så ærlig. De siste årene har jeg vært litt slepphendt med frisørbesøkene mine, jeg har liksom prioritert det helt bort. Så de to gangene i året jeg har entret frisørsalongen med striper som er gulere enn sola og med en ettervekst som streifer ørene, har Kristina bare satt hendene i siden og ristet oppgitt på hodet når hun har oppdaget meg. Etterfulgt av et dønn ærlig:

– “Fy f.. Nå var det bra du kom!“

I dag forsvant vel 5-6 centimeter av lengden, og jeg fikk tilbake mammasveisen: Kort, men fortsatt langt nok til å få i en hestehale:

Beklager mobilkamera-kvalitet.. I stolen til venstre, og etter-bilde til høyre 🙂

Etter at svissa var ordnet, føyk jeg videre til legekontoret. Det er en egen lykkefølelse å gå til fastlegen når man ikke er akutt syk! For i desember i fjor viste blodprøvene mine at jeg hadde skikkelig lave nivåer av D-vitamin, derfor har jeg knasket reseptbelagte D-vitaminer i tre måneder nå. Og i dag skulle jeg endelig få svar på om blodverdiene mine hadde bedret seg.

Men da jeg satte meg ned i stolen inne hos min gode lege, startet hun med å si:

– “Jeg føler egentlig jeg vet hvordan det går med deg, for jeg følger jo med! Det blir spennende med den søvnmåleren, da!“

Haha, hun hadde lest bloggen min, så i dag fikk vi ekstra mye å prate om! Og D-vitamin-nivåene mine var på vei oppover, så i dag var det jo bare lykke.

Etterpå bar det rett til Mamma og Pappa, der fireåringen var godt i gang med pizzamekking sammen med Mormor:

Tror ikke det er et tegn på alderdom at man setter pris på ferdig middag..? For det er supertrivelig uansett alder! Og ekstra godt smaker det når det er Mamma som har laget maten. Med litt hjelp fra en liten pizzasjef, selvfølgelig 🙂

Nå er det straks kvelden, men i dag kom aktivitetsmålerne i posten, så nå skal disse pakkes ut og sveives i gang – før første natt i den store Sleep Challenge’n! Gleder meg til å legge ut en oppdatering i morgen 🙂

/ God helg!

* Følg Byfille-kona på Facebook *