I dag var jeg plutselig tilbake i 2011. Takket være Peters morgeninnlegg: “Når 1 blir 2“, ble jeg med ett litt nyforelsket igjen, for innlegget handlet om hvordan min kjære mann ofret den fantastiske ungkarstilværelsen til fordel for meg 😉

Og gjett om det var rørende å lese om hvordan Peter opplevde vår første tid sammen! Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om hvordan det var for ham, for dette har vi jo aldri pratet om før!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men.. Jeg har jo selvfølgelig et par ting å tilføye til det som skjedde for seks år siden, da kjærligheten i følge Peter “hadde lurt meg inn i en felle og nå satt jeg fast i revesaksa.“

For det var jo ikke sånn at det bare var Peter som ikke var på utkikk etter noen ny partner! Jeg hadde nemlig også ganske nylig vært gjennom et kjipt brudd selv. Jeg hadde flyttet fra en etablert tilværelse i et rekkehus, og inn til en av mine beste venninner som tilfeldigvis bodde alene og ønsket meg hjertelig velkommen til å bo på gjesterommet.

Jeg vet seriøst ikke hva jeg skulle gjort uten henne, men det er en helt annen sak. Den korte historien er i alle fall at jeg dyrt og hellig lovet meg selv at jeg nå skulle inn i en lang periode som singel – jeg hadde behov for å finne meg sjæl, noe jeg regner med er ganske vanlig etter et samlivsbrudd, haha 🙂

Men så fant jeg altså Peter isteden. Ikke vet jeg hva som skjedde, men som jeg har skrevet om før (“Kjærlighet på et busstopp“) begynte vi å skrive med hverandre på facebook.

Peter på facebook. Trenger jeg si mer..? 🙂

Jeg bodde i Larvik på den tiden, og Peter befant seg jo i Oslo. Derfor ble det mange telefoner i starten, og det jeg husker kanskje aller best er at han klaget på at jeg snakket så stygt. Først trodde jeg han mente dialekta, for vi snakkær jo litt breit her nere i Lærva. Jeg tenkte at jeg måtte begynne å snakke litt penere, og prøvde å se for meg et liv med “sne” og “om forlatelse” og “hva behager”.

Men så var det ikke dialekta det handlet om. Han siktet til at jeg bannet for mye! Og det rare er at jeg ikke klarer å huske dette selv, hvorfor i alle dager bannet jeg så fælt? Nå i ettertid har jeg konkludert med at jeg sannsynligvis snakket stygt for å tøffe meg – og hvor grusomt harry er ikke det. Haha!

Som Peter skrev i innlegget sitt, tok det jo ikke mange ukene før vi snakket om at jeg måtte flytte inn i leiligheten hans på Sagene. Jada, jeg vet han skrev: “Ikke lenge etter sto hun på døra med tannbørster og planter.“, og til det har jeg å si at det tydeligvis ikke bare er jeg som har et behov for å tøffe meg litt i blant.. For i mitt hode minnes jeg at han var rimelig klar for å bli samboer igjen, selv også 😉

Men noen uker før det første flyttelasset skulle kjøre Larvik – Oslo, ringte Peter meg en dag han var på vei hjem fra jobb. Han hørtes ganske alvorlig ut, og jeg husker jeg ble litt småbekymret for om det var noe galt. Jeg var så forelsket at jeg kunne sprekke, og levde seriøst på luft og kjærlighet i den perioden. Jeg tenkte på ham dag og natt, og jeg sendte meldinger i hytt og pine. Hele døgnet.

– “Eh, Christina. Det er noe vi må snakke om..”, begynte Peter på linja.

Jeg kjente blodet i årene frøs til is, og jeg holdt pusten. Jeg fikk ikke fram et ord.

– “Er du der?”, sa Peter.

– “Ja..?”, pep jeg.

Han trakk pusten dypt, og jeg tenkte: Nå kommer det. This is it. Han vil ikke være kjæresten min likevel – og aller, aller minst bli samboer!

– “Nei altså”, hørte jeg Peters stemme langt, langt borte, “Det er en ting jeg må ta opp med deg. Eh.. Det er jo ikke noe galt, sånn egentlig, men jeg syns liksom det har bikket litt over, da.”

– “Bikket litt over..?”, mumlet jeg med pipestemmen min, “Hva mener du med det?“

– “Nei, bare la meg prate ferdig nå. Det er alle meldingene du sender.. Det blir bare altfor mye hjerter og sånt. Jeg takler det ikke.”

Jeg trodde seriøst jeg skulle tisse på meg av latter, men den stakkars gutten i andre enden var gravalvorlig. Jeg forstod at dette var alvor for ham, så jeg jattet med. Selvfølgelig skulle jeg slutte å sende så mange hjerter.. Det var bare det at jeg var så sinnsykt forelska! Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, og hjerter var liksom en uttrykksform, da.. Men sånn i ettertid kunne jeg jo se i meldingsloggen at det kanskje hadde blitt litt mye. <3

Gjett om vi har ledd godt av dette siden. For Peter selv har sjukt dårlig samvittighet, og forstår ikke hvordan han kunne irettesette meg på den måten. Og jeg ler enda høyere, for det er jo han som er den ekte romantikeren av oss! Nå er det jo han som sender meldinger med hjerter og blunkefjes og alskens oldemor..

Så kritikken for de hjertene tok jeg med en klype salt. Men han hadde helt rett i at det er skikkelig lite sjarmerende å banne, da. Eller som han så pent skrev det:

“Hun som ser ut som en blomst, men snakker som en rørlegger.“

“Om forlatelse min kjære, jeg lover å ikke banne hvis De bare vil la meg flytte inn til Dem..”

/ Så fant jeg meg sjæl likevel 🙂

Les også Pappahjertes oppfølger:
– Når 2 blir 3