I dag blir jeg nødt til å ta dere med to dager tilbake i tid.
Barna var i seng for kvelden, Peter stod på farten til en kompis, men det var like før jeg spurte om han kunne være så snill å avlyse hele dritten. Mer enn noen gang trengte jeg ham hjemme, for det fine med å være to bloggere under samme tak, er at vi kan spørre hverandre om råd dersom vi står helt fast.
Et typisk bloggmøte 😉 (Skjermbilde fra Bloggerne, TV2 Livsstil)
Og nå stod jeg ikke bare helt fast, jeg hadde rett og slett fått skikkelig noia og den store skjelven! Lørdag, søndag og mandag hadde jeg feiget ut, innlegget om fortida mi var ferdig – men jeg klarte rett og slett ikke å trykke “publiser”.
Så mange følelser var i sving. Var jeg egentlig klar for å fortelle om en kjip fortid som jeg aller helst bare ville la ligge? Hvordan kom det til å bli mottatt? Skulle jeg stenge kommentarfeltet, i tilfelle et eller annet nettroll ville stikke innom? Var jeg sterk nok til å takle kjipe tilbakemeldinger?
Jeg var så nervøs, faktisk hadde jeg følt meg ordentlig uvel i flere dager. Ikke for å gå i detalj, men la meg bare si det sånn at jeg hadde besøkt doen like ofte som gubben gjør i løpet av en vanlig arbeidsdag.
Men da Peter suste avgårde i 20-tida, var jeg overlatt til meg selv. Et øyeblikk lurte jeg på om jeg bare skulle krype under dyna og heller la blogg være blogg – selv om jeg ikke hadde postet noe på fire dager.
Men så bestemte jeg meg for å se litt på teksten igjen. Jeg krøllet meg sammen i sofaen med Macen på fanget, jeg satt og stirret på skjermen og lurte på om jeg skulle droppe det nok en gang. Minuttene føk avsted, og etter et par timer tikket det inn en melding på mobilen. Den var fra Peter som lurte på status. Og da innså jeg at nå fikk det for pokker’n være nok. Jeg måtte se å få postet det hersens innlegget – og komme meg videre.
Så jeg trykket “publiser”. Deretter lukket jeg ned Macen, og gikk ut på kjøkkenet for å rydde. Men den ugne følelse i magen ville ikke gi seg, derfor tuslet jeg ut i stua igjen etter et kvarter. Måtte bare sjekke om noen hadde vært inne og lest.
Det sjokket jeg fikk da jeg åpnet macen, kommer jeg seriøst aldri til å glemme. 150 likes på 15 minutter!! Og SÅ mange hyggelige, oppmuntrende, trøstende, gode, snille og støttende kommentarer!
Peter og kompisen var opptatt med å spille Fifa, men rett over midnatt pep det i telefonen min igjen:
I skrivende stund har innlegget som jeg ikke ville poste, fått 1000 likes og en hel drøss med fine kommentarer!! Jeg tror ikke dere forstår hvor mye dette betyr for meg. Nå kan jeg liksom legge dette bak meg, og ta fatt på alt det morsomme som skal skje denne høsten.
Og helt til slutt.. Jeg vet det sannsynligvis ikke egner seg for ei dame godt over tredve å si, men det får bare være:
I love you guys! <3
/ Nå skal jeg lese kommentarene en gang til 🙂
Jeg må bare si at du er fantastisk Christina ❤️
Du skriver utrolig bra, er innom å leser bloggen din hver dag 😉
Stå på videre! Gleder meg til fremtidige innlegg 🎀💜
Folk er skjelden så skumle som du tror.
Nettroll finnes det overalt, men de skal man bare overse.
Synns du er ei tøff dame som tørr å fortelle. Folk har egentlig ikke noe med fortiden til andre å gjøre.
Feie for egen dør, før man feier for andre. Så frem til at man ikke er invitert.
Så koselig å høre Linn! Tusen hjertelig takk! 🙂
Du har selvfølgelig helt rett 🙂 Vanligvis bryr jeg meg fint lite om nettroll, men denne gangen var det litt ekstra spesielt siden det handlet om en veldig sår periode i livet mitt. Derfor er jeg ekstra glad for at det gikk så bra 😉
Syns du er modig som tørte å delle det innlegget. Ble veldig glad for at du skal fortsette med det fremover.
Du og mannen din er de eneste bloggerene jeg følger med på.
Du er fantastisk, og stoooor inspirasjon 🙂
Hurra for fulltidsblogging ❤️ Hilsen lettere middelaldrende mamma til fire som har vært fast leser fra starten og som heier på både deg og pappahjerte 😊
Syns du var rå tøff som postet innleget. Du imponerer meg.
Gleder meg til masse innlegg framover. Digger at det er akkurat dette du vil drive på med😊🤘
Du og mannen din er mine favorittbloggere ❤ stå på videre 😙
Du er bare så god og nydelig og det gjør meg så ufattelig glad for deg at du fikk så fin mottakelse (skulle bare mangle, men likevel, jeg forstår så godt lettelsen og gleden) <3 Og jeg er enda et par-tre-fem år eldre enn deg og jeg sier det glatt tilbake, with masse feeling;D I love you too! 😀
All cred til deg 🙂 mange har en fortid som kanskje ikke ble helt som de hadde planlagt eller drømt. Enten i form av sykdom eller andre ting. Men det trenger jo ikke sette en stopper for et fantastisk liv fremover 🙂 jeg digger bloggen din, og gleder meg til å følge deg videre (følger også pappahjerte da :-)). Har ei jente bittelitt yngre enn jenta deres bare, og kjenner meg såååå godt igjen i mye av det dere skriver. Til tide rimelig sliten med altfor lite søvn, men da er det så fint å koble av med litt blogglesing innimellom 🙂
Stå på videre! Håper forresten det går bedre å forlate lillesnupp i barnehagen. Som den hønemora jeg er var jeg helt knust de første ukene etter barnehagestarten vår. Jenta vår syns det var helt greit, og jeg grein i bilen hver dag første tida 😂
Heier på deg! 🙂
Er veldig godt å vite at det er flere som har hatt sånne perioder. 🙂
Gleder meg stort til å lese mer på bloggen din nå til høsten! så på! 😀
Hei. Jeg har ikke fulgt deg så lenge, men du skriver så godt at jeg sitter og nikker gjenkjennende når jeg leser. Da jeg leste innlegget om fortiden din tenkte jeg ikke på hvor vanskelig det var for deg å dele dette med alle. Jeg leste det og kjente meg igjen, fordi jeg har opplevd noe lignende selv. Jeg vet også om andre i samme situasjon. Derfor er det så fint at du deler og viser at vi er ikke alene, vi som måtte droppe plan A, og muligens plan B også. Plan C vil kanskje virke, og livet går videre. Så bra at du turte å fortelle. Flott at du får jobbe med skrivingen din. Gratulerer med kontrakten!
Gratulerer med å skulle bli fulltidsblogger! Utrolig kult at både du og din kjære har evnet å få så mye ut av bloggingen at dere begge kan leve av dette. Masse, masse lykke til 🙂