Peter og jeg får stadig spørsmål om vi ikke blir lei av hverandre, ettersom vi begge har hjemmekontor sju dager i uka. Og det er jo et veldig godt spørsmål, for arbeidssituasjonen gjør jo at vi ser hverandre i overkant mye hver eneste dag.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Og sannheten er at stort sett går det bra, men dét er faktisk ganske utrolig! For her snakker vi om to bloggere med to vidt forskjellige arbeidssituasjoner..

Vi har for lengst innsett at vi ikke kan ha felles kontor for eksempel, vi har prøvd å sitte i samme rom noen få ganger, men det gikk virkelig ikke. Derfor sitter Peter på det rommet som for tiden fungerer som kontor, men som på sikt skal bli vårt soverom. Tanken er egentlig at det etterhvert skal fungere som både soverom og kontor – men jeg vet ikke helt hvordan dette vil funke i praksis.

Jeg har laget meg en liten kontorkrok i TV-stua i 2.etasje, slik at vi nå har én dør som skiller oss når vi er på jobb. Og den døra er veldig god å ha..

For jeg må nemlig ha det stille når jeg jobber. Jeg er sannsynligvis et mareritt av en kollega, for jeg klarer ikke høre på musikk engang. Jeg er av typen som faller ut og må begynne på nytt hver gang jeg blir distrahert, så det sier seg altså selv at et åpent kontorlandskap ikke hadde vært noe for meg.

Peter derimot, er helt avhengig av musikk på ørene når han skriver. Han klarer ikke konsentrere seg uten lyd, og akkurat dette med hodetelefoner på nøtta har ført til massiv frustrasjon for meg mang en gang.. For han er jo klin umulig å rope på! Noen ganger er jeg midt oppi noe jeg trenger svar på kjapt, også sitter jeg der og roper. Til slutt må jeg trampe inn på kontoret hans, og da finner jeg ham sånn:

“Kan det værra en fugl det der? Eller.. en edderkopp, kanskje?”

Peter sitter forøvrig med ryggen mot døra, så når jeg skal inn til ham er det ekstremt viktig at jeg blunker med lysene mens jeg står borte ved døra, sånn at han merker at jeg kommer. Og skulle jeg ikke orke å reise meg, hender det at jeg sender ham en melding.

En annen ting når man sitter med høyt volum i øretelefonene, er jo at man glemmer at man selv lager lyd. Og jeg som er avhengig av stillhet, får jo med meg det meste. Som for eksempel:

Plystring
Og da mener jeg ikke sånn hyggelig plystring på kjente melodier. Nei, her snakker vi det jeg kaller “skviking”, lyder som vrenges maksimalt mot de høyeste tonene. Lyden trenger seg gjennom marg og bein, og er altså så ille at jeg får frysninger bare jeg skriver om det nå. Jeg spør igjen og igjen om han ikke kan plystre pent isteden, men nei.

Hyleutbrudd
Dette skjer fra tid til annen, og ting som utløser høylydte utbrudd kan for eksempel være at han finner en kvittering han har lett etter som skal inn i regnskapet, at et blogginnlegg han egentlig ikke hadde trua på viste seg å slå an likevel, eller at han for en gangs skyld er i ferd med å klare å svare på alle mailer han har fått i løpet av en arbeidsdag. Utbruddene er såpass høye at jeg spretter i stolen, og det kommer sjeldent noen oppfølging. Ett hyl og det er over, liksom.

Mumling og høytlesning
Hvis Peter står fast i en tekst, pleier han å mumle teksten høyt for seg selv. Hver gang tror jeg at han snakker til meg, og jeg sier “Hæ? Hva sa du?” – uten å få noe svar. Så da må jeg vente på at han har mumlet fra seg, før jeg fortsetter der jeg slapp.

Nakensprading
Hvis han ikke har rukket å dusje om morgenen, hender det han løper i dusjen mellom to telefonmøter. Og da sprader han ofte rundt helt naken og rister løs på alt som ristes kan, mens han later som ingenting. Gjerne mens han står ved siden av meg og spør hva jeg driver med. Dette er vel forøvrig det punktet som skiller hjemmekontor mest fra andre arbeidsplasser..

Knekking av ledd i fingre og nakke
Denne lyden er noe av det verste jeg kan tenke meg. Hvis Peter i tillegg henger seg opp og lyden aldri gir seg, må jeg inn og blunke med lysene. Da skjønner han ikke hva det er, for han har ikke lagt merke til at han har knekt noen ledd.

Tastaturlyder
Dette er egentlig en veldig trivelig lyd, men jeg blir ofte stressa over at Peter jobber så mye raskere enn meg. Så når jeg hører at fingerne hans løper over tastaturet, får jeg nesten litt mark noen ganger. Men det er jo mark på en god måte, da. Jeg må bare håpe at hjernen min en vakker dag blir like kreativ som hans, sånn at jeg kan jobbe like fort.

Men sånn bortsett fra at jeg burde hatt kontorpult i en lydtett bunker, er det helt fantastisk å ha hjemmekontor med Peter. Det blir mye ekstra oppvask, ekstra rot og mer støv – men jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke blir lei av hverandre! Men det er jeg selvfølgelig veldig glad for. Dessuten er det veldig deilig at vi driver med det samme.. Står jeg fast med noe, vet jeg at hjelpen sitter 8 meter unna.

Han hører meg kanskje aldri, men jeg kan jo bare sende en melding. Eller blunke med lysene 🙂

Fjorårets sommerfest med jobben (Skjermbilde TV2 Livsstil)

/ Også er det smoothie til lunsj hver dag 🙂

Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å tenke sånn akkurat i dag. Kanskje skyldes det at jeg er litt sliten om dagen, eller bare det faktum at det har gått opp for meg at det faktisk stemmer det man sier; at tida går så altfor fort.

Jeg syns jo ikke det er lenge siden Peter knipset et av mine favorittbilder i hele verden, øyeblikket da storebror kom på sykehuset for å hilse på lillesøster for første gang:

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og jeg bare elsker det bildet.. Så mye følelser, glede og takknemlighet. En utslitt mamma, en glad liten gutt og en bitteliten fersking. Og her sitter jeg og snufser mens det går opp for meg hvordan tiden flyr.

Også skjønner jeg ikke hvorfor det gjør meg trist, når jeg egentlig bare er glad. Jeg er så utrolig takknemlig for å ha fått to flotte barn, og jeg virkelig stortrives som mamma hver eneste dag.

Helt siden vi fant ut at jeg var gravid med eldstemann for snart fem år siden, har alt føltes riktig. Og det til tross for at ting ikke var planlagt heller – samt det faktum at jeg ventet barn med en som mislikte unger.. Det siste der er jo en liten bragd i seg selv 😉

Det føles bare så rart å forlate babytida og vite at det er for siste gang. På den ene siden føles det helt riktig, for både Peter og jeg har innsett for lengst at vi er typiske tobarnsforeldre. Til tider har vi mer enn nok med å holde styr på én unge hver, og jeg kan ikke forstå hvordan folk med tre og fire og fem barn får det til å gå rundt. Det er bare å ta av seg hatten, for det er virkelig beundringsverdig!

På den andre siden lurer jeg på hvorfor man blir så lei seg når man pakker ned og sender babytøy ut av huset. Jeg håper og tror det bare er en nødvendig og helt naturlig prosess man må gjennom, for jeg føler jo at min lille familie nå er komplett. To barn. Det er perfekt for oss.

Også er jeg faktisk lettet! Jeg er superlettet over at jeg overlevde to fødsler, at keisersnittet gikk bra og at jeg ikke fikk noen komplikasjoner. At arret på magen nå bare er et fint lite minne fra en av de to viktigste dagene i mitt liv.

Og jeg er minst like lettet over at jeg på mirakuløst vis klarte å presse baby nummer to ut på normalmåten et par år etter, og at jeg ikke ble ødelagt i prosessen. At mine tre, fire sting jeg fikk etterpå, grodde som de skulle – og at de helvettes hemoroidene forsvant til slutt. Det er så mye som kunne gått så mye verre, og jeg er så glad for at jeg ikke trenger å bekymre meg for de tingene igjen.

Kanskje grubler jeg nå fordi det først i morges gikk opp for meg hvor deilig det er å kunne stå på kjøkkenet å lage frokost, uten å måtte holde et helt øye med barna. Nå holder det med et halvt. Fireåringen blir til femåringen i neste uke, og lillesøster begynner for alvor å bli stor jente.

Det har gått så fort, at det fortsatt er litt uvant – og denne gangen er det ingen ny baby som venter like rundt hjørnet. Ikke noe nytt som venter på å ta det meste av oppmerksomheten. Nå går det bare framover.. Og det er litt skummelt.

Misforstå meg rett, jeg er så glad for at barna blir større, men.. Noen ganger, ass.. Da er det jaggu ikke bare lett heller ♥

Hvis de bare ville sitte sånn med mora si om ti år.. 😉

/ God søndag fra hønemor 😉

Jeg var litt spent på hvordan denne dagen skulle gå, med to små energiske apekatter hjemme. Men så langt har det vært veldig trivelig med litt besøk under pleddet på sofaen, og snille små hjelpere som har disket opp med kleenex til nesa, og de lekreste retter fra kjøkkenet.

Banankylling (som visstnok var ekstra bra fordi den var “full av næring og vann”..), sitronjuice, druer, vann, en kopp kaffe, to ispinner, sjokoladerosiner og fennikel. Alt fra lekekjøkkenet, heldigvis 😉

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det blir alltid tid til å male litt i helgene, og i forrige uke kjøpte moren min skikkelige malepensler til ungene – jeg fatter ikke at vi ikke har gjort det før! Til nå har de bare brukt de grusomme penslene som følger med i maleskrinene, og de husker jeg veldig godt fra min egen barndom. De bidrar ikke til skaperglede, for å si det mildt..

Så det er dagens lille tips fra meg, ta turen til en hobbybutikk eller lignenede og kjøp noen gode pensler – jeg lover deg at det blir mye morsommere for både barn og voksne å male! Det koster ikke mye heller, så det er det definitivt verdt 🙂

Ekte kunstnere gir selvfølgelig verkene sine navn! Så husk å få barna til å navngi de forskjellige kreasjonene sine – det blir så mye artigere enn å bare skrive navn og dato, eller enda verre, bare samle de ferdige maleriene i en skuff.

Forrige helg fikk for eksempel disse navn:

Vær forberedt på å kvele noen fnis, for det er utrolig morsomt å høre hva som faller dem inn 🙂

/ God lørdag fra familien Klonk ♥

Tenk at for to uker siden i går, var denne jenta ute og kosa seg med blogg-fiffen. Vrikket på hoftene på dansegulvet med Erlend Bratland, nippet til champagne med Makeup-Malin og fikk gratulasjonsklem av Anna Rasmussen.

Det begynner å virke mer og mer som en fjern drøm.. 😉

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

No filter..

Etter å ha vært mamma og sykepleier i fire uker, har det altså gått som det måtte gå. Barnehage-viruset har tatt meg også, og det noe så innmari. I vår familie blir vi det vi på fagspråket kaller “Tryneforkjøla”, altså at forkjølelsen setter seg midt i trynet. Øynene blir røde og smale og produserer masse tårer, smaksløkene streiker fullstendig, og nesa blir pottetett og snørrer som et uvær.

Men hosten.. Jeg sier bare en ting: Løktrikset hjelper ikke om natta! Og enten har jeg forstrukket en muskel ved ribbeina, eller så har jeg hostet på meg en liten brist. Så her ligger jeg da, på sofaen som en slappfisk. Og jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg er mest redd for aldri å bli frisk igjen, eller hvordan det vil gå dersom gubben blir smittet..

Med alt dette i bakhodet, måtte jeg google om det er sånn at immunforsvaret blir sterkere etter en sykdomsrunde. Jeg tenkte at det kunne jo være en slags trøst oppi det hele! Men så viser det seg altså at det er absolutt ingen holdepunkter for å påstå at immunforsvaret blir sterkere av å bekjempe virus og bakterier. Det eneste som skjer, er at systemet husker denne ene infeksjonen dersom man blir utsatt for samme virus eller bakterie ved en senere anledning.

Og det var ingen trøst i det hele tatt, vil jeg si..

Fredagstacoen er fortært, den smakte ingen verdens ting – akkurat like lite som den lille posen med ekstra sterke chilinøtter jeg fant i skapet i går kveld. Jeg tenkte jeg skulle kaste nedpå for å forhåpentligvis klarne opp litt i systemet, det hjalp selvsagt ikke – men da posen var tom kom Peter inn i stua og lurte på hva som luktet så innmari harskt.. Digg.

Resten av denne kvelden har jeg planer om å holde sofaen, ha nesesprayen innen rekkevidde (det står maks tre doseringer om dagen, er dette livsviktig å følge..?), se på “Sofa” i reprise og irritere vettet av Peter med hostingen. Ingenting er vel mer irriterende enn å høre på andres hosting, haha 🙂

Den eneste som ikke bryr seg nevneverdig, er den sprell levende og veldig trofaste varmeflaska som har holdt meg varm i hele dag ♥

/ God fredag, frisk eller syk!

I går gikk det opp for meg hva som er det beste med å blogge 🙂

Tenk at et innlegg om mitt glade liv uten “thigh gap” skulle spre seg som ild i tørt gress, runde 10.000 likes (fy flate!) og få hundrevis av kommentarer og delinger på Facebook. Jeg har ikke sett maken til engasjement noensinne og jeg er helt overveldet!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Kunne vært meg 🙂

La meg først få presisere at jeg absolutt ikke dømmer de som har valgt å legge seg under kniven, for det er selvsagt veldig mange grunner til at man velger å gjøre det. Problemet er når det å fikse på utseendet blir normalen – og jeg er opptatt av at operasjoner og inngrep ikke skal bli den enkleste løsningen på et problem, slik Sophie Elise beskrev det.

Kanskje spesielt lettpåvirkelig ungdom som sliter med ting på innsiden, som tror at en operasjon eller to vil løse alt – det er dette jeg vil til livs. Jeg vil ha tilbake jenters og gutters selvtillit, og jeg vil at man skal være stolt av den man er, akkurat sånn man er!

Og det var altså først i går det for alvor gikk opp for meg hvorfor det er så fantastisk å blogge. Og svaret på det fant jeg i innboksen min, for jeg tuller ikke når jeg sier at den var full av meldinger fra jenter i alle aldre som hadde lest innlegget mitt.

Noen av dem kunne fortelle at de slet med ekstremt lav selvtillit. Andre følte at selvtilliten var ganske ok sånn egentlig, men at den de siste årene hadde begynt å skli ut litt og at veien nå ikke var så lang til å vurdere operasjoner eller små “uskyldige” korrigeringer.

Så var det mødre i alle aldre som i altfor lang tid hadde irritert seg over at kroppen ikke lenger ser ut som før. Som ikke lenger liker å se seg i speilet, fordi det etter hvert har blitt umulig å se forbi alle “feilene”. Som ikke lenger tror på kjæresten som stadig vekk sier at han syns kroppen er vakker. Alle de mammaene som etter å ha lest min tekst, der jeg berømte min mor for å ha hatt et avslappet forhold til sin kropp – begynte å tenke over hva slags signaler de sendte videre til sine barn.

Og felles for alle disse tilbakemeldingene: De hadde lest mine ord og fått tilbake troen på at det er mulig å komme seg forbi alle de ulike hinderne. At det er håp for den lave selvtilliten. At dette var akkurat den påminnelsen de trengte, for å jobbe med å kvitte seg med tankene om at en “enkel” løsning hos kirurgen ville løse alle problemene på innsiden.

At det hjalp å lese om andre med en slapp mammakropp, og kanskje innse at det faktisk er helt normalt. At det er bra som forelder å gå foran som et godt forbilde – og vise barna at mamma er stolt av den hun er.

Er det rart jeg er glad her jeg sitter?! Så tusen takk. Til alle som har lest og likt, delt eller kommentert. Til alle som vil være med å ta tilbake selvtilliten 🙂

/ ♥