Stort sett pleier Peter og jeg å stå opp samtidig i helgene, for barna våkner omtrent på samme tidspunkt uansett. Men i dag var jeg helt ødelagt etter en hektisk uke med altfor lite søvn – og mens Peter romstere på badet med begge barna i morges, lå jeg helt stille under dyna og prøvde å mobilisere alt jeg hadde for å karre meg ut av sengen.

Jeg fant ut at jeg kunne bli liggende helt til de var ferdige på badet, men like etter tittet Peter inn på soverommet og hvisket: – “Bare ligg du, jeg tar med ungene ned og lager frokost!”

Haaaleluja! Det hadde ikke slått meg å spørre om å få en sovemorgen engang, og jeg ble så ufattelig glad. Hele kroppen skrek etter noen minutter til med søvn, og jeg mumlet et: – “Tusen takk, jeg kommer ned om ikke så lenge, jeg lover!”, før Peter smilte og lukket døren.

Annonsørinnhold

Morsdagsgave: Med disse treffer du blink hos mamma

Snork.

Da jeg våknet helt fortumlet etter noe jeg trodde var tjue minutter senere, måtte jeg først finne ut hvor jeg var. Så kikket jeg på klokka og oppdaget at jeg hadde sovet i TO timer! Herreminhatt. Jeg spratt ut av sengen, og da jeg åpnet døren ble jeg møtt av lukten av nystekt toast og nytraktet kaffe. Nytt haaaaleluja!

To timer med bonussøvn gir smale øyne og skikkelig mårratryne, men det er helt greit! Så hvis du har små morgenfugler i hus (og en partner som gjør det mulig såklart) er dagens supertips å fordele sovedager i helgen.

En sovemorgen kan gjøre underverker, dessuten får den som står opp med ungene massive mengder bonuspoeng. Og det skal man heller ikke undervurdere 🙂

/ God lørdag fra Snorkefrøkna ♥

I dag skulle jeg være litt snill og kjøre Peter på trening, og handle mat mens han gjorde seg ferdig. Egentlig var planen at han skulle handle på vei hjem, men jeg tenkte som sagt å være snill og spare ham for den tiden.

– “Husket du å ta med handlelista?”, spurte Peter da vi nærmet oss treningssenteret.

– “Jepp!”

– “Bra. Hvor tenker du å handle, da?”

– “Hæ? Hvor jeg tenker å handle?”

– “Ja, jeg lurte bare på hvor lang tid det tar før du er tilbake, sånn cirka. Tenker du å ta nærmeste matbutikk, eller hva?”

Jeg tenkte meg ikke om før jeg svarte:

– “Nærmeste butikk? Jeg kjører jo til den butikken vi pleier å handle, da.”

– “Hahaha!”, brølte Peter, “Nei men seriøst, tar du den som ligger rett borti her, eller hva?”

– “Eh nei.. Jeg hadde tenkt å kjøre tilbake..”, begynte jeg før Peter avbrøt:

– “Du har ikke tenkt til å kjøre helt tilbake der vi kom fra når det sannsynligvis ligger fem matvarebutikker i nærheten av her vi er nå?!”

Jeg kjente jeg stivnet litt.

– “Der borte ligger Kiwi”, begynte Peter, “Og der borte er Meny. Så tror jeg det er en Coop-butikk rett borti der.. Du velger jo bare en av dem?”

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, så jeg mumlet bare et “Ehh, nja..” før Peter tok ordet igjen:

– “Hallo..? Tuller du nå, eller hva?”

– “Jammen”, nølte jeg, “I de butikkene vet jeg jo ikke hvor noe er..”

Peter stirret på meg.

– “Asså”, fortsatte jeg, “Det kommer jo til å ta meg en hel evighet å handle! Også kommer jeg til å gå fram og tilbake på kryss og tvers og bruke altfor lang tid, og virre hit og dit og.. Nei, det høres ut som en skikkelig dårlig idé.”

Det kom ikke noe svar.

– “Jammen Peter”, fortsatte jeg, “Da kommer du til å måtte vente på meg, for du kommer garantert til å være ferdig med treningsøkten før jeg er tilbake. Det kommer til å ta en evighet, jeg lover!”

Enda mer stirring.

– “Jammen..”, prøvde jeg på ny, “Jeg er jo ikke kjent der!“

Så fulgte en flau stillhet. Ingen av oss sa et ord. Men så tok det ikke mange sekundene før jeg innså det åpenbare: Jeg tror jeg har nådd det ultimate gæmlis-nivået i en alder av fireogtredve år.

Fra før visste jeg at jeg ikke får sove uten varmeflaske om vinteren. Jeg har fjernet to føflekker hos legen, som viste seg å være to gammelmannsflekker. Jeg må google ord som ungdommen bruker, og Mokkabønner har gått fra å smake skikkelig kjipt til å smake overraskende godt.

Og nå handler jeg altså kun i butikker jeg er kjent i, og jeg er i tillegg villig til å kjøre langt for å få det til.

Men jeg betaler med bankkort altså.. Selv om det er sabla kjekt med kontanter, da 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Johoo! Mange av dere har lagt deres elsk på Mammas fantastiske rett “Mutterns fugl i fløte” – og endelig er det klart for den minst like gode oppfølgeren!

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Denne nydelige paien var min yndlingsrett i oppveksten, og jeg husker jeg syns at Mamma lagde den altfor sjeldent. Det er skikkelig snaskemat, og ble stort sett servert på lørdager, hvis jeg ikke tar helt feil.

Da Mamma sa det var greit at jeg delte oppskriften på bloggen, spurte jeg om hun hadde et bra navn på paien, men fikk til svar: “Nei, bare ost- og skinkepai.” Så da blir det sånn, haha 😉

Denne retten er dessuten like perfekt å servere til gjester, som den er til å imponere fletta av deg selv – og den smaker faktisk enda bedre dagen etter!

Fra Mammas oppskriftsbok: “Pai m/skinke (nydelig)” – haha 😉

PAIBUNN

• 2 1/2 dl hvetemel
• 50 gr smør
• 1 egg
• 1 ss vann

Start med å smuldre opp smøret i melet, og visp sammen egg og vann som du deretter tilsetter melblandingen. Det er lurt å la deigen stå litt, gjerne opptil 30 minutter i kjøleskapet. (Lag fyllet i mellomtiden!)

Paibunnen skal forstekes for å få den sprø og god, så sett ovnen på 225 grader. Jeg liker å bruke bakepapir i bunnen av en springform (24 cm), og smøre sidene med smør. Du kan sikkert kjevle ut deigen, men jeg syns det er greit å bruke fingrene og trykke/fordele paibunnen i formen.

Ta i mot hjelp dersom noen tilbyr sin ekspertise 😉

For eksempel er det kjekt med hjelp til å prikke paibunnen med gaffel før den skal inn i ovnen. Stekes i ca 10 minutter, midt i ovnen på 225 grader.

PAIFYLLET

• 250 gr skinke (jeg bruker en boks piknikskinke som jeg kutter i små terninger)
• 1 løk
• 4 egg
• 1 boks fløte
• 250 gr revet ost

Greit med en kvalitetssjekk av skinka.. 😉

Kutt skinke og løk i småbiter, og riv ost. Pisk eggene lett med en visp eller stavmikser, før du gjør det samme med fløten. Så blander du alle ingrediensene i en bolle, som du fordeler oppi den ferdigstekte paibunnen.

Stek hele sulamitten på nederste rille på 225 grader i ca 40 minutter. Legg et matpapir/bakepapir over paiformen etter 15-20 minutter, så den ikke blir brent på toppen 🙂

La paien stå og hvile litt før du kutter i den, server med en god salat – og nyt hver eneste bit! Dette er en mektig rett (jeg lager én pai som vi spiser over to dager), så hvis det skulle bli igjen rester lover jeg at det smaker enda bedre dagen etter. Enjoy!

/ Hilsen Mutter’n 😉

Aah! I går hadde vi akkurat spist middag da jeg kikket på klokka. Den var 17.30, og til min store forbauselse oppdaget jeg at det fortsatt var lyst ute! Og den følelsen når det går opp for deg at vi sakte, men sikkert er i ferd med å nærme oss vår og sommer.. Den følelsen er magisk, spør du meg 🙂

Jeg elsker i alle fall denne tida på året, for som formann i frysepinne-foreningen (neida, men kunne fint vært det) syns jeg vinteren kan bli i overkant kald og fryktelig lang.

Også er det nesten litt flaut å innrømme det, men helt siden jeg ble syk for tre uker siden har jeg sovet med pysj. Og sokker. Og varmeflaske. Jeg tror faktisk jeg har blitt avhengig også, for bare jeg ser varmeflaska mi blir jeg helt sånn salig innvendig også begynner jeg å glede meg til å krype under dyna og varme føttene mine.

Annonsørinnhold

Morsdagsgave: Med disse treffer du blink hos mamma

Jeg må innrømme at jeg får visse assosiasjoner, og det minner meg på ting jeg så i min fartstid som ekstrahjelp på sykehjemmet. Så da kan jeg vel bare konkludere med at det ikke er spesielt ungdommelig å sove med klær 😉

Men nå, nå er jeg altså i ferd med å øyne håp i tunnelen! Jeg skal selvfølgelig ikke si at vi har mørketid her sørpå, sist jeg skrev at det er høst og mørkt ute fikk jeg så hatten passet i kommentarfeltet og i mail-innboksen. Joda, det er mørkt her nerrafor om vinteren, men mørketid er et ord som er forbeholdt dere nordpå.

Si hva du vil om vinter og snø, men vi trenger lys. Vi trenger varme, vi trenger sol, vi trenger å kunne gå uttafor døra uten å måtte pakke oss inn!

O yeee.. 🙂

En liten strek i regninga at vi våknet til 10 minusgrader i morges, men pytt sann. Snart er det vår 😉

/ .. Tralalala vår ♥

Forrige lørdag stod jeg på kjøkkenet og ordnet frokost med radioen på i bakgrunnen, da jeg plutselig hørte en kjent og behagelig stemme som ønsket velkommen til “Lørdagsrådet”. Jeg er så glad i P3-programleder Siri Kristiansen, og det beste jeg vet er når hun deler små historier fra sitt eget liv.

Denne gangen hadde hun en skikkelig fin historie på lur, som handlet om at hun og mannen egentlig skulle satt seg på flyet til København litt senere den lørdagen. De skulle på kjærestetur fram til tirsdag, men så hadde det kommet noe praktisk i veien som gjorde ting litt komplisert. De kunne få til å reise, men det ville bli litt knotete og involvere mange folk – så da bestemte de seg heller for å ta en evaluering av forholdet.

Og da konkluderte de med at: “Nå har vi det såpass bra vi to, at vi trenger strengt tatt ikke noen tur bort fra unger og til et annet land og hotell og gode middager..” Så ble de rett og slett enige om å spare det til en gang de trenger det litt mer, for nå hadde de det uansett så bra at de kunne kose seg like mye hjemme i Son, med unger og aking og kakao. Og her er jeg enig med Siri:

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

– “Da folkens, da er man på et ganske fint sted som par!”

Og denne lille historien gjorde meg så hoppende glad, for jeg elsker jo hverdagskjærligheten! For meg er dette lykken på jord, og kanskje er det derfor jeg ikke har noe forhold til Valentines Day? Jeg har prøvd å bli glad i denne dagen i mange år, men uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så syns jeg ikke en dag for å feire kjærligheten er spesielt romantisk. Det er fint å sette av tid til noen man er glad i og alt det der, men for meg føles det bare som kos på kommando.

Jeg håper alle dere som feirer denne dagen har en kjempefin kveld – men ikke glem at det er lov å feire litt i morgen også, da! Og på en fredag. Og på en mandag.

Og for å sitere en veldig klok mann jeg kjenner:

“Å være nyforelsket er enkelt, å elske hverandre når alt som er igjen er joggebuksa, det er det som er ekte kjærlighet.”
(Peter, 30. januar 2014)

/ God tirsdagskveld, med eller uten en Valentine i armkroken 😉

– “Hva slags blogger er du egentlig?”, mumlet Peter, “Som tar kvelden uten å poste et eneste innlegg på selveste morsdag OG 5 års-dagen til sønnen din! Så utrolig urutinert..”

Jeg møtte blikket hans, og måtte smile da jeg så det lure gliset han hadde om munnen. Sånn humor har vi altså fått – og Peter vet å erte meg litt de dagene jeg ikke får lagt ut noe på bloggen. Og hvis han selv har rukket å poste, er det selvsagt ekstra ille.. 😉

Men i går var det faktisk litt kjipt, for jeg hadde store planer om å skrive etter at ungene var lagt for kvelden. Men da kjøkkenet var ryddet etter en supertrivelig feiring av husets ferske 5-åring, ropte tannbørsten på meg – og jeg må bare innrømme at jeg stupte i seng, utslitt og trøtt som en rumpepinne. (Ingen vet egentlig hva det vil si å være “Trøtt som en rumpepinne”, men det er et av Mammas mange gullkorn som har blitt et uttrykk i familien etter at hun sa det en gang på nitti-tallet).

Årets morsdag gikk for øvrig litt i glemmeboka for alle og enhver i går, jeg glemte i alle fall helt å gjøre stas på min egen mor midt oppi sykdomsrunder og avlyste barnebursdager. Men jeg tror ikke det gjorde noe, for gårsdagens bursdagsfering ble kjempefin – og selv om den lille jubilanten måtte ta en paracet før gjestene kom, så var det stor stas med selskap og bursdagssang og gaver og kaker for alle og enhver 🙂

Lillesøster klar for å vekke storebror med kake og sjokolademelk på senga 🙂

Siden det har vært usikkert lenge om det kom til å bli noen bursdagsfeiring overhodet, måtte vi kaste oss litt rundt på lørdag. Men for å være ærlig syns jeg det blir mest trivelig når det ikke er så fancy – så vi gjorde det enkelt som vanlig, og serverte pølser, gele og kaker.

Og det ble skikkelig bra til tross for litt tut og kjør! Jeg rakk til og med å snike meg unna et par minutter med nål og tråd, da jeg plutselig oppdaget at det var hull i toppen min, haha 🙂

Hupps!

Jeg skrev jo her om dagen at lillesøster hadde vært tidlig ute i år og kjøpt inn en skikkelig kul gave til broder’n, og den falt som forventet i smak! Den lagde i tillegg liv og røre rundt bordet, siden alle festens gjester måtte til pers og ta en smak..

Dette er altså et spill der man snurrer pilen, og deretter plukker ut det godteriet pilen peker på. Peker pilen på en grønn, så plukker du opp en grønn og putter den i munnen. Det er bare det at alle de forskjellige fargene kommer i to veldig ulike smaker.. Så det grønne godteriet kan enten ha en smak av pære, eller buse.. Den hvite smaker popcorn eller råttent egg.. Er du heldig og får oransje, smaker den fersken. Er du uheldig, smaker den oppkast..

Jeg vet ikke hvem dette er mest morsomt for, barna eller de voksne. Men ansiktsuttrykkene var i alle fall fantastiske, for smakene er virkelig autentiske. Det ble mye latter og god stemning – særlig når noen måtte ta turen til søppelbøtta for å spytte ut uggenskapen 😉

Stua vår har de siste ukene vært overfylt med leker, det har vært praktisk siden begge barna har vært mye hjemme fra barnehagen med feber og vekslende form. Før bursdagen tok vi et skikkelig rydderøsk og fikk flyttet de fleste lekene opp i 2. etasje igjen. Og da gjestene gikk i går kveld, var Peter og jeg enige om at stua var mer ryddig enn den har vært på mange uker, haha..

Og nå som hele familien Klonk endelig er feberfrie og stua er ryddigere enn den har vært på lenge, kan vi sette et kryss i taket for en vellykket bursdag, selv med en uggen bismak av buse 😉

/ Yæk!

For fem år siden, akkurat nå i kveld – satt jeg i sofaen i leiligheten vår på Sagene i Oslo og forbannet Peter som hadde smelt meg på tjukka. Da var det nemlig i ferd med å gå opp for meg at den lille tassen som lå inni den gigantiske magen min, skulle ut – og jeg begynte å innse at det kom til å gjøre fryktelig vondt..

Riene hadde startet, og min kjære samboer – som virkelig ikke hadde peiling på hva som ventet ham, skulle bli far:

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Den gangen det var tid til Fifa-spilling.. 😉

Er det ikke rart hvordan noen minner bare sitter bom fast? For eksempel rier. Jeg kan jo ikke gjenskape smerten såklart, men fytti flate som jeg husker hvor intenst og altoppslukende det var. Til å være en så naturlig og nødvendig ting kvinnekroppen må gjennom for å sørge for reprodusering, er det helt utrolig at det skal gjøre så inni hampesvarten vondt. Det henger liksom ikke på grep 😉

Ikke akkurat på Spa..

For nøyaktig fem år siden ringte Peter fødeavdelingen på Ullevål klokka 21.30, og spurte om det var greit vi tok en tur. Men der var det travelt, og vi fikk beskjed om å vente så lenge som mulig før vi kom. Kl. 23.00 hadde vi nådd “så lenge som mulig”, Peter ringte etter en taxi, og jeg fikk det plutselig for meg at taxisjåføren ikke ville ta oss med dersom han så at jeg var gravid – av frykt for at vannet kunne gå i bilen.

Dette ler vi av enda, for jeg gravde fram den største boblejakka jeg fant i skapet i håp om å skjule magen:

“Jeg skal bare en liten svipptur innom Ullevål, takk.. Ikke noe spesielt.”

Det ble jo ingen fødsel på denne siden av midnatt, men det er fortsatt rart å tenke på at dette er kvelden det hele startet for alvor. Men det mest spesielle er at min lille sønn kom på termindatoen – og at denne dagen viste seg å være morsdag, akkurat som i morgen. Tenk å bli mamma for første gang på morsdagen, da! Det er ikke mye som slår det..

Jeg er rimelig sikker på at morgendagens morsdag har gått Peter hus forbi, men det gjør ingen verdens ting. Jeg lever fortsatt godt på gaven jeg fikk i 2012, og han fyller fem år i morgen ♥

/ I morgen blir det bursdag! 🙂

Onsdag kveld hørte jeg det knirke i babycallen, etterfulgt av en velkjent tasselyd. Jeg satt ved kontorpulten min i TV-stua, og ikke lenge etter stod en liten gutt i døråpningen og kikket på meg.

– “Mamma.. Jeg fryser så fælt..”

Jeg kjente på panna hans før jeg tok ham med meg inn på badet, og ga ham litt vann mens jeg fant fram febermåleren. Så bar jeg den slappe gutten inn i senga igjen, konstaterte at måleren viste 39,2 – før jeg tenkte: Here we go again..

Annonsørinnhold

Morsdagsgave: Med disse treffer du blink hos mamma

Etter en fin høst med mye barnehage og få sykedager, har vi virkelig fått smake virusherjingene på nyåret – og selv om jeg ikke føler vi har lov til å klage riktig enda, så gjør det litt ekstra vondt i mammahjertet akkurat nå.

For på søndag er det en veldig viktig dag, den lille tassen fyller fem år og vi har hatt nedtelling siden 1. januar. Selvfølgelig er det ikke verdens undergang, men akkurat nå er jeg sliten og veldig lei meg på hans vegne – mens jeg sender meldinger til alle foreldrene om at barnebursdagen i morgen er avlyst.

Timingen er med andre ord ganske så ille for en gutt som har gledet seg veldig. Men på søndag satser vi på en liten familiefeiring dersom formen er rimelig bra igjen! Mormor har lovet å bake verdens beste sjokoladekake uansett om det blir selskap eller ikke, og lillesøster har vært tidlig ute og kjøpt tidenes kuleste gave 🙂

Hmm.. Hva har hun funnet på i år, tro..? 😉

Så bursdag blir det i helgen, uansett! Og Nintendo, såklart. Masse Nintendo 🙂

/ God fredagskveld fra 3 friske og 1 syk ♥

Jeg har mange rare minner fra jeg var yngre som plutselig popper opp i hodet mitt. Tidligere har jeg jo spekulert i om dette er grunnen til at jeg nå lever med teflonhue, men det er ikke godt å si.

For noen dager siden kom jeg på noe som skjedde da jeg gikk i 6. klasse på barneskolen. Jeg var 12 år gammel, og på den tida var det helt ufattelig flaut med gutter. Jeg hadde riktignok vært kjæreste med en gutt i 1 år og 10 måneder, men det hadde nettopp blitt slutt. Høydepunktet i det forholdet var forøvrig at vi ga hverandre en klem bak en ballvegg på fotballbanen i boligfeltet der vi bodde.. Og jeg husker faktisk at jeg hadde lurt på å gjøre det slutt en stund, men så rakk han å dumpe meg først. Da ble jeg helt knust.

Men episoden jeg egentlig sikter til, skjedde en kveld vi hadde fått lov til å arrangere diskotek på fellesrommet på skolen. Her skulle det være roligdans-konkurranse, og det var selvfølgelig helt krise for meg. Jeg ble klam i hendene bare av tanken, og enda verre: Jeg visste ikke hvem jeg skulle danse med.

Min store skrekk…

Hvem som skulle danse med hvem, ble bestemt av de som skulle være dommere, og i dommerpanelet satt blant annet min gode venninne Trine. Da parene ble ropt opp, viste det seg at jeg skulle danse med en i parallellklassen som het Nils, og det var helt greit, for han var naboen til Farmor og Farfar og vi hadde lekt en del sammen i oppveksten. Dessuten var han veldig interessert i fotball, og tilsynelatende lite opptatt av jenter. Jeg tenkte det var greit.

Da det omsider var klart for konkurranse, fant Nils og jeg hverandre. Den store frykten min var at han kom til å ville danse veldig tett, med armene rundt livet mitt sånn at jeg måtte holde armene rundt halsen hans. Denne dansestillingen var forbeholdt de minst sjenerte, og jeg var definitivt ikke en av dem. Men til min store lettelse gikk Nils for posituren med litt avstand, sånn at jeg med stive armer kunne holde hendene på skuldrene hans – mens han hvilte hendene sine på mine hofter. Ingen øyekontakt så klart, her gjaldt det å kikke i hver sin retning.

Jeg vet ikke hvor mange par vi kan ha vært totalt, men allerede i den første sangen røk flere på huet og ræva ut av konkurransen. Dommerne var nådløse, og gikk rundt og prikket de som ikke oppfylte kravene, på skulderen. Jeg aner forresten ikke hvilke krav de gikk etter, for det er jo tross alt ikke så mange måter å danse roligdans på..

Minuttene tikket avsted, jeg var fortsatt like svett i håndflatene, og en ny sviskesang ljomet fra anlegget. Så kom dommer Trine plutselig bort til Nils og meg, og jeg var sikker på at vår tid var ute. Men så lente Trine seg fram og hvisket i øret mitt:

– “Christina, du må bøye litt i knærna. Bena dine er helt stive og du.. Du.. Eh, vagger liksom bare fram og tilbake. Men hvis du bare bøyer litt i knærne tror jeg dere kan vinne, asså! Si fra til Nils også, for hans knær har også låst seg.”

Jeg husker hvordan jeg der og da plutselig la merke til hvor utrolig stive knærne mine føltes, og det gikk opp for meg at Trine hadde rett: begge kneleddene var helt utstrakte. Det var rett og slett ikke antydning til bevegelse..

Jeg vet ikke hva som får meg til å fnise mest, tanken på hvordan Nils og jeg, to kropper med fire saltstøtter til bein – må ha sett ut der vi vagget fram og tilbake i den samme posituren, sang etter sang.. Eller det at dommer Trine tok avgjørelsen om å ikke sende oss ut av konkurransen med en gang, men heller gi oss en sjanse til – hvis vi bare lovet å løsne opp litt i kneleddene.

Men hey, det funka faktisk. Nils og jeg vant hele konkurransen – og hver vår pose med “Sur Sild” fra Malaco 🙂

/ Håper jeg delte posen med Trine – for at den serieren var særlig fortjent, det har jeg vanskelig for å tro 😉

– “Det verste er egentlig de her”, sa mannen i kassa på matbutikken, før han pekte mot hylla bak seg, “Vi har bare lov til å selge ett reseptfritt legemiddel av gangen, men du vil ikke tro hvor ofte vi må fylle på i hylla i løpet av dagen. Det er faktisk helt utrolig. Det går mye paracet og ibux også altså, men denne sprayen.. Helt vanvittig!”

Det var ingen folk i kasseområdet, og den hyggelige butikkansatte og jeg småpratet om løst og fast, mens jeg pakket varene mine i poser. Jeg hadde hamstret frukt og grønt, og sa i en spøkefull tone at handlekurven vel aldri inneholder så mye sunt som når man er syk og helst vil blir frisk i en fei..

Mannen i kassa kunne bekrefte at det går mye sykdom nå, for det merket de altså på salget av reseptfrie varer:

Annonsørinnhold

NÅ: 25% på bestselgende parfyme og deodoranter

– “Nesespray går det definitivt mest av”, fortsatte han, “og den skal jo ikke brukes lenger enn i 10 dager. Men 10 dager går overraskende fort! Og vipps så er du avhengig.”

Og jeg bare: – “Hahaha, yeah.. Nei avhengig nei.. Det skulle tatt seg ut.”

Jada. Der og da innså jeg at 10 dager har gått fort, gitt! Nå skal det sies at jeg ikke er helt frisk enda, men jeg kan allerede nå se hvor dette kommer til å ende. For den forkjølelsesrunda jeg nå har vært gjennom, har tatt “tett nese” til et helt nytt nivå. Der det tidligere har vært mulig å følge bruksanvisningen på nesespray-esken: “Ikke overskrid 3 spray i hvert nesebor daglig” – har det i denne runda vært helt nødvendig å bryte regler.

Jeg ble faktisk så bekymret at jeg på et stadie sendte melding til mutter’n, som også har vært gjennom den samme runda:

Alle vet jo at nesespray er beregnet på kortidsbruk, og at langtidsbruk kan føre til kronisk tett nese. Men Google kunne også fortelle meg at hvis man bruker nesespray for lenge, kan blodårene i neseslimhinnen bli avhengig av virkestoffene i sprayen – derfor er det veldig viktig å ikke bruke nesespray mer enn ti dager sammenhengende.

Jeg har brukt nesespray mye mer enn ti dager sammenhengende.

Så nå er det nok. Jeg kjenner at forkjølelsen er i ferd med å avta såpass at det er på tide å trappe ned på bruken. I morgen er den første dagen i resten av mitt liv!

Planen er som følger: de neste to dagene skal jeg holde meg unna på dagtid, og heller ta en liten sniff før jeg legger meg om kvelden. (Det er tross alt verst å være tett i pappen når man skal sove.) Det kommer til å bli grusomt, men det er helt nødvendig.

Etter disse to dagene er det helt slutt. Jeg nekter å la en spray ta over livet til nesa mi.

/ Det er på tide å ta nesa tilbake 🙂