Innimellom er det litt artig å følge med på hvilke innlegg som blir lest på denne bloggen, og det er spesielt ett innlegg som googles frem år etter år. Allerede i september var de første leserne innom, og siden da har det gått slag i slag.
Innlegget jeg sikter til, er en oppskrift på det som i mine øyne er det beste julesnopet som er å oppdrive… Jeg baker ingenting til jul, men hvert år må jeg smelle sammen en runde med Rocky Road!
Dette er den perfekte vertinnegave å ha med på (jule)besøk – og grunnen til at jeg anbefaler på det sterkeste å lage dette kun til jul, er simpelthen at det er klin umulig å holde seg unna.
Jeg tuller ikke, man blir rett og slett så hekta at man ender opp med å spise smulene som faller av når man deler herligheten opp i biter.. Been there.
Det beste (nest etter smaken) er at det er steike enkelt å lage. Du trenger:
– 500 gram sjokolade (jeg sverger til vanlig melkesjokolade – men bruk den du liker best!)
– 2 poser Dumle
– 2 gode håndfuller marshmallows
– 3,5 dl peanøtter
Det er ekstremt praktisk og veldig hyggelig med noen hjelpende hender – og selvutnevnte prøvesmakere 😉
Fremgangsmåte er som følger:
– Del alle dumle-karamellene i tre biter. (I en oppskrift stod det at man først måtte fjerne papiret.. Haha)
– Del hver marshmallow i seks biter
– Miks dette sammen med peanøttene
– Smelt sjokoladen i vannbad og bland alt godt sammen før du heller massen over i en bakepapirkledd form. (Jeg brukte 30 x 20)
– Sett herligheten i kjøleskapet dersom det haster – eller på kjøkkenbenken. Så er det bare å vente!
Det er lurt at sjokoladen er romtemperert når den skal deles i biter, så husk å la den stå litt på kjøkkenbenken dersom den har stått kaldt.
Så, da vet du hva du har å gjøre i løpet av neste uke – lag en porsjon Rocky Road, så er julekosen i boks! Og skulle det bli noe igjen, så putter du noen biter i et koselig syltetøyglass eller en cellofan-pose, pynt med et julebånd – og vips så er en julegave/vertinnegave i boks 🙂
I fjor prøvde jeg å eksperimentere med vaniljefudge istedenfor Dumle – men jeg syns originalen er helt klart best 😉 Peter dro den enda lenger, med seigmenn og kjeks og rosiner og jeg vet ikke hva, som om du er i markedet for noe litt mer crazy, kan du sjekke ut hans oppskrift her.
I går kveld satt jeg sammen med søstra mi i sofaen da jeg plutselig oppdaget at semifinalistene til årets Vixen Influencer Awards er klare. Jeg scrollet meg gjennom kategoriene og så at Peter var nominert i “Årets Livsstil” og “Årets Gullpenn” – før jeg jaggu fant både herr og fru under “Folkets Favoritt”!
Eller, jeg har ikke helt vent meg til nytt etternavn enda, så jeg skjønte ikke at “Christina Kihlman” var meg, før jeg så “Kona Til” i parentes..
Men FY FLATE! Ikke for å underdrive det faktum at Peter er nominert i hele tre kategorier, altså.. Men jeg har faktisk ikke ord for hvor vanvittig takknemlig jeg er for å finne navnet mitt under den gjeveste kategorien av dem alle.
Folkets Favoritt! Den henger så høyt at jeg blir helt svimmel av tanken på å være én av ti i denne gruppa.
Det kom noen tårer da jeg forstod at denne lille, rare bloggen faktisk er nominert. For etter to år, kan jeg fortsatt ikke svare på hva denne bloggen egentlig handler om. Det er liksom alt og ingenting – de store og de små tingene, og dette gjør meg vel bare ekstra takknemlig.
Konkurransen er såklart beinhard – og jeg er overbevist om at det kommer til å hagle inn med stemmer hos både den ene og den andre i denne gruppa, for makan til konkurrenter har jeg aldri vært borti. Sjekk den gjengen!
Det er nå konkurransen starter for alvor – og man kan avgi stemme hver 12. time. Men uansett hva som skjer: Tusen, tusen takk til alle dere som tok dere tid til å sende inn en nominasjon! Dette kommer jeg til å leve lenge på ♥
Snart er det jul, og i julen skal vi kose oss! Julemiddagene kommer som perler på en snor, og det er nærmest en selvfølge med alkohol i glasset. Da er det fint å huske på at det er “viktig at barna lærer seg god alkoholkultur”.
Dette var noe av responsen som gikk igjen flest ganger i fjor, da jeg skrev et blogginnlegg som handlet om julen, og om at alkohol og barn ikke hører sammen. Det jeg trodde var et helt vanlig innlegg, men som klarte å hisse opp en stor del av Norges befolkning som mente jeg ikke hadde noen rett til å ta fra dem kosen.
For folk liker visst ikke at man prøver å ta fra dem alkoholen.
Det ble kaos, og jeg må innrømme at jeg fikk sjokk av responsen. Jeg hadde aldri trodd at det var en brannfakkel å oppfordre folk til å tenke seg om en ekstra gang før man kaster innpå både øl og akevitt til julematen når det er barn tilstede.
Men det fikk meg i alle fall til å innse at dette er et tema vi må diskutere i år igjen!
For jeg står fortsatt for det jeg skrev i fjor: Jeg mener julen er barnas høytid. Og jeg vet fortsatt at få liker å innrømme dette, men der det finnes alkohol, finnes det rus. Og der det finnes rus, finnes det også et rom for feilskjær.
Og i år som i fjor, syns jeg det er greit at vi minner hverandre på at en liten akevitt kan være én akevitt for mye. Det er ikke sikkert du merker det selv, men det gjør kanskje de minste – som er ekstra ømfintlige for forandringer.
Og det kan være fort gjort, for det er ikke så mye som skal til. Det trenger nemlig ikke være snakk om å drikke seg snydens, for det skal ikke mange slurkene til før man helt ubevisst endrer seg. Bare bittelitt. Oppfører seglitt annerledes, snakkerlitt annerledes. Og man merker det kanskje ikke selv – men det er det noen andre som gjør. Barna.
De tristeste tilbakemeldingene jeg fikk i fjor, var de som skrev at de kan drikke både det ene og det andre uten at barna deres merker noe som helst.
Er det sånn at disse personene oppriktig talt tror at en femåring skal komme bort til mamma eller pappa og si at “Nei, nå syns jeg du har drukket nok”?
Jeg vet at ikke alle barn blir usikre når de voksne drikker, men hvorfor skal man egentlig gamble, og satse på at det går bra? Jeg sier heller ikke at barn tar skade av å se mamma eller pappa nippe til et glass rødvin på fredagskvelden, men er det ikke fint at barna ser at vi ikke trenger øl eller vin for å “kose oss” eller slappe av, da?
Og dessuten er det jo ikke på grunn av rusen vi drikker, så hvorfor er ikke de alkoholfrie variantene bra nok?
Hvis mine barn lærer hjemmefra at det ikke er mulig å kose seg uten alkohol, så mener jeg at vi som foreldre har gjort noe feil. For uansett hvordan man vrir og vender på det, så hører ikke barn og alkohol sammen.
Dessuten er det en fin huskeregel at i alle fall én er kjørbar dersom noe skulle skje. Og som kan gi trøstende klemmer midt på natta om nødvendig – klemmer som ikke lukter alkohol.
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle revurdere mine egne ord, men det er mye som tyder på at jeg blir nødt til det nå..
For noen uker siden skrev jeg jo en mail til Norsk Helseinformatikk, med spørsmål om de kunne endre info-teksten sin til at voksne blir hardere rammet enn barn av “Hånd-, fot- og munnsykdom”. Jeg fikk svar fra en spesialist i allmennmedisin som avviste forslaget mitt, og konkluderte med:
“Jeg tror vi ender opp med at det er store individuelle forskjeller, men at voksne generelt er mer pysete enn barn 😄”
Jeg ble jo såklart ganske irritert over det svaret, og konkluderte glatt med at det ble ord mot ord. Jeg var uenig – og definitivt ikke pysete.
Men så…
De siste ukene har vi som kjent vært gjennom en runde med barnehagevirus, som presterte å lenke hele 3 av 4 til sofaen i to (!) uker. Det så lenge ut til å gå bra for min del, jeg var frisk som en fisk og følte meg som superwoman, med tidenes immunforsvar!
Men så satte viruset altså inn nådestøtet hos meg også, begge ungene hostet mer og mer – og en morgen våknet jeg med smerter i lungene, og skjønte raskt at det var virus-førjulsfest nedi der.
Et par dager etterpå kicket feberen inn, og vips så var det i gang. Jeg lå da én uke bak ungene i løypa, og mens de lå i hver sin ende av sofaen og kikket på “Shimmer and Shine” – sa jeg til Peter at nå, nå går det nedover med mor.
Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så dårlig, jeg hadde vondt overalt, jeg var totalt tappet for energi, nesa var tett, halsen verket og jeg hadde hostet på meg det jeg trodde var brokk i nederste del av magen. (Det viste seg ikke å være brokk, men sikkert en slags strekk – men du skjønner greia.)
Da den ene ungen ble dårligere i løpet av helgen, måtte vi ta en tur på legevakten – og der ble det konstatert lungebetennelse med forhøyet CRP. Vi dro hjem med antibiotika, og over natten var jeg overbevist om at også jeg måtte ha fått lungebetennelse, for formen ble jo bare verre og verre.
Søndag kveld ringte jeg legevakten, jeg var så dårlig at jeg følte jeg måtte kaste opp – og de ba meg komme inn for å ta en CRP-måling. CRP er altså det man måler når man får et lite stikk i fingertuppen, for å finne ut om det er betennelse i kroppen. Det er kun høye nivåer av CRP som er interessant, for det antyder at det mest sannsynlig er snakk om en bakteriell infeksjon. Antibiotika har ingen effekt mot virus, men kan være veldig nyttig mot bakterieinfeksjoner.
En bakteriell lungebetennelse har visst en CRP-verdi på mellom 80 og 200 mg/L (og høyere) – og da jeg satt på stolen inne hos legen, var jeg rimelig sikker på at jeg måtte nærme meg 200. Jeg kaldsvettet, hostet etter annethvert ord, og kroppen verket.
Legen tok en titt på skjermen, før han så på papiret han hadde fått fra sykepleieren som hadde tatt blodprøven av meg. Så ba han om å få lytte på lungene mine.
– “Det er lungebetennelse, ikke sant?”, mumlet jeg da han var ferdig, “Barna mine er også syke, skjønner du. Antibiotika og full pakke”.
Han kikket på meg, før det kom en sånn utpust gjennom nesa, en typisk greie legene gjør før de skal dele noe kjipt. Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med meg tannbørsten, for nå ventet garantert beskjeden om at de var i ferd med å gjøre klar en seng til meg.
Men så viste det seg altså at utpust gjennom nesa også kan være et symbol på noe annet:
– “Nei, det blir ikke noe antibiotika på deg i dag”, mumlet han, “Jeg hører ingenting i lungene dine, og du har en CRP på.. Eh.. 5”.
FEM?! Jeg holdt på å ramle av stolen.Det er jo tilnærmet likt nivået hos en frisk person! Jeg som satt der og revurderte hele julefeiringen – skulle altså få dra hjem igjen uten så mye som en paracet i lomma.
Konklusjonen var såklart at jeg “bare” hadde en virusinfeksjon, og at det måtte gå over av seg selv. Legen var vennlig, og sa at hvis jeg følte meg like dårlig om noen dager, anbefalte han å ta en tur til fastlegen – for å utelukke mycoplasma-infeksjon.
Men da jeg stod der og betalte for konsultasjonen min, klarte jeg ikke tenke på annet enn spesialisten i allmennmedisin som hadde svart meg på mail: “voksne er generelt mer pysete enn barn”.
For jeg hadde nemlig kommet på noe helt annet: Barna mine hadde ligget på sofaen i dagesvis. Ikke én eneste gang hadde jeg hørt dem klage. Ikke én! Og det til tross for at de helt sikkert hadde vært sykere enn meg – jeg hadde til og med spurt dem et titalls ganger om hvordan de følte seg, og hver gang svarte de: “Jo, det går bra, mamma”.
Og der subbet jeg rundt med en CRP på 5. Man skal ikke kimse av en virusinfeksjon heller, altså, men det er vel mye som tyder på at jeg er litt mer pingle enn jeg trodde.
Jeg tror uansett jeg blir nødt til å innfinne meg med at en spesialist i allmennmedisin vet hva han snakker om. Han har sikkert vært gjennom noen utpustinger med nesa, han også.
P.S. Jeg dro selvfølgelig til fastlegen for å ta mycoplasmaprøve. De skulle ringe etter et par dager hvis prøvene slo ut. Har ikke hørt noe..
Jeg føler selv at jeg har et ganske røddig forhold til penger, og det kan jeg nok takke Pappa for. Jeg kan nok ikke ha vært gamle knotten da han lærte meg at “man sparer før man kjøper” 😉
Jeg setter pris på at han lært meg å være økonomisk, men jeg må jo innrømme at jeg også drømmer om å bli litt rik en vakker dag.. Når jeg en sjelden gang spiller lotto, får jeg sånne ut-av-meg-sjæl-øyeblikk der jeg plutselig ser for meg at jeg kommer til å dra i land milliongevinsten – også tenker jeg på hva jeg ville gjort dersom jeg plutselig hadde vunnet en hel bråte med penger..
For masse penger er vel drømmen til de fleste av oss – men hadde jeg klart å bestemme meg for hva jeg ville brukt pengene på? Hva er egentlig drømmen..? Hytte på fjellet?
Pusse opp kjøkkenet?
Ny bil?
Cruise i Karibien..?
Og ikke minst: Hvor lykkelig ville jeg blitt med disse pengene?
To amerikanske forskere har faktisk funnet ut hvor mye du må tjene i året for å være mest mulig lykkelig. For høyere lønn gjør deg lykkeligere, men bare opp til 727.371 norske kroner i året. (Tallet er fra 2009, omregnet fra dollar og korrigert for kjøpekraft)
Og dette syns jeg er skikkelig fascinerende! Folk blir altså gladere jo mer penger de har, men tjener du over 727.371 kroner i året, fører det ikke til mer lykke. Du kan føle deg mer suksessrik – men lykkenivået stiger altså ikke.
Forskerne forklarer resultatene med at “mer penger fører til at man kan kjøpe seg flere gleder, men at man med veldig mye penger nyter gledene mindre”.
Og så enkelt tror jeg rett og slett det er. På samme måte som at vi trenger vinter i Norge for å sette skikkelig pris på sommeren – så tror jeg mye penger fort gjør at man “mister” mye annet.
Det er egentlig litt trist å tenke på, men også ganske fint. For det betyr at man trenger ikke de store, uoppnåelige tingene i livet for å bli lykkelig. Man kommer kanskje vel så langt med hverdagslykke.
Med årene har jeg faktisk sluttet å drømme om å vinne i Lotto, men det jeg derimot kunne tenkt meg, er den Flax-premien på 20 000 kr i måneden de neste 20 årene. Det må jo være den ultimate premien!
Ikke nok til å bli mettet på lykke, men akkurat nok til at du kan unne deg litt ekstra hverdagsluksus som gjør deg akkurat passe glad hver eneste dag. Ingen privat-jet eller villa i Hollywood, men en kontinuerlig tilgang på gräddost i kjøleskapet og nye sokker uten hull.
De siste ukene er det enkelte bloggere som har blitt beskyldt for å drive skittent spill med tanke på konkurranser – derfor lager jeg helt enkelt et eget innlegg til ære for de to vinnerne av Nest-produkter fra Clas Ohlson.
I dag fant jeg noe jeg helt hadde glemt, i bunnen av en eske med julepynt. Nemlig det aller første julekortet Peter og jeg lagde som relativt ferske foreldre…
Jeg skrev om det i fjor også, om mitt snåle forhold til julekort. For da jeg var liten syns jeg det var så moro å hente posten i desember – det kom jo aldri noe spennende ellers i året! Så julekortene ble noen skikkelige lyspunkt for den lille jenta som måtte klatre for å rekke opp til postkassa.
Og så lenge det stod “m/fam” på konvolutten var det jo fritt fram – og selv om jeg syns det var litt kjedelig med “God jul og godt nyttår, hilsen familien Andersen”, dukket det fra tid til annen opp noen litt mer personlige julekort som gledet mitt hjerte litt ekstra.
Selve rosinen var såklart julebrevene med bilder som var skrevet for hånd. Haleluja, da ble det stemning!
Men denne fascinasjonen for julebrev er dessverre også grunnen til at det har blitt dårlig med julekort fra oss de siste årene, for jeg har ikke tatt meg tid til å skrive julebrev, og derfor dropper jeg de enkle julekortene også. Det til tross for at det er skikkelig koselig å få julekort i postkassa – så det er ganske teit, jeg vet.
Men da jeg i dag morges fant det første julekortet Peter og jeg lagde i 2012, måtte jeg le da jeg kom på at vi den julen måtte trykke opp to forskjellige julekort…
Den ene versjonen sendte vi ut til familiens eldste medlemmer:
Og den andre versjonen fikk resten av familien, og hele vennegjengen:
Jeg trenger vel ikke nevne hvem sitt forslag det var..?
Det er vel ingen underdrivelse å si at det går ganske så trått med den nye spalten min: “Ukas Snoogle” for tida.. Spalten som jeg startet opp i oktober, hvor jeg deler videre ting jeg lærer av følgerne mine på Snapchat og i kommentarfeltet.
De siste ukene har jeg ikke vært veldig aktiv på Snap, noe som naturlig nok vil si at jeg heller ikke har fått svart på meldinger som jeg pleier å gjøre. Jeg gleder meg til å være back on track igjen snart – for er det noe jeg elsker, så er det å lære nye ting av min personlige google!
Men i dag tenkte jeg bare å meddele at jeg har gjort noe jeg aldri ville gjort, hvis det ikke var for Snoogle.
For jeg er, i følge Peter, i overkant tro til bruksanvisninger og regelverk – så når dama i butikken forteller meg at sofatrekkene ikke kan vaskes i vaskemaskinen, så vasker ikke jeg sofatrekkene i vaskemaskinen.
Niet. Nope. Skjer ikke.
Men så var det Snoogle, da! Det ble jo en liten vaske-fest i kommentarfeltet mitt da jeg skrev at jeg hadde skrubbet trekkene med svamp og såpevann – og veldig mange av dere skrev at det gikk helt fint å vaske trekkene på ullprogram.
Flere av dere mente til og med at dere hadde kliss lik sofa som oss, og at dere hadde gjort det mange ganger.
Og med dette i bakhodet, kastet jeg meg over putene etter frokost i dag tidlig.
Det var lett som en plett å få trekkene av.. Men som jeg mistenkte, var det ikke like lett å få dem på! De hadde riktignok ikke krympet etter to runder med ullprogram i vaskemaskinen – men jeg innså ganske kjapt at formen min ikke er helt på topp enda.
For etter tjue sekunder med sofatrekk-kamp, hadde jeg høy puls og svettet som en gal (og bannet littebitt):
Det viste seg heldigvis at de første trekkene var de tøffeste å få på, for så begynte jeg å få teken på det.
Og nå er altså sofaen så gullende ren som den ikke har vært på fem år. Og det har absolutt ingenting å gjøre med at svigers tilfeldigvis kommer på besøk i morgen, altså.
Jeg tror jeg er ganske god på å leve her og nå. Jeg gjør i alle fall det jeg kan for å være tilstede, og ikke tenke nevneverdig mye verken bakover eller framover i tid. Selvfølgelig er det lettere sagt enn gjort, men jeg gjør så godt jeg kan.
Samtidig må jeg også innrømme at tankene har driftet mye det siste halve året. Det at bestefar var syk, gjorde at jeg måtte lære meg å parkere tankene slik at de ikke tok helt knekken på meg. Jeg klarte det vel egentlig ikke, men igjen: Jeg gjorde så godt jeg kunne.
Og litt på samme måte som at jeg ble helt satt ut over hvor vondt det var å sette barn til verden når “alle” hadde klart det før meg, tenker jeg mye på at så godt som alle opplever å skulle feire den første julen når noen mangler. Og det gjør meg helt satt ut.
Alle ønsker jo at julen skal være en god tid – men etterhvert som man blir eldre, blir julen også en sårbar tid. Den rommer forhåpentligvis mest glede, men også mye savn. Og det er tanker jeg aldri hadde som barn.
Og da tenker jeg tilbake til tiden der jeg ikke hadde noen å savne. Da jeg var liten og livet var bekymringsløst, da julen bare var et stort høydepunkt, fullstappet med glede.
Og at den samme julen må ha rommet mye savn for andre enn meg. Mine foreldre, mine besteforeldre – hadde de de samme tankene som meg? At julen var fin, men at det var en spesiell følelse å feire jul med et savn?
Midt oppi alt tankekaoset, er det en fin trøst at vi er mange i samme båt. For vi er mange som skal feire jul med forhåpentligvis mest glede, men også mye savn. Vi er mange som skal kjenne på livet.
I dag skulle vi ta en liten perlerunde for å lage noen smågaver til jul, og mens vi satt der og knotet på hvert vårt lille brett, fikk jeg plutselig et sånt overveldende øyeblikk der jeg ble minnet på hvor fort tida med de to småtrolla har gått.
Jeg kikket på treåringen min, og kunne plutselig ikke huske sist jeg bekymret meg for at hun skulle putte ting i munnen! Det som var en av mine store bekymringer da begge barna var små, at de skulle putte et eller annet i munnen som ville havne i magen, eller enda verre; sette seg i halsen.
Og nå satt jeg altså der og klarte ikke huske hvor gammel hun var da jeg sluttet å bekymre meg for akkurat det. I fjor på denne tida var det at perlene satt fast inni håndflatene som var det store, så det må være enda lenger siden enn det;-)
Men i dag fikk jeg også et smart øyeblikk, og det handler om noe jeg er overbevist om at jeg burde visst om for veldig, veldig lenge siden… For jeg må innrømme at jeg elsker å perle, og syns det er helt storveis at barna også syns det er gøy.
Men etter noen brett med de trauste stjernene, sirklene og hjertene – pleier jeg å bli litt smålei. Det er jo begrenset hvor artig det er med nok et hjerte liksom… Vi har noen former med kaniner, kuer, hester og biler også – men de er jo altfor store!
Men da, helt plutselig, fikk jeg altså et innfall. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det før – jeg kunne jo bare søke opp noen perle-oppskrifter på google?
Som sagt, så gjort – det viser seg jo at det ligger et hav av perleinspirasjon der ute og bare venter på å bli kopiert! Voila:
Perlingen ble plutselig utrolig mye artigere 🙂
Så nå kommer nok strykejernet til å gå varmt de neste dagene 😉
