Tenk det, da: Til helgen er det nøyaktig ett år siden jeg ble “kona til” på ordentlig! 🙂
På søndag feirer altså Peter og jeg vår aller første bryllupsdag. Av en eller annen grunn føltes det ikke så rart å gifte seg, men å feire papirbryllup – det føles etablert, det!
Planen er at Peter og jeg skal på en aldri så liten kjærestetur denne uka, og jeg tenkte jo at dét var en gave i seg selv… Men den lille haken er jo at jeg også har bursdag denne dagen, og jeg ser for meg at Peter fort kan ha trommet sammen en litt ekstra fin bursdagsgave.
Så nå sitter jeg her og lurer på hva i all verden jeg skal finne på i retur, hvor legger man lista på en sånn dag? Ikke for stort – ikke for smått? Jeg innser jo at jeg kommer til å ha dette dilemmaet hver eneste bursdag og bryllupsdag for resten av livet!
Peter elsker å kjøpe gaver, mens jeg klør meg i hodet hver eneste gang. Mannen ønsker seg jo ingen verdens ting! Jeg har da i alle fall vett til å komme med små hint en gang i ny og ne, som seg hør og bør 😉
Kortet til morgengaven i fjor 😄
Med tanke på skilsmissestatistikken, er det jo en gave i seg selv at vi fortsatt er godt gift og at vi går for bomullsbryllup neste år, men det blir vel litt stusselig å ramme inn det 😉
I veldig mange år har jeg irritert meg over noe som dukker opp hvert eneste sommerhalvår, nemlig foreldre som sykler sammen med barna sine, der barna er utstyrt med hjelm – mens foreldrene sykler uten.
Da jeg vokste opp på 80- og 90-tallet, var det skikkelig lite kult å bruke hjelm. Hjelm – det var teit, det! Jeg husker jeg snek meg unna hver gang jeg visste at mamma og pappa ikke så meg, og syklet gjerne med hjelmen dinglende på styret.
Selv om vi til stadighet ble fortalt hvor viktig det var å ha på sykkelhjelm, var det ekstremt sjeldent vi så voksne beskytte sine hoder, der de syklet avsted. Og det sendte jo ut ganske spesielle signaler – for hvis voksne ikke trengte å bruke hjelm, hvorfor skulle vi gjøre det da?
Men i helgen var vi på sykkeltur, og da innså jeg noe. Det må jo ha skjedd noe de siste årene? Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg så en voksen på sykkel uten hjelm! Og det gjør meg både glad og stolt – endelig har vi foreldre begynt å bruke huet 🙂
Sykkeltur? Hjelmen må på!
I helgen viste vårværet seg fra sin beste side, vi tok oss en tur på syklene, og det var altså så trivelig å møte andre syklende familier, der samtlige hadde på hjelm. Ikke én eneste nøtt var ubeskyttet!
Er den teite anti-hjelm-holdningen som regjerte før i tida, i ferd med å ta slutt? Det er i såfall bra, for i følge Trygg Trafikk, reduserer bruk av sykkelhjelm risikoen for hodeskader med hele 60 – 80%.
Pappas hjelm henger klar 🙂
Mor på tur med mormors gamle sykkel <3
Det er imidlertid viktig å huske at hjelm ikke gjør at vi blir usårbare i trafikken, og at det er en farlig tankegang å tro at hjelmen uansett tar støyten dersom man sykler som en villmann.
For hjelmen gjør deg tross alt ikke udødelig, bare mye bedre beskyttet dersom uhellet skulle være ute.
Da jeg gikk på ungdomsskolen husker jeg lærer Jorunn snakket om at mai var kaos-måneden. Ikke bare kom helligdagene på rad og rekke, men det var tentamener, eksamener og lesedager – og vips så var det juni og sommerferie.
Og så langt har mai faktisk vært rimelig kaotisk. Ingen tentamener og lesedager, men det er mye som skjer i blogg-kulissene om dagen som krever en del tankevirksomhet. Det har gjort at jeg de siste dagene har tenkt mye på det første møtet mitt med Gaute i Nettavisen i 2015, der jeg kom svinsende inn på kontoret hans og sa at jeg hadde bestemt meg for å starte en blogg om hemoroider.
Haha! Gaute er en fin fyr, han smilte og hørte interessert på hva jeg hadde å si. Han lurte på hva jeg hadde tenkt, og jeg sa det kom til å bli litt hemoroider, og ganske mye smilefjes. Det er ingen hemmelighet at jeg til dags dato er veldig takknemlig for at Gaute trodde på meg og ga meg sjansen 🙂
Og her sitter jeg nå, tre år etter med en blogg som ruller og går og gir meg masse glede hver eneste dag. Jeg stortrives med å skrive, og er kjempetakknemlig for hver og en som stikker innom i løpet av dagen <3
Det rareste er kanskje at jeg tenker at du som leser er akkurat som meg. At du også misliker forandringer like mye som meg, at du også trenger å forberedes litt før noe skal skje. Så derfor ønsket jeg bare raskt å si ifra.
“Kona til” skal rulle videre, men det blir noen endringer snart. Jeg gleder meg stort til fortsettelsen og håper du blir med 🙂
Jeg har også bestemt meg for å bytte bilde i headeren i løpet av sommeren, for å få litt forandring. Fint med noe nytt, selv om det er litt skummelt også 😉
Så nå er du liksom forberedt. Jeg er forberedt. For jeg tenker jo at du er litt som meg – vi liker å være litt forberedt 🙂
Jeg har skrevet om frustrasjonen min før – nemlig det å ha Peter som fotograf.
De fleste husker vel gamle dager, da man tok ett bilde med kameraet, også måtte man vente en måned eller to til rullen var full og bildene kunne fremkalles. Så måtte man bare krysse fingrene for at alle man hadde tatt bilde av faktisk kom med – eller at man i det hele tatt hadde klart å ta bilde av det man faktisk ønsket.
Han tar ett bilde, også er han fornøyd. Dette har jo gjort at hver gang han skal knipse bilder for meg, må jeg presisere ti, femten ganger at han må huske å ta mange.
For jeg er en blunker. Jeg har alltid vært det, og dette kommer så klart ekstra godt frem foran kameraet.
Men i går var Peter flink – han knipset 30 bilder av meg!
I fjor skjedde det noe. Det var bildene av hvalen. Den stakkars hvalen som strandet utenfor Bergen, som bar preg av å være syk, og som viste seg å ha en mage fullstappet av plast.
Også viste det seg at hvalen ikke var alene. Halvparten av storfe som slaktes hos Nortura, har plast i magen. Ni av ti sjøfugler har plast i magen. Forskere fra “Norsk institutt for vannforskning” har funnet mikroplast i 4 av 5 blåskjell langs norskekysten.
Stikkprøver av springvann fra 11 kommuner i Norge – det samme instituttet fant plast i 9 av dem. Plast i drikkevannet vårt! Rett i vannglasset på kjøkkenet – nei, men så deilig da! Nanoplast som går inn i blodomløpet og lagres i kroppen på samme måte som andre miljøgifter.
Er det bare meg, eller er det på høy tid å snu denne galskapen?
For plast er jo bare én ting, og jeg har selv en lang vei igjen å gå og må innrømme at jeg kan bli flinkere på veldig mye. Jeg kan la bilen stå litt oftere, jeg kan sørge for at mindre mat må kastes fordi den plutselig har gått ut på dato, jeg kan bli mye mer bevisst på hva slags produkter jeg velger å kjøpe.
Men jeg har i alle fall gjort noe veldig viktig, jeg har for lengst kvittet meg med tanken: “Jeg er jo bare lille meg, jeg kan vel uansett ikke utrette noen forskjell for miljøet?”
For nå gjelder ordene “Ingen kan ta alt, men alle kan ta litt” mer enn noensinne. Nå gjelder det å bli bevisst, og innse at man kan ta bedre valg – det gjelder å prøve så godt man kan!
Jeg har vært fanatisk opptatt av kildesortering i heimen i flere år, og har selvfølgelig lært barna mine å sortere. Jeg har ikke begynt å hekle nett til å ha frukten som jeg kjøper på butikken i, men jeg bruker gjenbruks-handlenett istedenfor bæreposer når jeg frakter varene hjem. Jeg har alltid med den store veska mi når jeg skal på shopping – sånn at jeg kan takke nei til poser så langt det går.
Alle vet jo nå at plast er et enormt miljøproblem – men jeg visste ikke at vi hver eneste dag fyller verdenshavene med 22.000 tonn plast. Plast havner som nevnt over i næringskjeden vår, fordi søppelet brytes sakte ned og omdannes til mikroplast som spises av fisk og skalldyr.
Plast er altså en reell trussel – er det ikke på høy tid at vi innser alvoret nå? Det anslås at det vil være mer plast enn fisk i verdenshavene om 30 år. Tenk det, da? Mer plast enn fisk – hvis ikke det er forferdelig, så vet ikke jeg.
Kan vi ikke bare bli enige om å legge om vanene våre litt da, folkens? Nå tenker jeg ikke på å selge bilen eller droppe flyturer til utlandet – for da er det mange som faller av før vi har begynt. Vi trenger nemlig ikke nødvendigvis å tenke så stort!
Vi kan jo bare begynne med å sortere søppel? Vi kan jo lære barna våre at matavfall skal i én beholder, og at plasten skal i en annen?
Vi kan begrense bruken av plastposer. Hva med en egen straffe-kasse, der man må betale et valgfritt beløp hver gang man må kjøpe plastpose i butikken?
Vi kan bli enige om å droppe engangsartikler, som kopper, bestikk og tallerkner i plast, og vi kan ta med kopp hjemmefra når vi skal kjøpe kaffe på farten.
Vi kan begynne å bli litt bevisste på hva slags klær vi kjøper, og hva de inneholder. Fleece og mange type treningstøy inneholder plastfibre, som skylles ut i vask og fører til mikroplast i havene.
Dessuten er det en grei huskeregel å vaske kun fulle vaskemaskiner. (Akkurat det går vel av seg selv for mange av oss.. 😉)
Vi kan ha i bakhodet at svanemerkede produkter ikke inneholder mikroplast, og dermed er snillere med miljøet.
Vi hundeeiere kan kjøpe nedbrytbare hundeposer.
Vi kan sette av en lørdag eller søndag til naturen med jevne mellomrom, for å rydde en strand eller noe annet i nærområdet for søppel – vi kan få med barna og lære dem gode vaner!
For nå må det skje noe. Sammen kan vi utgjøre en forskjell – og denne uka er det ryddedugnad i hele Norge. Jeg håper så mange som mulig blir med å brette opp ermene for å bidra til mindre søppel og plast i naturen!
Og at vi alle kan prøve å takke nei til plastpose i kassa på butikken 🙂
Her om dagen bestemte jeg meg for å rydde litt i parfymene mine. Jeg har en liten samling med forskjellige dufter, men jeg er fortsatt på leting etter en favoritt jeg ikke blir lei av.
Den siste uka har jeg testet en parfyme på hvert håndledd, slik at jeg lettere har kunnet gi tommel opp eller tommel ned etter et par timer. Føles den ikke riktig, så er den ikke riktig. Og det er vel med parfymer som det er med klær: Det man aldri bruker kan med fordel gis bort.
I dag hadde turen kommet til en parfyme jeg kjøpte for flere år siden. En jeg egentlig liker veldig godt, men som jeg har brukt lite. Jeg sprayet et par ganger i nakken før jeg gikk ned trappa i dag morges.
