Kvelden før den store dagen. Lukten av stress, og synet av bunadsskjorta som henger klar og roper på strykejernet.
Sånn pleier det i alle fall å være.
For å stryke bunadsskjorta er noe herk. Det er ikke det at jeg ikke kan stryke, det er bare noe av det kjedeligste som finnes! Dessuten har bunadsskjorta så mange kriker og kroker og steder det kan gå galt. Liker det bare ikke.
Men så var det Mormor, da. Du vet, hun som pleier å ordne ting for meg, og som liker å få ting gjort. Hun ringte for noen uker siden:
– “Ja du, det var den bunadsskjorta di..”, hørte jeg stemmen hennes i telefonen.
– “Heh.. Bunadsskjorta ja?”, svarte jeg, mens jeg lurte på hvor i all verden jeg hadde lagt den etter at jeg vasket den i fjor. Den lå nemlig ikke på sin vante plass, hvilket var veldig merkelig.
– “Ja, kan ikke jeg ordne den skjorta for deg til 17. mai, da?”
– “Åh, har du virkelig lyst til det?”, svarte jeg, mens jeg febrilsk prøvde å tenke meg til hvor den kunne være.
– “Ja, den skjorta ordner jeg, vet du!”, fortsatte Mormor med et smil.
– “Eh ja”, mumlet jeg, “Jeg må bare finne ut hvor jeg kan ha lagt den..”
– “Lagt den?”
– “Eh, ja..”
– “Bunadsskjorta?”
– “Eh, ja..”
– “Men kjære deg, den har jo jeg her hos meg.”
– “Hos deg?!”
– “Ja? Jeg sa jo i fjor at du kunne sende den ned til meg så fort du hadde vasket den. Og det gjorde du.”
– “Ååååå”, pustet jeg lettet ut.
– “Så det er fint, det”, fortsatte Mormor, “Jeg stryker den, og tar den med når jeg kommer innom neste gang.”
Så tusen millioner takk, Mormor. På grunn av deg vil hele bunadsskjorta være strøket i morgen, ikke bare de områdene som syns 😉
/ 🇳🇴❤️