Bortskjemt 36-åring

Kvelden før den store dagen. Lukten av stress, og synet av bunadsskjorta som henger klar og roper på strykejernet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Sånn pleier det i alle fall å være.

For å stryke bunadsskjorta er noe herk. Det er ikke det at jeg ikke kan stryke, det er bare noe av det kjedeligste som finnes! Dessuten har bunadsskjorta så mange kriker og kroker og steder det kan gå galt. Liker det bare ikke.

Men så var det Mormor, da. Du vet, hun som pleier å ordne ting for meg, og som liker å få ting gjort. Hun ringte for noen uker siden:

– “Ja du, det var den bunadsskjorta di..”, hørte jeg stemmen hennes i telefonen. 

– “Heh.. Bunadsskjorta ja?”, svarte jeg, mens jeg lurte på hvor i all verden jeg hadde lagt den etter at jeg vasket den i fjor. Den lå nemlig ikke på sin vante plass, hvilket var veldig merkelig.

– “Ja, kan ikke jeg ordne den skjorta for deg til 17. mai, da?”

– “Åh, har du virkelig lyst til det?”, svarte jeg, mens jeg febrilsk prøvde å tenke meg til hvor den kunne være.

– “Ja, den skjorta ordner jeg, vet du!”, fortsatte Mormor med et smil.

– “Eh ja”, mumlet jeg, “Jeg må bare finne ut hvor jeg kan ha lagt den..”

– “Lagt den?”

– “Eh, ja..”

– “Bunadsskjorta?”

– “Eh, ja..”

– “Men kjære deg, den har jo jeg her hos meg.”

– “Hos deg?!”

– “Ja? Jeg sa jo i fjor at du kunne sende den ned til meg så fort du hadde vasket den. Og det gjorde du.”

– “Ååååå”, pustet jeg lettet ut.

“Så det er fint, det”, fortsatte Mormor, “Jeg stryker den, og tar den med når jeg kommer innom neste gang.”

Så tusen millioner takk, Mormor. På grunn av deg vil hele bunadsskjorta være strøket i morgen, ikke bare de områdene som syns 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ 🇳🇴❤️

Heia bunadskroppen!

Jeg kommer fra en bunad-familie. Alle jentene har fått Vestfold-bunad til konfirmasjonen, noe jeg selvfølgelig er ufattelig takknemlig for. Men vi har også en god gammel tradisjon i familien, nemlig at bunadene rullerer etter behov!

Alle bunadene i familien er nemlig i mer eller mindre forskjellige størrelser, og etterhvert som kroppene våre har forandret seg, har vi enten byttet bunader, eller fått dem sydd ut.


 

Det “å komme seg inn i bunaden” har vi altså bestandig hatt et avslappet forhold til i familien, også de årene der bunaden faktisk ikke har passet og man har måttet finne seg noe annet å ha på på 17. mai.

Pytt sann, sånn er jo livet! Kroppene våre er stort sett i konstant endring, og det er klart det har mye å si for om bunaden passer eller ikke. Er det én ting vi med bunad vet, så er det at materialet ikke er av typen stretch…

Men i dag leste jeg en sak i MinMote (les her) om Unni Irmelin Kvam, som har skrevet to bøker i serien “Min bunad”. Og Unni slår rett og slett et slag for bunadskroppen!


 

Unni ønsker å definere bunadskroppen som en motvekt til kroppspresset sommerkroppen fører med seg. Hun ønsker at bunadskroppen kan fortelle deg at du har forandret deg, og at bunaden dermed må tilpasses. At det handler om å akseptere at kroppen forandrer seg, og tilpasse bunaden deretter. Og det syns jeg er en fin tanke 🙂

De fleste bunader er jo montert med “mulighet for utvidelse”, men på et eller annet tidspunkt pleier disse mulighetene å være oppbrukt. Og det å sy ut en bunad kan fort koste ganske mange tusenlapper, så det er jo ikke sånt man bare gjør i en fei.

Derfor føler jeg bare for å si: La oss tenke mindre på sommerkroppen 2018 og mer på bunadskroppen 2018!

La oss minne hverandre på at bunadskropp er bunadskropp. Passer ikke bunaden i år og man ikke har mulighet til å sy den ut – så er det sånn det er med den saken. Ingenting å henge med nebbet for, og sannsynligvis vil bunadskroppen 2019 se helt annerledes ut uansett.

Men skulle det likevel føles litt trist, så hjelper det kanskje å tenke at du garantert ikke er alene om å la bunaden henge i skapet førstkommende torsdag. Men om det finnes flere bunader i familien, kan det kanskje være muligheter for litt bunads-rullering?

Det kan jo tenkes det er flere i familien som har brukt opp sine “muligheter for utvidelse” 😉
 

/ #BK2018 

Papirgaven

Vår første bryllupsdag unnagjort, tenk at det allerede har gått ett helt år siden den bittelille vielsen og den skreddersydde helgen med forloverne i Oslo! Det føles faktisk ikke ut som det er så lenge siden 🙂

Jeg landet til slutt på at det var koselig å gi min kjære mann en liten oppmerksomhet i anledning dagen. Jeg spurte jo om tips her på bloggen for en stund siden, og veldig mange mente det var betegnende med en papirgave siden den første bryllupsdagen tross alt heter papirbryllup.

Jeg kom derfor på en idé, som jeg selv syns var både søt og kjempelur! Ideen innebar at jeg måtte børste støvet av gamle kunster, og lage noe jeg ikke har gjort siden barneskolen 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

En papirspå! Hvor gøy var det ikke å lage spå da vi vår små? Jeg valgte å fylle den med åtte forskjellige opplevelser, alt fra valgfri opplevelse for to på kulturhuset, til matplanlegging i to uker 😉

Gaven var å åpne to luker – og Peter ble superglad!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Et koselig tips til andre som også skal feire papirbryllup i nærmeste fremtid! Eller, egentlig et tips til alle som skal ordne gave til omtrent hva som helst. Her er det jo bare å slå seg løs i spåens åtte luker – bare fantasien setter grenser!

Det kan jo være forskjellige varianter av alt fra kostbare til gratis ting, og jeg er overbevist om at det kan bli en hit for både liten og stor 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ God ny uke, folkens! 🌠

Feil dato i gifteringene

Det har vært noe rart. Jeg har ikke helt klart å sette fingeren på nøyaktig hva, men det har vært noe. Et eller annet som ikke har stemt helt, og i dag gikk det opp for meg hva det var.

For i dag morges våknet jeg til voldsom romstering, tassende føtter og hysjing fra liten og stor. Etterfulgt av knirk i parketten, og en soveromsdør som gled langsomt opp.

Så stemte tre glade stemmer i med bursdagssangen, og mor smilte fra øre til øre der hun lå med hodet godt nedi puta. Tegninger og gaver innpakket i papir festet med minst to ruller tape, og kakao og boller med vaniljekrem dandert på et serveringsbrett.

Det er gøy med bursdag. Selv om tallet for lengst har begynt å dra fra opplevd alder i hodet, er det fortsatt litt stas å fylle år 🙂

Men for to år siden, ble bursdagen min spesiell. Begravelsen til Farmor falt på samme dag, og det ble naturlig nok en veldig spesiell dag for meg. Det eneste jeg husker, var: “Kondolerer. Og gratulerer.”

Det ble en sår dag, og derfor ønsket Peter og jeg å gjøre bursdagen min ekstra fin i fjor. Vi ønsket å fylle den med glede igjen, så vi bestemte oss for å gifte oss på dagen min.

Men siden 13. mai falt på en lørdag, måtte selve vielsen på tinghuset skje dagen før. Og selv om det altså stod 12. mai i papirene, var Peter og jeg fast bestemte på å få 13. mai som dato i ringene våre. Derfor valgte vi å sette på ringene på bursdagen min, slik at dét skulle bli selve bryllupsdagen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

I flere dager nå, har jeg gledet meg til vår aller første bryllupsdag. Tenk det, vi har vært gift i et helt år! Men i dag ble det bare feil. Med huset fullt av gjester, føltes det ikke helt som bursdag, og ikke helt som noen bryllupsdag.

Etter at barna var i seng for kvelden, sank Peter og jeg ned i hver vår stol. Og det var da vi innså det: Det var jo i går som var dagen! Det var i går det var nøyaktig ett år siden vielsen i tingretten, det var i går Peter og jeg trasket rundt i Bergen, to lykkelige personer på en slags bryllupsreise, som tilfeldigvis på akkurat den dagen fant kunstverket vi hadde lett etter helt siden bryllupsdagen.

I går var det kjærlighet i luften og bryllupsklokker i det fjerne. I går var dagen vår. Den 12. mai, datoen som står på papiret, men ikke i gifteringene. Vi har prøvd å si noe annet i et helt års tid, men når vi først innså det, så var det noe som falt på plass. Så i dag feirer vi ett år og én dag ❤️

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Noen som kjenner en rimelig gravør? x-)

Bergen i bilder

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen kompisen min i fullt alvor stakk innom og sa han måtte prate om noe viktig. Han hadde nettopp truffet ei jente fra Bergen, og hadde allerede uttrykt at det var drømmejenta.

Jeg husker han satte seg ned i sofaen, før han sukket tungt: – “Off, Christina. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg mener: “Goood mååååræææææn” – hver jævla dag! Jeg vetta faen om det går, jeg?”

Gjett om vi har ledd av dette i ettertid.. Det skal sies at forholdet skar seg, men jeg tror ikke det var på grunn av dialekten 😉

Hele denne historien kom jeg på i går morges, da vi skulle ned i frokostsalen på hotellet. Vi gikk bort til den unge mannen som stod og registrerte gjestenes rom-nummer, han bladde i papirene da Peter sa: “Rom 352!”.

Den unge mannen løftet blikket og kikket på oss, før han utbrøt med et stort smil: “Neimen, god måræn!”

Og det var da det gikk opp for meg hvor herlige dere bergensere er. Hvor fin dialekten er, hvor glade og takknemlige dere er for sol og fint vær, hvor vennlige dere er mot turister som oss, og ikke minst hvor godt dere tar dere av turister fra utlandet.

Jeg har kanskje bare opplevd byen i tre dager, men det er ingen tvil: Jeg ❤️ Bergen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Torsdagen var grå – men Bergen var fortsatt vakker
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Paraplyer på alle kanter – jeg hadde lagt igjen min hjemme…
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nydelig middag på restaurant – innendørs 😉
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Takk til hotellet – ikke bare slapp vi dobbeltdyne, men separate senger var fantastisk! Gubben gikk i søvne uten at jeg våknet 😉
 

sdr
Fredag våknet vi til solskinn – jeg feiret hele dagen offline 😉
 


Peter hadde med joggesko, det hadde ikke jeg… (Les hvordan det gikk her)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bergen kler våren!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
When in town – Fløibanen!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Flere som setter pris på utsikten fra toppen <3
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nesten litt svimmel…
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nesten litt Svimmel! 😍
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Da bildet ble knipset…
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. og rett etter bildet ble knipset X-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dersom jeg hadde jogget opp til toppen…
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Også den fine trasketuren ned igjen 🙂
 


Fornøyde kunst-kjøpere rett før avreise til flyplassen <3
 

/ Tusen takk for nå, Bergen – håper vi snart ses igjen! 😍

Bergen i bilder

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen kompisen min i fullt alvor stakk innom og sa han måtte prate om noe viktig. Han hadde nettopp truffet ei jente fra Bergen, og hadde allerede uttrykt at det var drømmejenta.

Jeg husker han satte seg ned i sofaen, før han sukket tungt: – “Off, Christina. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg mener: “Goood mååååræææææn” – hver jævla dag! Jeg vetta faen om det går, jeg?”

Gjett om vi har ledd av dette i ettertid.. Det skal sies at forholdet skar seg, men jeg tror ikke det var på grunn av dialekten 😉

Hele denne historien kom jeg på i går morges, da vi skulle ned i frokostsalen på hotellet. Vi gikk bort til den unge mannen som stod og registrerte gjestenes rom-nummer, han bladde i papirene da Peter sa: “Rom 352!”.

Den unge mannen løftet blikket og kikket på oss, før han utbrøt med et stort smil: “Neimen, god måræn!”

Og det var da det gikk opp for meg hvor herlige dere bergensere er. Hvor fin dialekten er, hvor glade og takknemlige dere er for sol og fint vær, hvor vennlige dere er mot turister som oss, og ikke minst hvor godt dere tar dere av turister fra utlandet.

Jeg har kanskje bare opplevd byen i tre dager, men det er ingen tvil: Jeg ❤️ Bergen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Torsdagen var grå – men Bergen var fortsatt vakker
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Paraplyer på alle kanter – jeg hadde lagt igjen min hjemme…
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nydelig middag på restaurant – innendørs 😉
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Takk til hotellet – ikke bare slapp vi dobbeltdyne, men separate senger var fantastisk! Gubben gikk i søvne uten at jeg våknet 😉
 

sdr
Fredag våknet vi til solskinn – jeg feiret hele dagen offline 😉
 


Peter hadde med joggesko, det hadde ikke jeg… (Les hvordan det gikk her)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bergen kler våren!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
When in town – Fløibanen!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Flere som setter pris på utsikten fra toppen <3
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nesten litt svimmel…
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nesten litt Svimmel! 😍
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Da bildet ble knipset…
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. og rett etter bildet ble knipset X-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dersom jeg hadde jogget opp til toppen…
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Også den fine trasketuren ned igjen 🙂
 


Fornøyde kunst-kjøpere rett før avreise til flyplassen <3
 

/ Tusen takk for nå, Bergen – håper vi snart ses igjen! 😍

Bryllupsgave i boks

I dag skjedde noe skikkelig sprøtt 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Vi er jo fortsatt i Bergen, og i dag morges fikk jeg melding av Pappa som ville tipse meg om at jeg har en tremenning her i byen som heter Marianne. Det viste seg at Marianne er kunstner, med eget galleri i Bergen sentrum, og Pappa skrev at vi burde stikke innom henne dersom vi befant oss i nærheten.

Det viste seg at galleriet hennes lå rett ved Fløyen, og etter en tur med Fløybanen, stakk Peter og jeg hodene våre innom da vi oppdaget at Marianne var på jobb.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det var mange turister som tittet seg rundt i det lille lokalet, og jeg var litt usikker på hva jeg skulle si til min tremenning. Jeg har mye familie på den ene siden av slekta, og kan ikke huske å ha truffet Marianne før.

Plutselig smilte den søte kunstneren til oss og sa hei, og det eneste jeg klarte å stotre frem var: “Hei, jeg fikk beskjed av pappa om å stikke innom, for vi er tremenninger”. Haha!

Så startet samtalen med å finne ut hvem som var i slekt med hvem, og hvordan dette hang sammen. Det var mange år siden Marianne flyttet til Bergen, og vi ble stående å snakke om alt mulig en god stund før både Peter og jeg plutselig fikk øye på et maleri på veggen som fengslet oss helt.

Jeg kikket på Peter, og Peter kikket på meg, og mens vi stod der og stirret, kom jeg plutselig på at Peter og jeg fikk et pengebeløp til bryllupet vårt som skulle brukes på valgfri kunst til å ha på veggen. Det har jo gått ett år, men vi har enda ikke funnet noe av interesse.

Så kikket jeg på prisen på Mariannes bilde – og fikk nesten hakeslepp da det viste seg å være nøyaktig samme beløp som vi fikk til bryllupet! Og hvilken dato er det i dag? Jo, det er nøyaktig ett år siden Peter og jeg ga hverandre våre “ja” i Tingretten. Litt sprøtt, eller hva? 😉

Dette var jo bare ment to be, så jeg forklarte hele historien og at bildet til Marianne måtte bli med oss hjem til Larvik!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
😍
 

Så nå er bryllupsgaven i boks! Et herlig minne fra en by jeg har blitt skikkelig glad i på bare tre dager. Og ekstra, ekstra gøy at kunstneren er min tremenning! Jeg må innrømme at jeg er skikkelig stolt 🙂
 

(Sjekk Marianne Skjelbreds hjemmeside her – eller Facebook-side her ☀️)

Fornuften seiret over surpompene

Bergen! Kjærstetur. Bursdagstur. Bryllupsdagstur.

Mer om det senere, for i dag tidlig fikk jeg melding fra Pappa om at Konatil troner på toppen av blogglista i dag! Den mest leste bloggen i Norge i går, etter innlegget der jeg heiet på bøndene våre. Og det gjør meg skikkelig stolt! 🙂

Svigermor sier at bloggen min er litt som et ukeblad, man vet liksom aldri hva man får. Og jeg føler vel at innlegget om å la bonden få jobbe i fred, er et bevis på at svigermor har et poeng 🙂

Men det som varmet mest i går, var selvfølgelig å lese alle de flotte kommentarene. Jeg vil bare få si hvor ufattelig glad jeg er for å se engasjementet og støtten til den norske bonden.

Det er faktisk ingenting som gleder meg mer enn å se at fornuften seirer over surpompene som hytter med neven på verandaen sin 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God fredag! 

Kan bonden vennligst dempe seg litt?

Jeg har vokst opp ganske landlig. Midt mellom Sandefjord og Larvik, i et boligfelt med et jorde som nærmeste nabo på den ene siden av huset. Ganske idyllisk, herlig stille, og skikkelig barnevennlig.

Et godt barndomsminne var hver vår da bonden kjørte traktor på jordene. Det betydde at det var “våronn”, at bonden skulle gjødsle, pløye, harve og så. Alt dette var for oss ensbetydende med at sommeren var like om hjørnet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nabolaget ❤️
 

Selve jobben på jordene varte bare noen dager – og de fleste av oss syns synd på bonden som måtte jobbe mens vi gikk og la oss for kvelden. Det var i alle fall ingen som irritere seg over bråket traktoren lagde.

Men i dag leste jeg en sak som rett og slett gjorde meg flau. For nå er det tid for våronna, og bøndene kan melde om at flere og flere klager på bondebråk. Folk står faktisk og hytter med neven på verandaene sine, til bonden som jobber på jordet. Eller enda verre, de kommer bort til bonden for å klage.

Og jeg kjenner jeg blir flau langt inn i benmargen. Bøndene jobber på jordene to ganger i året: Det er våronna, også er det innhøsting etter sommeren. To ganger i året – her i Vestfold har bøndene til og med fått dispensasjon fra politiet med tanke på reglene om nattes- og helligdagsfri!

Også står det sure naboer og gestikulerer på verandaene sine – eller enda verre, stopper traktoren for å skjelle ut den stakkars bonden. Hva går det av folk? Tror de at bonden har 9-16-jobb med helgefri? Har de glemt at jordbruk må til for å sikre oss norsk mat? Forstår de ikke at dette faktisk er en nødvendig næringsvirksomhet?

Den sene våren har resultert i flere lange arbeidsdager for at bøndene skal komme i mål med vårens arbeid på jordene. Og flere og flere naboer klager. Hvis ikke dette er toppen av ukledelig egoisme, så vet ikke jeg.

La nå bøndene få jobbe i fred! De gjør faktisk bare jobben sin, for at du og jeg skal få mat på bordet.
 

/ 🌱☀️👏🏼

Kommentarfeltet

I går fikk jeg melding fra en som lurte på hvorfor jeg velger å måtte forhåndsgodkjenne alle kommentarer i kommentarfeltet. Denne innstillingen har jeg jo aldri hatt før – alt av kommentarer har blitt postet umiddelbart helt siden jeg startet bloggen for snart tre år siden.

Og det har gått fint til nå. Det har vært veldig lite dårlig stemning, og selv om det har kommet noe drøyt fra tid til annen, har jeg stort sett valgt å svare istedenfor å slette. Så lenge ting har gått på meg som person, har jeg ikke hatt noe behov for å fjerne det.

Men da jeg postet videoen av Anne Brith og meg for en måned siden, var det mange som ønsket å gjøre meg oppmerksom på at det er jeg som sitter med redaktøransvaret i mitt kommentarfelt.

Det var jeg klar over, men det har bare vært tre, fire anledninger tidligere der jeg har blogget om noe som har rettet diskusjonen mot andre enn meg selv. Og da må jeg innrømme at det har vært vanskelig å vite hvor listen skal legges.

For hvor går grensa for hva som er ytringsfrihet og hva som bryter med det norske lovverket? Det er for eksempel mye i kommentarfeltene til norske mediehus på Facebook, som jeg mener er klare overtramp – men som av en eller annen grunn ikke blir slettet.

Jeg ser jo også IP-adressene til samtlige som legger igjen en kommentar på min blogg, og den siste tiden har det vært et par adresser som har gått igjen som mildt sagt ikke har så mye positivt å si. Det er selvsagt helt i orden ikke å like meg, men jeg tolererer ikke hets – verken mot meg selv, eller min familie.

Det har skjedd at kommentarer jeg burde ha slettet med én gang, har fått ligge i timesvis fordi jeg rett og slett ikke har sett dem. Jeg har mange lesere som er innom i løpet av natta, og derfor syns jeg det er bedre å ta en kjapp godkjenningsrunde på kommentarer som det første jeg gjør om morgenen, enn å oppdage noe ufint som burde vært slettet – men som har fått ligge over natten.

Når det er sagt, kommer jeg til å fortsette med å slippe så godt som alt gjennom – og målet mitt er fortsatt å svare så mange jeg klarer 🙂