Jeg husker fortsatt lydene fra snørydderen på gårdsplassen, og pappas iherdige måking hver bidige vintermorgen det hadde kommet snø.
Jeg krøp lenger under dyna, for jeg visste det var mange timer til jeg skulle stå opp – pappa pendlet, og måtte kjøre hjemmefra klokken 05.15.
Og etter den siste ukas snøfall, kan jeg ikke engang gjette meg til hvor tidlig pappa må ha hatt på vekkerklokka for å rekke å måke den store gårdsplassen før avreise.
Kanskje er det derfor overgangen til denne mannen er så stor…
.. Og er det én ting som er sikkert, så er det at denne mannen tenker på alt annet enn å måke snø, der han ligger..
For det ordner seg. Vi tar det senere. Null stress. Slapp’a litt’a. Det er bare SNØ!
I hele forrige uke kranglet vi om hvorvidt det er nødvendig å måke verandaen. Det er kanskje ikke noen vits å forklare hvem av oss som mener hva.
Det er fullt mulig det er min fars måke-gener jeg har arvet, men når snøfillene daler i hopetall, syns jeg det er på sin plass å sette alt annet til side for å ta et røsk der og da.
Ingen unnskyldninger, bare komme seg ut og måke. For snø blir faktisk liggende til den smelter.
Peter er ikke like enig. Det ordner seg jo. Slapp’a litt’a.
Så nå har vi en veranda som ser slik ut:
Det er altså så mye snø at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Peter mener vi ikke skal begynne i det hele tatt.
Og jeg er i ferd med å bli gal! Tenk om verandaen kneler! Vi må jo bare ta fart og få lempet bort all snøen først som sist – noe Peter “Fit For Fight” Kihlman burde innse at er sabla bra trening!
Og hva med taket? Taket, herregud – tenk om taket kneler!
Og sånn cirka her står vi på stedet hvil. Etter regnværet i går er snøen nå så tung at jeg grøsser bare av tanken på å gyve løs på den.
Værmeldingen viser at vi har nøyaktig 11 timer på oss i skrivende stund, før himmel-slusene har planer om å åpne seg igjen.
Og her har jeg en mann som går rundt og nynner på en av sine favoritt-strofer av Øystein Sunde:
“Snø, måke snø, må’kke måke snø, snø Må’kke finne på å måke snø For den smelter av seg sjæl når våren kommer”
Vi hadde akkurat vært en tur på butikken, og var på vei hjemover da vi plutselig fikk øye på en liten guttegjeng ved parkeringsplassen på toppen av bakken.
Jeg tipper de var et sted mellom 10 og 12 år gamle, de var godt i gang med å klatre på en stor brøytekant, da den ene gutten deiset i bakken. I det vi passerte, spurte Peter om det gikk bra. Så snudde en av de andre guttene seg, kikket nedlatende på Peter før han ropte:
Jeg vet da søren hva som er i ferd med å skje med barna våre, men en ting er i alle fall sikkert: De er i ferd med å miste all respekt for voksne.
I går leste jeg en kronikk skrevet av August Jambak, en ung gutt på 20 år som etter endt skolegang begynte i Garden. Der opplevde han, som forventet, å bli skreket opp i ansiktet av en sersjant.
Og tanken som slo ham var følgende: “Dette hadde jeg aldri funnet meg i på videregående.”
August Jambak (bildet brukes med tillatelse)
For som August skriver, dersom en lærer på skolen hadde skreket ham opp i ansiktet, hadde han brukt den nye paragrafen i opplæringsloven som kom i fjor, nemlig § 9 A-5:
“Skjerpa aktivitetsplikt dersom ein som arbeider på skolen, krenkjer ein elev.”
Dette vil altså si, at dersom en elev føler seg krenket av en som arbeider på skolen, skal rektor umiddelbart varsles – og han/hun er pliktig å sette i gang undersøkelser og deretter nødvendige tiltak.
Resultatet av at en lærer skriker en elev opp i ansiktet, kan i verste fall bli at læreren får sparken. For slik situasjonen er i dag, har ikke en lærer lenger mulighet til å gripe inn uten at en elev kan komme til å føle seg krenket av oppførselen.
Unnskyld meg.
Hva i all verden skjedde?! Hvor gikk det galt på veien?
Med fare for å høres skikkelig gamling ut : Da jeg var ung, inneholdt ikke skoledagene kun dulling, medhårs-stryking eller at en lærer fryktet å bli rammet av en krenke-paragraf.
Vi hadde riktignok noen lærere som var for snille, men de hadde til gjengjeld null styring i klasserommet, nada respekt og en evne til å lære bort lik null.
Og det var naturligvis ikke lærernes evne til å lære bort som var problemet – det skyldtes rett og slett at vi som elever forstod at her kunne vi sluntre unna uten at det fikk konsekvenser overhode.
Ungdom er ikke dumme. Ikke barn heller. Selv nyfødte babyer vet jo hvilke knapper de skal trykke på for å viljen sin!
Uten disiplin i klasserommet blir det fritt frem for elever å ødelegge – både for seg selv, men enda verre: for resten av klassen.
Og er det tilfeldig, at de lærerne jeg hadde i oppveksten som jeg fortsatt husker i dag – er de lærerne som faktisk tok kampene? De lærerne som hevet stemmen hver bidige gang det var nødvendig, som ikke lot seg pille på nesen – og som dermed satte seg i respekt? Dette resulterte i at vi elever fulgte med i timene. Vi turte ikke sluntre unna.
I likhet med August Jambak, mener jeg ikke nødvendigvis at lærerne skal begynne å skrike mer. Men når man har fått en egen krenke-paragraf, som vel må sies å virke noe mot sin hensikt – mener jeg det er på tide å blåse i fløyta.
For dette får ringvirkninger! Dette har blitt en smørje der barna ikke bare har mistet respekten for lærere – de har ikke lenger respekt for foreldre, andres foreldre, rektorer, trenere, naboer.
Og jeg sier ikke at det er lærernes ansvar å få skikk på barna våre – for her har vi en jobb å gjøre som foreldre.
Men jeg mener lærerne må få retten på sin side – og dermed også tillatelse til å heve stemmen, til å ta i bruk strengere midler enn hva som åpenbart er innafor i 2019, til å få litt autoritet.
Det er lov å være streng. Det er BRA å være streng. Vi kan ikke ha et samfunn der det er gjengs å ringe barnevernet eller vifte med krenkekortet hver gang noen prøver å disiplinere barn og unge.
Hvis min datter eller min sønn ikke oppfører seg på skolen, ønsker jeg at læreren skal sette dem på plass. Og da hjelper det ikke å bruke snille-stemmen, det virker tvert imot helt mot sin hensikt at læreren tar den enkleste utveien i frykt for at barna mine skal komme dinglende med krenke-kortet.
Er det ikke viktig at vi gir lærerne den tilliten, og stoler på at de vet hvordan de skal oppføre seg overfor barna våre – slik at barna lærer det de skal, og lærerne får gjort jobben sin på best mulig måte?
Gjør vi ikke samfunnet en bjørnetjeneste når vi gir generasjon Krenk muligheten til å trekke krenke-kortet opp av lomma så fort det blåser på toppene?
Hvordan i all verden skal lærerne klare å sette seg i respekt hvis de risikerer jobben hver gang de blir litt strenge i stemmen?
Barna trenger autoriteter! Ungdommen trenger dem! Herregud folkens, de er ikke dumme, og vet utmerket godt hvordan de skal utnytte alt dette til egen vinning.
Og som August så fint avslutter: Dersom skolen lærte litt av militæret, hadde mange sluppet å gå på Bjørknes som angrende 25-åringer. Hadde skolens regler gjeldt i forsvaret, hadde ikke Forsvaret fungert.
Det bør så absolutt være et tankekors.
For i den retningen vi er på vei nå, er vi ikke langt unna å få en krenke-paragraf i militæret også.
