For en stund siden, hørte jeg en episode av podcasten “Foreldrerådet” med Thea Klingenberg – der hun hadde besøk av Dora Thorhallsdottir. Episoden handlet om ettergivende foreldre, og Dora fortalte om noe jeg har tenkt litt på siden da.

Hun forklarte at hun hver eneste lørdag setter seg ned med tekoppen og et lørdags-magasin, og at dette er hennes hellige egentid.

Dette har hun gjort helt siden barna var små, så de vet at når mamma sitter og leser og drikker te, ja da skal ikke huset brenne litt – det skal brenne mye for at barna skal kunne forstyrre mamma.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Dora forklarte at en magisk time uten noen som helst forstyrrelse var hennes tid, hennes behov – ingen dårlig samvittighet.

Hun forklarte at ved å sette denne grensa, lærer barna å være mer hensynsfulle, ved at de må ta hensyn til andres behov. Det gagner rett og slett barna at mamma sier fra hvor hennes grense går.

Og med en gang jeg hørte Dora fortelle om denne rutinen, gikk det opp for meg at jeg jaggu aldri har hatt noen sånn rutine selv.

Joda, jeg sier fra at jeg er opptatt i blant, men jeg har ingen “hellige” egentid-stunder der barna vet at de skal holde seg unna. Og som oftest må jeg dessverre innrømme at jeg gjerne slipper det jeg har i hendene for å hjelpe til med hva enn det er som trengs.

Og dette føler jeg at jeg vil bli flinkere til å prioritere. Først og fremst for min egen del, men også for barnas!

Men det gjorde meg også litt nysgjerrig – for egentid kan jo være så mangt. Det kan være en halvtime i kjelleren for å brette klær, det kan være en time i hagen for å luke, en tur i garasjen for å ordne et eller annet, en spasertur rundt nabolaget eller bare en time på kjøkkenet til å bake. Det viktigste er vel å sette en tid som er bare din. Uavbrutt.

Så lurer jeg: Har du noe sånt? Er det flest Dora’er der ute som er flinke til å prioritere og sette grenser, eller er det et flertall som er som meg – som burde vært flinkere på me-time?

Og om du er som Dora: Hva slags tid er hellig for deg? 😇

/ NB! Episoden om ettergivende foreldre anbefaler jeg alle foreldre å høre fra start til slutt! Der er det mange gode tips, og ikke minst gode forklaringer 😉 “Foreldrerådet” finner du overalt der du hører podcast 🔊

Hvert år er det samme greia.

Før ankomst på hytta til svigers, tenker vi litt på alt det brysomme. For vi har fylt flasker med drikkevann som vi skal ha med – og så tenker vi at det jo er litt trøblete uten innlagt vann.

Så streifer tanken om at det er litt styrete uten strøm. Det er jo litt kjipt uten lys om kvelden når det blir mørkt, og smått irriterende å gå tom for strøm på mobilen.

Så minner vi ungene på utedoen. Dere husker den, sant? På baksiden av den lille bua, doen som lukter som en muggen grevling. Og hvis vi må tisse midt på natta, må vi løpe over gress og padder med lommelykt.

Og hvert eneste år skjer det samme.

Etter bare noen timer på hytta til svigers, blant skogens ro i Kongsvinger, begynner roen å senke seg. Hvilepulsen ankommer.

Kanskje dukker den opp når man sitter på brygga en tidlig morgen og hviler øynene i vannskorpa, mens kaffekoppen venter og ørene bare er – i stillheten.

Kanskje dukker den opp når man har tatt seg et bad, og ligger rett ut i gresset mens man kjenner hvordan sola varmer opp en nedkjølt kropp.

Kanskje dukker den opp når man sitter og dingler med beina på utedoen, mens man titter ut i skogen på jakt etter fristende blåbær.

Det er da jeg tenker at alle skulle hatt et sånt sted. Gjerne uten vann og strøm. Et sted man kan reise til for å finne hvilepulsen. Kjenne hvordan kroppens batterier bare lades av naturen.

Se hvordan medbrakt vann funker helt fint. Eller hvordan stearinlys lager en herlig ro og en bedagelig stemning etter mørkets frembrudd om kvelden. Eller hvordan en mobil med flatt batteri kan være ganske befriende.

Man trenger et sted der man kan finne hvilepulsen.

Og noen ganger kan man finne den på en sjarmerende utedo på baksiden av ei lita bu 😊