Jeg hadde aldri trodd jeg skulle revurdere mine egne ord, men det er mye som tyder på at jeg blir nødt til det nå..
For noen uker siden skrev jeg jo en mail til Norsk Helseinformatikk, med spørsmål om de kunne endre info-teksten sin til at voksne blir hardere rammet enn barn av “Hånd-, fot- og munnsykdom”. Jeg fikk svar fra en spesialist i allmennmedisin som avviste forslaget mitt, og konkluderte med:
“Jeg tror vi ender opp med at det er store individuelle forskjeller, men at voksne generelt er mer pysete enn barn 😄”
Jeg ble jo såklart ganske irritert over det svaret, og konkluderte glatt med at det ble ord mot ord. Jeg var uenig – og definitivt ikke pysete.
Men så…
De siste ukene har vi som kjent vært gjennom en runde med barnehagevirus, som presterte å lenke hele 3 av 4 til sofaen i to (!) uker. Det så lenge ut til å gå bra for min del, jeg var frisk som en fisk og følte meg som superwoman, med tidenes immunforsvar!
Men så satte viruset altså inn nådestøtet hos meg også, begge ungene hostet mer og mer – og en morgen våknet jeg med smerter i lungene, og skjønte raskt at det var virus-førjulsfest nedi der.
Et par dager etterpå kicket feberen inn, og vips så var det i gang. Jeg lå da én uke bak ungene i løypa, og mens de lå i hver sin ende av sofaen og kikket på “Shimmer and Shine” – sa jeg til Peter at nå, nå går det nedover med mor.
Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så dårlig, jeg hadde vondt overalt, jeg var totalt tappet for energi, nesa var tett, halsen verket og jeg hadde hostet på meg det jeg trodde var brokk i nederste del av magen. (Det viste seg ikke å være brokk, men sikkert en slags strekk – men du skjønner greia.)
Da den ene ungen ble dårligere i løpet av helgen, måtte vi ta en tur på legevakten – og der ble det konstatert lungebetennelse med forhøyet CRP. Vi dro hjem med antibiotika, og over natten var jeg overbevist om at også jeg måtte ha fått lungebetennelse, for formen ble jo bare verre og verre.
Søndag kveld ringte jeg legevakten, jeg var så dårlig at jeg følte jeg måtte kaste opp – og de ba meg komme inn for å ta en CRP-måling. CRP er altså det man måler når man får et lite stikk i fingertuppen, for å finne ut om det er betennelse i kroppen. Det er kun høye nivåer av CRP som er interessant, for det antyder at det mest sannsynlig er snakk om en bakteriell infeksjon. Antibiotika har ingen effekt mot virus, men kan være veldig nyttig mot bakterieinfeksjoner.
En bakteriell lungebetennelse har visst en CRP-verdi på mellom 80 og 200 mg/L (og høyere) – og da jeg satt på stolen inne hos legen, var jeg rimelig sikker på at jeg måtte nærme meg 200. Jeg kaldsvettet, hostet etter annethvert ord, og kroppen verket.
Legen tok en titt på skjermen, før han så på papiret han hadde fått fra sykepleieren som hadde tatt blodprøven av meg. Så ba han om å få lytte på lungene mine.
– “Det er lungebetennelse, ikke sant?”, mumlet jeg da han var ferdig, “Barna mine er også syke, skjønner du. Antibiotika og full pakke”.
Han kikket på meg, før det kom en sånn utpust gjennom nesa, en typisk greie legene gjør før de skal dele noe kjipt. Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med meg tannbørsten, for nå ventet garantert beskjeden om at de var i ferd med å gjøre klar en seng til meg.
Men så viste det seg altså at utpust gjennom nesa også kan være et symbol på noe annet:
– “Nei, det blir ikke noe antibiotika på deg i dag”, mumlet han, “Jeg hører ingenting i lungene dine, og du har en CRP på.. Eh.. 5”.
FEM?! Jeg holdt på å ramle av stolen. Det er jo tilnærmet likt nivået hos en frisk person! Jeg som satt der og revurderte hele julefeiringen – skulle altså få dra hjem igjen uten så mye som en paracet i lomma.
Konklusjonen var såklart at jeg “bare” hadde en virusinfeksjon, og at det måtte gå over av seg selv. Legen var vennlig, og sa at hvis jeg følte meg like dårlig om noen dager, anbefalte han å ta en tur til fastlegen – for å utelukke mycoplasma-infeksjon.
Men da jeg stod der og betalte for konsultasjonen min, klarte jeg ikke tenke på annet enn spesialisten i allmennmedisin som hadde svart meg på mail: “voksne er generelt mer pysete enn barn”.
For jeg hadde nemlig kommet på noe helt annet: Barna mine hadde ligget på sofaen i dagesvis. Ikke én eneste gang hadde jeg hørt dem klage. Ikke én! Og det til tross for at de helt sikkert hadde vært sykere enn meg – jeg hadde til og med spurt dem et titalls ganger om hvordan de følte seg, og hver gang svarte de: “Jo, det går bra, mamma”.
Og der subbet jeg rundt med en CRP på 5. Man skal ikke kimse av en virusinfeksjon heller, altså, men det er vel mye som tyder på at jeg er litt mer pingle enn jeg trodde.
Jeg tror uansett jeg blir nødt til å innfinne meg med at en spesialist i allmennmedisin vet hva han snakker om. Han har sikkert vært gjennom noen utpustinger med nesa, han også.
P.S. Jeg dro selvfølgelig til fastlegen for å ta mycoplasmaprøve. De skulle ringe etter et par dager hvis prøvene slo ut. Har ikke hørt noe..
/ Med vennlig hilsen Hypokonder Pinglemor.
