Ploink?!

27.11.2015 - 22:35 9 kommentarer

I går opplevde jeg en skikkelig krise. Ja, det var riktignok ingen katastrofe sånn på verdensbasis, men det ble i alle fall et skikkelig haraball i mitt liv. Jeg hadde et viktig møte i byen, og beregnet for en gangs skyld god tid for å slippe stress. Men så kom jeg meg likevel for sent ut døra, og da jeg i tillegg oppdaget at jeg måtte skrape vinduene på bilen, skjøt pulsen i været.

Med vifta på full guffe og med stivfrosne fingre, spant jeg endelig av sted. Men det var ikke før jeg hadde kommet meg langt borti veien at jeg oppdaget det.

Mobilen. Den lå igjen hjemme.

 

 

Først var det like før jeg begynte å hyperventilere, for når skjedde det sist at jeg dro av sted uten mobilen trygt plassert i jakkelomma? Det var definitivt for sent å snu. Men så rakk jeg å bli flau over meg selv, noe som roet ned den begynnende hyperventileringen, og jeg tvang meg selv til å ta noen dype åndedrag.

- "Herregud Christina. Det er bare en mobil! Dette går fint!", mumlet jeg til meg selv.

Det psykiske aspektet ved å være på vift uten mobilen er definitivt den verste fienden, for det neste som slo meg var at jeg garantert kom til å kræsje bilen. Eller få motorstopp. Akkurat denne dagen som mobilen lå igjen hjemme.

Og yes sir, tror du ikke det var nesten det som skjedde? For da jeg nærmet meg byen, sa det plutselig "Ploink!" fra dashbordet - før det begynte å lyse noe i rødt. Jeg hadde en gang en drøm om å lære meg å mekke biler, men du kan jo si det sånn at det aldri ble noe av. Men jeg vet i alle fall at bilen vår er svart. Og at det er en stasjonsvogn. Så når det sier "Ploink!" fra dashbordet, så ringer jeg pappa.

Jeg klappet meg febrilsk på jakkelommene for å lokalisere telefonen, og svelget tungt da jeg kom på at jeg jo var på veien uten den.. Jeg pustet dypt med magen på ny, og tenkte fornuftig:

1. Bilen går fortsatt.
2. Da er det nok ikke prekært.

Jeg kom omsider fram, parkerte bilen, og fant ut at det røde på dashbordet som lyste viste seg å være bokstavene "SERVICE". Herregud, hadde ikke vi nettopp hatt bilen på Service? Men jeg hadde jo ikke telefonen min med, sånn at jeg kunne ringe Peter for å dobbeltsjekke - og dessuten måtte jeg løpe for å rekke møtet.

Akkurat på dette tidspunktet var jeg mest stresset fordi jeg ikke ante hvor mye klokka var. Jeg er jo såpass umoden at jeg aldri har lært meg å gå med klokke på armen, så mobilen fungerer også som en livsnødvendig klokkemaskin.

Jeg tok derfor bena fatt, og hastet inn i møtelokalene. Der hang det en klokke på veggen som viste at jeg utrolig nok var right on time. Ikke vet jeg hvordan det kunne ha seg, men jeg takket og bukket for at jeg ikke var forsinket. Jeg satte meg ned i en stol, og lette automatisk nedi veska etter mobilen. Hjernen min skulle sjekke Whats App, scrolle, sjekke mailen, scrolle, sjekke NA, VG, DB, scrolle, sjekke Instagram, scrolle, sjekke Snapchat, scrolle.. Så der satt jeg da! Stirret rett i veggen. Studerte neglene mine. Rettet litt på veska. Tok opp en notatblokk. Fant en gammel handleliste. Leste den nedenfra og opp. Begynte å tegne kruseduller. Heldigvis gikk det ikke lang tid før personen jeg skulle snakke med, dukket opp. Phuh!

Siden møtet ikke tok så lang tid som jeg hadde beregnet, tenkte jeg å stikke innom en butikk for å kjøpe en vinterlue til guttungen. Men hjemme satt jo gubben og ventet med et sykt barn på fanget, skulle jeg spørre en forbipasserende om jeg kunne låne en telefon bare et lite øyeblikk for å ringe gubben og høre? Men jeg tok en sjefsavgjørelse isteden, raste gjennom butikken, fant den perfekte lua og hastet mot bilen.

Da jeg startet opp kjerra, så jeg til min store glede at "SERVICE" ikke lyste rødt lenger. Jeg kjørte ut av parkeringshuset og hadde kommet tretti meter ned i gata da jeg plutselig hørte "Ploink!" på nytt. Så da bestemte jeg meg for å svinge innom bilforhandleren på vei hjem, tenk så stolt gubben ville bli når jeg tok ansvar sånn på strak arm!

Det var bare det, at rett før avkjøringen til bilforhandleren, kom jeg på at jeg var skrubbsulten. Så da jeg fortsatte rett fram istedenfor å svinge inn til venstre, var tankene mine et helt annet sted; nærmere bestemt på grillet kylling. Bilen førte meg rett til matbutikken, og på dette tidspunktet hadde jeg vanligvis plinget på Peter for å høre om det var greit. Før jeg dro, hadde jeg jo sagt "Hadet, jeg kommer tilbake om maks en time". Og nå hadde det gått minst to.. Men siden bilen allerede hadde tatt meg til butikken, tok jeg et raskt sveip innom, grabbet med meg en kylling, en pose med salat og noen grønnsaker før jeg hastet ut igjen.

Idet jeg svingte inn oppkjørselen hjemme, sa det "Ploink!" igjen - og jeg ble så innmari takknemlig for at jeg hadde klart å komme meg helskinnet hjem. Denne bilen oppførte seg jo som en tikkende bombe! Jeg løp inn døra, heseblesende og stresset, og fra kjøkkenbordet stirret to forvirrede ansikt mot meg: lillesnuppa og papsen, som tydeligvis var midt i lønsjen - og alt så ut til å være i sin skjønneste orden.

- "Herregud!", ropte jeg, "jeg har vært i byen! Uten mobilen!"

Peters blikk signaliserte fortsatt bare forvirring.

- "Ja?", fortsatte jeg, "Er du klar over at det bare er et under at jeg kom meg hjem i live? Jeg skulle ringt deg flere ganger! Det sier "Ploink!" i bilen og det lyser rødt og parkeringsautomaten hang seg opp og jeg skulle kjøpe ny vinterlue og grillet kylling og nå må bilen på SERVICE!"

Jeg så jo på lang avstand at dette ble for mye for min stakkars mann å fordøye. Men han fikk hvertfall presset fram noen ord:

- "Ehh, hæ?! Hva mener du med at bilen sier "Ploink!"?"

- "Nei, det kom en sånn lyd fra dashbordet og nå lyser det SERVICE med store bokstaver.. Jeg skulle egentlig kjørt rett bort til verkstedet på vei hjem for å høre om de kunne fikse det, men så eh, kjørte jeg forbi avkjøringen.. Jeg skal uansett ringe verkstedet å bestille en time, for det er jo bare et under at jeg kom meg helt hjem igjen!"

Peter kikket på meg før han plutselig knakk sammen i latter. Jeg forstod virkelig ikke hva som var så morsomt, og var i ferd med å fyre meg ytterligere opp da han avbrøt meg:

- "Nå må du puste med magen.. Den "Ploink!"-lyden, var det som et lite pling?"

Jeg nikket irritert.

- "Ja akkurat. Jeg kan betrygge deg med at du ikke har vært i noen direkte livsfare. Det lille plinget etterfulgt av SERVICE betyr bare at du snart er i ferd med å gå tom for spylervæske.."



/ Litt glad for at jeg ikke stakk innom verkstedet :-P

* Følg Ploinkekona på Facebook *

9 kommentarer

Geriatriks

27.11.2015 kl.22:45

vel...det kunne vært at grizzlegaffelen måtte byttes.. Eller at motoren måtte luftes... Eller at hylseflippen måtte strammes... Eller at overledningen med kortslutningen i begge ender måtte byttes... Det kan være mye når vi snakker bil..

Katrine

28.11.2015 kl.01:31

Know the feeling! Jeg kjørte rundt med et "PLING!" etterfulgt av "Service NÅ!" (legg merke til store bokstaver OG utropstegn 😳) i 3 mnd før jeg kom meg til forhandleren. Det var like nervepirrende hver gang jeg kjørte rundt i min lille tikkende bombe, og like overraskende hver gang jeg kom meg like hel hjem! Det er godt vi er flere 😋 God helg!

Jeg Gikk Bare i Boden En Tur

28.11.2015 kl.13:28

Hmmm....

Sko gjerna hatt ein sånn "Ploink!" varsel, oppi topplokket...

Rett før eg holde på å gå på ein smell.... i heimen..

Det hadde jo vært genialt... ;-D

Men sånn ellårs, så ler eg alltid lika godt av det du fortelle... ;D ..

"Ploink!"... ... ;D

Oda

30.11.2015 kl.10:43

Hei!

Tror dette må være første gangen jeg legger igjen en kommentar på en blogg, til tross for at jeg har vært en aktiv leser i flere år nå. Ville egentlig bare si at jeg synes du skriver utrolig bra, og jeg digger å lese innleggene til både deg og pappahjerte. Dere virker som noen herlige foreldre og det er så godt å lese noe annet enn typiske rosablogger. Er selv bare i starten av 20-årene, men dere gir meg håp om at jeg også skal klare å bli forelder en dag. Takk for det du gjør, jeg gleder meg hvert fall til å lese hvert eneste innlegg :) Måtte dere få en fantastisk adventstid!

Christina

30.11.2015 kl.13:04

Oda: Tusen takk for superkoselige ord! Jeg føler meg ekstra glad når jeg får en kommentar fra en som "ikke-pleier-å-kommentere-på-blogger" - rett og slett fordi jeg ikke er så flink til å kommentere hos andre selv.. Jeg vet liksom at det kan være litt tiltak, derfor er det ekstra koselig når sånne som deg tar seg tida likevel! :-)
Når det gjelder å bli forelder, så er det selvfølgelig håp! Veldig fint hvis vi har klart å formidle det på et eller annet vis via bloggene våre ;-) Kan vi, kan hvertfall du!
Håper du også får en fantastisk adventstid - nyt den og kos deg! (Men husk å lese noen blogger oppi all julestria også, da, fnis)

Christina

30.11.2015 kl.13:06

Frode: Innser jo nå at "Ploink!" kanskje er en positiv ting - etter å ha lest kommentaren din.. Si fra hvis du finner en "Ploink!" til topplokket, da :-)

Christina

30.11.2015 kl.13:06

Katrine: Hahaha! Service NÅ! Da er det jo hvertfall ikke tvil.. Snakk om å leke med livet i tre måneder, du har helt klart større baller enn meg! ;-)

Christina

30.11.2015 kl.13:07

Geriatriks: Hæ? Gresk..? Latin? Google translate, please ;-)

Silje

30.11.2015 kl.23:47

Haha! Du forteller så morsomt! Ser hele historien for meg. Bra du kom deg helskinnet hjem;) og ja, man føler seg såå naken uten mobil...

Skriv en ny kommentar

hits