Det er jo ikke så lenge siden Peter flyttet inn i dobbeltsenga igjen, men allerede etter den første natten begynte jeg å tvile på om det var en god idé likevel…

Jeg våknet nemlig opp morgenen etter med noen røde prikker på ryggen. Først trodde jeg det var utslett, men da det begynte å klø noe helt infernalsk – forstod jeg at det skyldtes noe katta mi pleide å drasse i hus på nitttallet, nemlig fuglelopper.

Sier ikke at loppene var Peter sin feil, men det er jo littegranne nærliggende å skylde på ham, da. Han liker jo tross alt å rulle rundt på plenen mens han sparker fotball med ungene og sånt. Men jeg bestemte meg for å gi gubben og loppene en sjanse til – og det var bra, for loppene er vekk og gubben oppfører seg rimelig greit i søvne for tida. Det har faktisk bare vært noen få episoder der han har vaset rundt uten mål og mening. Et par ganger har han lurt på hvem i alle dager jeg er, men det må jo bare sprite opp forholdet for hans del..

Og når vi først er inne på soving i samme seng, så er det mange som spør hvordan det går med den store søvnduellen! Jeg sikter til min lille konkurranse mellom gubben og meg, som jeg sparket i gang for tre måneder siden. Det som begynte som en slags løsning på gubbens lakenskrekk, og fortsatte som et internt oppgjør om hvem av oss som klarer å karre til seg mest søvn i løpet av en natt.

Vi kjøpte hvert vårt aktivitetsarmbånd (Fitbit, siden mange spør – ikke sponset) som vi har hatt på armen stort sett kontinuerlig siden vi fikk dem, og jeg føler meg helt hekta. Men ikke for å måle søvnen! For ganske overraskende har hele søvnduellen tatt en uventet vending, det tok nemlig ikke mange dagene før mammahjertet innså hvor deprimerende det var å sjekke søvnloggen hver morgen.. Da får man jo bare se svart på hvitt hvor lite man faktisk sover hver natt!

Jeg ble rett og slett småstresset av å få “bevis” på at jeg sover for lite. Og for Peter funket det heller bedre å etterstrebe “Offline o’clock” (logge av mellom kl. 22.00 og 06.00) for å komme seg tidligere i seng om kvelden. Derfor blåste vi en lang marsj i hele duellen 🙂

Men! Armbåndets primære egenskaper skulle jo vise seg å være effektive som bare det! Det er ikke uten grunn at den kalles en aktivitetsmåler, for den teller både skritt og antall trapper man labber i løpet av en dag. Det anbefales jo å gå minst 10.000 skritt om dagen, og jeg har nå innsett at disse skrittene ikke kommer av seg selv.. Fitbit’en er innstilt slik at når man runder 10.000 skritt, så vibrerer armbåndet mens det blinker og jubler – det føles nesten som en liten fest, haha 🙂

Oh yes 🙂

Så nå har målet om å sove mest, blitt forvandlet til å traske lengst. Og det er faktisk kjempeartig å sjekke hver kveld hvor mye vi har gått i løpet av dagen. Peter vinner nesten bestandig, men så jukser han også.. For det står i bruksanvisningen (som jeg har lest – men som Peter nekter å lese) at man skal ha klokka på den ikke-dominerende armen.

Dette blåser Peter i, og jeg trodde faktisk han forstod greia da han presterte å runde 10.000 skritt en kveld vi satt ved kjøkkenbordet og spiste en sen middag. Fitbit’en satte i gang feiringen, så Peter tikket altså angivelig inn de siste skrittene mens han satt stille og skar opp en stor biff..

Da får jeg heller tape den duellen og vinne kveldens soveduell, for nå skal jeg hive meg i loppekassa (bokstavelig talt) og prøve å få så mange timer på øyet at jeg tør å sjekke resultatet i morgen 😉

/ Nattis 🙂

Les også:
– Hemmelig kodespråk
– Øyelegens dom