Noen ganger må jeg faktisk innrømme at det er litt artig å leve med en toppblogger. For innimellom er han med på mye rart – og i går var det duket for filminnspilling hjemme på vårt eget kjøkken! Som seg hør og bør før en sånn ting, var jeg rimelig stresset i forkant. Rydde her, vaske der, rydde enda litt her, skrubbe litt der.
Kjøkkenet var rimelig striglet da vi la oss kvelden i forveien, selv om det fortsatt var en del ting som gjenstod. Men siden filmteamet i følge Peter ikke skulle dukke opp før i 11-12 tiden, hadde vi gooood tid til å få unna det siste i morgentimene.
Vi hadde spist frokost og levert treåringen i barnehagen, og klokka nærmet seg 10. Minstefrøkna begynte å gni seg i øynene, så jeg fant ut at jeg skulle legge meg litt på sengen sammen med henne, sånn at hun sovnet raskere. Da kunne jeg få ryddet ferdig mens frøkna sov. På vei opp trappen ropte jeg til Peter:
– “Legging! Jeg kommer ned igjen så fort hun har sovnet..“
– “Yes yes“, svarte Peter, “Null stress. Hva er det som skal gjøres? Støvsuge kjøkkenet, rydde av bordet, putte inn i oppvaskmaskinen, vaske over kjøkkenbenken? Var det noe mer?“
– “Nei det høres vel greit ut.“
– “Jajajaja. Det ordner seg.. Vi har god tid, de kommer garantert ikke før nærmere 12 uansett. Men først skal jeg en tur på ramma! Også skal jeg dusje, og barbere meg. Og fjerne denne leketattoveringen som jeg tok på underarmen sammen med guttungen i går..“
Jeg la meg på sengen med snuppelura. Etter et par minutter hørte jeg at gubben låste baderomsdøra, etterfulgt av et dolokk som åpnet seg. Deretter lyden av et mobilspill. Men så, bare snaue halvminuttet senere, hørte jeg plutselig lyden av en bil som kjørte inn i oppkjørselen vår.. Hmm.. Kunne det virkelig være? Jeg sjekket klokka, den var 10.23. Fortsatt lyden av mobilspill. Og så: Ringeklokka.
Jeg kastet meg over mobilen:
Vanligvis ville jeg freaket ut på 0,5 sekunder. Og jeg vet ikke hva det var, kanskje var det lyden av han som satt på do – som hoppet av dassen og spant rundt som et stresset marsvin på baderomsgulvet. Kanskje var det banningen hans, som akkompagnerte de løpende skrittene ned trappa. Det kan rett og slett ha vært tanken på den udusja, ubarberte mannen som åpnet døra for det ventende filmteamet. Eller så var det bare synet av den lille frøkna som sov søtt ved siden av meg i sengen.
For jeg freaket ikke ut. Jeg trakk pusten dypt mens jeg tenkte: her ligger jeg. Og her har jeg tenkt til å bli liggende en gooood stund til.
Da gubben og jeg flyttet fra Oslo i 2013, kjøpte vi tilfeldigvis hus i min hjemby. Jeg vet hva du tenker, men det var faktisk aldri meningen å lure ham med meg tilbake til Vestfold. Vi endte uansett opp her, og jeg må si han har glidd overraskende godt inn i den landlige tilværelsen. Det er sjeldent jeg tenker at jeg er samboer med en skikkelig bygutt.
Men i blant kommer det noen gullkorn som minner meg på det 😉
I helgen tok vi turen på Høstmarkedet, et lite marked som arrangeres hver høst bare et par steinkast unna der vi bor. Der samles de lokale bøndene for å tilby sine ferskeste sesong-grønnsaker – og jeg kan ikke tenke meg noe mer trivelig å ta seg til en søndag formiddag! Men med åpningstid midt i formiddagshvilen til minstefrøkna, var det rimelig utplukka da vi endelig var på plass bare to timer etter startskuddet.
Det var tomt for det meste, men heldigvis fikk vi blant annet sikret oss rykende fersk honning rett fra biefarmen:
Du vet det er bra saker når honningen er fra “Stian og Sanders bikuber” 🙂
Og gleden var stor da vi kapret den aller siste posen med “5 kg STORE”:
Red. anm: gulrøtter, haha! 🙂
På vei hjem tok vi en svingom bortom mitt lokale grønnkål-utsalg, og plukket med oss 2 kilo grønnkål..
Mr and Mrs Kale
Da vi ruslet hjemover fra grønnkål-handelen, gikk vi og småsnakket om hvordan livet hadde vært hvis man var bonde. Jeg kommenterte at vi klager når vi blir syke, men for en melkebonde for eksempel, så passer det jo seriøst aldri å bli syk. Hvem skal melke kuene hvis bonden ligger rett ut..? Det går jo ikke an å ta seg en dag fri!
Og mens vi gikk der gatelangs og rullet med barnevogna, innså jeg plutselig at det er visse ting man ikke får med seg når man vokser opp i byen. For jeg sa:
– “Tenk deg det, kuene må melkes hver eneste dag! Ja, er det ikke faktisk så ofte som hver 12.time?”
Og da kikket bygutten min overrasket på meg, før han i fullt alvor utbrøt:
– “Hæ? Hver dag?! Skal ikke kuene melkes typ hver tredje uke, sånn cirka?“
Svigermødre har rykte på seg for å ville blande seg og si sin mening om alt. Noen ganger tenker man at de tar feil og at deres påstander er helt på jordet, mens andre ganger derimot..
Heldigvis ser min svigermor minst syv hakk triveligere – og ikke minst yngre ut, enn dette.. 😉
For et par uker siden hadde vi svigerforeldrene mine på besøk. De bor et par timers bilvei unna, men er heldigvis flinke til å ta turen til oss i Vestfold med jevne mellomrom. Denne lørdagen hadde vi nettopp spist lunsj, da jeg hørte vaskemaskinen pipe – den signaliserte at klesvasken jeg hadde satt på litt tidligere, var ferdig.
Jeg gikk inn på vaskerommet for å hente tørkestativ, klyper og det våte, rene tøyet. Jeg tenkte jeg skulle henge det opp og sette det ut på verandaen til tørk i sola. Men gjennom den høylytte klirringen fra stativet, hørte jeg plutselig svigermors vennlige stemme fra kjøkkenet:
– “Christina? Må du henge opp tøyet? Har dere ikke tørketrommel, da?“
Det har seg nemlig sånn, at svigermor og jeg er enige om det aller meste. Bare ikke når det kommer til tørketromling. Hun på sin side er ihuga fan, og tørker alt i maskinen – alltid. Bortsett fra ulltøy, påstår hun at det er null problem å gi alt som er vaskbart, en runde i trommelen. Hun sier det er tidsbesparende, jobbesparende og i det hele tatt veldig, veldig kjekt.
Særlig for sånne småbarnsmødre som meg.
Mens jeg på min side, er skeptisk.. Veldig skeptisk. For jeg kommer fra et hjem hvor vi brukte tørketrommelen svært sjeldent, fordi det visstnok slet sånn på klærne. Derfor har jeg fortsatt, til dags dato, et noe anstrengt forhold til tørketrommelen. Jeg bruker den kun til håndklær og sengetøy, og iblant et og annet babyplagg.
Derfor blir ikke svigermor og jeg helt enige.
Så jeg pustet dypt før jeg svarte:
– “Eh, jo, vi har tørketrommel.. Men det sliter jo veldig på klærne da?“
– “Sliter?“, svarte svigermor, “Det merker jeg ikke noe til. Og jeg putter jo alt i trommelen!“
Dette temaet hadde jo svigermor og jeg snakket om ved flere anledninger, så jeg visste utmerket godt hva hun mente. Men det hun ikke visste, var at jeg lenge hadde gått og ventet på en mulighet til å sette henne til veggs..
Og jeg bare..
Det hadde seg nemlig sånn, at jeg i sommer bestemte meg for å teste svigermors teori. Ikke sånn egentlig for å sette henne på plass eller noe, jeg ville bare se om hun faktisk hadde rett i at tørketrommel ikke skader tøyet.
Derfor begynte jeg i det små, ved å tromle sokker og undertøy. I starten gikk det overraskende bra, men så, etter bare to-tre runder med maskintørking, begynte undertøyet å bli slarkete. Strikken i livet ble krøllete og flere av trusene begynte å miste formen sin. Jeg husker jeg ropte rimelig triumferende til mannen:
– “Aha! Se på denne trusa her! Blitt helt ødelagt, gitt.. Ja, vet du hvorfor, kanskje? Neida, jeg gjorde bare som moren din sa, da vet du.. Brukte tørketrommelen. Og hvor skal denne trusa nå, mon tro? Joda, rett i søpla med seg!“
Uansett, tilfeldighetene skulle denne lørdagen ha det til at et par av de slarkete trommel-trusene faktisk befant seg blant det våte, rene tøyet jeg nettopp hadde tatt ut av maskinen. Det var på tide å vise dem til svigermor.
Jeg gjorde meg klar til å henge opp rubbel og bit på tørkestativet, mot hennes vilje. Men så plutselig stod hun i døråpningen til vaskerommet.
– “Jammen Christina”, sa hun forsiktig, “det der kan du jo putte i tørketrommelen.. Så slipper du å bruke tid og krefter på å henge opp. Det er jo bare håndklær og undertøy og litt barnetøy?“
– “Eh, er du helt sikker på at det er så smart?”, svarte jeg lurt, “Jeg syns nemlig tøyet blir så slitt..“
– “Men dere har jo en helt ny trommel og alt ting? De er jo ganske skånsomme nå, med forskjellige innstillinger. Se her, stryketørt for eksempel?”, fortsatte hun vennlig.
– “Ja. Men nå har det seg sånn at denne trusa her for eksempel”, sa jeg mens jeg viftet et eksemplar i lufta, “den har jeg puttet i tørketrommelen noen ganger i løpet av sommeren.. Og se hvor slitt og grusom den har blitt! Se på den strikken i livet da.. Krøllete – og hele trusa er ute av fasong!“
Svigermor tok i mot den slarkete trusa, og mens hun studerte sømmene, fant jeg en Bjørn-Borg-boxer som hadde lidd samme skjebne.
– “Og hva med denne her..“, sa jeg oppglødd, “like slitt! Den var helt fin før sommeren.. Det kan jo ikke være annet enn tørketrommelen?!“
Svigermor ble stille noen sekunder. Hun stod og studerte både trusa og bokseren, før hun kikket opp på meg:
– “Men denne bokseren..”, mumlet hun, “Når kjøpte du den, da?“
– “Hæ? Nei.. Den kjøpte jeg da søsteren min jobbet på Carlings, den. Og det er jo faktisk ikke så lenge siden.. Hun jobbet der i, ja, skal vi se.. 2006. Jepp, 2006 var det.“
– “Oi, det er noen år siden det..”, svarte svigermor, “kanskje på tide å kjøpe noe nytt?“
Der stod altså svigermor med mitt slitte ti år gamle undertøy mellom hendene. Og jeg kunne ikke annet enn å innrømme at hun muligens hadde et poeng..
Når man har små barn, er det spesielt èn maskin i huset som får kjørt seg. Jeg sikter selvsagt til vaskemaskinen. Og som tilhenger av “Inbox Zero” – du vet når alle viktige jobbmailer er besvart og innboksen lyser mot deg som et rent, hvitt og vakkert ark – er det til tider svært frustrerende at man aldri klarer å oppnå samme tilfredsstillelse med skittentøyskurven.
“Det lar sæ’kke gjø’rra, det.”
Det kan virke som om det er klin umulig å komme til bunns i haugen med skitne klær. Og hvis man en sjelden gang får det til, ja så varer det garantert ikke mer enn et par timer uansett. Da gjelder det i grunnen bare å være takknemlig for at man i det hele tatt har en vaskemaskin som fungerer optimalt, og kanskje også sende noen medlidende tanker til våre formødre som vasket alt for hånd.
Denne uka har jeg derimot vært svært effektiv på vaskerommet, jeg har benyttet meg av det gode, gamle sjokoladetrikset (les mer om det her) – og både håndklær og sengetøy, skjorter og olabukser, utetøy og innetøy har fått seg en runde med vann og vaskepulver.
Jeg trodde jeg hadde prioritert alt i riktig rekkefølge.
For barnas klesskap er jo fylt opp.
Og hyllene med håndklær er helt fulle.
Skjortene til gubben henger pent på rad i skapet.
Men da jeg i morges skulle kle på meg selv, innså jeg at jeg helt har glemt å vaske undertøy og sokker på en veldig god stund.. Kan faktisk ikke huske når jeg glemte det sist, så det må være flere år siden jeg gikk tom forrige gang. I sokkeskuffen min var det i dag altså helt skrapet, bortsett fra et enslig par som såvidt kunne skimtes helt innerst, bakerst.
Jeg som vanligvis foretrekker at sokkene går sånn passelig overens med resten av antrekket, stod i dag overfor en ganske håpløs oppgave:
“Matche antrekket..? Det lot sæ’kke gjø’rra, det.”
I natt slet jeg med nattesøvnen. Og det skyldtes ene og alene dårlig samvittighet overfor Jared Leto. I går postet jeg et innlegg om at han helt siden 1994 har hatt en spesiell plass i hjertet mitt, men at jeg er usikker på om jeg fortsatt liker ham – etter at jeg begynte å følge ham på Snapchat.
“Eh uhh.. I’m sorry, so sorry!” (Bilde hentet fra @jaredleto sin Instagram)
Men så slo det meg plutselig.. Hva hvis det hadde vært omvendt? Tenk deg dersom Jared en vakker sommerdag i 1994, snublet over undertegnede. Kanskje var han en svipptur i Norge, og på et eller annet vis havnet på et tog som endte opp i Larvik. Og på perrongen stod tilfeldigvis jeg.
Også skulle det ha seg sånn, at Jared hadde en spesiell forkjærlighet for jenter på 1,60, med store hengslete gensere og litt gutteaktig stil. Kanskje syns han det var vakkert med en frekk midtskill og en snasen, oppklippet frisyre. Og det at jenta hadde en overvekt av guttevenner, og dermed null interesse for sminke – var også helt perfekt, tenkte Jared.
Blomsten i midten – ja det er meg. Sammen med et knippe bestevenner.
Mr Leto falt pladask. Da han samme dag returnerte til USA, var alt helt forandret. For på mystisk vis hadde den lille blomsten av ei Larviksjente klart å kapre en liten flik av hjertet hans. Heldigvis visste han ikke da, at det skulle ta hele tjue år før han så jenta igjen.
I 2015 – på Snapchat.
Og det er her den dårlige samvittigheten min kommer inn. For hva i huleste hadde Jared Leto tenkt hvis han kikket gjennom MyStoryen min?! Hva skjedde med drømmedama? Hvor er midtskillen hennes? Hvor er den freshe tannreguleringen? Og hvor i huleste har det blitt av rompa hennes..?
“Sånn så det da ikke ut i 1995?” (Fra min SnapStory @umulius82)
“Hva skjedde med den naturlige nittitallssveisen?”
“Å nei, ikke si hu er ei sånn som legger ut bilder av frokosten sin..”
“Jeg liker ikke sånn humor.. “
Så, kjære Jared. Jeg innser nå at du garantert hadde blitt minst like skuffet dersom du hadde sett igjen larviksjenta du falt for på nittitallet. Det er jo ikke bare du som har forandret stil i løpet av de siste tjue årene.
Det jeg med andre ord prøver å si er: Det er ikke deg, det er meg. Eller egentlig oss. Jeg tror vi bare liksom har vokst fra hverandre..
Jeg innrømmer det så gjerne: jeg er litt hekta på Snapchat for tida. Ikke bare poster jeg mye rart der selv, men de siste ukene har jeg begynt å følge et par skikkelige kjendiser! Og det er en helt absurd greie. For plutselig føler man seg som en ordentlig starstruck flue på veggen hjemme hos en famous celebrity.
Akkurat nå er for eksempel Rihanna i Paris, og i helgen satt hun oppe i Eiffeltårnet og spiste middag og drakk vin. Og jeg fulgte med fra sofakroken i lille Larvik.
Men tilbake til selve saken. For rett før helgen hoppet jeg bokstavelig talt av glede, da jeg tilfeldigvis oppdaget at min store ungdomsforelskelse var å finne på Snap.
Vi snakker om gutten som preget plakat-veggene mine på jenterommet på midten av nittitallet, gutten jeg var overbevist om at jeg kom til å gifte meg med – gutten som fortsatt har en plass reservert i hjertet mitt. Bare fordi han var så usannsynlig kjekk i rollen som Jordan Catalano.. Oh yes. Jeg snakker selvsagt om:
Jared Leto.
“Hello Jared? Yes, my name is Christina, I might be just a girl from Norway, but no one loves you as much as I do..”
For da jeg var fjortis, gikk en fantastisk ungdomsserie på tv’n som het “My so-called life”. Tusener av pikehjerter ble fylt med sommerfugler når Mr. Leto viste seg på skjermen.
Og nå følger jeg ham altså på Snap! Forventningene var skyhøye.. Hva slags liv lever han? Hva fyller han dagene med? Hvor kjekk er han nå, tjue år etter gjennombruddet sitt? Som sagt har jeg bare fulgt ham på Snap i noen få dager..
Men.. Eh.. Jeg begynner allerede nå å innse et par ting. For javisst er han fortsatt like ansiktspen.. Men på tre dager har han postet ørten bilder som dette:
En av Jareds mange filmsnutter av sine to ben på tur.. (Skjermbilde av @jaredleto sin Snapstory)
Et av mange trær han så på veien.. (Skjermbilde av @jaredleto sin Snapstory)
Og det skulle vise seg at han var litt mer.. fargerik.. enn jeg hadde sett for meg.. (Skjermbilde av @jaredleto sin Snapstory)
Snakk om antiklimaks! Alle årene jeg ventet og drømte, og nå skulle jeg endelig få være en del av hans liv. Og alt jeg får er bilder av bein og trær? Hva skjedde med drømmemannen? Hvor er den hvite hesten? Jeg vet at det er veldig tidlig å si dette, vårt forhold er jo bare noen dager gammelt, men..
Beklager altså, Jared.. Etter alle disse årene hvor du har hatt din egen lille romleplass i en liten avkrok i hjertet mitt.. Så tror jeg kanskje ikke at du er helt min type likevel.
Det er et kvart år igjen til jul, og julemarsipanen er allerede på plass i butikkhyllene. Og som folk klager! Det postes sutrebilder over en lav sko på sosiale medier; av butikkhyller med skumnisser og nissepynt, julestrømper og fattigmann. Jul allerede nå – for en skam!
Men jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor folk blir så forbanna. Hvis du er en av dem som syns det er irriterende med jul i oktober, så kan du trøste deg med at det finnes noen som har det verre.
For her i huset var det en som begynte nedtellingen til adventstida for en hel evighet siden, nærmere bestemt midt i fellesferien. Mens det enda var sommer, sol og lyst om kvelden. Du tenker kanskje at det er husets treåring jeg sikter til..? Neida. Det er faren hans. Og han er trettitre.
Jeg har faktisk ikke hørt makan til mas fra en voksen mann noensinne.
– “Jammen det er jo så koselig med jul!”, roper han, “Alle gavene.. Julegodteriet.. Adventskalenderen!“,
De første gangene han lirte av seg dette, måtte jeg forsikre meg om at han ikke tullet med meg. For joda, visst er det trivelig med jul – men når man kommer på at man gleder seg til å spille julemusikk samtidig som man griller maiskolber og sommerkoteletter, da er det vel lov å bli bittelitt bekymret.
Det toppet seg nemlig i sommer, da vi endelig fikk et par dager med ordentlig sol og varme. Etter flere uker med sur vind og bleike legger, kom den velkjente juli-måneden på besøk og viste seg fra sin rette side.
– “Hvor mange uker er det til jul egentlig?”, spurte gubben i fullt alvor, helt ut av det blå.
Og der stod jeg da, måpende i ola-shorts og med solbriller på hodet. Huden luktet av solkrem og på grillen lå den lekreste sommermat. Det siste jeg hadde i hodet akkurat da var kongerøkelse og julemarsipan.
Jeg klarte ikke annet enn å late som jeg ikke hørte ham, og lot dermed spørsmålet henge i lufta. Men inni meg gikk sommergleden over i julepanikk.
Julemusikk er en annen ting. Jeg har måttet innføre en regel, hvis ikke hadde jeg sannsynligvis kastet opp av “Driving home for christmas” innen juli ble til august. Og regelen er at det ikke er lov til å spille julemusikk via noen av husets høyttalere før 1.desember. Heldigvis respekteres dette..
Men hva som foregår inne i headsettet hans er jeg noe usikker på.
For her om dagen stod Spotify og spilte, da treåringen på et eller annet vis klarte å trykke seg inn på “God jul”-lista til Peter. Plutselig runget “Walking in the air” i hele stua.
Jeg så med en gang at Peter var i ferd med å drifte av sted, for han fikk umiddelbart det fjerne blikket som bestandig dukker opp når tankene hans farer av gårde. Det var som om kroppen hans sank sammen i en slags salig fryd, og munnen formet et tilfreds lite smil.
– “Går det bra med deg?”, spurte jeg.
Jeg kunne se at han hørte meg langt der inne, men det kom ingen reaksjon.
– “Peter..?“
Han måtte kaste lett på hodet for å komme tilbake til nåtid.
– “Jeg gleder meg sånn til jul jeg, jenta mi”, smilte han, “Åhh, også Askepott!“
Det eneste fine jeg kan komme på ved å ha en mann som elsker julen såpass mye, må være at uttrykket “Som julekvelden på kjerringa” aldri blir en realitet her i huset. For når jula først kommer, ja da har vi jo ventet i et halvt år allerede 🙂
