Let’s talk about ex

For noen uker siden ble Peter kontaktet av Scenegal – en gjeng med lokale Larvikstalenter som planlegger en forestilling til sommeren som heter “Spillelista”. Der samler de musikalske minner fra forskjellige Larviksfolk – og Peter fikk æren av å bidra med en sang som betyr mye for ham.

Da Peter først ble spurt, sa han til meg at han kom til å velge sangen han og eksen hørte mye på før Peter dro i militæret. Vi lo så vi skrattet begge to, det var jo bare en spøk – men det fikk meg til å tenke på hvor ålreit det er at vi har et så avslappet forhold til ekser!

Mange syns kanskje det er rart, og jeg vet i grunnen ikke hvordan det ble sånn, men dette med tidligere forhold har vi vært veldig åpne og ærlige om fra dag én. Misforstå meg rett, det er ikke sånn at vi sitter og snakker om eksene våre mens vi spiser middag, men de gangene det av en eller annen grunn dukker opp, så føles det helt greit å snakke om.

Nå skal det sies at ingen av oss har nevneverdig kontakt med noen av eksene våre, og tanken på at vi har vært samboere med andre i flere år føles helt fjern, men jeg er så glad for at vi begge rakk å få noen forhold på samvittigheten før vi traff hverandre! Man lærer mye om seg selv og sine preferanser i hvert forhold man er i, og det er jo veldig fint å ha et sammenligningsgrunnlag i bagasjen.. 😉

Både Peter og jeg har opplevd kjærlighetssorg på kroppen flere ganger – og dét er jo opplevelser der man virkelig får kjenne at man lever. Jeg glemmer aldri at jeg lå i fosterstilling under dyna med rullgardina trukket langt ned mens jeg tenkte at nå, nå stopper faktisk verden. Dette går jo bare ikke, hvordan skal jeg komme meg videre?

Men så går dagene og ting gjør etterhvert litt og litt mindre vondt. Og plutselig når man den dagen der man tenker: “Herregud. Det kommer til å ordne seg. Ting er ikke bra – men jeg ser tunnelen og jeg vet at jeg kommer til å komme ut av den en dag!”

Men den merkeligste følelsen av dem alle – det er det øyeblikket der man innser at det faktisk var en grunn til at ingen av de tidligere forholdene fungerte.. Og at dersom noe som helst hadde vært ugjort, så ville ikke enkelte veier møttes:

 

 

Og det er jeg jo ganske glad for, her vi sitter med to små apekatter og har det som plommene i egget 🙂

Peter var forresten overbevist om at han måtte ha en dame som elsket “Kongen av Queens” og Pepsi Max. Jeg gjorde ingen av delene – men så fant han etterhvert ut at jeg ikke brukte 7 timer på badet før vi skulle forlate leiligheten, og da ordnet det seg likevel.

 

/ Noen ekser fortjener kanskje en liten takk også 😉

Konatil tar ikke selvkritikk

I forrige uke skrev jeg om konstruktive tilbakemeldinger jeg får på bloggen, og at en av fordelene ved å ha åpent kommentarfelt er at jeg iblant blir gjort oppmerksom på ting jeg ikke har tenkt over selv.

Fra tid til annen dukker det imidlertid opp konstruktive kommentarer som jeg kanskje ikke er like enig i, og vanligvis syns jeg det er nok å svare i kommentarfeltet.

Men da det nylig kom inn en reflektert (og veldig hyggelig!) kommentar som jeg følte var helt misforstått – tenkte jeg at det kunne være greit med en forklaring i plenum. For kanskje det er flere som har tenkt den samme tanken – og det gjør meg i så fall veldig trist!


(Noe lignende jeg har tenkt på et par ganger, men ikke turt å si fordi jeg er redd for å bli oppfattet som overfølsom, er dette med kropp og kroppsbilde. Du er jo en flott stemme mot dette presset og byr på deg selv som en motvekt til dette. Tanken er i utgangspunktet topp! Men noen ganger virker det som du er misfornøyd med deg selv. Du framstiller det som du ikke bryr deg, men når du gjør narr av både pupper, rumpe, fødselskroppen, fotogenitet og samtidig virker som du er veldig opptatt av sunnhet, stusser jeg litt. For jeg mener du ser kjempebra ut. Jeg ser at gjenkjennelsesverdien er stor blant leserne dine og at dere ler av dere selv sammen. Det jeg forsøker å peke på er vel egentlig at det er en balanse her også, at det vil alltid være noen der ute som kanskje i utgangspunktet var fornøyd og identifiserer seg med deg, og kan bli påvirket av at du er misfornøyd.
For selv om man gjør narr av “hengepupper” og samtidig ofte peker på hvor lite superstjerne man ser ut, og prøver å få fram at det er greit, skinner det så veldig gjennom at hvis du fikk velge, ville du valgt hvordan du så ut før barn og så videre. Og du som ser så naturlig bra ut! Flott, slank og ungdommelig.)

 

Jeg håper og tror at de fleste av dere ikke har tolket det slik når dere har lest innlegg jeg har skrevet der jeg gjør narr av kroppen min. Jeg har aldri, aldri skrevet at jeg er misfornøyd – og med fare for å få Jante på nakken: jeg har aldri skrevet det – for jeg er faktisk fornøyd med kroppen min!

Men! Jeg syns det må være lov å tulle med hvordan kroppen har endret seg etter to fødsler. Kroppen jeg har i dag, er ikke den samme kroppen jeg ble født med. Den har blitt slik etter to svangerskap og to fødsler – og dette er også ting jeg syns det både er viktig og fint å skrive om med jevne mellomrom.

Jeg ble nok litt provosert over utsagnet “..skinner det så veldig gjennom at hvis du fikk velge, ville du valgt hvordan du så ut før barn og så videre.” – for hvis dette spørsmålet skal besvares, så er sannheten at jeg aldri har hatt det så bra som jeg har i dag. Jeg ville aldri byttet ut de slappe ammepuppene mine med de litt mer fyldige jeg hadde for ti år siden. Okei, så fylte de kanskje ut klærne mine litt bedre – men de hadde jo ingen historie! De var ikke to dinglende bevis på morskjærlighet og timesvis med fantastisk næringsproduksjon og uerstattelig kvalitetstid. Ting som betyr noe for meg.

Ja, jeg har gått ned noen bh-størrelser, men det at jeg tuller med det – betyr vel ikke automatisk at jeg er misfornøyd? Å ha en lattermild tilnærming til egen kropp, er bare sånn jeg er. Og jeg tror det er sunt, jeg 🙂

Når det gjelder påstanden om at det alltid vil være noen der ute som i utgangspunktet var fornøyd med egen kropp – men som blir påvirket i negativ retning fordi det virker som om jeg er misfornøyd, så må jeg nesten komme inn på dette med bloggeransvar. For jeg er selvfølgelig enig i at vi bloggere har et enormt ansvar, men jeg mener også at det ligger en hårfin balansegang her.

For å komme med et eksempel: I fjor rett før påske, skrev jeg et innlegg om at Peter og jeg hadde sukkerstopp – og at vi derfor måtte finne alternative godsaker å fylle påskeegget med. Da fikk jeg en småsur mail fra ei jente som skrev at hun fikk dårlig samvittighet av å spise sukker, ettersom vi skulle være “flinke” og holde oss unna godteri.

Jeg må innrømme at jeg klødde meg litt i hodet da jeg leste mailen, men det speiler jo bare sakens kjerne: Jeg som blogger har et ansvar, men jeg kan ikke ta på meg skylden for at ei jente får dårlig samvittighet fordi hun spiser påskeegg fylt med godteri.

Jeg har mange tusen lesere innom hver eneste dag og jeg er bevisst på at min stemme høres av mange, men det sier seg selv at jeg ikke kan ta ansvar for andres følelser.

Kanskje derfor er det ekstra viktig for meg å få fram at jeg er fornøyd med kroppen min – selv om jeg gjør narr av den. Litt på samme måte som med gubben – jeg er fornøyd med ham også, selv om han er en skikkelig fjomp til tider 😉

Så håper jeg at jeg kan fortsette å være en stemme mot dagens kroppspress, selv om jeg kommer til å fortsette å gjøre narr av min egen kropp. Den er jo tross alt min 🙂

 

 

/ Kropp er topp!

Kickstart på uka

Påsken er passé – og jeg kickstartet liksågodt den nye uka med en svipptur innom legekontoret. Og mens jeg satt der, gikk det opp for meg hvor heldig jeg er 🙂

 

 

Helt siden fastlegen min oppdaget at jeg ikke hadde tatt blodprøver på nærmere åtte år – har jeg sjekket vitamin- og mineralnivåene mine jevnlig. Det viste seg at jeg hadde gått med B- og D-vitaminmangel i flere år – og i dag var det altså dags for en ny kontroll. Målet er å ligge helt i toppen av de øvre sjiktene – og da må det knaskes litt tilskudd!

Ikke bare føles det bra å få tatt en blodprøvestatus i nye og ne for å få en slags oversikt over hvordan det ligger an – men hver gang jeg er innom for å få tatt disse prøvene må jeg klype meg litt i armen.

Venteværelset er jo fullt av mennesker i ulike aldere som ikke har det bra, og det får meg til å innse hvor heldig jeg er. Å ha en kropp som virker skal man ikke ta for gitt! For en takknemlig følelse det er å være på et legekontor uten å trenge hjelp.

Så gjenstår bare å krysse fingrene for at det kommer til å holde seg sånn i minst femti år til 😉

 

/ God ny uke, folkens!

Si et lite pip!

Å leke gjemsel med toåringen er noe av det morsomste jeg vet, særlig de gangene hun bare lukker øynene og satser på at det er godt nok 😉

Gjemmestedene er kanskje litt så som så – men den lille jenta er ekspert på å sitte musestille uten å lage en lyd. Og i går, da hun skulle gjemme seg for far i huset, fant hun et gjemmested så genialt at han faktisk ikke klarte å finne henne.

Peter har jo flere ganger skrytt av at han har blitt så flink til å rydde ut av bagen sin, men etter at vi kom hjem fra påskeferie på lørdag, har den stått urørt midt på gulvet. Den har nå blitt en del av inventaret – han enser den ikke lenger, og etter gårsdagens gjemmerunde innser jeg at han snakker sant.

Jeg sto på badet og lo så jeg ristet, mens jeg så hvordan pappaen føk fra rom til rom og ble mer og mer forvirret. Hvis ikke dette var karma på sitt beste, så vet ikke jeg 😉

 

 

/ Lillesnuppa 1 – Pappa 0

Påske med Familien “Armer og Bein”

Herrejemini – ingen blogging på fire dager! Det har faktisk ikke skjedd før, men sånn kan det gå når man drar på påskeferie med en familie som er høyt og lavt 😉

 

 

Torsdag morgen satte vi altså snuta mot feriehuset til svogers i Sverige – og jeg innså rimelig kjapt at jeg hadde pakket for en påske i solskinn og varmegrader i husveggen, framfor minusgrader, sur vind og sludd i lufta 😉

 


Kommer sola til å titte fram, mon tro?

 


.. eh, neivel. Snø ja!

 

Jeg har jo nevnt før at jeg kommer fra en liten familie, og at jeg derfor storkoser meg med den gigantiske familien til Peter. Det er mye armer og bein hele dagen, og ungene elsker det!

Og om kvelden er det duket for slarving og latter og gamle røverhistorier for de voksne – og til min store glede var Quizen utgått til fordel for puslespill den første kvelden 😉

 

 

 

Det verste med å være 12 mennesker på tur, er når man har små barn som våkner noen timer tidligere enn resten av gjengen – og man må snike seg rundt og hysje i flere timer.. Og gjerne også snike til seg en tidlig frokost på fjøla, sånn at man ikke sulter ihjel før den ordentlige frokosten dras i gang rundt klokka 12 😉

 


Lykken er en onkel som disker opp med lapper til frokost – og atpåtil trenger hjelp til å knekke eggene!

 


Flott ungdom som såvidt rakk å våkne til frokosten klokka 12 😉

 


Søteste påskepynten jeg har sett – den må lages til neste år!

 

Lørdag morgen pep det i telefonen min, og jeg oppdaget denne beskjeden:

 


En liten luring har vært inne og lagt inn en liten alarm..

 

Og da er det kjekt med en onkel som er helt rå på å tegne ledetråder for påskeharen!

 

 


Jekkpått!

 

I går takket vi for oss for denne gang, og suste hjemover mot Larvik. Jeg innså at jeg har nådd en viss alder da jeg tok meg selv i å puste lettet ut da vi parkerte bilen i gården. Vel hjemme, og alt hadde gått bra 🙂

Og på trappa ventet til og med en liten overraskelse – vi som trodde påskeharen bare befant seg i Sverige i år! Jammen hadde han ikke rukket å hoppe innom Larvik en tur også.

 

 

Nå skal vi hente denne lille Teo-tassen, som har vært på overnatting hos Mormor og Besse – og mye tyder på at han har hatt det som plommen i påskeegget:

 

 

/ Borte bra – hjemme best

Konatil tar selvkritikk

Helt siden jeg startet denne bloggen har jeg hatt åpent kommentarfelt, og jeg lar også alle kommentarer gå gjennom uten at de må forhåndsgodkjennes.

De aller fleste av dere lister dere inn og ut igjen uten å legge igjen spor, men en gang i blant dukker det opp en og annen leser som har noe på hjertet som viser seg å være konstruktiv kritikk, og som får meg til å innse ting jeg ikke har tenkt over før. Og det er rett og slett fantastisk!

 

 

I går fikk jeg en sånn kommentar fra “Synøve”, som hadde lest sjokoladepudding-innlegget mitt “Påskedessert med god samvittighet“. Kommentaren lød som følger:

“Hei Christina! Jeg elsker bloggen din, og synes det er så fint med blogger som byr på noe ekte, ærlig og fint innhold! Og du er utrolig flink til å skrive, jeg koser meg skikkelig med alle innleggene dine. Jeg håper du nå ikke tar dette som noe annet en konstruktiv kritikk, for jeg har aldri hatt noe å utsette på det du skriver!

Men, jeg synes det er så synd at man må sortere mat etter “god samvittighet”, og dermed også “dårlig samvittighet”. Jeg er selv en jente i begynnelsen av 20-åra, og jeg merker hvor påvirket jeg kan bli av den ordbruken. Jeg tenkte med en gang at dette skulle jeg erstatte den planlagte sjokoladepuddingen med. Men jeg har jo egentlig ikke lyst til det, for jeg elsker sjokoladepudding!

Jeg er slank, sunn, og trener, så jeg burde jo egentlig ikke få dårlig samvittighet av å spise “vanlig” desserter full av sjokolade og sukker. Så lenge jeg ikke spiser det hver dag, og har et balansert kosthold, så mener jeg man kan spise stort sett det man vil. Jeg håper derfor i fremtiden at du kanskje tenker litt mer på hvordan ordbruken kan påvirke, og heller skriver noe a la “en annerledes dessert”, eller simpelthen “påskedessert”.

Som sagt, jeg elsker bloggen din og dette er ikke vondt ment. Bare en påminnelse:) Ha en kjempefin påske, med eller uten sukker og sjokolade!”

 

 

Først tenkte jeg: Jammen, dette er vel bare en liten filleting og ingenting å bry seg om..? Men så begynte det langsomt å gå opp for meg. Jeg er jo helt enig med Synøve – hvorfor i all verden skal vi klassifisere det vi putter i munnen med “god” og “dårlig” samvittighet? Mat skal vel ikke ha noe med samvittighet å gjøre?

Jeg må innrømme at dette ikke var i mine tanker da jeg valgte å kalle sjokoladepudding-innlegget for “Påskedessert med god samvittighet” – tanken min var simpelthen at siden påsken for de fleste av oss innebærer et noe høyere inntak av sukker enn vanlig, så syns jeg det er moro å leke meg med oppskrifter på sunnere varianter.

Men det betyr jo ikke at man ikke skal få spise det man vil med god samvittighet! Så lenge man har en fin balanse i kostholdet, så mener jeg det er ekstra viktig å kose seg med det man spiser.

På et eller annet tidspunkt blir det jo snakk om et mengdespørsmål, for det sier seg jo selv at det ikke er spesielt heldig å trykke innpå 9 kilo sjokolade på rappen – men hvis du virkelig elsker sjokoladepudding og gleder deg til å kose deg med favorittdesserten din – skal du selvfølgelig få lov til det 🙂

Så takk til deg, Synøve – håper du har husket å kjøpe inn det som trengs for å lage favoritt-puddingen din! Jeg er uansett sikker på at påsken kommer til å bli mye bedre uten samvittighet – god eller dårlig 😉

 

/ God påske, folkens!

Si hei til Norges dummeste blogger

 

“Hæ..?” mumlet jeg. Vi satt på verandaen i solen, Peter hadde akkurat kommet hjem fra Oslo og ungene sparket ball på plenen.

Det hadde plinget i telefonen min for få sekunder siden, og da jeg sjekket hva det var, oppdaget jeg en mail fra en mann jeg ikke kjente navnet på.

“Øy, Peter..”, fortsatte jeg, “Nå fikk jeg akkurat en mail jeg ikke skjønner noe av..

– “Okei?”, sa Peter nysgjerrig.

– “Ja.. Det er en fyr som skriver at han har lest blogginnlegget mitt om det forsvunnede nøkkelknippet som dukket opp igjen.. Han skriver at han ikke mener å skremme meg, men at jeg kanskje burde vurdere å sladde bildet av nøkkelen? Hva mener han med det? Hvorfor må jeg sladde bildet av en bilnøkkel? Den er jo bare en svart klump med åpne- og lukkeknapp..?”

Peter så like forvirret ut som meg.

– “Og videre skriver han: Slik du har tatt bildet er det veldig enkelt for noen å lage en kopi av nøkkelen selv med overraskende enkle hjelpemidler.”

“Hva mener han?”, fortsatte jeg, “Er det mulig å lage kopier av sånne moderne bilnøkler? Åssen i huleste er det mulig?”

Det ble stille noen sekunder mens vi ble sittende og gruble.

– “Stopp en halv”, mumlet Peter plutselig. “Det er ikke husnøkkelen han sikter til da?!”

Jeg tenkte så det knakte, men husket ikke hvordan bildet så ut. Så jeg trykket meg inn på min egen blogg for å dobbeltsjekke. Og helt riktig, der lyste husnøkkelen mot meg:

 

 

Jeg hadde vært så opptatt av at apeansiktet skulle være i fokus, at jeg ikke hadde ofret selve nøkkelen en tanke. Jeg kjente blodet fryse til is, før jeg spratt opp av stolen og ropte til Peter:

– “Herregud! Jeg har lagt ut bilde av husnøkkelen vår i verst tenkelig vinkel! Og innlegget har blitt lest 15.000 ganger! Tenk om noen har kopiert nøkkelen allerede? Vi må komme oss inn og få på alarmen!”

Det ble rimelig hektisk stemning, og en telefon til låsesmeden bekreftet at dette var ganske idiotisk gjort og at et sånt bilde i de gale hender kan få kjipe konsekvenser.

Og sånn har det seg at vi i dag har byttet ut hele låsen og fått kliss nye nøkler. Ene og alene takket være mors manglende evne til å tenke sjæl.

Men jeg velger å lære av mine feil og heller fokusere på at det finnes godhjertede sjeler der ute som tar seg bryet med å sende dumme bloggere en vennlig mail. Så tusen takk, Kjetil – jeg er deg evig takknemlig!

 

/ Jeg fikk ingen stjerne i boka hos gubben heller, gitt 😉

Din mening er gull verdt

/ Sponset innlegg

Jeg har bestandig likt å svare på spørreundersøkelser jeg har fått på mail, og ofte fristes det med en eller annen premie man kan vinne hvis man svarer.

Men jeg har aldri hørt om noen som har vunnet en sånn premie – bortsett fra én venninne som faktisk vant et par joggesko i russetida. Da premien endelig kom i posten, viste skoene seg å være i størrelse 40 – og siden hun selv brukte 36, kan man jo diskutere om det faktisk var en premie eller ei 😉

Da er det veldig mye bedre med en nettside der man faktisk tjener penger ved å svare på spørreundersøkelser! Jeg har vært medlem hos MeningsTorget.no helt siden Peter skrev om det i fjor sommer, og har svart på mange ulike undersøkelser med jevne mellomrom.

Jeg syns det er viktig å dele meningene sine, for tilbakemeldinger er gull verdt for store og små bedrifter som trenger å høre hva vi forbrukere tenker. Og hvis man i tillegg kan få betalt for det, er det jo vinn-vinn! 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg liker å svare på undersøkelser mens jeg spiser lunsj, det går fort og greit og det tvinger meg til å bruke hodet på en litt annen måte. Så langt i april har jeg blant annet svart på spørsmål om mitt forhold til fast food, reklame, biler og forskjellige husholdningsartikler.

MeningsTorget.no finner du altså betalte undersøkelser, og hver gang man tar del i en spørreundersøkelse, tjener man poeng – selv om man ikke fullfører hele. Poengene er verdt penger, og du velger selv om du ønsker å veksle dem inn i penger via PayPal – eller gjøre dem om til gavekort fra ulike nettbutikker som for eksempel Bokkilden, Kicks, G-sport, H&M, Peppes eller DinSko.

Det jeg liker ekstra godt med MeningsTorget.no, er at de har et eget veldedighetsprogram. Som takk for at du tok deg tid til å svare på en spørreundersøkelse, får en utvalgt veldedig organisasjon også en donasjon på dine vegne. Dette koster deg ingenting – og påvirker heller ikke poengene du får.

Man kan selvfølgelig også velge å donere poengene sine til en veldedig organisasjon istedenfor å bytte dem inn i gavekort eller penger 🙂

Et lite tips fra meg: Når du registrerer deg på MeningsTorget.no er det viktig at du fullfører profilen din så nøyaktig som mulig, så slipper du å svare på undersøkelser om ting du ikke interesserer deg for. Det lønner seg også å oppdatere profilen sin med jevne mellomrom, kanskje har du plutselig fått bleiebarn i hus, eller gått fra “samboer” til “gift”. Da kan det være flere typer undersøkelser som er aktuelle for deg.

Fire ganger i året har MeningsTorget.no dessuten en premietrekning der du kan vinne 35.000 kroner, og man er automatisk med i trekningen når man tar del i spørreundersøkelsene. Jo flere du fyller ut – desto større er vinnersjansene 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Registrer deg gratis og veldig enkelt her: MeningsTorget.no – det eneste kriteriet er at man må være 18 år eller eldre for å registrere seg og tjene penger.

/ Din mening er gull verdt 🙂

Påskedessert med god samvittighet

Snart er det påske, og påske betyr kos – derfor tenkte jeg å dele denne latterlig enkle oppskriften på sunn sjokoladepudding som kan spises med god samvittighet av hele familien 🙂

 

 

Vi bruker den som dessert hvilken som helst dag i uken, eller av og til kveldsmat dersom vi har spist middag sent. Ungene elsker den – og ikke minst å hjelpe til med å lage den!

Du trenger bare fem ingredienser, du lager den på to minutter – og den er ferdig etter en halvtime i kjøleskapet. Easy peasy!

Ingrediensene er som følger:

  • 2 bananer (jo mer modne, jo søtere blir desserten)
  • 1 boks kokosmelk (400 ml)
  • 6 ss chiafrø
  • 4-5 ss kokosmasse (Er du ikke glad i kokos kan denne droppes)
  • 2-3 ss kakaopulver (Jeg bruker 3 store ss, for vi elsker kakao!)
  • (Evt litt vaniljeessens/vaniljepulver)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Alt kjøres altså sammen med en stavmikser – så setter du bollen i kjøleskapet i minst tjue minutter sånn at chiafrøene får gjort jobben sin 🙂 (Chiafrø finner du stort sett i alle butikker nå, de absorberer tolv ganger sin egen vekt i væske og kalles superfrø fordi de har et høyt innhold av essensielle fettsyrer, proteiner, antioksidanter, vitaminer og mineraler.)

Så er det bare å nyte! Server gjerne med friske bær på toppen, favoritten her i huset er blåbær eller jordbær ♥

 

/ God mandag!

Aldri mer mysefjes

I 1999 tok jeg meg en tur til optikeren for første gang – da var jeg 17 år gammel. Der fikk jeg beskjed om at jeg var nærsynt, og at jeg var så heldig å ha to skjeve hornhinner attpåtil.

Jeg aner ikke hvor lenge jeg hadde gått sånn, for jeg ser jo uten briller, men jeg blir ganske sliten i skrotten av å anstrenge meg. I tillegg til alt dette, har jeg så lenge jeg kan huske vært ekstremt lysømfintlig. Selv om sola gjemmer seg bak en sky, så kan det være for lyst for meg – og jeg blir gående og myse.

Alt dette byr på problemer, for så fort det blir for varmt om våren og om sommeren, får jeg noia fordi det føles som om brillene er i veien. Jeg tar dem derfor av og går uten isteden, og på sånne dager skulle jeg ønske jeg kunne brukt linser isteden. Men av en eller annen grunn vil de ikke sitte som de skal og derfor er jeg dømt til et liv som myse- eller brillefjes.

Et av tegnene på nærsynthet er jo at man har problemer med å se klart på lang avstand, og at man er nødt til å myse for å se skarpt. Dette er altså grunnen til at samtlige feriebilder av meg ser slik ut:

 

 

 

Det ser ut som jeg har det skikkelig kjipt bestandig, men det håper jeg det blir en slutt på nå.. For 18 år etter at jeg fikk briller for første gang, skal jeg endelig se fornøyd ut på feriebilder jeg også. Jeg har fått meg solbriller med styrke i brilleglassene!

Velkommen etter til meg, nå er det i alle fall slutt på mysingen og jeg ser frem til å slippe å måtte velge mellom å se klart, men myse mot sola – eller å ha på solbriller og ikke se en dritt.

 

 

Så i år kan jeg endelig ligge på stranda og lese en god bok uten problemer! Nei vent, jeg er jo småbarnsmor, jeg kommer jo ikke til å få lest så mye som et Donald-blad i sommer heller.

 

/ Ja ja, jeg slipper å myse da i hvert fall 😉