I går skulle Peter på overnattingstur til Oslo, og jeg skulle være alene hjemme med hund og barn. Jeg må innrømme at jeg grugledet meg litt, for spesielt leggerutinene er en smule kronglete for tida – for å si det mildt.

De to små luringene gjør absolutt alt de kan for å drøye tida, det er som om de har en konkurranse gående i det skjulte om hvem av dem som kommer unna med flest ting før hodene deres treffer puta.

Albert Åberg fremstår som en nybegynner sammenlignet med mine to, og overraskende nok er det 2,5 åringen som er verst. Når sant skal sies er det sjeldent en kveld uten tårer og i overkant høylydte protester – ofte i form av sprelling.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

9 av 10 kvelder er Peter og jeg sammen om leggerutinene – men i går var jeg altså overlatt til meg selv. Jeg hadde egentlig ikke noen god plan på lur da klokka begynte å nærme seg tannpuss, annet enn at jeg tenkte at hvis alt går åt skogen, får jeg vifte med iPad-kortet. I nøden er alt lov, spesielt iPad.

Begge ungene forsvant opp trappa mens jeg gjorde klar vannflasker til å ha på nattbordet, og da jeg kom etter, hørte jeg lyden av fire føtter som hoppet i en seng. Det er overraskende hvor mye energi man plutselig får når man snart skal sove 😉

Lillesnuppa har en tendens til å bli fryktelig sint når hun må på badet først, og jeg visste at det ville være helt fånyttes å ha dem på badet samtidig. Så fikk jeg plutselig en ganske smart idé. Jeg satte meg ned på kanten av hoppesenga, og kikket på fem-åringen:

– “Vet du hva? Siden du er storebror, skal du få bli med på badet først!”

Han stoppet å hoppe, og kikket mistenksomt på meg. Hvorfor i all verden skulle han gå med på det? Lillesøster derimot, smilte fra øre til øre mens hoppingen eskalerte i intensitet.

– “Yes”, fortsatte jeg, “Du er størst, og siden dere to og Mamma er hjemme alene i kveld, så har jeg et forslag. Du blir med på badet først, og når du er ferdig kan du ta med deg iPaden på senga, og kose deg mens du venter på at lillesøster pusser tenner. Hva tror du om det?”

Jeg fikk ikke noe svar, men han spratt fornøyd ut av senga og spant inn på badet. Okei, snakk om å ty til iPad-kortet i tidligste laget, men det føltes til gjengjeld helt riktig.

Men mens jeg pusset det første settet med tenner for kvelden, hørte jeg et lite “Pip!” fra gjesterommet. Det pipet betyr at lillesøster leker gjemsel, og at hun venter på at noen kan finne henne. Jeg ropte at Mamma var litt opptatt akkurat nå, men at jeg skulle komme så fort vi var ferdige på badet.

Det kom fem, seks halvhjertede “pip!” til innen fem-åringen var på plass i senga med pysj og iPad, og da jeg endelig gikk for å lete etter henne, hadde hun sittet så lenge i ro at hun hadde rukket å bli ganske så sigen.

Jeg forklarte at nå hadde storebror allerede lagt seg, så nå måtte vi skyndte oss! For første gang på evigheter var det ingen protester da jeg bar henne med inn på badet. Det var like før jeg måtte klype meg i armen, for kveldsstellet gikk unna på et blunk. Ingen protester mot pysjvalget. Ingen protester mot tannpuss, valg av tannkrem eller det lille kvelds-dobesøket.

Og plutselig lå vi i dobbeltsenga alle tre, jeg i midten med en bok i hendene. Lillesnuppa gjespet iherdig, og like etter hørte jeg pusten gå tungt. Jeg leste ferdig boka for storebror, før vi slukket lyset. Vi ble liggende å hviske litt, før han snudde seg rundt og spurte om jeg kunne massere ryggen hans litt. Og ikke lenge etter var det enda en som pustet tungt.

Og midt mellom dem lå en mamma og smilte. Jeg som hadde gått og gruet meg hele dagen – aldri har leggingen gått så bra.

/ Ikke for å skryte altså, men den naila du, Christina 😀

Etter at Peter og jeg ble foreldre, har vi blitt helt ekstremt susete når det kommer til nøkler. Vi har i utgangspunktet hvert vårt nøkkelknippe, men begge knippene har en tendens til å bli borte flere ganger i uka.

Problemet eskalerte skikkelig da vi kjøpte bil med touch-system for et par år siden, altså sånt system der det holder å ha nøkkelen med seg. Man låser opp bilen ved å ta på innsiden av bilhåndtaket – og på utsiden av håndtaket når man skal låse den.

I begynnelsen var dette systemet selvsagt gull verdt for meg, for man trenger ikke nøkkelen for å starte bilen heller. Det holder at man har den med seg, i mitt tilfelle oppi veska et eller annet sted 😉

Dette touch-opplegget har selvfølgelig gjort oss enda mer susete. Kombinert med at begge har hjemmekontor og at vi sjeldent trenger å låse døra når en av oss drar – så blir nøklene som oftest bare liggende i jakkelomma eller veska eller treningsbagen.

Men nå har altså det ene nøkkelknippet vært borte siden jul. Vi snakker fire måneder med leting – og selvfølgelig er det mitt knippe som er sporløst forsvunnet. Peter har godtet seg hver eneste uke, han skylder på kaoset i veska mi, at jeg har for mange jakker, og at jeg mangler orden. Også har han viftet med sine egne nøkler og spurt om han ikke skal lære meg ett og annet om å ha system på ting.

Jeg har gått gjennom alle jakkelommene mine. Alle veskene. Alle skuffer og kroker og skap, men nøklene er vekk!

Til Peters store irritasjon, har jeg med andre ord ingen bilnøkkel, og må låne hans. Jeg har vridd hjernen min hver eneste dag i 15 uker for å finne ut hvor det nøkkelknippet kan ha tatt veien. Det gikk til og med så langt som at jeg i desperasjon en dag stod på utsiden av bilen med tre forskjellige vesker over skuldra for å teste om touch-systemet på bilen virket.. Peter vred seg i latterkrampe av synet – og bilen åpnet seg selvsagt ikke.

Jeg var i ferd med å slå meg til ro med at jeg hadde mistet nøklene – men så.. I dag morges skjedde noe veldig uventet. Peter hadde akkurat levert ungene i barnehagen, før han selv hastet videre ut på E-18 for en møtedag i Oslo – da jeg oppdaget at reserve-husnøkkelen også var borte. Jeg skulle ut og lufte hunden samt en tur på butikken, og fant ingen husnøkkel å låse døra med.

Så jeg ringte gubben. Joda, den reservenøkkelen hadde han med seg i PC-veska, den! Han hadde lånt den i går, og glemt å legge den tilbake. Great. Jeg fant ut at jeg fikk gå ut selv om jeg ikke fikk låst døra, og heller sette på alarmen og satse på at ikke Mormor tilfeldigvis kom på uanmeldt besøk og stakk hodet inn døra som hun pleier 😉

Da jeg kom hjem, ble jeg så oppgitt over nøkkelkaoset, at jeg bestemte meg for å tømme skapet i gangen. Kunne det hende at nøklene hadde falt bakimellom bortimellom?

Jeg begynte med å dra ut en og en jakke fra skapet, og slang dem på gulvet. Den tredje jakka var en tynn regnjakke som nesten ikke veier noenting, og jeg stusset da den ga fra seg et “doink!” da den traff gulvet. Hmm.. Hva lå i den jakkelomma?!

BINGO!

It’s been so long! ♥

Jeg ropte høyt av glede, der lå søren meg nøkkelknippet mitt som har vært borte siden Julius lå og purket i sovetåka! Altså, for en glede å finne noe man har lett etter så ufattelig lenge – det var som om tjue kilo forsvant fra skuldrene mine på et blunk!

Men hvorfor er egentlig et nøkkelmysterie verdt et eget blogginnlegg..? Det er kanskje ikke så vanskelig å gjette seg fram til.. Si hei hallo til den herlige regnjakka den har ligget og koset seg i siden desember:

I størrelse LARGE, med lukten av manneparfyme. Den er i alle fall ikke min.

Så.. Hva med en liten kvast gule tullipaner som takk for lånet av nøklene mine, Peter? Bare et forslag, altså 😉

/ Goooood fredag folkens! ♥

Jeg har endelig gått til innkjøp av nye briller, og hver eneste dag denne uken har jeg trippet spent rundt og ventet på livstegn fra brillebutikken. Foreløpig har ingen ukjente nummer prøvd å få tak i meg, men i dag ringte telefonen endelig.

– “Hallo, det er Christina”, sa jeg.

– “Ja hei, jeg ringer fra Skatt Sør”, sa en blid damestemme i den andre enden.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Eh, hvaforno? Skatt Sør? Jeg kjente hjertet begynte å hamre fortere, for jeg har ikke sjekket selvangivelsen enda..

– “Jo”, fortsatte damen, “Det gjelder noen papirer vi har mottatt i forbindelse med inngåelse av ekteskap..”

– “Eh, jaa?”, pep jeg, mens hodet kvernet.. Hva kunne det være? Hadde ikke vi nettopp mottatt den godkjente prøvingsattesten fra Skatt Sør..?

– “Nei, du skjønner”, sa damen, “Vi har jo nettopp behandlet en søknad fra dere, og lurer på hvorfor dere har sendt inn enda en? Den forrige ble jo godkjent, og..”

Herregud. Plutselig gikk det opp for meg hva som hadde skjedd. Den første søknaden hadde Peter klart å sende til feil adresse – men den måtte tydeligvis ha kommet fram likevel! Og mens den må ha ligget til godkjenning, satte vi himmel og jord i bevegelse for å få fylt ut de samme papirene på nytt. Da prøvingsattesten fra papirene vi trodde hadde havnet feil, var på vei til oss i posten – postet vi det vi trodde var søknadspapirene som endelig skulle havne i rett postboks..

– “Eh, nei altså”, stotret jeg, “Det har seg sånn at samboeren min klarte å sende den første søknaden til feil adresse, eller altså, det vi tydeligvis trodde var feil adresse, da. Det kan jo se ut som de første papirene kom fram likevel.. Men vi tok ikke sjansen, så vi sendte dem inn på nytt. Til riktig adresse, denne gangen..”

Damen i telefonen lo, før hun forklarte at de hadde lurt litt på hva som hadde skjedd. Dette er tross alt den tredje søknaden de har fått fra oss på under tre år – så de stakkars folka på det kontoret må jo lure på hva i alle dager det er Peter og jeg holder på med..

– “Den eneste forskjellen jeg kan se på de to siste søknadene”, begynte damen, “Er at dere har endret dato for vielsen. Og sted også, ja..”

Og akkurat dét er vel kanskje litt spesielt med tanke på at søknadene ble sendt inn med to ukers mellomrom 😉

#susehuer

/ Det kommer ikke flere søknader fra oss, Skatt Sør – vi lover å gifte oss nå 😉

Ta det med ro, dette skal ikke bli noen interiørblogg – men akkurat nå må jeg innrømme at det er litt moro!

Hver eneste dag får jeg snapper av malingsspann og pensler i arbeid, fra lesere som har vært innom denne lille bloggen og enten blitt inspirert – eller bare fått den lille dytten i rumpa som innimellom trengs for å komme i gang med etterlengtede prosjekter. Det er så gøy å se! Fortsett med å sende meg snapper ♥

Nå som TV-stua er ferdigmalt, må det ordnes litt. Stua har stått mer eller mindre tom siden vi kvittet oss med sofaen for en evighet siden, og tanken min er nå å lage en koselig liten kosekrok.

Siden “kontoret” mitt er på den motsatte veggen, er tanken å få inn en sofa eller lignende som kan fungere som avkobling eller litt variasjon fra kontorstolen innimellom. Med en god leselampe og et bord, bør det bli ganske fint!

Jeg har ikke begynt å snoke rundt i butikker enda, for jeg vet jo at det er en hel jungel av valg. Og en rask titt på Ikea.no bekrefter at jeg kanskje bør finne ut hva jeg ser etter før jeg begynner å titte – kunne det blitt fint med en sjeselong eller to, for eksempel?

Skjermdump: Ikea.no

Eller er det best å gå for en sofa når man først skal ha et kosehjørne..

Skjermdump: Ikea.no

Veggen er litt under tre meter, og jeg er usikker på sofa med sjeselongløsning da jeg er redd det tar mye av rommet.

Hva bør jeg tenke på? Jeg har to små barn, og ingen planer om å sprenge noe budsjett. Men sittekomfort er selvsagt viktig, og hva bør jeg gjøre med fargevalg? Er det best med grått møbel nå som veggene har blitt så grønne – eller kan det bli spennende med noe litt mer sprekt enn grått?

Den grønne planta skal få seg en ny utsiktspost, altså 😉

Jeg er rett og slett helt elendig på å forestille meg hvordan ting vil se ut, og Peter lurte på hvorfor vi trengte å gjøre noe med kroken i det hele tatt.. Med andre ord lite hjelp å få fra den kanten 😉

Så hvis du har innredningsforslag eller egne erfaringer å dele med meg blir jeg kjempeglad!

/ Nå lover jeg en liten interiør-pause mens jeg er i tenkeboksen 😉

I går hadde jeg rett og slett en rar dag på jobb. I flere timer satt jeg og svarte på mailer og kommentarer og begynte på det ene blogginnlegget etter det andre, men det gikk bare ikke framover.

– “Hva er det som skjer i dag, da?”, sa jeg fortvilet til Peter, “Jeg får ikke til noe som helst!”

– “Åja, men det kan jeg forklare deg”, smilte han tilbake, “I dag har du en sånn dag hvor man i en vanlig kontorjobb ville sittet og stirret inn i pc-skjermen og gått rundt og drukket kaffe og pratet med kollegaer – fordi hodet ikke er med og man uansett ikke får gjort noe som helst. Det er bare det at i en vanlig kontorjobb kan man komme unna med sånt en sjelden gang, men det blir litt verre for deg som skal oppdatere en blogg..”

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg vet ikke hvorfor jeg hadde en sånn dag i går, men jeg velger å kalle det en Schau-dag. Kristopher Schau fortalte i en podcast at han har innført mobilfri dag på mandager, og at han bruker den dagen til å komme ajour med småting. Ordne kvitteringer siden han er regnskapsansvarlig i bandet sitt, betale regninger, vaske klær, forberede og planlegge ting som skal skje senere i uka. Og når tirsdagen kommer, er han klar – og slår på mobilen igjen!

I dag er heldigvis Schau-dagen over – og nå skal jeg ta noen bilder av den ferdigmalte TV-stua til kveldens blogginnlegg. Jeg trenger nemlig noen gode tips til hvordan jeg skal lage meg en skikkelig koselig liten avslapningskrok! Og håper og tror at dere kan hjelpe meg litt på veien 🙂

/ Ses i kveld 🙂

For bare et par dager siden, oppdaget jeg at Peter hadde postet et blogginnlegg som het “Mitt hemmelige våpen“. Kort fortalt handlet det om at han nå er redd for at jeg ønsker å male gangen før soverommet når jeg setter i gang med å planlegge vårt neste prosjekt.

Peter mener gangen kan vente, og med frykt i øynene tok derfor Mr Smartypants malepenselen i egne hender og satte i gang med det han omtaler som et “høyst effektivt triks” på den ene veggen på det som skal bli vårt nye soverom:

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

For med denne kreasjonen på veggen, er det klart mor vil prioritere å bestemme fargevalg til dette rommet før hun gyver løs på gangen!

Men kjære Peter.. Du og jeg snakker jo mye sammen i løpet av en dag, ettersom vi begge har hjemmekontor. Men jeg har jo lenge mistenkt at du lytter med et halvt øre når jeg prater – og nå føler jeg i grunnen at jeg sitter på beviset.

For ikke bare har jeg gjentatte ganger snakket om hvor deilig det er at jeg allerede har kjøpt inn maling til soverommet for lengst..

Men du var til og med med da jeg kjøpte den.

/ Livet blir i alle fall artigere sammen med et glemsk susehue 🙂

Jeg skal gifte meg! Herreminhatt.. Nå begynner det for alvor å gå opp for meg!

For én ting er nemlig å få prøvingsattesten fra skatteetaten og så smått begynne planleggingen av selve dagen – noe helt annet er det å plutselig sitte der med ringene i fanget..

Jeg innser jo at jeg har tenkt på bryllupet som en ren formalitet til nå, det er som om jeg ikke har forstått hva som faktisk skal skje. Men da vi fikk melding om at gifteringene lå klare og ventet på oss hos gullsmeden, begynte jaggu sommerfuglene å flakse vilt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det blir så rart å gå med ring igjen! Både Peter og jeg la forlovelsesringene på hylla for flere måneder siden, de var i hvitt gull og hadde blitt både slitte og ripete, men vi fikk aldri somlet oss til å levere dem inn for en oppfriskning. Mye enklere å legge dem på hylla 😉

Nå er de uansett borte for godt, for vi byttet dem inn da vi plukket ut gifteringer. Denne gangen gikk vi forresten for den klassiske varianten i gult gull, og jeg må innrømme at jeg gleder meg skikkelig til de skal på. De ble så fine!

Jeg har en følelse av at det ikke er innafor å prøve ringene på – før selve vielsen..? Jeg har i alle fall bestemt meg for å la være, og heller krysse alt jeg har for at den passer. Forlovelsesringen var nemlig bittelitt for stor, så jeg gikk liksågodt for én størrelse mindre 😉

/ YOLO

I dag morges stod Peter og jeg på kjøkkenet og lagde frokosttallerkner mens ungene svinset litt rundt. Vi hadde akkurat tatt rundstykkene ut av ovnen, da vi hørte et sukk bak oss.

Jeg snudde meg, og oppdaget det betuttede fjeset til femåringen.

– “Jøss”, sa jeg, “Er det noe galt?“

– “Jeg har så vondt i magen..”, svarte han med tynn stemme.

– “Okei?”, sa jeg, “Kan det være at du er sulten, kanskje?”

Det hender nemlig at sult forveksles med magevondt, så jeg tenkte kanskje det kunne være en mulighet nå også.

– “Nei, jeg har skikkelig vondt i magen..”, fortsatte han.

Jeg kikket på Peter som heiset på skuldrene, før jeg satte meg ned på huk foran den lille gutten.

– “Hvor har du vondt hen? Kan du peke?”

Han rettet en finger mot området rett under navlen.

– “Hmm”, mumlet jeg, “Er det lenge siden du har vært på do, da? Kanskje det hjelper å gå på do?”

Han ristet på hodet før han fortsatte:

– “Jeg må ikke på do. Men det klør skikkelig i rumpa..”

Jeg kvakk til.

– “Hva sa du? Klør det i rumpa??”

Jeg holdt pusten. Da vi hentet ungene i barnehagen i går, fikk vi nemlig beskjed om at det var oppdaget flere tilfeller av barnemark på avdelingen, og at vi måtte sjekke barna grundig i helgen. Jeg hadde aldri hørt om barnemark, men etter et søk på google var jeg i alle fall overbevist om at dette er noe man nødig vil få i hus..

– “Herregud Peter, han har fått barnemark!”, hvisket jeg.

– “Nei, nå må du slappe av, da”, svarte Peter, “Det er vel ikke sikkert han har mark selv om han klør i rumpa?”

– “Jo! Er du klar over hvor smittsomt det er?! Jeg leste i går at det til og med kan smitte via luften ved at egg fester seg på støvkorn som virvler rundt og pustes inn og svelges og havner i magen! Hvis én i husstanden blir smittet, må resten av gjengen også behandles! Alt må kokes! Det er egg og mark og kløe overalt! Herregud Peter, hva skal vi gjøre? Vi må på apoteket!”

– “Mamma..”, snufset den lille gutten, “Det klør så fælt!”

Jeg var i ferd med å freake ut, men fant ut at jeg fikk ta meg sammen. Stakkars gutt, det var jo ikke hans feil at han hadde fått mark!

– “Okei”, mumlet jeg, “Dette ordner vi, gutten min. Nå går vi opp på badet en tur, også sjekker mamma hvordan det står til. Så skal vi få bort den kløen.”

Det kom ikke noe svar, så jeg kikket bort på femåringen og oppdaget at han stod der med sitt bredeste glis..

– “Hva i all verden smiler du av?”, spurte jeg forvirret.

– “Aprilsnarr!”

Trenger vel kanskje ikke fortelle hvem som hadde regien på den spøken, men la oss bare si at far og sønn umiddelbart utvekslet high-fives mens de lo så de hikstet 😉

/ God 1. april 🙂