I dag føler jeg på hele meg at det denne bloggen trenger akkurat nå, er en skikkelig gladsak! Så gjør deg klar for noe som forhåpentligvis vil få deg til å smile fra øre til øre 🙂

For du husker kanskje innlegget jeg postet for en måneds tid siden, om lille Luna på 10 måneder som hadde rest seg opp etter en peisovn og fått en alvorlig brannskade inni den ene hånda? (Les innlegget her: Når mareritt blir virkelighet)

Foreldrene til Luna ønsket å advare om at noen få sekunders uoppmerksomhet er alt som skal til. Dette er ting som kan skje oss alle, og som de skrev:

“Ikke tenk på om det er på tide å få opp den peisgrinda, ikke tenk at du skal flytte den kaffekoppen etterpå. Eller ledningen på vannkokeren som henger ned, som kanskje minsten får tak i og alle de andre brannfellene som lurer. Bare GJØR det, vær så snill, bare gjør det. Dette vil ingen oppleve!”

Da jeg postet innlegget var status at skadene til Luna ble vurdert fortløpende, og at de forandret seg fra dag til dag. Håpet var at hun kunne bli behandlet ferdig i Kristiansand, men dagen etter at jeg postet innlegget, fikk de beskjed om at de måtte reise til brannskadeavsnittet på Haukeland sykehus i Bergen.

(NB! Sterke bilder litt lenger ned!)

På Haukeland var kirurgene positive, men de kunne ikke gi noen garanti for hvordan utfallet ville bli. Alt kom an på om huden responderte godt på sårstell og om det grodde bra nok, hvis ikke ville det bli nødvendig med hudtransplantasjon.

Slik så det ut da:

Til venstre: Dagen etter ulykken. Til høyre: Dagen etter sårrevisjon
 

De siste ukene har Luna og familien reist flere turer fram og tilbake til Bergen, det har vært tøffe dager med masse smertelindring, og narkose under sårstell. Det har gått sakte framover, og de har måttet følge nøye med på området som var mest forbrent.

Men så, for noen dager siden fikk jeg melding fra Lunas mamma om en skikkelig gladnyhet: De var SÅ fornøyde etter forrige tur til Bergen! Hånden hadde grodd kjempefint, og legene var faktisk overrasket over at det så så bra ut.

Ikke lenge etter kunne de ta av bandasjen helt, for det hadde grodd ny hud i hele hånden.

Hånden var nok litt sår og rar i begynnelsen, men nå krabber altså den lille frøkna rundt og bruker hånden sin akkurat som hun gjorde før! Siden huden vokser i lang lang tid fremover, blir det viktig å følge med på at fingrene ikke “trekker” seg oppover og at huden blir for stram. Derfor må fingrene og huden i hånden tøyes tre ganger daglig.

Men endelig kan Luna og familien puste ordentlig igjen, for det er ingen tvil om at det har vært noen veldig tøffe uker for dem alle. Også fikk jeg lov til å dele et bilde av den lille solstrålen. Sjekk den herlige blidfisen, da ❤️

/ Glad onsdagsklem fra meg ☀️

I kveld hadde jeg egentlig bestemt at jeg skulle ligge under teppet på sofaen og se på et eller annet teit på TV. Med fyr i peisen, varm te i koppen og Teo snorkende ved min side.

Men så bestemte jeg meg for å komme meg tilbake på bloggen istedet. Så her ligger jeg, TV’n er byttet ut med Mac’en i fanget – men det er fyr i peisen, varm te i koppen og Teo snorker ved min side.

Grunnen til at jeg hadde tenkt til å krype langt under teppet i kveld, er fordi begravelsen til Este fant sted i dag. Det er fortsatt helt utenkelig at bestefaren min er borte for godt, men jeg må bare fortelle at dagen i dag ble så innmari fin!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg har grått, jeg har hikset, jeg har snufset, jeg har blitt rørt til tårer av en fullsatt kirke, jeg har ledd høyt av gode historier om Este, jeg har kjent på hvor utrolig takknemlig jeg er for å ha en så fin familie.

Jeg er helt sikker på at begravelsen ble akkurat slik Este hadde ønsket. Applaus etter sangene. Høylytt latter da presten fortalte om den gangen Este var på sykkeltur i Danmark da han var 15 år, og bestemte seg for å sende et postkort hjem til sin mor.

Han fant ut at han ville oppsummere alt enkelt og greit, så han skrev:

“Hei på deg.
Har du det bra?
Jeg har det bare bra.
Hadet bra.”

Det er selvfølgelig tøffe dager nå, men vi har også vært flinke til å bruke de siste dagene godt. Jeg har vært masse hos Mormor sammen med Mamma og tante, og vi har snakket og snakket og snakket og grått og ledd. Og det har vært utrolig viktig for meg. Vi prater oss gjennom sorgen, og jeg er helt sikker på at det vil gjøre veldig godt for oss alle på sikt.

Hver kveld ringer jeg Mormor for å snakke om hvordan dagen har vært. For en prøvelse i livet, å miste kjæresten sin som har vært der i 60 år… Da er det fint å snakke litt før man legger seg om kvelden ❤️

/ God kveld – nå skal jeg ringe Mormor ツ

Så satt vi der, da. Tøffende nedover elva med hver vår fiskestang. Du bakerst, lillesøster og jeg i midten, og Mormor helt foran. Vann på alle kanter, med stille krusninger på overflaten. Bare båten, elva, oss, og den nydelige lukten av grantrær og lyng.

Så nappet det i fiskestanga, jeg hadde ørret på kroken.

– “Oioioi Tina!”, lo du, “Den tror jeg er så stor at jeg må finne fram håven!”

Jeg sveivet og sveivet, og ikke lenge etter løftet jeg en pitteliten ørret opp i båten. Du smilte til meg, jeg nikket tilbake – så løsnet du den lille fisken så forsiktig du kunne fra kroken, før du kastet den ut i elva igjen så den kunne svømme videre.

Jeg er så takknemlig for alt du lærte meg. For alt du gjorde for meg. For at du ble vaktmesteren min over natta den dagen jeg flyttet for meg selv og trengte hjelp til både stort og smått. For den lune humoren din. For munnspillet du tok fram til hverdags og til fest, for at du tok en trall og fikk alle til å smile.

Takk for at du alltid hadde så god tid, og for at roen din smittet over på oss andre. Takk for at du bestandig var i godt humør, og aldri hadde et vondt ord å si om noen. Takk for alle de herlige historiene fra gamledager som vi lo oss skakke av, og takk for at du var så ufattelig stolt av de to oldebarna dine.

Du og jeg, Este 🙂
 

/ Hvil i fred, verdens beste bestefar ♥ Jeg savner deg

I dag er en sånn dag hvor jeg ikke kan forstå at Peter og jeg faktisk brukte tid på å diskutere hvem som hadde glemt å passe på at havregrøten ikke skulle svi seg i kjelen.

En sånn dag der det ikke spiller noen rolle om vi glemte å pusse tenner før vi dro i barnehagen, eller om vi glemte å fjerne all sanden på gulvet i gangen før vi la oss i går kveld.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I dag sitter jeg og undrer meg over hva som får folk til å bruke sin dyrebare tid her på jorden til å være kjip mot andre. Større ting, men også mindre ting som å sitte og lire av seg dritt i kommentarfelt på nett, eller bruke tiden sin i diskusjonsforum for å spre eder og galle.

Hvorfor kan man ikke heller bare bruke huet sitt til å forstå at vi lever her og nå? Dette er livet vi har fått utdelt – vi skal ikke være her til evig tid, så la oss for søren bruke tida vår på gode ting!

I går leste jeg et blogginnlegg noen hadde delt på Facebook, skrevet av Solveig Worum. Solveig fikk beskjed av legen om at hun hadde kreft for ett år siden, og plutselig satt hun og grublet over at hun måtte avbestille to sydenturer, snakke med forsikringsselskapet og planlegge hvordan hun skulle fortelle mannen sin det.

Veien hennes har vært lang. Hun har tilegnet seg erfaringer hun vil bære med seg for alltid. Hun skriver at med sykdommen fulgte en slags gavepakke – for det satte ting i perspektiv. “For det ligger skjulte gaver der og venter på deg, du må bare vite hva du skal se etter, og hva du skal fokusere på.”

Og dette syns jeg var så fint skrevet! Hvorfor er det sånn at man må kjempe kamper for å forstå at livet er kort og at man aldri vet når man møter en uventet hump i veien?

Akkurat nå er det noen som kjemper sin livs kamp der ute. Og her sitter vi og irriterer oss over svidd havregrøt og sand på gulvet.

En av levereglene til Solveig lyder som følger: “Lev i nuet, vær til stede med blikk og ord. Pust dypt. Vær takknemlig for alt du har, ikke ha fokus på det du tror du mangler.”
 

/ ❤️ til alle som kjemper