Hjertet banket, svetten piplet – hva søren er mine positive og negative sider??

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

(Del 1 av denne historien finner du her: Drømmejobben..?)

Selv om stillingsutlysningen hadde blitt merket som “utgått” tre dager før fristen gikk ut, fant jeg ut at jeg ble nødt til å søke. Mail-adressen stod fortsatt øverst i høyre hjørne, så jeg lagret den for sikkerhets skyld.

Så kastet jeg meg over søknaden. Og innså rimelig kjapt: Jeg har aldri skrevet jobbsøknad før!

De jobbene jeg har hatt, har jeg fått via kjente, og de siste årene har jeg jo vært i mammaperm eller jobbet som selvstendig næringsdrivende.

Et kjapt søk på google viste hvordan en formell søknad skulle se ut, men formelle søknader hadde de helt sikkert fått nok av allerede. Dessuten: Jeg er meg! Jeg har levd av å skrive de siste fem årene – jeg måtte gjøre dette på min måte.

Så jeg startet søknaden med sannheten:

“Hei! Jeg heter Christina, og jeg elsker tanntråd!

Kanskje ikke først og fremst derfor jeg mener at jeg passer til å bli deres nye tannlegesekretær, men det kan jo ikke skade at jeg er et gledelig bevis på at tanntråd kan holde tre begynnende hull i sjakk siden 1999.” 😉

Så fortalte jeg litt om meg, at jeg er gift med Peter og at vi har to barn, før jeg skrev kort om meg som person og hvorfor jeg kunne tenke meg å jobbe som tannhelsesekretær.

Så avsluttet jeg med at dersom de var like glade i tanntråd som meg, hadde det vært veldig hyggelig å ta en prat.

Fytti flaten, som jeg ble tatt på senga av sommerfuglene i magen! Jeg hadde ikke sendt søknaden engang, også flakset det vilt nedi der! Er det normalt..?

Jeg skalv på hånda da jeg lastet søknaden inn i mailen, og måtte faktisk få Peter til å trykke på “send”. Han ga meg en klem mens han minnet meg på at det kunne hende jeg søkte for sent, og at jeg ikke måtte bli skuffet dersom jeg fikk beskjed om det i retur.

Så gikk hjernen inn i en merkelig modus. Hele den neste dagen vekslet den mellom å se for seg hvor bra jeg hadde passet i jobben, til å trøste-tenke at jeg sikkert ikke var den personen de var ute etter. Av og på, av og på.

Og sent den kvelden, dagen etter at jeg sendte søknaden, hadde Peter og jeg akkurat sunket ned i sofaen for å se en ny episode av “Queens Gambit” – så pep det i telefonen. En mail. Og avsenderen?

/ Fortsettelse følger i morgen tidlig 😍

Les neste innlegg her: “Jobbintervjuet“