Ta et hint da, mann!

Etter fem år som kjærester er det fortsatt ett område Peter og jeg ikke får det til å funke. Og i går gikk vi på nok en smell..

 

 

Det har seg nemlig slik, at noe av det første Peter fortalte meg da vi ble sammen, var følgende setning: “Hvis du hinter og jeg ikke forstår det, så er det ditt problem.”

Jeg må innrømme at jeg i starten bare fniste det bort og ikke trodde det var så alvorlig som han skulle ha det til. Men det skulle altså vise seg at “hinting” uten tvil er det vi har kranglet mest om siden vi møtte hverandre for første gang.

Jeg kan si “Oi, osten ligger ute på kjøkkenbenken” hvorpå han kan svare “ja, det gjør den visst“. I mine øyne ligger det da et åpent spørsmål i lufta, som lyder noe sånt som dette: “Hvem av oss kan lettest slippe det vi har i hendene og få den osten inn i kjøleskapet? Kanskje er det meg? Kanskje er det deg..? Eller skal vi la den ligge og svette litt, siden vi har andre viktigere ting på programmet?

Her er det så klart ingen fasit på hvem som skal gjøre hva, jeg mener bare at det er fint å komme til en enighet med en gang.

Peter er ikke helt der. I hans hjerne eksisterer det ingen link fra “osten ligger ute” til “jeg legger den i kjøleskapet”. Tar han ikke hintet, så fortsetter han bare videre i livet. Og brått er hele osten glemt.

 

“Ost? Hvilken ost.”

 

Dette er selvfølgelig en ting jeg fint kan leve med, det er bare så frustrerende at det på fem år ikke har bedret seg det spor.. Misforstå meg rett, jeg prøver å ikke hinte, men noen ting mener jeg bare er så fryktelig innlysende. Og noen ganger føler jeg faktisk at det bare blir verre.

For det som skjedde i går, tok liksom hinting til et nytt nivå..

På mandag denne uka hadde Peter vært på butikken og handlet matvarer. Når Peter er på butikken, handler Peter kun de tingene som står på lista. Og det er jo egentlig helt strålende, for jeg er rimelig sikker på at vi sparer en del kroner på nettopp det. Når jeg handler, så tar jeg ofte reol for reol, for å sjekke med hodet mitt om det kan være ting vi har glemt å skrive på handlelista. Det blir nok litt dyrere med denne teknikken, for jeg oppdager jo ting vi “helt sikkert har bruk for” – men så er det også sjeldent vi går tom for dopapir eller såpe.

Det har seg sånn at vi i lang tid har manglet ketchup i kjøleskapet. Et produkt vi bruker sjeldent, men som vi likevel må ha stående. Dette hadde Peter husket å skrive på handlelista før mandagens innkjøp. Men siden jeg ikke var hjemme da matvarene ble pakket ut, visste ikke jeg at ketchup ble kjøpt inn på mandag. Så da jeg skulle skrive handleliste før onsdagens mini-handel, skrev jeg følgende:

 

 

Et spørsmålstegn bak et produkt på lista, betyr i mitt hode: “dersom vi fortsatt ikke har kjøpt ketchup, så kjøper vi ketchup”. Det var nøyaktig 48 timer siden forrige handel, så jeg tenkte at det da er rimelig sannsynlig at man husker hva man kjøpte sist.

Åpenbart ikke.

 

“Come on ketchup – her kommer vi til å bli gamle sammen”

 

Jeg måtte så klart høre hva som hadde skjedd:

– “Peter, hvorfor kjøpte du ketchup? Vi har jo en fra før?

– “Hæ? Det sto jo på lista.

– “Eh ja, men det stod et spørsmålstegn bak. Så du ikke det, da?

– “Jo.”

– “Ja, hvorfor kjøpte du ketchup da? Du må jo ha kjøpt en på mandag også?

– “Det sto på lista, sier jeg jo.

Jeg begynner å se en antydning til irritasjon..

– “Haha, tuller du nå, eller?!“, fortsetter jeg.

– “Hva da tuller? Det sto på lista! Skal jeg vise deg, eller?

– “Nei, jeg vet hvordan lista ser ut, det var jo jeg som skrev den!

– “Ja, men herregud! Hva maser du etter da? Du skrev ketchup – jeg kjøpte ketchup!

– “Jo, men det spørsmålstegnet betydde jo at det var et spørsmål om vi fortsatt manglet ketchup eller ikke.. Og det var du som handlet på mandag, så jeg visste jo ikke om du hadde kjøpt en flaske da.

– “Men du sjekket ikke kjøleskapet før du skrev ned ketchup på lista?

– “Nei, det rakk jeg ikke, det var derfor jeg skrev et spørsmålstegn!

“Javel.. men det sto jo ketchup på lista, så da kjøpte jeg ketchup”

– “Men seriøst.. Det gikk ikke opp et lys for deg da du puttet den i handlekurven da? Akkurat dette kjøpte jeg for to dager siden..?

– “Jammen det sto ketchup.

Og sånn omtrent her ga jeg opp. Han forstår virkelig ikke hint. En del av meg har lyst til å føre opp “15 kilo pinnekjøtt?” på neste handleliste og se hva han kommer hjem med.. 

Men det tør jeg rett og slett ikke. For en ting har jeg lært etter gårsdagen: Handleliste er handleliste.

Ferdig snakka.

 

/ 15 kilo. 15 kilo? 15 kilo.

* Følg KonaTil på Facebook *

Hemmelig kodespråk

Det er én ting som bekymrer meg i blant, og det er at jeg til tider kan føle meg litt under gjennomsnittet intelligent. De fleste mennesker kan litt om alt, jeg kan fint lite om veldig mye. Og her om dagen fikk jeg det endelige beviset på at jeg sannsynligvis er litt dum.

 

 

For gubben og jeg snakker ofte om hvor lenge vi vil klare å henge med som leksehjelp den dagen våre to barn begynner på skolen. I hvilke fag må de spørre muttern om hjelp, og hvor kan fattern stille med kunnskap?

Matematikk, naturfag, religion og historie – jeg kan jo ikke fortelle barna mine at det mamma husker best fra årene med skolegang, er fornavn, etternavn, adresser, hustelefonnummer (!) og fødselsdatoer til en hel skokk med gutter. Jeg vet.. Det er trist, men sant.

Samtidig vet jeg at det fattern sannsynligvis husker best fra skolen er hvordan det så ut inne på rektors kontor. Og det er ikke til stor hjelp det heller..

Men her forleden ble det plutselig helt innlysende i hvilket skolefag mor i huset kommer til å falle av lasset først. Jeg hadde nemlig helt glemt hvor forferdelig dårlig jeg er i engelsk.

 

What said you?

 

For tiden har vi en 3-åring i hus som får med seg alt som blir sagt. Og da mener jeg alt. Han kan sitte opptatt med hva som helst annet, mens vi voksne prater om alt og ingenting. Plutselig kan han snu seg og si: “Mamma, snakker du om mormor nå? Snakker du om min mormor eller din mormor?” Og Peter og jeg kikker på hverandre med skremte blikk, før vi avslutter samtalen.

På grunn av mitt noe anstrengte forhold til nettopp engelsk, har jeg fram til nå unngått å bruke det som kodespråk når vi voksne trenger å kommunisere uten at treåringen forstår hva vi sier. Og siden Peter og jeg møtte hverandre for fem år siden, har det vært ytterst få anledninger hvor gubben har hørt meg snakke noe annet enn norsk.

Vi har vært i utlandet noen ganger, men der har det blitt mest syden-engelsk av typen “Yes, please”, “One water, please” og “Thank you”. På grunn av dette er engelsken min, som i utgangspunktet var ganske rusten, blitt.. vel.. verre.

 

“One water for the lady”

 

Her om dagen satt vi rundt middagsbordet, da jeg kom på at vi hadde fire pinner med hjemmelaget banan-is i fryseren. Jeg lurte på om vi skulle ta dem til dessert, eller om vi skulle spare dem til helgen. Jeg gjør mange blemmer som mor, men å snakke om is midt i middagen, der går faktisk grensa.

Så da bestemte jeg meg for å hoppe i det, jeg skulle prøve å formidle en melding til Peter på kodespråket jeg til nå hadde unngått: 

– “Ehm, PEE-taa..” (Jeg aner ikke hvorfor jeg gikk for den engelske uttalen av “Peter”..)

..men snakk om å få alles oppmerksomhet på sekundet. Seks øyne var nå rettet mot meg, og jeg latet som jeg ikke så det før jeg fortsatte: 

– “Eeeehmmm.. You know about the four cold things.. Eeeehm.. I make the other day.. Maybe tuesday.. I don´t know..”

Omtrent her gikk det opp for meg at jeg både rødmet, stammet og var blitt svært så nervøs.

– “Yeees”, mumlet jeg videre, “I was thinking about them now. I don´t know why. So not ask. But I wonder if ice, you know, if like.. ice and ehm.. yes..” 

Det forskremte blikket Peter sendte meg nå, sa mer enn tusen ord. Det hadde gått opp for ham at jeg ikke tullet. Jeg måtte prøve å redde meg inn: 

– “Uhm, the frozen project.. In the cold box out in the.. in the.. “bod”…. maybe the safest is to not talk about it”, turet jeg videre, “in case, like, you know, our little son can understand the word I-C-E-S.. nei, sorry no, altså, I-C-E-C-R-I, nei søren. Vent, just wait.. I-C-E..”

– “Christina..?”

Jeg kikket opp på Peter. Jeg har aldri sett ham se sånn på meg før, det må ha vært en salig blanding av medlidenhet, oppgitthet og.. frykt?

– “Ehm”, fortsatte han, “Bra jobbet altså.. Jeg tror ikke guttungen forstod hva du mente. Men ehm.. Det hjelper jo lite, for det gjorde ikke jeg heller..” 

Så det ble ikke noe mer snakk om dessert den dagen. Og banan-isen? Jo, den ligger der fortsatt.. Lagt på is, akkurat som engelsken.

 

 

/ Thanks for me

* Follow “The wife of” on Facebook *

Faen dere..

Oh yes. I dag kom endelig dagen jeg har ventet på! Jeg visste den ville komme, og jeg visste det ville svi.

Det har seg nemlig sånn at min kjære samboer, og far til mine to barn, sliter med selvkontrollen når det kommer til en ting: banning. Han fører et relativt pent språk i det daglige, men det skal ikke mye motgang til før de mindre pene glosene hagler. Ei irriterende flue, for eksempel. Eller et manglende blinklys fra bilen foran i trafikken. Ja, selv en liten agurkskive som deiser i bakken er vel egentlig nok.

Og det spiller ingen rolle hvem som er i nærheten, for som han sier: “Det bare må ut.

 

Her er det like før..

 

Da mannen min og jeg møtte hverandre for fem år siden, bannet jeg visstnok en del i det daglige. Jeg la ikke merke til det selv, men han påpekte ganske rett på sak at han syns det ble litt mye til tider. Så da sluttet jeg nesten helt å banne. På dagen. Så nyforelska var jeg.

Derfor føler jeg nå at jeg har retten på min side, når jeg kjefter på at han tyr til banning selv ved den minste motgang. “Hysj på deg!“, snerrer jeg. “Hvis du absolutt må banne, så gjør det når barna ikke hører deg!” Men det går rett og slett ikke inn. Han påstår at han helt fint klarer å beherske seg når barna er i samme rom, men det er jo selvsagt ikke sant.

Og i dag kom endelig beviset.

I det siste har 3-åringen lekt mye med noen små puslebrikker, og hver kveld har disse ligget pent sortert etter farge midt på stuebordet. I blant har vi latt dem ligge, men i går kveld ryddet vi dem bort. Og det gikk jo selvsagt ikke upåaktet hen, da 3-åringen stod opp i morges..

 

 

Mannen og jeg satt i sofaen og spiste frokost da han entret stua.

Åhhh…“, sukket den lille gutten da han oppdaget at bordet var ryddet. Han så seg rundt etter esken med puslebrikker, og fant dem raskt i hylla under tv’en. Han fisket den fram, og åpnet lokket. I det han helte brikkene ut på bordet, kikket han bort på oss med et oppgitt blikk, ristet litt på hodet og sa:

Faen dere..“, før han satte i gang med pusling og sortering som om ingenting hadde skjedd.

Både mannen og jeg holdt pusten. Det er noe så åpenbart feil med banneord som kommer fra et barns munn. Men denne settingen og den fullstendig oppgitte guttungen.. Det er sjeldent jeg har problemer med å ikke sprute ut i latter, men nå slet jeg skikkelig.

Hva sa du..?“, presset jeg fram mens jeg svelget hardt. Gutten kikket på meg før han gjentok:

Faen, dere.

Hei! Det der er ikke pent å si! Sånn snakker vi faktisk ikke..“, begynte jeg på vaklende vis. Mannen satt som forstenet i sofaen og laget ikke en lyd.

Eh, men forresten..”, fortsatte jeg, “Hvor har du lært det ordet?

Stillhet.

Både faren og jeg holdt pusten. Det føltes som om sannhetens time var kommet. Det var nå vi skulle få den ordentlige dommen: var det far som hadde forsnakket seg med barna til stede, eller var det mor som hadde gjenopptatt uvanen og slengt rundt seg med gamle styggheter? Kunne det være fra nabobarna – eller noen i barnehagen?

Hvem har du lært å snakke sånn av?“, gjentok jeg.

Han der“, svarte guttungen og pekte på faren sin.

På sånne dager er det bare så herlig å kunne synke tilbake i sofaen, smile tilfreds og sende et lurt blikk bort til sin kjære, et blikk som veldig tydelig sier: “Dette.. Ja nei, dette får du ordne opp i sjæl..

 

/ 1-0 til meg 😉

* Følg KonaTil på Facebook *

Kona til

Det begynte faktisk på snapchat. På få dager hadde jeg fått hundrevis av følgere som ønsket å se bak-fasaden-bilder av samboeren min, Pappahjerte. Samtidig rant det inn med bilder fra alle disse ukjente folka; av unger, hester, rotete kjøkkenbenker, strikkeprosjekter og middagsretter.

Og jeg som var helt fersk på dette snap-fenomenet, svarte dem alle som best jeg kunne: “Oi, så fin lue du har fått av svigermor!“, “Neida, stua di er ikke så rotete! Jeg kan skimte gulvet der borte i hjørnet!“, “Helt enig, ungen din er det søteste jeg har sett der han sitter med munnen full av blomsterjord!

 

Noen ganger måtte jeg bjuda på lite selv, også

Og folk skrev tilbake. “Herregud, du er jo kona til Pappahjerte! Og du svarte meg!” Jeg skjønte ikke hvorfor folk tok så på vei, man skulle jo tro alle disse snapperne hadde venner som aldri skrev tilbake. Det ble mange morsomme dialoger, og flere skrev at de hadde lest gjesteinnleggene mine hos Pappahjerte. Hadde ikke jeg planer om å starte min egen blogg, da?

Jeg svarte det vanlige; “Nei, det orker jeg ikke, det er mer enn nok med én blogger i hus. Du skulle visst hvor mye jobb det er!”

Selv om jeg var bastant, så skjedde det noe. Nysgjerrigheten begynte å kile. Tenk om jeg kunne hatt min helt egen blogg? En liten spire fikk den næringen den trengte.

I hele sommer har jeg gått med kriblinger i magen og lurt på om jeg skulle begynne å blogge. Veid for og i mot. Tør jeg? Klarer jeg? Jeg vet jo hvor utrolig mye jobb det er, men samtidig holder det ikke med gjesteopptredener hos Peter en sjelden gang i halvåret. Jeg har så mye mer på hjertet!

Og for å være ærlig så hadde det jo egentlig vært litt ålreit å være noe mer enn bare kona til Pappahjerte.. 🙂

 “Mmm gutten min.. I kveld.. Tror du jeg kunne gjesteblogget litt, eller?”

Og nå sitter jeg altså her. Jeg har startet min egen blogg! For å spre litt glede i en hektisk hverdag til alle dere jeg allerede har blitt kjent med på snap og instagram, og alle dere jeg gleder meg til å bli kjent med.

Jeg tenker at bloggen skal være som et trivelig pauserom der hverdagen settes på vent og vi bare kan være oss selv i noen minutter. Når du føler for et avbrekk, skal jeg stå klar med kaffe på kanna, kjeks og stoler til alle. Det skal slarves og sladres, om mannfolk, interiør, hemoroider og smilefjes. Ja, kanskje ikke sånn kjempemye om hemoroider da, men vi tar det som det kommer.

Og en ting til: Jeg har forresten en drøm.. Og det er at én dag skal min kjære Peter møte noen på gata, som med store, oppglødde øyne løper bort til ham og overbegeistret utbryter: “Å herregud, er ikke du typen til kona til?!

Men det er bare en drøm, da. Inntil videre er jeg fornøyd med å bare være kona til.

Og dette er min blogg.

 

/ Lik og del hvis du er klar for å slarve 🙂

*** Følg Kona til på Facebook ***