I går var det lørdag, og foreldrene mine var bedt på surprise-party rett borti gata her vi bor. Derfor spurte de pent om de kunne låne gjesterommet vårt i natt, noe som selvfølgelig var helt greit. Etter at jeg ble voksen og etablert, er det i grunnen veldig sjeldent jeg har mamma og pappa på overnatting..

De dukket opp i god tid før festen skulle starte, og det var ikke før litt utpå kvelden jeg innså hva som var i ferd med å skje. For der satt jeg i sofaen, klar for en rolig lørdagskveld, ikledd en behagelig joggebukse og en genser full av yoghurtflekker. Jeg så fram til hjemmelaget mat, fyr i peisen og to unger som forhåpentligvis snart ville sovne søtt i hver sin seng.

Fra badet hørte jeg muttern nynne, og ikke lenge etter spredte det seg en god duft av dameparfyme i huset, sammen med lyden av fatterns pensko som klikket mot parketten.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

– “Nå må dere kose dere da!“, hørte jeg meg selv rope fra sofakroken. “Og blir det sent, tror dere? Har dere med nøkkel?“

“Oppfør dere pent nå, hører dere?”

For et syn det må ha vært, snakk om komisk rollebytte! Hvor mange ganger hadde ikke mamma og pappa sett meg svinse avgårde på fest i ungdomstida?

Pappa nikket bekreftende; Joda, mamma hadde med nøkkel i veska si. Og de kom nok ikke til å bli så sene, selv om de ikke kunne love noe. Jeg er usikker på om pappa sa det siste der fordi han mente det, eller om det var for å gjøre narr av min standard-frase fra slutten av nittitallet..

Pappa la igjen telefonen sin hjemme, men muttern hadde med sin. I tilfelle det skulle være noe, liksom. Men kvelden gikk, og vi hørte såklart ingenting. Det var vel et godt tegn..? Peter lurte på om han skulle ta runda forbi festlokalet da han skulle lufte bikkja for kvelden, bare for å se om alt så greit ut der borte. Men han droppet det. Tanken på å møte svigermor på trappa.. Nei.

Peter og jeg tok kvelden ved midnatt, og siden vi holder på med nattpupp-avvenning for tida, sover jeg med ørepropper for å ikke våkne av lillesnuppas gråt. Derfor følte jeg meg noe fortumlet da jeg våknet i dag morges, klokka var halv syv og jeg hadde ikke hørt når festfolket kom hjem i natt. Eller om de i det hele tatt hadde kommet hjem i natt..

Jeg lurte et sekund på om jeg skulle titte inn på gjesterommet og se om de lå i sengen, men tok meg i det. Ærlig talt.. Jeg fikk se etter skoene deres i gangen i steden. Til min store lettelse var både fottøy og jakker på plass, og på kjøkkenbordet oppdaget jeg et hefte med sanger som tydeligvis hadde blitt sunget i går. Et tilfeldig utdrag tydet på at det hadde vært fin takhøyde:

Jeg kan ikke huske å ha vært på en fest med sånne sanger før..

Klokka nærmet seg halv ni da vi morgenfugler sveivet i gang frokosten. Det var fortsatt ikke tegn til liv på gjesterommet, så vi prøvde å være så stille vi kunne. Men hvor lenge hadde de egentlig tenkt til å ligge og dra seg? Ble det så sent i natt..? Betyr ikke fellesfrokost nettopp fellesfrokost?

Skikkelige frokostmennesker som vi er, måtte vi til slutt bare sette oss – selv om vi ikke var fulltallige:

Bildet er hentet fra min Snapstory 🙂 (umulius82)

Kvart over ni hørte vi endelig knirking i trappa, og to trøtte hoder kom smilende inn kjøkkendøra. Overlykkelige over å få ferdig frokost med nystekte rundstykker og nykokt kaffe, og de kunne fortelle at festen hadde vært helt knall. Jubilanten Roar hadde ikke mistenkt noen ting, så det ble en skikkelig surprise-fest med alt som hørte med. God mat, drikke, fyrverkeri og topp stemning. De hadde riktignok ikke vært hjemme før halv fire i natt, men da hadde de gått veldig stille i dørene..

Som seg hør og bør, spurte jeg pappa om han var sliten i dag, akkurat som han pleide å gjøre med meg for femten år siden. Den gangen følte jeg han maste, for å finne ut hvor mye jeg hadde drukket kvelden i forveien.

Og svaret hans kom ikke bare litt for kjapt, det virket også som om det lå en slags fryd i stemmen hans. Ordene lød mistenkelig kjent, og det gikk med ett opp for meg at papsen også var klar over at rollene nå var byttet om..

– “Sliten?“, smilte han, “Nei herregud. Seriøst, jeg drakk bare én eller kanskje maks to øl.“

Så blunket han lurt til meg 😉

/ Gratulerer med 60 årsdagen Roar! Giri giri gassa 😉

* Følg Konatil på Facebook *

I kveld hadde jeg egentlig tenkt til å blogge om noe helt annet, men det får bare vente. For nå må jeg rett og slett kommentere denne helgens store hendelse. I går bestemte nemlig gubben og jeg oss for å kjøre i gang nattpupp-avvenning, slik at alle i husstanden forhåpentligvis snart kan begynne å sove hele natten gjennom. Planen var at Peter skulle ta lillesnuppa i natt, og at jeg (og puppen) skulle holde oss unna.

Jeg trykket meg derfor spent inn på bloggen hans i dag for å lese hvordan natten hadde gått.

For selv om jeg naturligvis hørte at det i perioder var liv og røre inne hos Peter og lillesnupp i løpet av natten, så hadde jeg jo selvfølgelig ikke den fulle oversikten siden jeg lå på et annet rom. Jeg klarte faktisk å holde meg unna fram til halv syv i morges – da syns jeg det var på sin plass at jeg tok over for den stakkars, trøtte mannen. For ja, det hadde visst vært en horribel natt.

Innlegget hans startet ganske friskt med setningen: “Å jasså, du tror du er sliten?” – før det fortsatte med både bilder og tekst som antydet at han var mer enn bare litt trøtt etter en særdeles lang natt. Det viste seg at han i tillegg hadde bygd opp innlegget som en slags logg – der alle hendelsene i løpet av hele natten møysommelig var skrevet ned.

Men det tok ikke lang tid før jeg reagerte, nærmere bestemt allerede på punkt nr 4:

 “Kl. 03.46: Midt i en herlig drøm, våkner jeg til brølet fra en bitteliten gorilla. Viser seg at det er min datter. Hun er våken, veldig våken.”

Før jeg går videre, må jeg bare få forklare en ting. Dere som kjenner litt til oss fra før, vet jo at gubben har et problem med at han er svært urolig i søvne.. Og på grunn av dette hender det rett som det er at vi sover på hvert vårt rom – fordi vi trenger nok søvn for å få det til å gå rundt. Men i hele høst har vi i tillegg hatt mye barnehage-virus i hus, derfor har Peter nå i en veldig lang periode sovet inne hos treåringen.

Peter med sitt ekstremt gode sovehjerte, vet med andre ord ikke at den “bittelille gorillaen” svært sjeldent sover så lenge som til 03.46 uten å våkne.. Innen klokka er fire har hun som oftest vært våken to eller tre ganger allerede – men det vet han tydeligvis ingenting om.

Så følger en haug med oppdateringer om at lillesnuppa nektet å sovne igjen. Og hun var visst i kjempeform! Hun smilte, pratet, hoppet rundt og koset seg, fra 03.51 til 06.09 holdt hun det gående. Og Peter var i sjokk. Skulle mangelen på nattpupp føre til sånne våkne perioder..? Det gikk jo ikke an! Om natten skal man sove – ikke holde på sånn.

Jeg har selvfølgelig ikke tall på hvor mange netter jeg har ligget våken sammen med den lille tuttelutta, hvor hun har satt seg oppå magen min, hoppet opp og ned mens hun har klukket av latter, plukket meg i nesa eller i munnen eller i ørene, stupt inn i dyner og puter mens hun har hvint av glede – eller alle gangene hun har hylt i sinne når jeg har prøvd å legge henne ned og rolig sagt at: “Nå lille venn, nå er det faktisk natta..”

Alt dette har selvfølgelig pågått til lyden av den velkjente snorkeduren til min mann, som har befunnet seg i dyp søvn på rommet til treåringen.

Så kjære Peter: “Å jasså, du tror du er sliten?”

/ Ingen sympati herfra, kjære 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Det er straks helg – på tide å piske opp noe skikkelig digg til middag!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne kyllingretten er latterlig enkel å lage, og den er perfekt å servere hvis du skal ha gjester i helgen. Jeg har fått oppskriften av min mor, og da jeg spurte hva retten het, så var hun ikke helt sikker. Men etter litt betenkningstid, kom hun endelig fram til det passende navnet: “Mutterns fugl i fløte” Heldigvis er det ikke navnet som teller! Haha 🙂

MUTTERNS FUGL I FLØTE (4 personer)

– 1 grillet kylling
– 1/2 – 1 pakke bacon (avhengig av hvor glad du er i det)
– 5-6 sjampinjonger
– 1 beger rømme (jeg brukte seterrømme)
– 3 dl kremfløte
– Litt kyllingkrydder

Først renser du kyllingen, og setter den til side.

Deretter kutter du opp baconstrimlene i små biter, og sjampinjongene i skiver.

Stek bacon og sopp på middels/høy varme i stekepanna i noen minutter, før du tar den av varmen og setter til side.

Fordel de ferdigrensede kyllingbitene i en stor ildfast form (både muttern og jeg foretrekker å bruke en ren langpanne isteden).

Dryss litt kyllingkrydder over, før du fordeler den ferdigstekte bacon- og soppblandingen over kyllingen.

Ha rømme og fløte i en bolle, visp lett sammen, og hell blandingen over formen/langpanna.

Stek i ovnen på ca. 200 grader til det bobler, omtrent tjue minutter.

Serveres med ris og en enkel salat.

Himmelsk!

Og tro meg, selv om bildene kanskje ikke er så flotte – så smaker dette vanvittig godt. Bare spør min svigerfar 😉

/ Om nom nom!

* Følg Kyllingkona på Facebook *

Okei, først og fremst: Takk for alle rare, fine, morsomme spørsmål i kommentarfeltet til gårsdagens Spørsmålsrunde! Jeg håper dere gir meg litt tid til å svare, for det kom ganske mange flere enn jeg hadde regnet med. Jeg er imponert over alt dere har klekket ut, og kan love dere at det blir moro! Og ikke minst; nå føler jeg meg som en ekte blogger, haha.

Men allerede nå må jeg få tjuvstarte litt, for jeg ser at mange lurer på hva som var greia med katten min som jeg nevnte som et eksempel. Derfor serverer jeg dere herved historien om Grand Prix og min kjære kattebass Pjusken.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Han var så vakker <3

Som så mange andre barn, begynte jeg å mase etter å få mitt eget husdyr i ung alder. Men mamma, og fortrinnsvis pappa, lot seg ikke rikke. Jeg begynte etter hvert å bli rimelig lei av mutterns fiffige setning:

– “Klart du kan få hund!! Det er helt greit det, Christina! DEN DAGEN DU FLYTTER FOR DEG SJÆL!!“

Jeg gråt mine tårer mens de voksne messet om alle tingene et husdyr ville føre med seg: det gigantiske ansvaret, utgifter til mat, stell og dyrlege, og ikke minst hvor bundet man ville bli. Innimellom virket det nesten som at man ikke kunne forlate huset dersom man fikk seg et husdyr. Joda, jeg kan jo i dag som 33-åring forstå hvorfor de ikke hadde lyst til å gi etter – men den gangen var de bare verdens teiteste foreldre.

Å få hund forstod jeg tidlig at jeg bare kunne glemme, derfor landet jeg etterhvert på katt. Jeg vet ikke om det var fordi jeg på tro og ære lovet at jeg kom til å dø hvis jeg ikke fikk en, men plutselig en dag hadde jeg muttern på glid. Det er såklart pinlig å se tilbake på hvordan jeg maste, men det ble som en besettelse. Jeg var kanskje bare ni år gammel, men jeg innså rimelig kjapt at det var fattern som hadde det endelige ordet. Det var han som måtte overbevises. Og det var på ingen måte noen enkel oppgave, for han var virkelig ikke glad i katter, og hadde dermed vetorett.

Men da barneskolen min skulle arrangere Melodi Grand Prix, så jeg mitt snitt – og klekket ut en noe utspekulert plan. En jentegruppe på seks ble dannet, en tekst ble skrevet, og på scenen under MGP stod gruppa “Pussycats”. Så proffe var vi, at en av jentene ble utpekt til å spille katt på scenen – og var utelukkende med for å si “mjau” inn i mikrofonen helt på slutten av sangen. Hun kunne jo fint vært med på å kore underveis, men det virket proffere sånn.

Undertegnede ved siden av katten

Men nå kommer det beste. Teksten.. Den gir i sin helhet et klart inntrykk av at det gjaldt å spille på følelsene til den mannen som satt med vetoretten, nemlig pappa.. Og jeg husker jeg tenkte at dersom teksten endte godt, så ville jo sannsynligheten være ganske stor for at drømmen også ville gå i oppfyllelse i virkeligheten:

Pussycats – “Lykkelig Dag”
Tekst og melodi: Christina og fem andre niåringer

1. Jeg vil gjerne ha en katt,
men jeg får jo ikke lov
Det er trist hvis du snakker om deeeeet.
Men det er jo sånn det går,
hvis du maser om det og.
Men jeg slutter ikke for det!

Refreng:
Jeg koser masse nå,
for nå har jeg fått katt
Den maler og den liker seg hos meeeeeeg.
Jeg koser masse nå,
for nå har jeg fått katt!
Den maler og den liker seg hos meg.

2. Men nå har jeg fått en katt,
og jeg ble så glad den dag,
da pappa kom hjem med en katt.
Og jeg ropte “hipp hurra!”,
og jeg koste masse da,
for jeg ble så lykk’lig den dag.

Refreng:
Jeg koser masse nå,
for nå har jeg fått katt
Den maler og den liker seg hos meeeeeeg.
Jeg koser masse nå,
for nå har jeg fått katt!
Den maler og den liker seg hos meg.
*MJAU*

I salen satt fattern og så sin datter fremføre “Lykkelig Dag”. Og der og da tror jeg det må ha gått opp for ham at dette kattemaset, det kommer aldri til å ta slutt. Så ikke lenge etter stod kattungen Pjusken på døra. Den utspekulerte lille planen hadde virket, og snipp snapp snute – så var eventyret ute 🙂

.. Og Pussycats? De sang seg ikke bare inn i pappas hjerte, de stakk også av med seieren i hele Melodi Grand Prix.

/ Og ja, mamma: Jeg kjøpte meg hund MED EN GANG JEG FLYTTA FOR MEG SJÆL! 😉

* Følg GrandPrix-kona på Facebook *

OBS! Grunnet den store pågangen, er kommentarfeltet nå “stengt” for nye spørsmål – men tusen takk til alle som har sendt inn 🙂

Midt i kveldsmaten i går, trodde jeg først min mann hadde satt noe i halsen. Men selv om han hostet kraftig, så oppdaget jeg at han gliste stort, og da fortstod jeg at han bare hadde fått en kjempeidé. Og ganske riktig, da hosten ga seg ropte han ivrig mellom to munnfuller:

– “Du! Hallo! Nå som du har blitt en ekte blogger, må du jo ha spørsmålsrunde på bloggen!“

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg lo høyt før jeg svarte at det er det dummeste jeg har hørt. Spørsmålsrunde..? Seriøst?

Men Peter ga seg ikke:

– “Ja! Det er jo kjempegøy! Tenk så mye rart folk sikkert lurer på nå.“

Etter en liten stund innså jeg at ja, jo, kanskje det er kjempegøy! Det er jo en ypperlig måte å bli litt bedre kjent på, så here we go! Hvis du lurer på hva katta mi het eller hvor mange år jeg måtte mase for å få den – og om det er sant at jeg lagde en sang som jeg fremførte på barneskolens Melodi Grand Prix da jeg gikk i andre klasse, som het “Jeg vil gjerne ha en katt” – så er tiden altså moden for å spørre om det nå.

Setter et tak på 2-3 spørsmål per person, siden Peter har gått på noen smeller der det har kommet 8-10 i samme slengen, haha.

.. Og kommer det ikke inn noen spørsmål, så lager jeg bare noen selv! 😉

/ Fyr løs!

* Følg Kattekona på Facebook *

Hurra, endelig har jeg offisielt blitt en Side2-blogger! 🙂

Har det ikke blitt fint her inne?! Jeg er SÅ fornøyd med bloggens nye design! Det føles på en måte som at man plutselig over natta ble kvitt juleribba som la seg på magen i desember. Det gjenstår et par ting før alt er tipp topp, men jeg føler meg kjempeklar for et nytt år i ny drakt – og det er selvfølgelig supermoro å være en del av gjengen!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg lurte lenge på om jeg skulle endre toppbildet i samme slengen, men sannheten er at jeg misliker for store forandringer. Helt siden jeg var liten har jeg trivdes best med det “samme gamle”. Jeg husker en gang på nittitallet, da mamma og pappa bestemte seg for å male stua. Den skulle gå fra mørk grønn til mørk burgunder. Det var skikkelig hot med rød-rosa vegger på den tida, men gjett hvem som gråt sine modige tårer.. Og det var ikke fordi jeg syns den mørkegrønne fargen var spesielt fin! Haha..

Jeg prøvde forresten å tøffe meg en gang da jeg var 17, da klipte jeg håret guttekort og farget det rødt. Men da tørna det litt for meg etterpå også, det ble liksom litt mye. Jeg husker til og med at den gamle, gode naturfagslæreren kom bort til meg i timen og sa:

– “Det var vakent til forandring, Christina. Det var jo.. Fint, men.. Jeg syns kanskje det var mye bedre før.”

En helt annen ting er jo at gubben og jeg faktisk har blitt både kollegaer og konkurrenter nå! Hvor skal dette egentlig ende? Vil kjærligheten mellom oss bestå..? Gubben er jo et vanvittig konkurransemenneske, og jeg er jo ikke flauere enn at jeg har et konkurranseinstinkt jeg også. Pappahjerte var kanskje bloggkongen i 2015, men vi får se da, hvor lenge han sitter oppå den stolte tronen sin!

Dette blir spennende – og blir det mer moro nå så farger jeg kanskje håret rødt 🙂

/ Hu hei for 2016!

* Følg Rødtoppen på Facebook *

Hver søndag ringer det på døra vår, og på utsiden står den bestandig like blide avisgutten som selger dagens ferske papirutgave. Og da han dukket opp i morges, kom jeg plutselig på den hysteriske historien om den gangen vi skulle ut på tur, og la igjen penger til ham på dørmatten.. Kanskje husker dere historien fra gubben sin blogg, men jeg syns uansett det er verdt en aldri så liten mimring 🙂

Det hører en liten forhistorie med til denne saken, for bare noen dager tidligere hadde Peter skrevet et blogginnlegg hvor han underveis i teksten tok opp fenomenet “Dog shaming”, altså at man legger ut bilder av hunden sin som skammer seg – sammen med en tekst med hva den skammer seg over.

Teo hadde tilfeldigvis sluppet en smyger som gjorde at vi andre måtte flykte ut på verandaen, og i den anledning hadde Peter knipset dette bildet:

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Tekst: “Jeg slapp en smyger som luktet så ille at vi måtte male om stua”

Men tilbake til selve historien. Det var altså en helt vanlig søndag, og vi hadde bestemt oss for å ta en trilletur i det fine været. Siden avisgutten ikke hadde dukket opp enda, ble vi enige om å legge igjen pengene til ham på dørmatta. Men siden vi bestandig er hjemme når han kommer, fant vi ut at vi fikk skrive en lapp til ham også – i frykt for at han ikke skulle oppdage myntene og heller gå videre til neste hus.

Vi la altså pengene under en lapp, hvor vi hadde skrevet at han bare skulle slenge igjen en avis og at han måtte ha en fin dag.

Og jada – trilleturen var fin, men så kom vi hjem igjen. Avisen lå der den, men et vindkast hadde tydeligvis snudd arket rundt. Og da oppdaget vi det …

For verken Peter eller jeg hadde jo tenkt på å bruke et nytt ark, vi tok bare et som lå og slang uten å tenke stort mer over det. Og slik hadde det seg at dette var synet som møtte avisselgeren den morgenen:

Haha! Det er så mye ved denne pinlige situasjonen vi lurer på til dags dato, og som får oss til å skratte høyt fortsatt. Ansiktsuttrykket til den stakkars gutten, for eksempel! Og ikke minst; hva kan han ha tenkt?

– “Hvorfor i alle dager skriver de dette til meg?? Her går jeg og sliter hver eneste søndag i all slags vær – og nå skal folk liksom betale meg lusne 30 kroner for å betro meg sine innerste, kvalmeste hemmeligheter?!”

Vi er i grunnen bare veldig takknemlige for at han har fortsatt å komme tilbake til oss hver søndag. Men historien om det arket? Nei, den har verken den stakkars gutten eller vi nevnt noe om siden 🙂

/ Søndagen er ikke helt den samme uten 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Helt fra jeg var liten, har jeg alltid synes at det er forfriskende å starte på et nytt år. En følelse av blanke ark og alt det der, men jeg har aldri vært noen fan av nyttårsforsetter. Bortsett fra den gangen jeg bestemte meg for å stå på hodet én gang daglig (ikke spør hvorfor) – kan jeg faktisk ikke huske å ha hatt noen. Men jeg husker alle jentene på barne- og ungdomsskolen som pleide å kjøre i gang godtefrie år, og hvis de klarte å overholde det fikk de tusen kroner av foreldrene. Dette var jo utrolig mye penger, men for min del var ett år veldig lang tid – samtidig som godteri var litt for godt..

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Men nå har jeg blitt ganske voksen, og jeg skal ærlig innrømme at jeg kjenner meg ganske seig etter julens mange utskeielser. Jeg har ikke spist mye mer mat enn jeg pleier, men jeg har nok fått i meg ganske mye mer sukker enn normalt. Og si hva du vil om sukker, men kroppen min har rett og slett ikke godt av det. Ikke bare legger jeg på meg, men jeg blir daff, trøtt og sliten. Og det er ting som går svært dårlig overens med å ha to barn å ta seg av!

Her om dagen leste jeg et blogginnlegg som gjorde meg mye klokere. Det var et innlegg som Fitfocuse hadde skrevet (les hele innlegget her), og det handlet om hvorfor hun ikke ønsket å delta på nyttårsutfordringer som for eksempel “100 sukkerfrie dager”. Og det hun skrev var så oppklarende! Kort fortalt mener hun at det er mye bedre å “legge til” enn å “trekke fra” når det kommer til livsstilsendringer. Hvis du bestemmer deg for å ikke spise sukker på hundre dager, så er sannsynligheten vanvittig stor for at du går på en skikkelig smell enten underveis – eller etter de hundre dagene. (Been there..)

Hvis man heller bestemmer seg for at i året som kommer skal man spise mer frukt, eksperimentere mer med alternativer til sukker på kjøkkenet, så ligger fokuset et helt annet sted! Man mister ikke energi av tanken på å holde seg unna sukker, man får istedet en positiv energi av å legge til ting i livet sitt. Og når man spiser mer frukt – og lager sukkerfrie alternativer til kveldskosen – så spiser man jo også automatisk mindre sukker.

Ahh, jeg elsker tankegangen!

Nettopp derfor skal jeg i år ha et hårete nyttårsforsett for denne bloggen; hver uke skal jeg teste, og legge ut oppskrifter på sunnere varianter av snasketing!

For er det noe jeg vet, så er det at jeg trenger snasketing i livet mitt for å ha det bra. Dét syns jeg er et fint mål for 2016!

Lillesnupp med en snaskesunn smoothie 🙂

/ Are you with me? 🙂

Tyvstartet litt i høst, med disse oppskriftene:
– Sjokoladecoockies
– Sunn sjokopuddis
– Smoothielicious
– Sunne snoperier

Hadde noen sagt til meg for ett år siden, at jeg på nyttårsaften i 2015 skulle sitte og knatre på et tastatur for å skrive ord på min helt egen blogg – da hadde jeg ledd høyt! Så ville jeg sannsynligvis sagt at det aldri kom til å skje. På mange måter vet jeg ikke hva som gikk av meg i sommer, da jeg plutselig bestemte meg for å ta steget videre, fra gjesteinnlegg på samboeren sin blogg. Det virket bare så befriende å ha sin egen lille plattform, med sine egne lover og regler.

Jeg skjønner definitivt hvorfor de aller fleste som oppretter blogg, faller av etter to til tre måneder. For det har vært en veldig krevende og tøff høst, men kanskje nettopp derfor føler jeg at jeg har grunn til å være ekstra stolt av meg selv! Fem måneder med blogging, nesten hundre innlegg og ikke minst 1400 kommentarer fra dere gode lesere. Jeg føler meg utrolig takknemlig fordi dere stikker innom igjen og igjen – uten dere hadde jeg fortsatt bare vært “kona til han derre pappahjerte” 🙂

Dessuten er jeg ganske sikker på at dette bare er starten! Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å si noe før på nyåret, men i høst skulle Peter i et møte med Nettavisen, og jeg ble bedt om å være med. I gangen svinset de store: Sophie Elise, Ida Wulff og Kristin Styleconnection. Lille jeg følte meg helt malplassert.. Joda – jeg var jo på sett og vis en blogger jeg også, men ikke en sånn ordentlig en! Og underveis i møtet, da magasinsjefen fortalte at de hadde et stort ønske om at jeg også skulle bli en Side2-blogger, tenkte jeg inni hodet mitt “JAAAAAADDAAAAAAA!!”! Utad kjempet jeg for å holde meg rolig, og fikk stotret fram: – “Ehh, du vet at jeg blogger om.. eh.. hemoroider og sånt?“

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Han forsikret meg om at det kunne jeg bare fortsette med – og nå er jeg altså bare noen dager unna å blogge i ny drakt. Jeg gleder meg noe vanvittig, for dette er stort for ei lita jente fra Larvik! Jeg kommer selvsagt til å fortsette nøyaktig som før, men det skal bli så fint å få et skikkelig design, og ikke minst ordentlig lesbar tekst – som jeg vet mange har slitt med. Også håper jeg veldig på et litt ryddigere kommentarfelt sånn at det blir lettere å svare, og ikke minst finne igjen hvilke svar som hører til hvor.

Vel, det blir kanskje noen forbedringer til.. Jeg har nemlig tenkt til å skjerpe inn litt på bildekvaliteten her på bloggen. For i motsetning til min kjære mann, så liker jeg best å stå bak kamera. Og det har i hele høst kommet veldig til syne på kamerarullen.. La meg komme med et par eksempler:

“Bare se helt naturlig ut! Som en toppblogger!”

Eller her, hvor jeg tenkte å blogge om at jeg hadde fått gavekort på ansiktsbehandling. Eller var det likskue..?

Dette var et seriøst forslag til toppbilde.. Jeg tuller ikke.

Håper dere vil bli med meg på bloggreisen i det nye året, adressen blir den samme – og jeg er kjempegira! Noe jeg tror kommer til å skinne gjennom i tida som kommer 🙂

Ønsker alle en fin nyttårsfeiring, enten det står en heidundranes fest på programmet – eller en stille og rolig feiring som hos oss. Den ene gangen i året vi priser oss lykkelige over at bikkja er tunghørt, og store deler av kvelden går med på å krysse fingrene for at våre to barn ikke våkner når naboene tar av med rakettene.

GODT NYTT ÅR!

/ Herregud, om bare noen timer er jeg for gammal for BSU-sparing!!

Mest populære innlegg i 2015:
– Ta et hint da, mann! (NB! Les kommentarfeltet, det er halve moroa 😉
– Usynlig på jobb (Glad for at dette innlegget slo an)
– Hemmelig kodespråk (Flau for at dette innlegget slo an 😉

I kveld må jeg bare få si unnskyld. Til meg selv for 15 år siden. Da jeg var midt i ungdomstiden og veldig opptatt av å være kul og en av gjengen. Da jeg så mot fremtiden med stjerner i øynene og med et håp om hvor bra alt skulle bli.

For jeg har vel alltid lurt på hvordan jeg vil bli som voksen. Om man eldes med verdighet eller om man blir en skrotnisse. Jeg har alltid trodd at jeg skulle klare å holde meg ungdommelig og relativt oppegående til jeg ble gammel og grå, men det har i alle år vært én spesiell ting som jeg har vært fast bestemt på å unngå.

Og nå har det altså skjedd. Noe som kvalifiserer til minst tusen skrotnissepoeng, og som gjør at jeg frykter for fremtiden.

Det har seg sånn, at en god stund før jul, hadde vi en liten kuldeperiode her på Østlandet. Og en dag mannen og jeg var ute og lekte med ungene, oppdaget vi ganske kjapt at vi slett ikke var godt nok kledd. Ungene storkoset seg, mens vi voksne slet med jakker som var for korte og bukser som var for tynne. Det tok ikke lang tid før vi kjente at kulden kom krypende, og på bare få minutter var vi frosne til beinet.

Der og da bestemte jeg meg for at gubben skulle få en termodress til jul, slik at han kunne leke med ungene ute i all slags vær – uten å fryse ihjel. Etter litt leting, fant jeg en perfekt en. Den var blå og fin, og man kunne se at den ville varme som en dag på stranden, og oppfylle absolutt alle krav til komfort og glede.

Og gubben ble kjempeglad! Dressen satt som støpt, og det var jo helt knall og tipp topp det.. Hadde det bare ikke vært for at han tilfeldigvis hadde tenkt den samme tanken selv.. Og fikset samme gave til sin fru – atpåtil i samme butikk.

Så nå…

Kjære Christina, anno år 2000: Unnskyld. Det verste du vet er matchende grilldresser, og dette er nok ikke stort bedre. Jeg beklager. Det var ikke slik det skulle bli.

/ Fuck it – til sommer’n blir det crocs 😉

* Følg Skrotnisse-kona på Facebook *