– “Vi flytter jo om noen uker!”, lo jeg, “Du kan trygt pakke ned alle dressene dine.”
Og så ble det sånn.
Dressene ligger nedpakket i en eller annen eske vi har stuet bort for lengst.
Ingen fest i sikte.
Men så trengte vi den sorte dressen likevel…
Jeg som var sikker på at alt kom til å ordne seg. Det pleier jo å gå bra, gjør det ikke – når man blir syk?
Men smertene var alvor, det kunne de funnet ut mye før, men nå var det for sent. Hvordan kunne dette skje?
For sent.
For sent for hva? Livet?
Og det eneste jeg tenker på er at jeg ikke rakk å se deg.
At jeg ikke fikk sagt til deg hvor fint det har vært å være tanteungen din, selv om du egentlig ikke var tanten min. Hvor glad jeg har vært for å ha en annen i familien å skratt-le sammen med, fordi vi ble født med like dårlig stedsans begge to.
Det å ha en annen i familien som heller ikke visste hvor øst eller vest var, og som fint kunne gå seg vill i en korridor. For ikke å snakke om alle gangene både du og jeg har trasket rundt på parkeringsplassen på Nordbyen og lurt på hvor i all verden vi har parkert bilene våre. Og ledd så tårene trillet etterpå.
Og nå sitter jeg her alene med den dårlige stedsansen min.
Det er jo ikke så lenge siden jeg skrev om at bolig-fotografen og jeg bestemte oss for å tulle litt med megler, og tok et fasadebilde av huset som ikke akkurat innbød til salg. (Les innlegget her)
Rotet vi hadde stuet unna i garasjen kom tydelig frem, og dette bildet ble lagt sammen med de andre i den ferdigredigerte rullen – og sendt til megler uten noen kommentar. Han oppdaget det så klart, og presiserte at bildet med garasjen ikke skulle være med, haha 😉
I går hadde megler gjort klar salgsoppgaven, og sendte oss den for gjennomlesing. Jeg var mest opptatt av alle de tekniske detaljene, for å forsikre meg om at alt var riktig.
Bildene som skulle med i Finn-annonsen hadde jeg jo sett før, så jeg sveipet meg bare raskt gjennom dem mens jeg skumleste teksten megler hadde lagt til. Jeg så at jeg nærmet meg slutten da plantegningene dukket opp:
Det gjenstod ett bilde, da jeg sveipet meg videre. Og fikk se dette:
“Hei. Det er vi som eier kåken. Kjøp og løp eller smil og del!”
Jeg trodde aldri jeg skulle gi ryddetips på denne bloggen, men det siste året har jeg sverget til et tips som faktisk fungerer. Kanskje kjenner du til det fra før, om ikke – følg med nå 😉
Jeg tror det var Synnøve Skarbø som først nevnte dette i en eller annen setting, og jeg husker jeg ble litt flau over at jeg ikke hadde tenkt på det før. Jeg har nemlig et anstrengt forhold til klesskap, for jeg klarer rett og slett ikke holde orden. Det blir så fort kaos, og derfor syns jeg det er mye bedre å ha klær oppbevart i skuffer.
Men i alle år har skuffesystemet mitt begrenset seg til at jeg har vært godt fornøyd med å ha én skuff til sitt bruk. En skuff til sokker og undertøy, en til t-skjorter og så videre. Ikke noe dilldall – ikke noe system. Men så kom altså Frøken Skarbø og fortalte om sine rutiner, som sjokkerende nok viste seg å funke som bare det!
For i stedenfor å legge plaggene ferdig brettet oppå hverandre i stabel (eller bare kaste dem ned i skuffen som man også gjør fra tid til annen), legger du dem heller som dette:
Loddrette/skrå stabler gir full oversikt over t-skjorter, gensere, tightser og bukser! Denne skuffen har sett slik ut i et helt år nå – så jeg kan bekrefte at det faktisk funker.
Merk imidlertid at det kan bli litt rot dersom den som eier skuffen (og som ikke nødvendigvis er så opptatt av å opprettholde systemet) selv ønsker å ta frem og legge tilbake (og ta frem og legge tilbake og ta frem og legge tilbake og ta frem..) klær – da er det viktig å legge ting på plass igjen så fort du oppdager det.
Som en bonus, har jeg faktisk måttet innrømme for meg selv at det er gøyere å rydde tilbake rene klær som skal ned i skuffen. Det er som om skuffen ønsker velkommen hver gang jeg åpner den – i motsetning til klesskapet.
Så om du ikke har prøvd dette tipset i skuffen din, vet du hva du har å gjøre neste gang rydde-ånden kommer snikende 😉
Jeg er veldig glad for at meglerfirmaet vi har valgt, bruker egen fotograf som redigerer bildene selv. De fleste meglere sender bildene utenlands for redigering, og jeg syns det er en kjempefordel at fotografen som faktisk tar bildene står for redigeringen selv.
Nå som leker er pakket bort, og nips og naps og stikkelsbær har funnet veien ned i en eller annen flytteeske, kjenner jeg jo at det fortsatt føles veldig rart. Ikke bare fordi det er så ålreit å ha fått ordnet huset slik tanken min har vært å ha det hele veien, men også fordi det blir ufattelig vemodig å skulle flytte.
Selv om tida er moden for å gå videre, er jeg veldig glad i huset vårt. Og jeg håper så innmari det kommer til å få nye eiere som vil sette like stor pris på det som vi har gjort ❤️
Huset legges ikke ut på finn helt enda, men jeg tenkte likevel å dele noen av bildene med dere 😉
Kroken vår 🙂
Blåfargen på TV-veggen skal definitivt på veggen(e) i nytt hus!
Trappa er så fin til grønnfargen 🙂
Når fotografen e l s k e r hunder 😉 Teo ❤️
Kontoret til Peter 😍
Også var det megler-spøken, da.. Fotografen hadde som planlagt lagt ved dette bildet helt sist i bildeserien og var spent på meglers tilbakemelding 😉
Megler var veldig fornøyd med bildene, men helt avslutningsvis i mailen stod det: “Det siste bildet er helt uaktuelt, hahahahah” 😉
Vanligvis pleier det å være litt “sukk” å legge seg søndag kveld og vite at en ny uke venter, men i går kjente jeg at det var helt greit. Etter en lang ferie, der søskenkranglingen nådde nye høyder mot slutten, var vi nå veldig klare for hverdag igjen. Ikke bare de to små, men de to store også.
Bare for å understreke det hele, fikk jeg i går en mail fra pappa med en link til en artikkel som het “Slik takler du søskenkranglingen“.. Først lo jeg litt, men da jeg begynte å lese, viste det seg at her var det lærdom å ta med seg!
For mens jeg har tenkt: “Åh nei, det krangles.. Igjen”, kunne Aftenposten fortelle meg både én og to ting jeg ikke visste om temaet. De hadde innhentet ekspertise på området ved å spørre en “Førsteamanuensis ved institutt for sosialt arbeid ved NTNU” – så her snakker vi peiling 🙂
Men denne førsteamanuensisen, Øyvind Eikrem, mener altså at man kan skille mellom tilsynelatende grunner og reelle grunner til søskenkrangling. “Kranglingen kan tilsynelatende handle om alt mulig, men går man i dybden vil man kunne se de egentlige grunnene”, sier Eikrem.
Dette gjør jo selve kranglingen med ett langt mer spennende, i alle fall for sånne som meg som har trodd at “Du begynte” er den egentlige grunnen til at det går ei kule varmt..
Artikkelen kunne fortelle at ofte handler kranglingen om sammenligning og konkurranse mellom søsken, og dermed er også søskenkrangling helt naturlig. Eikrem mener faktisk at kranglingen er viktig for den sosiale kompetansen, og akkurat her mener jeg det er verdt å ta frem pennen for å notere seg litt bak øret.
For når søsken krangler, øver de seg rett og slett på å håndtere konflikter. Konflikter kommer det til å bli mange av i løpet av et liv, både de man taper og de man vinner. Derfor kan denne kranglingen være svært lærerik!
Unntaket er selvsagt dersom det oppstår slåssing, kjefting og angrep på hverandre. I følge artikkelen kan disse reaksjonene være “tegn på at barnet mangler andre måter å håndtere temperamentet sitt på”, og da er det viktig at foreldrene tar kontroll over situasjonen.
Men ved “normal” søskenkrangel, er det viktig at barna får krangle i fred – uten innblanding fra voksne. Det gir erfaring i å være uenige, og god øvelse på konfliktsløsning.
Derfor skal vi altså vente i det lengste før vi griper inn, men dersom krangelen låser seg og man trenger en voksen problemløser, er det visstnok et par ting man bør gjøre. Og denne oppskriften syns jeg var fin:
Når to søsken har kjørt seg fast, kan den ene forelderen gå bort og rolig spørre hva som er problemet. Det er viktig at begge parter får forklare sin versjon av saken. Forelderen bør anerkjenne at begge har et problem, og spørre en av gangen om hva de tenker er løsningen på problemet. Det er viktig at ikke forelderen tar stilling til hvem som har rett.
Når den første har kommet med sin løsning, bør forelderen spørre den andre hva den tenker om det. Er den andre misfornøyd, må han/hun få legge frem sin løsning. Dette fortsetter til man finner en løsning som godkjennes av begge.
For å kvalitetssikre løsningen, er det viktig som forelder å kunne svare “ja” på følgende spørsmål:
Er løsningen rettferdig?
Er løsningen gjennomførbar?
Har begge parter en god følelse med løsningen?
Hvis svaret er «nei» på ett av spørsmålene, bør forelderen lete etter flere løsninger.
Helt avslutningsvis, sier førsteamanuensisen at det er viktig at ikke forelderen selv foreslår løsningen, uansett hvor åpenbar den er. Det er barna som må få følelsen av å ha løst problemet – løsninger som påtvinges ett eller flere av barna, blir ikke fulgt 😉
Alt dette skal jeg ha i bakhodet når det braker løs igjen. Viktig for den sosiale kompetansen, skal jeg tenke. Og at det ikke er noen selvfølge at søsken skal være bestevenner.
Og ikke minst at fravær av krangling er langt mer unormalt 😉
Her om dagen hadde vi altså Jeanett, verdens triveligste bolig-fotograf, på besøk og vi skravlet så fælt at jeg på et tidspunkt måtte spørre om jeg skulle holde kjeft sånn at hun fikk konsentrert seg.
Jeg hadde jo styra en del i forkant av denne dagen, og var så nysgjerrig på hvordan det er å jobbe utelukkende som fotograf for et meglerfirma. Er alle kundene like stresset som meg?
Jeanett fortalte, og det var gøy å høre om de ulike typene hus-selgere som finnes. Alt fra rydde-stressede-selgere som meg, til “vi-har-akkurat-spist-middag-vil-du-vi-skal-rydde-av-bordet-før-du-fotograferer”-selgere som kanskje ikke helt vet hva det vil si å ta bilder til en salgsoppgave.
Da Jeanett skulle gå, spurte hun om det var noe vi hadde glemt å ta bilde av – og jeg svarte på tull “Vi har glemt boden, og inni garasjen”. Alle som har tatt bilder før salg vet jo at disse rommene knapt er mulige å komme inn i på selve foto-dagen, så vi lo litt, før Jeanett smilte lurt.
Så spurte hun om vi ikke skulle tulle litt med megleren vår. Han er verdens triveligste fyr, så da hun skulle knipse bilder av husets fasade, åpnet jeg garasjeporten – slik at alt rotet nærmest veltet ut. Og Jeanett knipset, mens vi humret godt begge to.
Hun skulle sende alle de ferdig redigerte bildene til megler samme dag, og jeg er mildt sagt spent på hva han tenker om fasade-bildet. Haha.
Da Peter og jeg bodde i leilighet i Oslo, var det kun på den årlige dugnaden vi puslet med grøntarealer. Resten av tiden hadde vi bare oss selv og leiligheten å tenke på.
Men da vi kjøpte hus, fikk vi jo naturlig nok både hage og gårdsplass på kjøpet, noe vi tenkte kom til å gå helt fint. Det gjorde det jo også, men vi har hele tiden tatt ting når det har passet oss. Klipping av gresset har for eksempel blitt gjort først når det har blitt altfor langt (og dermed også tatt dobbelt så lang tid 😉
Jeg kommer aldri til å glemme den gangen bestefar kom tassende over det litt for lange gresset, og mumlet i det stille: – “De skulle hatt ei geit, de..”
Det har vi ledd mye av i ettertid, for han hadde jo helt rett. Han hadde mildt sagt en litt annen standard enn oss, og jeg tipper han lurte på hva naboene tenkte om oss som lot det surre og gå på halv tolv. Men i den verste småbarnsperioden har hage stått langt nede på prioriteringslista – og jeg ville valgt likt om jeg skulle gjort det på nytt 🙂
Mens Peter har vært ansvarlig for å klippe gresset, har jeg luket ugress her og der – og jeg må si det er utrolig fascinerende hvordan naturen jobber og jobber i det stille med å ta tilbake området sitt!
Da vi kom hjem fra ferie for noen uker siden, hadde det vært spire-fest i grusen – små skudd tittet opp av jorden både her og der. Jeg ser for meg hvordan det ville sett ut om vi tok et par år på jordomseiling, uten å få noen til å ta seg av hus og hage. Det trengs jo faktisk kontinuerlig vedlikehold, hvis ikke tar naturen bare over. Fascinerende greier.
Nå som vi skal flytte, får vi stor hage med masse muligheter. Jeg tror det blir gøy, og har faktisk en følelse av at både Peter og jeg kommer til å trives med å pusle i hagen. Greit med voksenpoeng kanskje, men det er jo faktisk ganske trivelig..?
Svigermor har lovet å hjelpe oss med å plante stauder og bær-busker – og jeg gleder meg til vår første vår og sommer med ting som kommer til å blomstre til forskjellige tider. Litt som å være på oppdagelsesferd i egen hage.
Okei.. Jeg innser at dette kvalifiserer til en hel bøtte med voksenpoeng. Men det får være greit 😉
Fyttiflate. Tenk at denne dagen endelig går mot slutten!
Akkurat nå vet jeg ikke hvordan i huleste jeg har klart å bli så vanvittig sliten, men jeg ligger i alle fall som et slakt på senga akkurat nå. Fotografen har vært her i dag, bildene av huset er ferdig knipset. For en følelse!
I går prøvde jeg å forklare Mormor hvorfor det har vært så kaos den siste uka, at jeg har måttet rydde huset slik at det skal se ut som det ikke bor folk her. Hehe, eller i alle fall at det bor en familie her uten så mange ting. For det er jo huset som skal komme frem på bildene, ikke alle tingene våre. Og vi har som kjent en del ting.
Bare for å ta et eksempel, så har det jo vært fryktelig praktisk at ungene har hatt lekene sine i halve stua. Ikke særlig vakkert, men kjekt og.. livlig. Leker i stua er en typisk ting som funker fint i hverdagen, men ikke akkurat den dagen fotografen kommer på besøk 😉
Så vi har ryddet – samtidig som jeg har prøvd å tenke smart. Det er vel derfor jeg har blitt ekstra sliten. For jeg har selvfølgelig stort sett brukt det vi har av ting fra før, slik at jeg har sluppet å kjøpe så mye nytt. Samtidig har jeg pakket ned ting underveis i flytteesker, klare for nytt hus.
Og så har jeg flyttet rundt på ting for å få litt orden, og tørket støv av ting som har stått i boden litt for lenge, og som skulle vært oppe på veggene for lengst. For eksempel ungenes nattbord:
Fint, sant? Stått i boden i to år! *flau*
I god, gammel Familien Klonk-stil, hadde vi selvfølgelig klart å feilberegne tida i dag, og var på langt nær ferdige da fotografen ringte på døra. Jeg hadde planer om å fikse pynteting i siste liten, men det måtte jeg gjøre i full fart etterhvert som kameraet knipset rom for rom. Så det ble jo ikke akkurat sånn jeg hadde tenkt, men pytt sann.
Jeg rakk å smelle opp to bilder på kontoret til Peter, som jeg mener satte prikken over i’en i det fine rommet hans:
Spørs om han får jobbet noe særlig framover, med to par øyne som stirrer 😋
Palmen i stua, som Peter trodde vi hadde kjøpt inn nå – men som vi har hatt i stua i tre år. #mann
Bryllupsgavene vi fikk i posten fra bloggleser Cecilie har fått rammer 😍
Gule egg som matcher puta i sofaen – som ikke skulle stå på bordet, men som gjør det likevel..
Nå har jeg mest lyst til ikke å rydde en pøkk på mange dager. Men det går jo ikke, om et par uker er det visning, så planen får vel heller bli å liste seg stille rundt fram til det.
Eventuelt ringe Mamma og Pappa og spørre om vi kan låne hytta den neste måneden. Vi får se 😉
Det er bare et par dager igjen til fotografen kommer for å ta bilder til salgsoppgaven – og hodet mitt koker. Jeg har en altfor lang liste over ting jeg skal fikse før den tid – blomster her, puter der, rydding her og støvtørk der.
Selv om jeg sverger til lister over ting som skal ordnes, våkner jeg stadig vekk i 3 – 4-tida om natten og lurer på hvordan jeg skal komme i mål. Jeg rydder og rydder, mens gubben og barna roter.
Men oppi all denne moroa har vi heldigvis vært kjempeheldige, for selv om det er en måned igjen til vi tar over vårt nye hus, har vi allerede nå fått et rom til disposisjon. Dette har gitt oss muligheten til å begynne flyttingen, og vi har tømt både bod og samtlige kryploft allerede.
Fokuset de siste dagene har altså vært å få ting ut av huset, slik at det blir mye mindre å rydde før visning.
Men da jeg stod i garasjen i formiddag, rullet det plutselig opp en stor lastebil foran huset. Jeg skjønte ingenting, og enda mindre forstod jeg da døren til huset åpnet seg, og Peter spratt ut og svinset fornøyd bort til sjåføren som hoppet ut av lastebilen.
Jeg ble stående å glo, for jeg ante virkelig ikke hva som var på ferde. Lasteplanet åpnet seg, og ut rullet en gigantisk flatpakket eske. Peter kvitterte, før de to gutta bar esken inn i gangen.
På dette tidspunktet stod jeg og måpte, hva i all verden var dette for noe? Hva hadde Peter kjøpt som var over to meter langt og åpenbart veide mer enn nok?
Joda. Ikke vet jeg om jeg skal le eller gråte, for i denne flytteprosessen har altså min kjære mann, heretter kalt “flytteidioten”, klart å bestille seg et gigantisk pokerbord. Et pokerbord! Ikke bare er det stort og veier 30 kilo, nei, han skal ha det i rommet over garasjen dit vi skal flytte!
Nevnte jeg at vi ikke skal flytte før om en måned? Og at vi nå har fått et pokerbord i hus, som vi ikke får fraktet noe sted før vi leier flyttebil om minst fire uker?
Så mens jeg organiserer og vrir hodet for å finne ut hvordan vi skal få tømt garasjen for ting før visning, har vi nå fått en to og en halv meter lang eske som vi må finne plass til.
Men som flytteidioten så fint sa det; “Neida, jeg bare tenkte som så: Greit med alt som er gjort.”
