Skjerpings, foreldre!

Hvis bare alle gjør jobben sin denne helgen, er vi i mål!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg har skrevet om det før, og jeg gjør det veldig gjerne igjen. Denne uka oppdaget jeg tilfeldigvis at det er en landsomfattende dugnad for å bli kvitt småkrypene jeg trodde ble utryddet på starten av 90-tallet: Hodelusene!

Jeg fikk regelrett sjokk da poden begynte i barnehagen for noen år siden, og den første lappen med “Det er oppdaget hodelus på avdelingen” lå i hylla. Jeg trodde ikke hodelus fantes lenger, og da jeg googlet dem, fikk jeg enda mer sjokk:

For ikke bare lever lusene i beste velgående fortsatt, men siden de verken kan hoppe eller fly, er de totalt avhengige av mennesker for å overleve. I praksis betyr det at noen konstant må ha lus! Er det bare meg som ikke forstår hvordan dette er mulig..?

Det vil altså si at akkurat nå sitter det noen og klør. På julaften er det noen som klør. På 17. mai, på St.Hansaften, på 1.påskedag og på bursdagen til Kong Harald. Hver eneste dag siden atten-pil-og-bue har det sittet noen og klødd!

Heldigvis, bank i bordet, har vi foreløpig gått klare her i huset – men siden jeg klør bare av tanken, ønsker jeg å oppfordre alle til å bli med på luse-dugnad denne helgen.

Lusesjekk i vått hår (anbefales da fukten hemmer lusenes bevegelse):

– Du trenger godt lys, lusekam og et hvitt håndkle.
– Håndkledet legges over skuldrene, og det er viktig å sjekke både kam og håndkle for både lus og egg.
– Bruk gjerne forstørrelsesglass.

Husk at hodelus aldri forsvinner uten behandling, derfor er det kjempeviktig med produkter som selges på apoteket.

Hvis alle gjennomfører en sjekk i helgen, med fortløpende behandling dersom det er nødvendig – vil vi være kvitt problemet for godt! Tenk på det da, folkens – vi kan utrydde de helsikkes svina på en helg!

For husk det flotte ordtaket: “Det er ikke flaut å ha lus, men det er veldig flaut når andre oppdager at du ikke har sagt ifra!”

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Spre det glade budskap – fram med lusekammen!

Mormors snøtriks

Jeg har lært mye av mormoren min opp gjennom årene, og nyter godt av kunnskapen hennes både når det gjelder livet, og praktiske ting. Og her om dagen måtte jeg ringe henne for å spørre om noe jeg plutselig hadde kommet på.

For da jeg støvsugde teppet i stua sist, kom jeg på noe Mormor hadde fortalt meg en gang i tida – fantes det ikke et snøtriks man kunne bruke på teppene om vinteren?

Og joda – det kunne Mormor bekrefte! Å legge gulvtepper ut i snøen om vinteren er et supert triks som er gratis, kjemikaliefritt og veldig effektivt. Og for å sitere Mormor: “Snø-rens er det sikkert ikke så mange unge som har hørt om!”


 

Og gulvtepper får jo som kjent kjørt seg, spesielt når man har små barn i hus med en helt formidabel evne til å søle. For alt som søles kan, søles vil. Og sånn går dagan 🙂

Og siden vinteren likevel har bitt seg fast i nordmenns rumper om dagen, kan vi jo like gjerne dra litt nytte av denne snøen som ligger som et teppe over våren!

Slik gjør du om du ønsker å gi gulvteppet ditt en skikkelig snø-rens:
 

1. Støvsug teppet før du begynner.

2. Sjekk utetemperaturen for å forsikre deg om at det er godt med minusgrader. Jo kaldere, jo bedre – nysnø er stikkordet her.

3. Heng teppet ut til akklimatisering. (Legger du det i snøen når det har romtemperatur, vil snøen smelte og fryse seg fast i teppet)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Snuskete og klare for rens!
 

4. Finn en egnet snøflekk med ren nysnø, men vær veldig obs dersom du ser dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

.. For da er sannsynligheten stor for at du også finner dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Takk skal du ha, kattepus.
 

5. Etter en halvtimes tid hengende i kulda, slenger du teppet i snøen, med riktig side ned.

6. Så kan du gjerne tråkke og hoppe litt på det, slik at teppet får skikkelig snøkontakt. Jo mer snø, jo bedre rens.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Sånn, da er det bare å glemme teppet, og la snøen gjøre jobben! Snøen suger til seg skiten, så la det ligge en stund. Hvor lenge bestemmer du selv, men minimum en times tid. Det kan godt ligge over natten.

7. Når teppet skal inn, er det greit å henge det over et rekkverk eller lignenede for å få børstet/banket av all snøen. Det anbefales ikke å riste det. Deretter kan det være lurt å akklimatisere det litt på ny, dersom du har en kald bod eller lignende, hvor det kan ligge litt.

Voila! Teppet er nå fresht og fint – husk å ta en titt i snøen der teppet lå og godgjorde seg 😉
 

/ Mormor ❤️

Gratulerer med dagen! Eller..?

Gratulerer med dagen, kvinner! Eller… Skal vi egentlig gratulere?

Choose a fist
(Licensed from: 3355m / yayimages.com)
 

Jeg pleier vanligvis å liste meg stille forbi markeringer og merkedager – jeg har aldri vært av typen som roper høyt og marsjerer i gatene. Jeg sitter heller hjemme og funderer litt for meg selv, mens jeg gjør meg opp tanker i eget hode. Noe som absolutt ikke er spesielt effektivt, og jeg er i alle fall ikke med på å gjøre en forskjell.

Men i dag tenkte jeg til en forandring å skrive ned noen tanker rundt denne dagen. For jeg tenker vel mer at det skal bli fint å gratulere hverandre den dagen vi står der og klør oss i huet og lurer på hva i all verden vi skal med en egen kvinnedag. Da kan vi vifte med flaggene og rope grattis!

Men der er vi virkelig ikke enda, og fram til den dagen kommer, får vi fortsette å jobbe videre med blant annet den seiglivede likestillingskampen. Vi skal selvsagt være takknemlige og feire at de kvinnene som har gått foran oss har gjort at vi har kommet langt i Norge – men det er jaggu fortsatt et godt stykke igjen.

Jeg må i alle fall klype meg i armen hver gang jeg tenker på at vi skriver 2018, og det fortsatt ikke er lik lønn for likt arbeid. I følge NITO, vil kvinner, dersom lønnsutviklingen fortsetter med lik hastighet, oppnå likelønn om 80 år. 80 år! Det kan man jo si er en stund til.

Kvinner tjener altså fortsatt mindre enn menn i de samme stillingene – og 9 av 10 toppledere er menn. Og dét til tross for at det er kvinnen som klarer å gjøre to ting samtidig..? (Neida, ingen grunn til å bli ufin heller..) (Eller jo, jeg mener jo forsåvidt at det er et bittelite poeng;-) ).

Det er mange arrangementer rundt omkring i landet i dag, og det er nok ikke tilfeldig at Barne- og likestillingsdepartementet arrangerte en paneldebatt akkurat i kveld, som het “Kroppspress – hvilket ansvar har bloggerne?”

For på selveste Kvinnedagen, syns jeg det er verdt å tenke litt på at 9 av 10 jenter i 16-årsalderen ønsker å endre på kroppen sin. 9 av 10 jenter – det er faktisk krisehøye tall! Og selv om mine lesere i gjennomsnitt er ganske mye eldre, vet jeg at jeg som blogger har et ansvar.

Og det er kjempeviktig at dette settes på agendaen, for vi lever i en tid der sosiale medier har en enorm plass i livene våre. Og i ungdommenes liv, ikke minst – og det kroppspresset man nå utsettes for i den mest sårbare tida av livet, er helt vanvittig.

Det er et usunt fokus på utseende i sosiale medier – og jeg applauderer absolutt alle som gjør det de kan for å være en motvekt til hele dette skjønnhetstyranniet.

Jeg pleier egentlig å tenke at det kan bli litt mye “Girlpower!” og bilder av kvinner som viser bicepsene sine – men brått begynner jeg å like det mer og mer. For ingenting er vel bedre enn at vi kanskje kan bruke Kvinnedagen til å minne både oss selv, og den yngre garde, på hvor sterke vi er?

Kanskje vi kan bruke dagen til å oppfordre ungdommen (og oss alle) til å rette fokuset innover i oss selv, framfor å fokusere utover – slik at man roer ned den evinnelige og ødeleggende trangen til å sammenligne seg med alle andre?

For er det ikke litt rart, at vi i flere år har blitt pepret med budskap som “Du er god nok som du er!” – “Vær stolt av kroppen din!” – “Du er unik!”, at vi oppfordres til å være stolte av kroppen vår hele tiden, også bare vokser og vokser usikkerheten blant norske ungdommer? Hvorfor går ikke tallene ned, i takt med alt fokuset på at “kropp er topp” og at “en får værra som en er”?

Nei, det er på sin plass at vi minner hverandre på girlpower på en dag som dette – at vi husker på at vi har biceps. Men vi trenger også en oppfordring til å tenke litt over at man må lete innover etter egen lykke, fremfor å lete etter den på utsiden.

La oss feire dagen for å minne hverandre på alt vi har fått til, alt vi skal få til – og at kampen fortsetter! Slik at vi en vakker dag skal klø oss i huet og lure på hva i all verden vi skal med en egen kvinnedag 😉


 

/ Power! 🎉

Dagens lille: Malingskrise

Off. Dette kommer ikke Peter til å like…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Gangen vår er ferdig malt, i fargen “Warm Blush” som jeg simpelthen elsker. Ikke rød, ikke rosa – bare midt imellom, perfekt. Når jeg sitter i stua og kikker ut mot gangen, er den helt nydelig mot den blå TV-veggen.

Men.. Likevel er det noe som ikke stemmer! Når jeg kommer inn i gangen, blir jeg liksom litt mutt. Når jeg står i gangen føles det helt feil. Og jeg vet at det skyldes lyset – for det er ikke nok dagslys i gangen vår, og fargen kommer rett og slett ikke til sin rett.

Jeg vet at jeg sikkert burde klare å overse det, men jeg tror faktisk ikke at det går. Fargene vi omgir oss med har mye å si for humøret – og slik gangen er nå, går lufta ut av ballongen min (hvis det er lov å si).

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så ja. Jeg tror faktisk dessverre at gangen må males om. Peter vet det ikke enda, og jeg har en følelse av at det kommer til å bli ganske dårlig stemning. Men, det får gå som det går.

Og skulle han slå seg helt vrang, kan jeg jo alltids minne ham på hans første kommentar da jeg viste ham fargen: “Det der er bortimot noe av det verste jeg har sett. Det ser jo ut som mensen”.
 

/ Nytt fargeforslag, anyone? 🙈

Jeg ville ikke hjem 💔

Jeg har to barn. Jeg har vært gjennom to veldig forskjellige fødsler, der den ene endte i hastekeisersnitt – mens den andre forløp normalt. Felles for begge gangene, var at jeg ble sendt hjem fra sykehuset før jeg ønsket det selv.

Min første fødsel var tøff. Etter tre dager med modningsrier (som gjorde like vondt som ordentlige rier!) var jeg utslitt da jeg ankom sykehuset med tre centimeters åpning. Det skulle ta 13 timer og enda 7 centimeter til, før en lege fant ut at den stakkars babyen satt fast.

Jeg hadde med andre ord full åpning, jeg hadde fått epidural for å dempe pressriene, og plutselig ble jeg trillet i en fei opp på operasjonsstua.

Heldigvis fikk de ut en frisk og fin liten tass som var klar for verden. Alt stod bra til, også i dagene som fulgte. Jeg derimot, var i elendig form. Jeg klarte nesten ikke stå på bena, det var som om kroppen bare hadde kortsluttet etter den intense fødselsopplevelsen.

Men jeg var ved godt mot, humøret var bra og jeg var sjeleglad for å ha fått en liten baby som var glad i å sove.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Og jeg kan ikke få fullrost de fantastiske sykepleierne nok, spesielt hun som virkelig insisterte på at jeg måtte dra i snora for å tilkalle hjelp hver gang jeg skulle prøve å amme. Hun forstod nok at jeg ikke ønsket å være til bry, så hun forklarte omstendelig hvor viktig denne første tiden var – og at de skulle gjøre alt de kunne for at jeg skulle få på plass ammepuppen før jeg ble sendt hjem.

Men bare 1,5 døgn etter keisersnittet, kom det en hyggelig sykepleier bort til meg, og lurte på om det var sånn at jeg kunne tenke meg å få et rom på familiehotellet. Jeg var, for å bruke hennes ord: “I for god form til å oppta en seng på barselavdelingen”.

I ettertid ser jeg jo at kapasiteten var sprengt, og at jeg (ved godt mot) og min sovebaby måtte bevege oss videre. Jeg svarte fortumlet “ja”, selv om jeg på ingen måte verken hadde stablet meg på beina, eller fått i gang ammingen enda.

Oppfølgingen på familiehotellet var så som så. Jeg fikk beskjed om å ringe på så fort jeg trengte hjelp, men det var sannsynligvis flere enn meg som dro i snora. Og trengte man hjelp, måtte man i alle fall legge inn godt med ventetid. Men kanskje viktigst av alt: Borte var den nødvendige ammehjelpen jeg ble forespeilet på barselavdelingen.


 

Etter fødsel nummer to, var jeg naturlig nok andregangsfødende – og det lå i kortene at jeg ikke trengte å bli værende på sykehuset så lenge. Problemet var bare at kroppen min på ny hadde kortsluttet (jeg er visst ingen fødekvinne) – og akkurat som sist, klarte jeg knapt å stå oppreist.

Denne gangen hadde jeg attpåtil fått en baby som hadde mye fostervann i lungene, noe jeg aldri hadde vært borti før. Så da surklelydene startet og den lille begynte å bli blå i ansiktet og hev etter pusten, trodde jeg hun skulle dø. Dette skjedde flere ganger, og hver gang kastet jeg meg over snora på veggen – mens hjertet dundret i brystet og jeg var stiv av panikk mens jeg holdt den lille skatten min.

Gjett om jeg var sjeleglad for at jeg fortsatt var på sykehuset! Jeg ba innstendig om å få bli en ekstra natt, for jeg følte meg overhode ikke klar for å dra hjem. Selv om jeg var andregangsfødende, var jeg full av bekymringer.

Jeg hadde heller ikke fått i gang melkeproduksjonen, og selv om jeg hadde ammet førstemann, var det jo ikke dermed sagt at jeg ikke trengte hjelp med å få i gang puppen på runde nummer to.

Så det er med skrekk jeg nå leser hvordan fødeavdelinger fortsetter å redusere liggetiden etter fødsel, og at den nye kvinneklinikken på Haukeland sykehus (som ferdigstilles i 2022), planlegger at 40% av kvinnene skal sendes hjem 6 – 8 timer etter fødsel.

Jeg visste ikke hvem jeg var 8 timer etter fødselen! Det eneste jeg visste, var at jeg var dødssliten. Joda, det finnes sikkert kvinner som er klare til å reise hjem etter så kort tid, men jeg er 100% sikker på at flertallet ikke er det.

Også barseltida som er så ekstremt sårbar! Barselavdelingen er ikke stedet man skal effektivisere driften og redusere sykehussenger! Det er tvert imot stedet der en nybakt mor skal finne roen og bruke tiden godt, for å kjenne den viktige mestringsfølelsen før hjemreise. Det er stedet der man skal kunne få den nødvendige hjelpen for å lære seg de helt grunnleggende stegene for å komme i gang med amming.

Argumentene for kortere liggetid etter fødselen, er at en kvinne som har født ikke er en “pasient” – og at fødsler er helt normalt. Joda, jeg hadde vært gjennom “noe normalt” de to gangene jeg fødte – men jeg hadde likevel et enormt behov for både omsorg, støtte og ikke minst hjelp etter å ha overlevd mitt livs største styrkeprøver.

I følge politisk leder i Den norske jordmorforening, Kirsten Jørgensen, er barselkvinnene blitt en salderingspost for å spare penger. Ingen vil egentlig ha dem – verken sykehusene eller kommunene. Så når sykehusene nå kutter liggedøgn, mangler kommunene beredskap til å ta i mot og følge opp mor og barn etter at de kommer hjem. (Les hele saken her)

Tenke seg til… Så det at man har sett en økt forekomst av “uheldige hendelser” som følge av kortere liggetid for barselkvinner i Norge, det er ikke bekymringsverdig det, da?

At hos en kvinne som nettopp har født og reiser hjem altfor tidlig, er det vanskeligere å oppdage alvorlige blødninger etter fødsel, infeksjoner, høyt blodtrykk med rask sykdomsutvikling – og ikke minst depresjon?

Og hva med babyen? Dehydrering? Vektnedgang? Gulsott? Infeksjoner? Uoppdaget hjertefeil? Er det en nybakt mor eller far sitt ansvar, dersom noe av det ovennenvte skulle oppstå i eget hjem – faresignaler som veldig sannsynlig hadde blitt plukket opp om man fortsatt var på sykehuset? Hvem sitter egentlig med det ansvaret?


 

Joda, jeg skjønner at tanken er at kvinner ikke skal sendes hjem 6 – 8 timer etter fødsel før et apparat står klart til å følge opp i hjemmet. Men så lenge barselkvinner blir sett på som en salderingspost der man kan spare penger – tror jeg neppe denne tjenesten vil fungere så feiende flott som man skal ha det til.

Kirsten Jørgensen, lederen i Den norske jordmorforening, etterlyser en individualisert barselomsorg. Jeg kunne ikke vært mer enig. 

For jeg kan riktignok ikke snakke for andre barselkvinner, men jeg trengte i alle fall en snor å dra i de gangene jeg trodde datteren min skulle kveles av fostervann i lungene. Og den snora har jeg ikke hengende hjemme på veggen på mitt eget soverom.
 

/ Var du klar for hjemreise 6-8 timer etter fødselen?

Dagens lille: Skitne bukseben

Den siste uka har jeg slitt med et aldri så lite (men ganske irriterende) mysterium.


(Licensed from: kaarsten / yayimages.com)
 

For i over en uke nå, har jeg gått rundt med skitne bukseben. Og jeg har ikke klart å forstå hvordan de har blitt skitne! Hver morgen har jeg tatt på meg en nyvasket bukse, og hver ettermiddag har jeg tittet nedover to skitne bukseben. Og dette har skjedd hver eneste dag!

Først trodde jeg det skyldtes at vi har hund, og at jeg sikkert bare hadde kommet borti noe på den lille runden jeg går hver dag. Men samtidig har jeg jo klart å lufte hunden hver dag i snart 11 år, uten å bli skitten oppover bena – så det var jo litt rart det også.

Så tenkte jeg at det kanskje kunne være et eller annet på vaskerommet, eller muligens på kjøkkenet – men ingenting av dette så ut til å stemme heller.

Så lurte jeg på om det skyldtes at vi fyrer i peisen. Kanskje jeg bare skumpet borti noe mens jeg puttet ved i ovnen? Men nei. Det var jo ikke svart sot på buksa, det var mer brune striper på leggene og ved anklene… 

Men så, i helgen, da jeg skulle plassere minsten i bilsetet, hørte jeg Peter rope borte fra postkassa: 

“Aha! Sjekk buksebena dine!”

Jeg kikket ned og oppdaget mine korte ben som skumpet borti det meste langs døråpningen på bilen vår. På grunn av de heftige minusgradene den siste måneden, er det veeeldig lenge siden bilen ble vasket sist..

Og vips – så var mysteriet løst! Bilen, som har vært tur retur Norefjell (med en ganske stor omvei) var altså så skitten at det er rart vi ikke har blitt stoppet av politiet.

Så da kjørte vi rett til vaskehallen.


Lykke kan kjøpes for (bilvask)penger 😍
 

Og det var ikke før vi parkerte litt senere, at jeg innså hvor ufattelig deilig det er med nyvasket bil. Jeg kan ikke huske sist vi fikk så mye valuta for pengene – for den snuskete bilen vår skinner nå som en million dollar.

Og buksa mi er god som ny hver eneste dag 😉
 

/ 🚘🚿

Min rotete fjomp

Peter og jeg fikk lite tid sammen før jeg ble smelt på tjukka. På mange måter har det vært en velsignelse for oss, for i 6 av de 7 årene vi har kjent hverandre, har vi vært foreldre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Ganske vanvittig å tenke på selvfølgelig, men for oss har det vært en veldig bra ting. Kanskje har vi hatt flaks, for det å bli foreldre er en enorm omveltning i et samliv. Man tror man vet alt, men så vet man ingenting.

Og plutselig skal man starte livet på nytt i takt med den lille tassen man får med seg hjem fra sykehuset, og ting blir aldri, aldri det samme igjen. På godt. Og på vondt.

Og det må jeg innrømme: Helt siden jeg ble mamma i 2012, har jeg følt at hverdagen har spist meg opp. Til tider har jeg følt at jeg ikke har hatt energi nok til å strekke lenger enn husets fire vegger – og jeg har hatt mer enn nok med meg selv.

Det har bare blitt så utrolig mye hverdag – og selv om jeg er flink til å tenke på hvor mye jeg setter pris på Peter, så skjer det liksom innimellom en klesvask og en runde med støvsugeren. Og det gnistrer jo ikke mellom skittentøy og hybelkaniner, akkurat.

Alt dette har jeg tenkt litt på i det siste. Ikke sånn bekymringsfullt, bare nok til at det har ligget litt i bakhodet. Han er jo mannen i mitt liv – og jeg vil jo ikke at han skal føle at jeg tar ham for gitt.


 

Men så var det dette livet da. Med alle dets tilfeldigheter – eller ikke-tilfeldigheter.

En kveld Peter satt oppe på kontoret og jobbet, krøp jeg under pleddet på sofaen mens jeg sjekket om jeg hadde tatt opp noe på dekoderen som jeg ikke hadde sett. Valget falt på en episode av et av mine yndlingsprogrammer: Vårt Lille Land.

Øverst på lista lå episode 7, men av en eller annen grunn hoppet jeg rett til episode 8. Hvorfor aner jeg ikke, litt rart siden jeg alltid pleier å følge ting kronologisk.

Uansett, denne episoden handlet om en kjekk og sprudlende mann ved navn Børge, som jobbet som kongens livvakt. Han og kona hadde en sønn på to år – og var gravide med en liten en. Og så begynner Børge en dag å føle at den ene armen visner litt. Så han drar til legen for å sjekke hva det kan være.

Jeg holdt pusten under teppet mitt i sofakroken. Både fordi jeg visste at legebesøket kom til å bli brutalt – men også fordi dette var min lille påminner. Det var denne episoden jeg skulle se, akkurat denne kvelden.

Det viste seg at Børge hadde ALS. En alvorlig nervesykdom som ikke kan helbredes, og som over tid vil forverres. De fleste lever bare 3 – 5 år etter at diagnosen er stilt.

Og der satt jeg altså, med øyne som fyltes av tårer. Jeg hørte Børge og kona fortelle om hvordan livet slo dem i bakken, hvordan alt forandret seg etter ett lite legebesøk – hvordan Børge sa unnskyld til kona fordi han visste hva som ventet henne – hva som ventet ham, hva som ventet dem

En pappa som satt ved sengekanten til sin sovende 2 åring, og prøvde å sortere tankene som raste rundt i hodet. Og tårene mine rant i strie strømmer. Jeg gråt, for jeg satt i min myke, gode sofakrok og så et skrekkscenario utspille seg på TV-skjermen. Et scenario som er noens virkelighet.

Jeg har ikke sagt noe til Peter, men de siste dagene har jeg tenkt. Jeg har sett for meg et liv uten ham. Jeg har kjent på den forferdelige følelsen jeg får av tanken på å miste ham – og det har jaggu fått meg til å få opp øynene for den fine mannen min.

Ålreit, så har han fortsatt ikke pakket ut bagen sin etter vinterferien vi kom hjem fra forrige søndag, og skoene hans står spredt i hele gangen. Håndklærne hans henger som vanlig til tørk i hele huset, og han bruker minst åtte drikkeglass hver eneste dag – og det er jeg som setter dem i oppvaskmaskinen. 

Jeg vet at dette er ting som kommer til å fortsette å irritere meg, men sånn skal det være.

For jeg trenger ham. Jeg elsker den mannen, og jeg trengte å se litt på TV den kvelden for å få en påminnelse om at livet er skjørt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Du er best – til hverdags og til fest 😊
 

Så nå gnistrer det plutselig litt, mellom skittentøy og hybelkaniner. For selv om han er en rotete fjomp, så er han min rotete fjomp <3
 

/ 😍

Dagens lille: Maria og jeg

Jeg har en venninne som heter Maria. Maria og jeg studerte sammen for mange år siden, og da veiene våre skiltes, ble kontakten ganske sporadisk – som den har lett for å bli når livet skjer.

Maria og jeg ringes omtrent aldri, for etter mange runder med telefon-sisten, vet vi nå rett og slett ikke hvor vi skal begynne å nøste opp tråden igjen. Og det er helt greit.

Vi meldes innimellom, for å høre hvordan det står til. Men det jeg liker ekstra godt med Maria og meg, er at vi har fått oss et fast rituale som jeg syns er både helt genialt og utrolig morsomt!

Vi sender hverandre nemlig det vi kaller “Mine 5”. “Mine 5” er rett og slett fem valgfrie punkter fra eget liv som oppsummerer hvordan vi har det akkurat her og nå. Og det funker så utrolig bra! Noen ganger holder det at punktet består av ett ord, andre ganger kommer det kanskje en liten historie.

Jeg koser meg skikkelig når jeg får melding av Maria, kanskje forteller hun hva som har skjedd siden sist? Hvordan hun har det akkurat nå? Hva hun gleder seg til? I det hele tatt: Kort oppsummert og skikkelig moro.

Har du en venn/venninne du “skulle ringt for lengst”, send en melding og spør etter “Mine 5”, da vel 🙂 Enkelt og greit og gøy! ❤️

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

😉

Dagens lille ❤️

I det siste har jeg følt at jeg har kjørt meg litt fast. Men så fikk jeg en idé 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

For det å starte en blogg er ufattelig enkelt. Når man bestemmer seg for å blogge, har man hundrevis av ideer! Å skrive hver dag og å dele av seg selv er ingen sak i starten – det er først når ideene er brukt opp og livet kanskje stamper litt, at det blir utfordrende.

Og dette har jeg kjent på de siste månedene. Det er sikkert derfor spørsmål om jobb og tidsbruk i kommentarfeltet i vinter har gjort meg skikkelig trist, for jeg føler ikke at innleggene mine på noen måte har vist at jeg har brukt så lang tid på dem som jeg faktisk har gjort.

Men sannheten er at det har tatt meg veldig lang tid hver eneste dag å finne ting å skrive om, spesielt på dager da hodet har vært helt andre steder. Jeg fikk meg en smell da Bestefar døde, og det har vært tungt å opprettholde den positive Konatil-stemningen som jeg tross alt ønsker å ha her inne.

Det er kanskje ikke så lett å se for seg hvordan det er å ta seg to dager fri fordi man er helt i kjelleren etter å ha mistet en man er glad i – også logger man på igjen til kommentarer som “Du må faktisk ta deg sammen. Bloggen er jobben din, da er det bare å komme seg videre. Det må vi andre med ordentlige jobber gjøre”.

Sånt kan gjøre vondt, spesielt når man er langt nede og føler at hjertet dunker i sorg utenfor kroppen.

Samtidig med alt dette har jeg prøvd så godt jeg har kunnet å klamre meg fast til tanken om at Konatil er min lille lykkepille. På mange måter føler jeg bloggen gjør meg til en bedre person, fordi jeg blir tvunget til å ta tak i alt det fine i livet. Og kanskje har bloggen reddet meg litt også, midt oppi denne triste vinteren?

For saken er jo at jeg har et ganske “kjedelig” liv. Sammenlignet med mange andre bloggere, skjer det nesten ingenting i livet mitt. Jeg må ofte vrenge hjernen på jakt etter nye ideer, og som oftest blir de minste ideene mine forkastet fordi de ikke er store nok.

Og det er her denne nye tanken min kommer inn: Kanskje jeg bare skal skrive ut disse små ideene, selv om de kanskje ikke er så store? Noen ganger kan vel den lille ideen bare få være den lille ideen? Kanskje kan den rett og slett få være “Dagens lille”?

Jeg tror det. Vi prøver det. Det kan være en tanke, noe positivt, noe trist, et bilde – jeg vet ikke.

Jeg vet bare at jeg savner skrivegleden min, og den tror jeg vil komme tilbake dersom jeg bryter ting ned i litt mindre biter. Jeg håper det blir første og siste gang jeg siterer meg selv, men jeg skrev det jo faktisk selv i et innlegg for noen dager siden:

“Dine tanker gjør deg – og hvis livet suger akkurat nå, bryt alt ned i bittesmå biter. De små tingene kan også gi litt påfyll, tro meg ❤️
 

/ Smil ☀️